– Om Gud er en kraft eller en person, så er det i hvert fall godt

MIN TRO: Fredrik Høyer slo gjennom som poet i 2016 ved å målbære en hel generasjons fremtidsfrykt. Men noe har skjedd.

Min tro

Alt er én og det samme

kjærligheten og tobarnsmamma

Lystlunden og Uganda

Frisøren og konkursrammet

Alt er én og samme krafta

som en gammel Opel Astra

– monstermast av protoplasma

som faen meg har brokollapset

Alt er én og samme tone

båtmotor og sjøanemone

og tog mer saktegående enn å dra i snora

og plogen på traktorjordet

og salmekoret og moskeen som ber til Allah

bryllupsgjesten på bordet som raver bangla

tenåringen på rommet som leser manga

hele lokalsamfunnet er én Sangha

Fredag 10. mars, en stille morgen på Jeløya. Undertegnede har akkurat gjort unna dagens meditasjonsøkt, tar en tur inn på Instagram for å se hva resten av verden gjør, om det er noe der som er verdt å skrive om. En reklame for en ny låt flimrer over skjermen, vi ser Horten-Mossferja, skiltet ut til Jeløya, beatpoeten og skuespilleren Fredrik Høyer og DJ-en Bendik Baksaas dansende i fjæresteinene. Låta heter «1111», og handler om at alt henger sammen med alt. Den påfølgende kvelden, den 11. mars, spiller de to konsert på Parkteatret. Konserten avsluttes med den samme låta, undertegnede står i salen og filmer med mobilen. Etterpå oppdager jeg at filmen varer i nøyaktig 1 minutt og 11 sekunder. Det forteller jeg Fredrik Høyer noen dager senere, i toppen av Økerntårnet, det store 1-tallet i landskapet der han og Baksaas har studio, for å forklare hvorfor jeg ville intervjue ham akkurat nå.

Han stryker en forfjamset hånd gjennom det rosahvite håret.

– Er det noen mulighet for at du kan få med dette i saken din?

Oslo, Økern, Norge. Fredrik Høyer i Min Tro

Tap på tap på tap på tap

Fredrik Høyer fra Drammen slo gjennom som beatpoet, skuespiller og dramatiker med Grønlandsutraen i 2016, en monolog om alt han gikk rundt og var redd for, som ble spilt for fulle saler på Nationaltheatret. I vinter kom oppfølgeren Jordopphimlesang, om ensomhet og behovet for fellesskap, også den i samarbeid med regissør Mattis Herman Nyquist. Han har gitt ut to romaner, et musikkalbum, har sin egen podkast på P2 og har skrevet til sammen ni skuespill. Nå er han klar med et nytt album.

Hortensia, lengesia er en hyllest til livet, til vennskap og oppvekst i småbyen, til kjærligheten, utløst av tapet av en nær kompis. Og kanskje egentlig utløst av tapet av faren, da Høyer bare var 20 år. Den siste tida har Høyer også sluttet å gå til samtaleterapeuten, som han har gått til i over ti år. Og det siste som skjedde da albumet var ferdig, var at Fredrik Høyer mistet enda en nær venn. Tap på tap på tap på tap. 1111.

– Jeg kommer fra en ikke så veldig kristen familie, men faren min ble syk da jeg var atten, begynner Høyer.

– Han fikk kreftdiagnose og flyttet til hytta vår i Sverige. Og da dukket barnetroen hans opp igjen og ble veldig viktig for ham. Jeg var umoden og skjønte ikke det der. Han ble veldig opptatt av kjærlighet. Skrev bibelsitater rundt omkring, at kjærligheten er det største. For meg var kjærlighet noe romantisk, det stoppa egentlig der. Jeg visste jo at jeg var glad i folk. Men den tanken om at det er noe metafysisk ved det, det var veldig fjernt. Jeg greide ikke å møte ham på det. Men siden har jeg begynt å tenke mye omkring hva jeg selv tror på. I dag kan jeg like gjerne si at jeg er kristen, som at jeg ikke er det. For jeg tror på – og det betyr faktisk ganske mye for meg – det spirituelle i det. Og med det mener jeg alt som ikke nødvendigvis er knyttet til tradisjonen som heter kirken.

Han fortsetter:

– Svigerforeldrene mine er fra Vestlandet og foreldrene mine fra en annen generasjon, og den kristne troen og kirken betyr mye for dem. Et eller annet sted på veien tror vi kanskje ikke på akkurat det samme. Men jeg er veldig opptatt av fellesskapet omkring tro, selv om jeg har aldri møtt en menighet hvor jeg har følt meg hundre prosent hjemme. Jeg savner å være del av et større trossamfunn.

Han ser opp.

– Så der hoppet jeg rett inn i grøten!

---

Fredrik Høyer

  • 34 år gammel
  • Bor i Oslo
  • Gift med Inger, har ett barn
  • Slipper albumet «Hortensia, lengesia» 8. april, sammen med DJ-en Bendik Baksaas

---

I dag kan jeg like gjerne si at jeg er kristen, som at jeg ikke er det. For jeg tror på – og det betyr faktisk ganske mye for meg – det spirituelle i det.

—  Fredrik Høyer

Lavfrekvent i Borre kirke

Det er fristende å la poeten få fortsette, for helt til nå og den neste halvtimen leverer Fredrik Høyer en monolog som journalisten siterer ham på nærmest ordrett.

– Jeg hadde en venn. Han er på en måte bakgrunnen for denne plata. Nå har jeg nesering og rosa hår, men det handler mest om at jeg spiller en karakter i et stykke om dagen. Vanligvis ser jeg ganske ordentlig ut. Jeg er avholds og gift, og likevel litt out there. Han hadde dreadlocks og tattiser, tok masse drugs, men var utrolig jordnær. Denne unlikely vennen var liksom en av de eneste, dessverre, som jeg kunne ha en samtale som nå med. For to år siden druknet han i badekaret, han hadde tatt en overdose på psykedelika. Det traff meg så tungt.

Han pauser.

– Jeg satt i Borre kirke, der han ble begravet. Jeg så rundt meg, måten vi alle var på, og det var som om denne vennen min ville protestert, at han ikke ville vært med på at jeg skulle sitte der og være lavfrekvent. Vi burde sette opp musikken her og danse. Men det var også umulig, for jeg var lei meg. Og da begynte jeg å jobbe ut disse tekstene.

Alle som tror at verden er vanlig,

kausal og mekanisk

og dypest sett farlig,

posttraumatisert og uforanderlig,

faen meg bare dra av deg til baris

og alle la vaner og mentale prosesser

erfares av hundre maniske prester,

alfahund-Fenrisulver med rabies

i basstrommesirkler av karma og gravlys!

Oslo, Økern, Norge. Fredrik Høyer i Min Tro

Kjærligheten er en greie

– Den første låten på plata heter «8-8». Det er en butikk i Horten, som er åpen fra åtte til åtte. Jeg ville skrive om at ord faktisk kan forandre verden. Ord kan såre, og da kan ord også heale. Jo, og så kom korona. Og albumet gikk fra protest og opprør, til å omfavne de vennskapene jeg fortsatt hadde, det lokalsamfunnet jeg fortsatt var en del av. Det høres kleint ut, men til slutt handlet det mer om livet enn om døden. Det er der jeg er nå, med livssyn og angst i forhold til verdens tilstand, som jeg tenkte på i 2015 – kjærligheten er en greie. Det er ikke bare noe kjemisk vi har inni huet, en illusjon. Det er en måte å betrakte alt på, som er virkelig. Og enda mer virkelig enn angsten. Det tror jeg på. Jeg vet ikke om jeg tror på det fordi jeg må tro på det, fordi det andre er så trist. Men det resonnerer inni meg, at kjærligheten gjør oss sterk, og frykten gjør oss svak. Det er så enkelt som det. Det er en kroppslig impuls inni oss, som for meg er et veiskilt. Det er sånn jeg takler denne verden nå, i dag. Fordi, det er også en del av fortellingen:

Oslo, Økern, Norge. Fredrik Høyer i Min Tro

Han trekker pusten.

– Plata var ferdig, og jeg leverte den til mastering. Den kommende uka skulle vi i gang med prøver på Jordopphimlesang. Jeg hadde fått dattera mi Solveig. Jeg lå bokstavelig talt med babyen i arma og hørte på mikser oppå Ullevål barselhotell. Så våkner jeg om natta og har en uro i kroppen. Og så har jeg fått en melding, «Hei Fredrik, kan du ringe meg?» fra en kompis som heter Styrmoe. Kjæresten tar telefonen. «Hei, Petter har gått bort», sier hun. Petter var bestevennen min fra Drammen. Han hadde vært på teststasjonen med ungene, han hadde en jente på tre og en gutt på seks, og testet seg for korona på torsdag, mistet bevisstheten fredag kveld, og døde klokka to natt til søndag.

– Så var det det samma igjen da.

Pause.

– Huff.

Stemmen svikter ham et øyeblikk.

– Hvor man har gjort seg opp alle disse tankene, om hva som er viktig. Så blir det testet.

– Ja.

– Og det er tøft. Men det står sin prøve. Jeg tror på det fortsatt. For det er liksom meningsløshet der. Men jeg tror det finnes en enhet. 1111. Og en mening, i alt, da.

Oslo, Økern, Norge. Fredrik Høyer i Min Tro

Perspektiv

Han ser ut vinduet mot Oslofjorden som speiler seg i vårsola langt der nede.

– Jeg tenker ofte på det med avstand. Et fjell er fint på avstand, men når du kommer nærme ser du det kanskje ikke. Det vakre har et eller annet med zoom å gjøre. Sånn er det med faren min i dag. Når jeg ser på det i ettertid, så er det ikke en mening at han døde, men det var et eller annet som skjedde der. Og det var noe som var større enn oss alt i det triste.

– Alt du har skrevet hadde kanskje ikke vært mulig uten det som skjedde med faren din?

– Nei, det tror jeg du har rett i. Å lage denne plata har vært en kamp. Men for å finne ut av det en skal finne ut av, så må man tvile, og kjenne litt på sin egen utilstrekkelighet. Om Gud er en kraft eller en person, så er det i hvert fall godt, det er jeg helt sikker på. Det kan dere quote meg på.

Pause.

– Litt av grunnen til at jeg ikke viber med religionssiden av kristendommen, er at jeg opplever at noe av det er distorta av ego. Når jeg hører «din Gud er en nidkjær Gud», at du skal frykte, det stemmer ikke. Jeg tror ikke Gud er en hevngjerrig gud. Jeg tror han er helt radikal, ingen betingelser, kjærlighet. Gudebildene som menneskene går rundt med er veldig ofte refleksjoner av den bevisstheten de er i til enhver tid. Nittiåtte prosent av kloden er ikke på et sted bevissthetsmessig, at vi ser det vakre i alt, og har den samme betingelsesløse kjærligheten. Men det er det jeg tror er framtida. Det ser mørkt ut, og det gjentas veldig ofte, med tanke på klima, med tanke på hvordan mennesker er mot hverandre. For meg er svaret den kjærligheten. Det prøver jeg å leve livet mitt etter. Og det er ikke så lett.

Jeg tror ikke Gud er en hevngjerrig gud. Jeg tror han er helt radikal, ingen betingelser, kjærlighet

Meditasjon

Oslo, Økern, Norge. Fredrik Høyer i Min Tro

Han skjenker mer kaffe. Det er dyr og fin kaffe, musikerne i Økerntårnet er bevisst på drikkevarene. Selv har Høyer lært seg smaken av god kaffe av kona Inger, som jobbet på kaffebar da de møttes for ti år siden. Høyer snakker varmt om kjæresten, hun er også et kjærlighetsbevis. Kanskje har han bare vært heldig, men hun har sett alle sidene hans, de gode og de vonde, og elsket ham hele tiden. Kanskje derfor, også, tror han at kjærligheten finnes. Men det er både tap og vinn i det å lære seg å like god kaffe- plutselig smaker ikke den kruttsterke kaffen til mamma like godt lenger. Kan man lære seg å like både det som er komplekst, og det som er enkelt? Sånne ting kan Fredrik Høyer bruke mye tid på å tenke på. For en som tenker så mye, er det også mye å vinne på å øve seg i å ikke tenke, har han funnet ut. Kanskje var det derfor han begynte å meditere for noen år siden, til tider to timer om dagen på det meste. Han begynner å snakke om forskjellen på meditasjon som skal øke evnen til empati, og meditasjon som skal øke evnen til oppmerksom tilstedeværelse, om essensen av vestlig og østlig religion, slik han ser det.

– De østlige strømningene representerer det bevissthetsmessige aspektet. Mens den kristne tro i større grad handler om nestekjærlighet. Hvem var egentlig Jesus, annet enn den som brakte nestekjærlighet inn på banen? Vi lever i en verden som i stadig større grad blir globalisert. At disse strømningene møtes, det er interessant. Og i tillegg har man internett. Det er sånn jeg har funnet mye av det jeg er interessert i, fra å gå rundt og tro på ingenting, til å finne min egen tro. Det er en tid å være menneske på som er helt insane, på mange måter. Alt det kjipe veit vi, men dette her, det snakker man ikke så mye om. Men det er håp. Når jeg ser på de tidligste tingene jeg har skrevet, så står jeg ikke helt inne for det i dag. Den kulturpessimistiske Fredrik, jeg er ikke helt der altså.

Han tenker.

– Hvor har jeg sett denne kjærligheten? I små, små glimt rundt meg. Hvis du hadde mistet kameraet ditt (han ser på fotografen) og så hadde noen stoppet opp og hjulpet deg, sånne ting. Og i meditasjonen, der finnes det et eller annet land, som jeg ikke har kommet til ennå, som er bare sånn hele tida. Når Kristus sier han skal komme tilbake, så tenker jeg at – hva er det som står, at han skal kaste en flamme på verden, og se den spre seg? Dette er flammen, det er det jeg tror. At alle skal være der hele tida.

– En bevissthetsendring?

– Yes.

– Men hva er det som skjer da, når jeg ser filmen av dere på Jeløya og drar og hører dere og filmer konserten og ser at opptaket varer i ett minutt og elleve sekunder?

– Ja, da begynner vi å nærme oss noe ordløst. For vi er jo også adskilte, og to egoer på planeten. Men sammenheng finnes. Synkronisitet finnes. Og jeg tror jo mer man trener på å være til stede, jo mer ser man av det også. For det er der hele tiden. Jeg er jo ikke der, jeg ser alt som isolerte greier, fordi det er det jeg er opplært til. Men det man tror på, er gjerne sånn det blir. Og det er derfor jeg også må tro på alle disse tingene knyttet til kjærlighet. Fordi hvis du ikke tror på det, vil det jo aldri skje.

Vi stopper opptakeren. Intervjuet har vart i én time og elleve minutter.

Epilog

På vei hjem stopper undertegnede for å kjøpe mat. Sandwichen og drikken koster nøyaktig 111 kroner. Dagen etter setter jeg meg på en kafé for å skrive ut intervjuet, kafeen ligger rett overfor klesbutikken Høyer. Jeg lagrer notatet. Intervjuet med Fredrik Høyer viser seg å være notat nummer 1111.

---

4 raske

Gud er: Kjærlighet, som det står på Tøyenkirken.

Jeg klarer meg ikke uten: Folka mine <3

På gravsteinen min skal det stå: «Vi gjør så godt vi kan»

Boka alle må lese: «Septologien» av Jon Fosse.

---


Les mer om mer disse temaene:

Kristine Hovda

Kristine Hovda

Musiker og forfatter. Anmelder bøker i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro