Forlater empirien for å følge troen

– Jeg prøver å fortelle vennene mine at jeg ikke har blitt gal eller dum. Men at jeg fått tilgang til noe mer enn det jeg hadde tilgang på før, sier Tyra Margrethe Ekhaugen.

Et kaldt, dunkelt høstlys lyser opp stuen og samtidig ansiktet hennes.

Hun har nettopp flyttet fra et rekkehus i Oslo til et hvitt og litt grånende hus på et jorde, innerst i en humpete grusvei – på Aurskog, om lag 45 minutters kjøring fra hovedstaden.

I september hadde hun sin siste dag som konsulent for statsforvaltningen. I morgen, dagen etter at hun blir intervjuet av Vårt Land, har hun sin første dag som prest i Nes.

For å finne svaret på hva det er hun «nå har fått tilgang på», må vi dra tilbake i tid.

Tyra Ekhaugen. Min Tro. Prest, Aurskog-Høland

I den evige stad

Det er kaldt i Roma julen 2017. Ekhaugen var i Italia våren samme år. Hun kommer tilbake for å oppleve yrende byliv igjen. Men nå er været surt. Det blir en innendørstur – hun beskriver det mer som en jobbtur. En dannelsesreise med museer og kirker.

For å holde varmen går hun fra kirke til kirke i et område hvor flere ligger tett inntil hverandre. Ekhaugen står mellom mange mennesker. Hun ser på et helgenbilde. Da skjer det noe med henne. Hun begynner plutselig å gråte.

– Det var et øyeblikk med en personlig trosinnsikt som ikke kan formuleres med ord. En visshet om at «Vet du hva? Jeg tror – og jeg tror på Gud».

Hun beskriver det som å komme hjem. Hjem til det stedet hun skal være.

Ekhaugen hadde i flere år lengtet etter et «åndelig hjem». I Roma kjente hun følelsen som gjorde at hun kunne konkludere.

Etter opplevelsen gikk hun tilbake til hotellrommet og meldte seg inn i Den norske kirke. Mange vil kanskje tenke at det er rart at hun ikke ble katolikk. Vi kommer tilbake til det.

---

Fakta: Tyra Margrethe Ekhaugen

  • Tittel: Prestevikar.
  • Alder: 45.
  • Bakgrunn: Doktorgrad i samfunnsøkonomi. Tidligere seniorrådgiver i Finansdepartementet og daglig leder for Vista Analyse. Sluttet i jobben som utredningsleder i Barne- og likestillingsdepartementet i mars 2020.
  • Sivil status: Fem barn, enslig.
  • Aktuell med: Har byttet ut jobb i sentralforvaltningen og rekkehus i Oslo med prestejobb og enebolig i Aurskog.

---

Noen å si takk til

Hun flyttet inn i det hvite huset tre dager før intervjuet. Det henger ingenting på veggene og det mangler lyspærer i taklampene. I stuen kan vi se konturene av at Ekhaugens nye hjem er i endring. Tregulvet som leder fra gangen til stuen er solid. Inne i stuen er det pene nordiske møbler i duse jordfarger.

Da hun kom hjem til Oslo i januar 2018, dro hun rett i Fagerborg menighet. Hun gir menigheten mye av æren for at hun ble værende i Den norske kirke.

– Jeg hadde flaks. Der er det så flinke prester og nydelig kirkemusikk. Det er nok ikke like lett å bli kristen i mange andre menigheter.

Hun ble spesielt interessert i prekenene prest Sjur Isaksen holdt.

– Da jeg for andre gang sendte mail og spurte om å få en preken av ham, spurte han om jeg ikke kunne komme og ta en prat.

Det var høsten 2018. Da hun etter en stund kom tilbake til kontoret hans for andre gang, spurte han henne om hun ikke bare skulle bli prest.

For de som ikke har cand.theol., kan man søke om å bli godkjent for prestetjeneste i Den norske kirke på andre vilkår. Ekhaugen søkte om å få studiepoengene og kompetansen sin godkjent, og deretter kunne hun fullføre de resterende studiene på to og et halvt år.

Bibelen er ekstremt tydelig når det gjelder økonomiske spørsmål. Men likevel er kirken lite politiske der.

—  Tyra Ekhaugen

Fra rikdom til nakenhet

Hun gikk lenge med en drøm om å flytte hjem til Trøgstad. Tilbake til kornåkre og lave skuldre. Hun prøvde det for noen år siden, men fant ut at en høyt utdannet samfunnsøkonom er ubrukelig på bygda. Så da det ikke dukket opp noen jobb, ble hun i Oslo.

– Har det noe med Gud og tro å gjøre å flytte til Aurskog?

– For meg har det mye med det å gjøre. For å drive religiøs praksis trenger jeg mye tid og ro. Jeg må prøve meg fram i bønn og i meditasjon. Det er et forsøk på å isolere seg egentlig. Å skape en nakenhet jeg kan være religiøs i.

Hun har etter eget sigende levd et liv med høyt tempo, mye penger og høyt konsum. I tillegg til å jobbe i statsforvaltningen har hun jobbet i den lukrative konsulentbransjen.

Det materielle jaget fikk hun nok av da hun bodde på Snarøya i Bærum. Et av Norges mest velstående områder.

– Jeg kunne fått enda mer av alle de status-greiene. Men jeg opplever en veldig avsmak ved det. Det er uinteressant, tomt og ekkelt. Å flytte ut hit, hvor det er lettere å legge til rette for enkelthet, nærhet til natur og plass til å tro, er en totalpakke.

Ville si takk

Ekhaugen forteller at hun tok et oppgjør med egen barnetro i ungdomstiden. Hun meldte seg ut av Den norske kirke på 18-årsdagen.

– Hva var det som gjorde tro aktuelt for deg igjen?

– Jeg ville ha noen å si takk til. En adressat, noen på utsiden av meg selv å takke for at jeg hadde det fint.

Hun forteller at hun hadde vært gjennom en vanskelig periode med samlivsbrudd og mye stress på jobb. Da hun kom ut på andre siden av det, kjente på hvor bra livet var, fikk hun stort behov for å takke.

Både buddhisme og islam ble undersøkt som alternativer – hun mener at hun skyldte seg selv å gjøre egne undersøkelser.

– Jeg opplever ikke tomhetskonseptet i buddhisme som veldig tilfredsstillende. Det blir for abstrakt. I buddhismen strever jeg rett og slett med at det ikke finnes noen gud.

Hun forteller at hun har vært fascinert av islam, og har tatt et fag om det under teologiutdanningen. Hun ble fascinert av hvor tett de lar religionen prege livet, og mener det ofte får et kjærlighetsfullt og fint uttrykk. Men med islam strevde hun med at det er for mye plikt og underkastelse.

Hva så med kirken hun kjente det endelige kallet i? En katolsk kirke midt i den katolske høyborg. En kirke som kan være bygget midt i motreformasjonen – rene propagandamiddelet rettet mot protestanter.

– Jeg har jo tenkt tanken på om det hadde noe å si, men la tidlig fra meg det. Jeg ville blitt sprø av vekten på tradisjonene og av at de ofte vet så sikkert hva Gud vil, sier hun.

Hun synes at fortolkninger av Bibelen kan gjøre ting mer komplisert enn det trenger å være. Derfor går hun ofte går rett til Bibelen når hun er usikker, og da er det kanskje ikke så rart at hun konkluderte med:

– Jeg er veldig glad i Luther. Det ble naturlig for meg å velge Den norske kirke.

Men hun reflekterer også over at hun fort kunne tilhørt en annen tro eller kirkesamfunn om hun var født et annet sted i verden.

---

4 raske

  • Gud er: Skaper, veiviser og hvilested.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Skog.
  • På gravsteinen min skal det stå: Høyt elsket og dypt savnet (håper jeg).
  • Boka alle må lese: Til fyret av Virginia Woolf.

---

Ny politisk teologi for kirken

Det er kaldt på gulvet til tross for at det brenner godt på peisen. Noe av det første Ekhaugen gjorde da hun flyttet inn var nemlig å rive varmepumpen av veggen. Fordi den ikke så pen ut.

På et tidspunkt i intervjuet titter Ekhaugen for første gang ned på et ark, etter at hun får spørsmål om det er noe hun selv vil formidle nå når hun har sjansen. Arket er tettpakket av blyantskrift.

Her møtes tanker om tilstanden om det norske samfunnet og hva teologien kan bety for utviklingen videre. En særegen krysning av økonomisk og teologisk kompetanse møtes.

– Kirken bør komme tydeligere på banen om hva som er et godt liv.

– Hva betyr det?

– At vi slutter å diskutere disse interne tulletingene, som om vi skal ha kvinnelige prester eller ei. Vanlige folk ler bare av oss når vi gjør det. Vi må diskutere det som betyr noe for folk.

Hun ser mørke skyer på horisonten. Robotisering av arbeidslivet og økningen av såkalte tullejobber, «bullshitjobs», kan gi store deler av befolkningen eksistensielle problemer.

Begrepet «bullshitjobs», popularisert av antropologen David Graeber, er en jobb som er så meningsløs at den ansatte ikke klarer å forklare hvorfor den er nyttig – selv om den ansatte later som arbeidet er nyttig for å beholde jobben.

Hun snakker om at samfunnet i framtiden kan deles i to. Den ene halvparten er inne i arbeidslivet mens den andre delen står utenfor – i generasjon etter generasjon.

– Der kan vi ha en enormt viktig teologi. Det er knapt utviklet noen teologi om arbeidsliv i Norge.

– Hva kan det bestå i?

– Hvis man tenker på arbeid som fortsatt skapelse, at du er en medskaper, så handler dette om å spørre seg om jobbene faktisk er medskapelse.

Skrittet om å være politisk engasjert har kirken allerede tatt, mener hun. I standpunkt om for eksempel samliv, reproduksjon, kjønn og klima.

– Bibelen er ekstremt tydelig når det gjelder økonomiske spørsmål. Men likevel er vi lite politiske der. Jeg mener det egentlig ikke er så politisk å ha en teologisk fundert etikk til det beste for enkeltmennesket. Men vi må snakke til mennesker om hva som berører dem – og hva som kommer til å berøre dem i framtiden.

Fra økonom til prest

I tillegg til en doktorgrad i samfunnsøkonomi har Ekhaugen grunnfag i idéhistorie og russisk. Men først og fremst har hun «solid kompetanse på empirisk analyse», som det heter i CV-en hennes.

– Jeg kunne jo ikke noe «bibelsk». Ikke skjønte jeg hva nåde og synd var. Det er fortsatt noen ord jeg ikke klarer å si som om de var mine egne.

– Hva mener du med det?

– Hva heter det nå igjen? Frimodig. Det er et ord du nesten må være oppdratt kristen for å bruke.

Hun forteller også om en «inderlighetsverden» som kan virke fremmed, men vakker på sitt vis.

– Men det er spennende hver gang jeg opplever at «dette kan jeg se som mitt!» innenfor den kristne verden.

Stadig merker hun at hun skifter mening om oppfatninger hun trodde var fastlåst. Tid og refleksjon løser opp i det, og så gir det mening.

– Hva da for eksempel?

– At vi er født syndige og har noe som heter arvesynd, det var fullstendig fremmed. Hele dåpsteologien virket pussig, men litt etter litt synes jeg det er mye i det som gir mening.

Tyra Ekhaugen. Min Tro. Prest, Aurskog-Høland

Møt nye i døren

To dager etter intervjuet med Vårt Land får hun prøvd seg som prest. Da setter hun seg i den lille Toyotaen sin og kjører fra Aurskog til kirkene på Ingeborgrud og Fenstad. Der møter hun to grupper spente ungdommer som hun skal ha konfirmantundervisning for. Det har hun aldri gjort før.

Hun ser for seg å være en brobygger mellom den sekulære delen av verden og kirken, når hun nå går over til å bli prest. Hun tror det finnes et «kjempepotensial».

– Det er en innforståtthet i kirken. De tror alle kan hvordan alt fungerer.

I et stadig mer sekularisert samfunn er det en farlig antagelse å gjøre. Terskelen må ned hvis flere skal komme i kirken, mener hun.

Da Ekhaugen skrev på Facebook at hun skulle bli prest, var det flere av vennene hennes som ga uttrykk for at «nå skulle Den norske kirke endelig reformeres».

– De tenker på kirken som kjip, fordømmende og irrelevant. De tenker at jeg er en som kan gjøre noe med det, forteller hun.

Den reaksjonen overrasket henne. For det er ikke slik hun tenker om prestegjerningen.

– Grunnen til at jeg går inn i Den norske kirke er fordi jeg er glad i den. Fordi jeg vil jobbe for å gjøre lokalkirken best mulig. Men kirken sliter jo litt med å finne formen, sier hun.

Hun mener det ikke er så rart, gitt alle de kristne strømningene som møtes i den brede folkekirken.

– Den er veldig sentralstyrt. Det er mye som forsøkes formulert i Kirkerådets sekretariat for eksempel. Som kan være litt ullent.

Redd for ensomheten

I evalueringsnemnda, som hun måtte søke for å bli prest uten den formelle utdannelsen, var det en som sa: «Se for deg at du er i en prestestilling på landet, organisten kan ikke spille, kateketen er sykemeldt. Du er alene. Det er mørkt. Hvem snakker du med da?».

– Da skvatt jeg egentlig litt. Det er det jeg er redd for.

Hun svarte presten som spurte at hun da vil snakke med venner og andre prester.

– Men det er bare delvis sant. For jeg kan ikke vente at de nærmeste vennene mine skjønner så mye av dette. Jeg tenkte at jeg må finne en nær venn som skjønner sånt.

Om ikke så lenge skal hun på en prostisamling.

– Der er det mange prester. Jeg må bare ta tak i en av dem og si: «Du skal være vennen min.».

En annen frykt for henne er at ingen i nærområdet er interessert i det presten driver med. At ingen kommer til gudstjenestene, ingen vil bli døpt og «alle» velger andre former for begravelse.

– Frykten er at folk ler av deg, lurer på hva i alle dager du driver med og tenker at du er en idiot. Men der tror jeg tror det hjelper at jeg er såpass voksen og har mye livserfaring. Og idiot kan jo være bra, bare tenk på idioten i Dostojevskijs roman. En som vil godt, men kan virke tomsete for mennesker som opererer med en annen logikk. Så jeg må prøve å være riktig type idiot.

Da hun var i praksis, var hun med på å holde gudstjeneste der fire stykker møtte opp. Men det var ikke så ille, ifølge Ekhaugen.

– Det var ikke fælt. Det var fantastisk, egentlig. Det var en sterk følelse av en usynlig menighet og at vi gjør det for noe større. Vi holder også gudstjenesten for Gud og for de som ikke er der.