Min tro

Komponist Bent Sørensen deler sin glede og sorg med Gud

MIN TRO: Da komponist Bent Sørensen skrev Matteuspasjonen, var det for å komme vekk fra døden. – Vi har vanskeligheter med dødens inderlighet. Derfor må vi tro på oppstandelsen, sier han.

– Hvis jeg sier Gud, hva sier du da?

– Da sier jeg tro, trøst, magi og håp … og kjærlighet. Jeg tenker Gud som en størrelse, et lim mellom mennesker, en måte vi blir forbundet på. Jeg tenker ikke på en mann med skjegg, men på en ånd imellom oss mennesker.

– Magi …?

– For meg er Gud uforglemmelig magi. Det er Gud jeg kaster min sorg på, så den slipper – det er Gud jeg kan dele min glede og min sorg med.

Den danske komponisten Bent Sørensen – verdensvid berømt for sin skjøre, grensesprengende musikk, er i Norge igjen. 27. mars framføres hans milde og mektige Matteuspasjon i Oslo domkirke – som avslutning på Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival denne våren. Den er skrevet for festivalen og ble streamet da koronaen stoppet alt. Siden har den ligget der.

Domkirken Oslo, NOrge. Min Tro komponist Bent Sørensen.

En kjærlighetspasjon

– Skoene er store å fylle etter at Johann Sebastian Bach skrev sin Matteuspasjon – et av de største, om ikke det største, verket som er skapt på europeisk jord, som du sier?

– Ja, jeg ville bare gjøre en Matteuspasjon. Det er ikke en pasjon i Bachs forstand, heller ikke en pasjon i Matteus forstand. Jeg opplever det mer som en kjærlighetspasjon, mer som en sorgfull pasjon, hvor sporene av Jesu korsgang går gjennom hele verket. Da jeg skrev verket, hadde jeg en fornemmelse av at korsfestelsen var over og at jeg skulle gå rett til oppstandelsen. Det er selvfølgelig utfordrende, det kreves jo en død for å få en oppstandelse.

– Så da?

– Jeg har brukt Matteus, og jeg har funnet tekster i Salmenes bok og Johannesevangeliet. Og så bruker jeg flere poesiforfattere som ikke opprinnelig er fundert i lidelseshistorien, men som også er med på å speile pasjonshistorien – blant andre Emily Dickinson, Edith Södergran og Ole Sarvig. Jeg forestiller meg at verket er som å gå langs en korsvei, og så ser man graffiti på veggene som på en eller annen måte formulerer det man tenker. Jeg lar tankene til denne vandreren være preget av følelsene som er omkring ham. På den måten.

---

Bent Sørensen

  • Dansk komponist, født 1958.
  • Har mottatt en rekke internasjonale priser, blant dem Nordisk råds musikkpris og Grawemeyer Award for Music Composition i 2018.
  • Skriver musikk i alle sjangre – orkester, kor og kammermusikk. Er gjesteprofessor i komposisjon ved Royal Academy of Music.
  • 27. mars framføres hans Matteuspasjon i Oslo Domkirke med blant andre Det Norske Solistkor.

---

Angsten for det uforklarlige

– Sier ordet nåde deg noe?

– Ja. Helt sikkert. I musikken generelt er det nå én gang og ofte slik at det forferdeligste blir beskrevet med den vakreste musikken. Det betrakter jeg som nåde. Som i Mozarts rekviem – der det er aller skjønnest, er det også mest hudløst. Min pasjon er ikke en desperat pasjon. Jeg tenker mye på den metafysikk det er å forstå kunsten, det å skape kunst … at det er vanskelig å være ateist, og så kunstner. Tror jeg. Religionen og troen og kjærligheten og filosofien og kunsten møtes i det uforklarlige – hvorfor er noe riktig, og noe uriktig?

– Angsten for det aller mest uforklarlige, døden, er et evig problem for alle oss mennesker, fordi den markerer noe endelig – vi er vant til å tenke på noe som hele tiden fortsetter. Den inderlighet som ligger i døden har vi vanskeligheter med, derfor må vi tro på oppstandelsen. Det er jo rart å tenke på, vi var ikke her for to hundre år siden. Vi er her bare et bitte, lite øyeblikk av den større menneskeheten.

Den inderlighet som ligger i døden har vi vanskeligheter med, derfor må vi tro på oppstandelsen

—  Bent Sørensen

– Du snakker mildt om døden, og likevel står den der – du er ikke redd døden?

– Jeg kan saktens være engstelig for døden. Da jeg skrev Matteuspasjonen, var det også – på et vis – for å komme vekk fra døden, se den i øynene på en annen måte. Tenk på hvor uforklarlig det er … hvorfor det er noe vi ikke kan forklare: Hvorfor kan vi ikke forklare kjærligheten, hvorfor elsker jeg et menneske? Slik er det også med troen. Og døden. Det mest forunderlige, det er alt det som det ikke er noen forklaring på.

Var doven som ungdom

Domkirken Oslo, NOrge. Min Tro komponist Bent Sørensen.

Den norske komponisten Arne Nordheim holdt seg med gode formuleringer, det finnes utallige av dem. I møtet med Bent Sørensens musikk sa han at «Det minner om noe jeg aldri har hørt før.» Og det er sant – musikk kan oppleves som en fortid man ikke har kjent, sorger som er skjult for ens egne tårer, synder man tror man aldri har begått og tragedier som ikke er ens egne. Romantisk, melankolsk, mørk og flyktig musikk. Og så er den hip moderne.

– Har du en liten «hilsen» til Bach i din pasjon? Det er jo ofte sånn, at komponister hilser på den måten, når de stiller seg ved siden av de aller største?

– Jo, det er glimt, et sitat. Der hvor Jesu sier «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Det er min lille hilsen til Johann Sebastian Bach, en «hilsen» til noe som er større enn oss. Jeg husker et vakkert sitat av den Syd-Afrikanske Nobelprisforfatteren J.M. Coetzee som sier at «en ting som gjør at livet likevel kanskje er godt og at det kanskje finnes en Gud, er at vi alle sammen, selv om vi ikke har fortjent det, fødes inn i en verden hvor Bachs musikk lever.» Det syns jeg er vakkert. Kanskje det vakreste som er sagt om Bach.

– Alle ting har en begynnelse, kan du huske første gangen du hørte noe som virkelig slo deg ut, noe vakkert?

– Nei … det kan jeg da ikke … bestemt ikke. Min far spilte fiolin og jeg vokste opp med hans spill og de store fiolinkonsertene på radio. Men, nei. Derimot husker jeg at jeg var dypt fascinert av notene, selve notemanuskriptet. Det tror jeg også er grunnen til at jeg simpelthen skriver med blyant – evig forelsket i papir, blyant, noter og notepapir.

– Var du en klok ungdom?

– Nei, det var jeg da ikke. Jeg tror jeg var veldig doven. Nettopp fordi jeg visste at det var noe annet jeg skulle, jeg skulle lage musikk. Jeg orket ikke å interessere meg for fysikk og matematikk og sånt noe, jeg var overhodet ikke et brilliant barn. Min mor sa alltid at jeg hadde mange hjernereserver, jeg brukte dem bare ikke. Men jeg fikk være i fred. Nei, jeg er av dem som ble bakket opp av mine foreldre, de var lærere. Nei, tenkte de – Bent, han skal nok bare være komponist.

Domkirken Oslo, NOrge. Min Tro komponist Bent Sørensen.

Det mest forunderlige, det er alt det som det ikke er noen forklaring på

—  Bent Sørensen

Å kaste sin sorg på Gud

– Hva skal vi med livet?

– Kierkegaard har sagt det veldig vakkert: «Du har en plikt til å være glad i livet. Og du har også rett til å være lei deg. Men kast din sorg på Gud.» Vi har en plikt til å ha overskudd til å kunne hjelpe verden. Enten som politiker eller kunstner. Jeg våkner hver morgen og tenker at jeg har ett valg: Du skal si som Kierkegaard at vi har en plikt til å være glade, eller jeg kan være sorgfull. Det er et valg hver morgen. Hvis jeg skal si noe, må det være at de siste par ukene, har jeg våknet opp og jeg har tenkt at jeg er glad jeg har noen fantastiske barn og en vidunderlig kone, jeg får lov til å gjøre det jeg vil – jeg skriver musikk, og så er det noe med krigen i Ukraina som gjør at gleden får seg et trøkk, og det blir angst av det. Og det skal man kjempe mot, for den kollektive angsten for oss alle sammen kan ikke brukes til noe. Vi er nødt til å forsøke å opprettholde det som gjør at vi kan gjøre noe for noen.

– Og disse noen?

– Jeg tror ikke flyselskapet har tenkt på det som en grunnfilosofi, men likevel – det er dette når det kan komme en redningsvest ned over deg, så sier flyvertene: Ta på din egen før du hjelper den som sitter ved siden av deg. Altså, for å hjelpe noen, skal man også ha på seg sin egen redningsvest. Det gjelder i alle forhold: Man skal også huske på at det sitter en ved siden av.

Domkirken Oslo, NOrge. Min Tro komponist Bent Sørensen.

– Hvis du skulle gi barna dine et råd, hva ville det være?

– Jeg tror det må være et dobbelttråd – det vil være: Gå etter din drøm, kjemp for din drøm, men du må heller ikke la drømmen stå i veien for virkeligheten. For du kan også få så store drømmer at de står i veien for å leve. Det viktigste er at man hele tiden har mulighet til å finne gleden i det man foretar seg og de mennesker man har rundt seg. Ellers blir man tynget ned.

Født til å begynne

– Kan skjønnheten redde verden?

– Ja, det tror jeg – for det er det ikke mye som kan. Ikke at skjønnheten kan redde den alene, men jeg tror det er behov for å gå inn i en kirke for å høre musikk, slik at hjertene våre fylles opp, så vi plutselig kan gjøre noe som gjør at vi kan leve videre med problemene. Det er klart at situasjonen nå – med Ukraina – gjør at det er vanskelig å gå rundt og være bekymret for småting, det minner oss om at noe er større og det forteller oss om hvor verdifullt livet er. Livet handler om at vi skal leve det. Hannah Arendt sa, og det er kanskje det klokeste som er sagt om livet: «Vi skal huske på at mennesket ikke er født til å dø, mennesket er født til å begynne, til å starte noe.» Det er den handlingen som skal til.

– Er fuglene kunstnere?

– Nei. De er for fine til å være kunstnere, syns jeg. Det er noen ganger virkeligheten er en større kunst enn kunsten. Og jeg synes fuglene tilbyr noe som … jeg har selv vært veldig inspirert av fuglenes musikk, og den musikaliteten som ligger i den. Hvis du er tidlig oppe om morgenen, så hører man hvordan én fugl begynner å synge, så kommer det én til og så kommer det til slutt en hel masse fugler som synger. Og så plutselig stanser de å synge igjen, alle samtidig, akkurat som en dirigent slår dem av! Jeg oppfatter fuglene som de underlige lydene som er brakt med oss fra historien: Vår måte å snakke på, vår måte å skrive på, har endret seg. Jeg vet ikke om fuglene sang på samme måte for to hundre år siden, det vet vi ikke. Men det er noe med det som henger sammen med historien, det som egentlig ikke er kunst men som likevel på en eller annen måte i vår oppfatning er kunst. Det er det med fuglene – når virkeligheten er større enn kunsten. Jeg elsker fugler.

---

4 raske

Gud er: Uforglemmelig magi.

Jeg kan ikke leve uten: Blyanter, kaffe, bøker og, fremfor alt, min familie.

På gravsteinen min skal det stå: Det vil jeg overlate til min kone og mine barn å bestemme.

Boka alle må lese: Georges Didi-Huberman, Bark. Marcel Proust, På sporet av den tapte tid. Virginia Woolf, Mrs. Dalloway.

---


Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Mer fra: Min tro