Ble kalt «homohater» og «mørkedame». – Der og da var det fortvilende

– Mange vil at tro skal være en privatsak, men det er feil vei å gå, sier Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius.

Et uventet lag med snø har nettopp lagt seg over Oslo, men det har liten betydning for KrF-politikerens digitale møtedag. Den gjennomføres fra pendlerleiligheten på Vulkan, hvor hun bor når hun jobber i Oslo. Hun fniser litt når hun forteller at hun bor i samme oppgang som flere andre profilerte politikere.

– Vi kan stå i opphetede debatter, men møtes som gode naboer like etterpå. Det har vært en fin erfaring, og litt overraskende, forteller Lossius.

Hun stiller regelmessig opp i noen av de mest opphetede debattene. 8. mars, et par dager før dette intervjuet, kunne man høre henne i Politisk kvarter på NRK. Her diskuterte hun forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort, noe hun er motstander av.

På spørsmål om hvorfor hun har takket ja til å stille i et Min tro-intervju, henviser hun til slagordet for regjeringens livssynspolitikk: «Det livssynsåpne samfunn».

– Jeg brenner veldig for at tro ikke skal være noe du må gjemme vekk. Det er en så stor del av menneskers identitet og hvem de er. Det gjelder meg også.

Hun snakker gjerne om troen sin nå i voksen alder. Det kostet langt mer for henne som barn.

[ Den tidligere presten Eskil Skjeldal skapte rabalder da han på et åpent vis forlot sin kristne tro i 2017 ]

---

Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius

• Stortingsrepresentant for KrF. Representant for Aust-Agder
• 41 år gammel
• Oppvokst i Kyrksæterøra i Trøndelag, bor i Lillesand
• Gift og har to barn på 13 og 15
• Andre nestleder for familie- og kulturkomiteen på Stortinget

---

Jeg brenner veldig for at tro ikke skal være noe du må gjemme vekk og bare ha på privaten

—  Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius

Meldte seg på absolutt alt

Fram til hun var 16 bodde familien i Kyrksæterøra i Trøndelag. Lossius beskriver det som et vakkert sted, en «typisk ski- og fotballbygd» hvor mye av livet kretser rundt idrettsanlegget.

– Jeg spilte fotball i åtte år, faktisk!

– Å, gjorde du det?

– Alle blir alltid overrasket når jeg sier det. Du også, høres det ut som. Folk får det kanskje ikke til å stemme helt, ser meg ikke som den sporty typen.

Sporty eller ikke, som barn var hun var uansett en selvskreven deltaker på alt bygda hadde å by på, med en umettelig appetitt på nye fritidsaktiviteter.

– Jeg var absolutt den ungen som meldte seg på alt, enten det var kurs i kappgang, bryting eller sving. Det var ikke supermange tilbud til vanlig, så hvis det kom nye nytt tenkte jeg «Yes, jeg er med», sier Lossius og fortsetter oppramsingen:

– Det var også orgel, friidrett og skitrening. Jeg har gått mange skirenn uten å være talentfull, bare fordi jeg ville være med!

På fotballbanen var hun helt med, på lik linje med alle andre. Det som gjorde henne annerledes var troen.

Fikk tyn for troen

«Hold kjeften din du, Kristus».

Kommentaren fra en av medelevene kom da Jorunn rakte opp hånda i timen for å svare på et spørsmål. Hele klasserommet lo, læreren inkludert.

Det kostet å komme fra en kristen familie i Kyrksæterøra. Få andre var uttalte kristne, iallfall som Jorunn visste om.

– Folk var opptatt av at vi var kristne, eller «relliøse» som de kalte det. Og det var ikke populært i det hele tatt. Jeg har opplevd ganske mye ufint på grunn av det, selv lærere kunne komme med kommentarer, forteller hun.

Den personlige troen hennes tok ikke skade av det, tvert imot. Da hun måtte forsvare seg selv på barne- og ungdomsskolen, ble den kristne identiteten hennes bare sterkere. Men hun følte seg ofte ensom i bygda.

– Visste foreldrene dine at du hadde det tøft?

– Nei, det delte jeg ikke med noen. Hvis jeg hadde delt det, ville jeg nok bare følt meg enda mer sårbar. Istedenfor var jeg tøff i trynet tilbake, sier hun.

Jeg har ingen forventning om å være superpopulær, og jeg tør å stå for noe om det trengs

—  Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius

«Homohater» og «mørkedame»

Selv om hun gjerne skulle vært de vonde erfaringene foruten, har det vært nyttig å lære seg å stå for noe upopulært.

– Jeg har ingen forventning om å være superpopulær, og jeg tør å stå for noe om det trengs, sier Lossius.

Etter KrFs mye omtalte retningsvalg, ble Lossius hentet inn som stortingsrepresentant fra Aust-Agder i januar 2019. Den påfølgende høsten raste debatten om såkalt homoterapi. Alle partiene på Stortinget ville utrede muligheten for å forby denne praksisen, med unntak av KrF som mente at et forbud ville ramme trosfriheten. Lossius ble talsperson for det upopulære standpunktet, og fikk merkelapper som «homohater» og «mørkedame».

– Der og da var det fortvilende, sier Lossius.

Hun opplevde merkelappene som urettferdige. Særlig fordi hun gjentatte ganger understrekte at hun var motstander av å forsøk på å endre folks seksuelle orientering, men ville forsvare menneskers rett til å søke forbønn og samtale om absolutt alt, også spørsmål knyttet til seksualitet.

– Men de homofile vennene mine og andre som kjenner meg vet at merkelappene er så langt fra sannheten som man kan komme, sier hun.

En nær familierelasjon

Leiligheten på Vulkan kan minne om et hotellrom, uten særlig personlig preg. Hun har ikke prioritert å bruke tid på å innrede, for det er ikke her hun bor. Når hun ikke jobber, reiser hun hjem til mann og barn i Lillesand, hvor det er fredagstaco, kos og hjemmelekser.

Relasjoner er det viktigste i livet hennes. Og når hun skal fortelle om troen sin, beskriver hun den som en «nær familierelasjon».

– Hvem er Gud, som du har du denne relasjonen til?

– For meg er det en person. Eller, jeg vet ikke om det er en person heller, men det er noe som omslutter meg. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det.

Det er en relasjon hun alltid har hatt. Å være i den oppleves helt naturlig, som å puste, forklarer Lossius, og legger til at hun ikke er en veldig åndelig person.

– Men jeg går og prater litt med Gud hele tiden, sukker og ber gjennom dagen. Det har jeg gjort hele livet, sier hun.

– Du sukker?

– Ja, og jeg takker mye. Det endrer perspektivet på dagen og på livet. Jeg ber mye for mennesker som står i tøffe ting, og jeg ber om visdom i møte med utfordringer. Jeg kan spørre: «Kjære Gud, hva gjør jeg nå?»

Hun opplever at bønnen gjennom dagen «funker». Noen ganger, når hun har sagt til Gud at hun trenger en oppmuntring, så har det kommet noen med en blomst på døra like etterpå.

– Man kan sikkert bortforklare det. Men for meg er det et klart og tydelig bønnesvar. Det gir meg mye fred og trygghet.

– Tror du de politiske motstanderne dine vil gå med på at du får visdom fra Gud?

– Nei, det vil de ha forskjellige meninger om, avhengig av hvor de står selv. Men jeg opplever de fleste stortingskollegaene mine som respektfulle og rause. De tenker sikkert: «Fint for deg at du opplever det sånn».

Jeg prater litt med Gud hele tiden, sukker og ber gjennom dagen. Det har jeg gjort hele livet

—  Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius

En superressurs på Sørlandet

Et av de store vendepunktene i livet skjedde da 16 år gamle Jorunn og familien flyttet til Lillesand. Hun var forberedt på å forsvare troen i nye omgivelser, og bekjente seg som kristen fra første stund. Men motstanden uteble. Istedenfor ble hun svært ettertraktet i den rike floraen av kirker.

– Jeg følte at alle tok kontakt fra ulike menigheter. De hadde hørt om erfaringen min som leirleder i Trøndelag, og plutselig ble jeg sett på som en superressurs.

Filadelfia var på utkikk etter frivillige, Den norske kirke ville ha henne som konfirmantleder og NMS øynet en potensiell leder for en «misjonsbarnegruppe». Lossius fikk lederansvar, et stort nettverk og møtte etter hvert mannen sin. Sammen ble de ungdomsledere i Filadelfia Lillesand.

– Hva gjorde det med deg, at du ble så ettertraktet?

– Det var en kjempeopptur. At folk syntes jeg var bra, helt uforbeholdent, det var utrolig godt.

Hun er glad for å ha fått oppleve hvor ulike forutsetninger det er for å tro på forskjellige steder i landet, eller iallfall hvordan det var på 80- og 90-tallet.

– Jeg har fått kjenne ordentlig på hvordan det er å være i mindretall, å være alene om å tro. Men det er også dette som gjør at jeg brenner for tros- og livssynspolitikk

Lossius stiller seg helhjertet bak mottoet «det livssynsåpne samfunn».

– Ved å være åpne om tro bekjemper vi fordommer og skaper den aksepten og rausheten som gjør oss bedre, sier hun.

Kastet seg ut i politikken

Det kom helt ut av det blå da KrF Lillesand spurte om hun ville være førstekandidat til kommunevalget i 2015. Frem til da hadde Lossius jobbet tre år som fylkessekretær i KrF, og før det som konsulent i Søndagsskoleforbundet.

– De spurte meg først om jeg ville stå på lista, og jeg tenkte «jaja, det kan jeg jo alltids gjøre». Så ringte de meg opp noen dager senere og spurte om jeg ville være ordførerkandidat.

Hun takket først nei, men ombestemte seg og stod likevel øverst på lista i 2015. Lossius ble valgt til varaordfører.

– Det har vært en bratt læringskurve. Å hive seg ut i politikken når du er midt i 30-årene, det er ikke enkelt. Jeg har vært redd for å falle gjennom, redd for å bli avslørt på at jeg ikke har nok kunnskap om ting, sier hun.

Noen år tidligere hadde hun hadde lite interesse for politikk. Men noe skjedde da hun jobbet som fylkessekretær. Da hun en dag skulle rydde på lageret, kom hun over en gammel plakat hvor det stor «Hva om KrFs stol stod tom?»

– Jeg grublet mye over det. Uten KrF ville en viktig stemme bli borte, tenkte jeg. Særlig i saker som handler om menneskeverd, familiepolitikk og bistand. Det trigget et engasjement hos meg.

«Jeg-skjønner-det-ikke-Gud-boksen»

«Å tro eller ikke tro?» For Lossius har dette aldri vært oppe til diskusjon. Når hun attpåtil må innrømme at det aldri har vært særlig vanskelig å tro, blir hun nesten litt forlegen.

– Åh, jeg vet jo at det gjør seg veldig godt i intervjuer å snakke om tvil. Og jeg har veldig forståelse for de som kjenner på tvil, og mange tviler kanskje når vonde ting skjer. Men troen min blir egentlig sterkere da.

Gud er ikke skyld i det vonde, det er Lossius overbevist om. Når livet blir vanskelig, da forsterker det ønsket hennes om å koble seg tettere på Gud, forteller hun, vel vitende om at det kan høres lettvint ut.

– Men jeg stiller jo spørsmål når vonde ting skjer: «Kjære Gud, hvorfor griper du ikke inn? Hva er planen din her, liksom?»

De tingene hun ikke kan forklare, blir lagt i det hun kaller for «jeg-skjønner-det-ikke-Gud-boksen.» Det som havner her, kan forhåpentligvis tas opp igjen i himmelen og få en utførlig forklaring.

– Har du noen eksempler på ting du har lagt i den boksen?

– Det er når noen rammes av sykdom, eller når det plutselig er død og sorg. Jeg har ikke opplevd mye av det selv, men kjenner folk som har alvorlige syke barn. Man ber, men hvorfor blir de ikke friske?

---

4 raske

• Gud er: Kjærliget
• Klarer meg ikke uten: Familien min. Og kaffe.
• På gravsteinen min skal det stå: Det mine etterlatte ønsker at det skal stå. Jeg har ikke regi på det.
• Boka alle må lese: Bare èn? Da må jeg jo si Bibelen.

---

[ Linn Sæbø Rystad takka ja til å bli den andre kvinnelege hovudpastoren i Frikyrkjas historie ]

Kan ikke slutte å tro på bønn

Hun kan spørre seg hvorfor man ikke alltid ser resultatene av bønnen.

– Hadde det ikke vært lettere å slutte å tro på bønn?

– Nei. Det kan jeg jo ikke, sier Lossius og blir stille et øyeblikk.

– Jeg har opplevd så mange bønnesvar, så jeg kan ikke slutte å tro på bønn. Det å be bygger meg opp personlig også.

Bønnesvarene hun sikter til gjelder både smått og stort, men hun vegrer seg for å gå i detalj.

– Jeg vil ikke at noen skal plukke det fra hverandre, for det er så sterkt og fint for meg. Men noen bønnesvar får meg nesten til å tenke at Gud har humor, for det er så konkret og så på kornet.

– Du er borti mange alvorlige ting som politiker. Hvordan klarer du midt i det å snakke om Gud som en med humor?

– Jeg tenker at Gud er med meg gjennom dagen og ler litt av de samme tingene som jeg gjør. Jeg har en lett og god relasjon til Gud, som bunner i at jeg tror helt og fullt på nåden. Jeg vet hvor ufullkommen jeg er, men vet at jeg er elsket likevel.