En julidag i 2018 satt Megan Rohrer på scenen foran Vestfronten av Nidarosdomen. Olavsfestdagene hadde «kropp» som tema, og Rohrer samtalte med den muslimske feministen Seyran Ates. Hva som ble sagt, er ikke så nøye. Det som er langt viktigere, er at Adresseavisen, i en liten bildetekst, kom i skade for å skrive at Rohrer var biskop i San Francisco.
– På vei hjem, et sted over Atlanteren, forstod jeg hvor fantastisk det var: Tenk at noen i Norge kunne se for seg at en transkjønnet person var biskop. Så tenkte jeg: Hvorfor har ikke jeg tenkt at det er mulig?
Historien kunne begynt mange andre steder: Med at en jevnaldrende sladret om at Megan var homoseksuell, noe som førte til utestengelse fra ungdomsgruppa i den lutherske kirken i Sioux Falls, i Sør-Dakota. Eller med at medstudenter kastet viet vann etter Megan på begynnelsen av teologistudiene, for å fri dem fra det onde. Eller med at gutter på studiet truet med voldtekt, fordi det skulle gjøre Megan heteroseksuell.
Tenk at noen i Norge kunne se for seg at en transkjønnet person var biskop. Så tenkte jeg: Hvorfor har ikke jeg tenkt at det er mulig?
Men når man vokser opp som homoseksuell og transkjønnet i en liten by i Sør-Dakota, hjelper det å ha evnen til å legge vonde opplevelser bak seg. Og til å se små lysglimt, der andre ser feil.
– Så etter den skrivefeilen i avisa, begynte jeg å jobbe med meg selv. Jeg ville bli et menneske som kunne tenke at det var mulig for en som meg å være biskop.
Slik ble det. Siden september har Rohrer hatt tilsyn med 200 menigheter som er tilsluttet The Evangelical Lutheran Church in America (Elca) i Nevada og Nord-California. Med sine 3,3 millioner medlemmer er Elca det største lutherske kirkesamfunnet i USA, og det som regnes å være tettest på Den norske kirke.
[ NLMs Espen Ottosen sa at det fortsatt må være lov å undertrykke seksualitet ]
---
Megan Rohrer
- Biskop i The Evangelical Lutheran Church in America (Elca).
- Bispedømmet Rohrer leder kalles Sierra-Pacific-synoden, og omfatter cirka 200 menigheter i Nevada og Nord-California.
- Rohrer er 41 år, transkjønnet og gift med en kvinne. Paret har to barn.
---
Innflytting pågår
Det er ikke sant at alt er stort i Amerika. Selv om Rohrer er biskop i det største lutherske kirkesamfunnet i USA, har den ferske biskopen fått tildelt et kontor med dunkel belysning og godt brukt vegg-til-vegg teppe, og må dele plassen med en menighetsbarnehage i nærheten av flyplassen i San Francisco. Skrivebordet er for lavt, så Rohrer bruker den største bibelen sin til å løfte laptopen. I en sofa ligger en mengde krusifikser. De skal opp på veggen, når det blir tid.
Hvorfor så lite swung? Det ene er at det bare har gått tre dager siden lokalene til den lutherske kirken i nabolaget Millbrae ble bispedømmets hovedkontor.
Det andre, forteller Rohrer, er at lutherske kirkesamfunn i USA tradisjonelt har stått sterkest i de skandinaviske delene av landet. Her kommer du i avisa når du blir født, og når du dør. Og tiden imellom er det om å gjøre å passe inn.
Slike steder bør heller ikke kirkene og menighetslokalene være for prangende, forteller Rohrer, som selv har slekt med røtter i Vangsnes i Sognefjorden.
Gud og jeg hadde alltid et godt forhold, men det var mindre klart om krefter i den lutherske kirken ville akseptere det.
– Hvorfor hadde du ikke klart å se for deg at du kunne bli biskop?
– Før jeg ble prest møtte jeg ofte folk som synes jeg passet til å bli det, men som var redd det ville skape utfordringer for kirken. Gud og jeg hadde alltid et godt forhold, men det var mindre klart om krefter i den lutherske kirken ville akseptere det, sier Rohrer.
Her er Rohrers egne opplevelser uløselig viklet inn i kirkesamfunnets Elcas utvikling de siste 30 årene: Lenge var det slik at homofile som ville bli prester, måtte love å leve i sølibat. I 1990 gikk to kirker i San Francisco imot denne bestemmelsen, noe som resulterte i at de ble ekskludert fra Elca. Men ulydige menigheter fortsatte å ordinere, så tolv homofilt samlevende ble ordinert i løpet av 90- og begynnelsen av 2000-tallet. I 2006 ble Rohrer en av dem, og ble i tillegg den første som åpent identifiserte seg selv som transkjønnet.
Så, ved Elcas nasjonale kirkemøte i 2009, stemte et knapt flertall av delegatene for at også de som lever i «offentlige, ansvarlige, livslange, monogame, likekjønnede forhold» skulle kunne tjenestegjøre som prester. Sommeren 2010 ble Rohrer og seks andre, som allerede hadde blitt presteordinert i strid med Elcas regler, offentlig godkjent som prester i kirkesamfunnet. De ble kalt «The Bay Area Seven».
[ Makulerer bibler i kunstutstilling: – Målet mitt er ikke å provosere ]
Den bunnløst gavmilde dåpen
Rohrer vender gang på gang tilbake til dette: Forholdet med Gud har alltid vært fint. Det har vært andre gnisninger, men mellom de to har ting alltid vært OK.
– Jeg tror det handler om det lutherske dåpssynet: Vi døper barn, og sier at uansett hvilke valg du tar siden, vil Gud elske deg og kalle deg for sin egen. Om du roter det til, vil Gud uansett være med deg og heie på deg. Jeg bar alltid dette med meg, og tenkte at hvis dette er sant for barnet i dåpen, må det også være sant for den voksne, uansett hva som skjer.
– Følte du det slik da du var ung, eller er dette den voksne teologens rasjonalisering i ettertid?
– Alle blir såret av å få tilrop etter seg, eller når lover diskriminerer mot deg. Men jeg har alltid følt at Gud vil være med meg og støtte meg.
Da debatten om homofile prester raste som verst i Elca rundt årtusenskiftet, valgte Rohrer å vende ryggen til det hele, og heller arbeide som diakon. Det resulterte i et kor for hjemløse, en mengde netter tilbragt på gata, et utall peanutbutter and jelly-smørbrød til hjemløse, en rekke krangler med politibetjenter, og deretter jobb som diakon for politiet i San Francisco. Rohrer tror det diakonale fokuset har gjort det lettere å leve med kontroversene som er knyttet til kropp.
– Jeg har følt at selv om det nå skulle være slik at Jesus var opprørt over hvem jeg elsker eller hvordan kroppen min er, så har mitt fokus vært å bry meg om andre mennesker og elske min neste. Og jeg har følt at Jesus uansett vil legge større vekt på det, enn på spesielle detaljer om andre ting.
[ Tobias (25) skulle berre vera prestevikar i haustferien. Han landa rett i Kongsberg-dramaet ]
---
The Evangelical Lutheran Church in America (Elca)
- Det største lutherske kirkesamfunnet i USA, med nesten 3,3 millioner medlemmer fordelt på 8900 menigheter i USA og i Karibien.
- Ble opprettet i 1988, etter en sammenslåing av The American Lutheran Church, the Association of Evangelical Lutheran Churches og the Lutheran Church in America.
- Har 7 teologiske utdanningsinstitusjoner, og 27 andre høyskoler og universiteter.
- Kirkesamfunnet står sterkest i den amerikanske midtvesten.
- I den nyeste kartleggingen fra Pew Research Center beskrives 96 prosent av medlemsmassen som hvite.
- Er er med i Kirkenes Verdensråd, National Council of Churches og Det Lutherske Verdensforbund, sammen med blant andre de lutherske kirkene i Nord-Europa. (Kilder: Elca, Wikipedia)
---
Merkelapper
– Mange som har utfordringer med kjønn og identitet, slåss med merkelapper. Og blant alle de tingene du er, omtales du ofte først og fremst som «transkjønnet». Opplever du merkelappen som en velsignelse eller et handicap?
– La meg si det slik: Mange transkjønnede sliter med å se for seg at de kan leve et verdig liv, uten vold og trakassering. Jeg har selv et transkjønnet barn, og vil at de skal få arve en bedre verden. Så for meg kjennes det som at tiden nå er inne for å leve åpent, og vise flere hva et liv som transkjønnet også kan være.
Rohrer har hatt en kjønnskorrigerende operasjon, men har i tidligere intervjuer blankt avslått å snakke om hva dette innebærer. Som transkjønnet foretrekker Rohrer som voksen å bli omtalt med det kjønnsnøytrale pronomenet de/dem – i stedet for han eller hun – noe som har den ekstra gevinsten at det tvinger fram en liten språkpolitisk diskusjon i enhver redaksjon som omtaler dem.
– Jeg har et håp om at det i framtiden vil være mennesker som får tjene som transkjønnet biskop, uten at noen en gang vil vite om det, fordi kjønnsorganene deres er en privatsak. De fleste av oss deler ikke reseptene våre med andre mennesker, og de fleste av oss snakker ikke om disse tingene.
Alle blir såret av å få tilrop etter seg, eller når lover diskriminerer mot deg. Men jeg har alltid følt at Gud vil være med meg og støtte meg.
Den polariserte amerikanske kristenheten
Da Rohrer ble vigslet til biskop i september, i en episkopal katedral i San Francisco, var biskoper fra en rekke andre protestantiske, amerikanske kirkesamfunn tilstede: presbyterianere, metodister, de episkopale – kirkesamfunn som i en amerikansk kontekst kalles «mainline protestant» – og som har tett slektskap med de nord-europeiske, protestantiske folkekirkene.
De som ikke var tilstede, var kirkene som i stor grad har fått prege bildet av amerikansk kristenhet de seneste tiårene: De evangelikale, som kjennetegnes av at man som troende skal blir født på ny i Den hellige ånd – og ofte av et konservativt politisk og ideologisk ståsted, ikke minst i spørsmål knyttet til kjønn.
– I hvor stor grad føler du at du deler troen din med dem?
– Uff, sier Rohrer – dette énstavelsesordet som avslører at en amerikaner har norske røtter.
– Jeg opplever nok at kløften til dem er like dyp som de opplever at den er til meg. Men jeg opplever også at når vi ber sammen, så forsvinner den. Jeg opplever at de er ekte og ærlige i troen sin, at de har en dyp følelse av at de har den riktige regelboken, eller formelen, som kan forsikre dem om at Gud elsker dem.
For én gang skyld er det ikke helt enkelt å si hva ordene er ladet med.
– Jeg ber om at de kan elske sin neste, så godt det lar seg gjøre, men jeg ser ikke Gud fra samme vinkel som dem. På den annen side: Gandi sa at alle mennesker har litt av sannheten, så de vi er uenige med har også noe som vi må lære av og ta til oss.
– Ser du deg selv som polariserende skikkelse?
– Jeg ser ikke på meg selv som det, men jeg vet noen mener jeg er det, fordi jeg finnes. Jeg er ikke en som krangler med folk, eller som hever stemmen så mye. Men det at jeg er en trofast troende, en som ber jevnlig, er noe som gjør at en del mennesker endrer oppfatning av meg.
Jesus fant mennesker som var villige til å overskride samtidens forventninger til kjønn, og tenkte de kunne brukes til å dele budskapet om at flere kan oppleve Guds kjærlighet.
Som prest er Rohrer opptatt av å snakke med folk om de tingene folk er opptatt av: Om å bake pai, om hvilke poteter som er best egnet i lefser. Det er et tydelig skille, mener Rohrer, mellom de som har lest om den første transkjønnede biskopen i avisen, og de som har møtt biskopen i det virkelige liv:
– Noen lurer på om jeg har en bestemt agenda, eller om jeg skal presse dem til å gjøre noe. Men som oftest oppdager de at jeg bare har lyst til å lære om de tingene de er opptatt av. Når du vokser opp i Sør-Dakota, lærer du fort at det kan være den du har vært minst snill mot som møter opp når du har kjørt i grøfta i en snøstorm. Så jeg har lært å være grei mot alle, for vi trenger hverandre før eller siden.
– Men hva med de som vil være grei med alle, men som likevel, når de lytter ærlig til troen sin, opplever at den ikke åpner for større aksept for transkjønnede?
– Jeg elsker og respekterer andre mennesker, uansett hvor de står i disse spørsmålene. En grunn til at Bibelen er hellig, er at folk som har det motsatte perspektivet til det jeg har, kan hengi seg til samme Gud som meg – og det er vanskelig å si om andre bøker.
[ Forlag trekker lærebok etter jødedom-kritikk ]
Fortellinger om kjønn
Én av tekstene som ble lest da Rohrer ble vislet til biskop, var fra Matteus-evangeliets kapittel 19: «For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg.»
– I den greske teksten er det ikke klart hva den siste setningen her betyr: Om det er evnukken som skal ta dette til seg, eller om alle skal kan, skal ta til seg at noen er evnukker.
Rohrer liker å se for seg teksten på begge måter: At de som har kropper som er annerledes, kan være annerledes for Gud. Og at de som møter noen som har en annerledes kropp, kan ha et åpent hjerte og akseptere disse menneskene. Rohrer finner også støtte i Markus-evangeliets fortellinger om hvordan Jesus velger ut mennesker som går imot samtidens forventninger om kjønn: Han velger disipler som selv syr garnene sine, senere ber han disiplene følge etter mannen som bærer vann fra brønnen, til huset hvor de skal spise sitt siste måltid sammen.
– Er det snakk om transkjønnede? Sannsynligvis ikke. Men han fant noen som var villige til å overskride samtidens forventninger til kjønn, og tenkte de kunne brukes til å dele budskapet om at flere kan oppleve Guds kjærlighet.