Bak et tynt bakerivindu i Skien får vi øye på Eskil Skjeldal. Gjenskinnet i vinduet gjør ham nær usynlig der han sitter ved et hjørnebord. Det tar ikke lange tid fra vi har satt oss ned, til det blir tydelig at den tidligere presten fortsatt er nysgjerrig på en større mening - selv om det nå er fire år siden han tok et oppgjør med sin kristne tro.

– Før vi går løs på troen min, kanskje du skal spørre meg om jeg tror på Gud? foreslår Skjeldal.

Han har nettopp blitt spurt om han fortsatt kan ta seg selv i å være sint på Gud.

– Det kan vi gjøre. Tror du på Gud?

– Nei. Jeg har ingen tro på Gud, svarer han som om han skulle vært på vitneboksen.

– Men tror jeg Gud finnes? Det er et annet spørsmål. Da må jeg svare «vet ikke», sier Skjeldal med blikket festet rett fram gjennom brilleglassene.

Troen som forsvant

I 2017 skrev Skjeldal, som før var prest i Den norske kirke, om å forlate Gud i sakprosaboken Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Der søker han svar på teologiske spørsmål som har opptatt ham siden han begynte å tro og kartlegger veien vekk fra Gud.

– Det var strevsomt å ha Gud som den store gåten i livet mitt, forklarer Skjeldal.

For ham begynte veien vekk med en reise innover:

– Jeg ble skeptisk til om troen min var noe gudegitt eller om troen var en konsekvens av mine egne problemer. Ble troen min egen hjernevasking, drevet fram av et enormt krav om å finne en mening i livet?

– Krav?

– Jeg hadde en dårlig psykisk helse og troen ble et antidepressiva. Gud fylte et stort tomrom i meg, sier han med en raskt kvalt tenåringsiver.

– Hvordan ser Guds tomrom ut?

– Som om en etasje har blitt borte. Før tolket jeg alt i to dimensjoner, men så datt toppetasjen som var Gud bort.

11-åringen som fant Gud i Bach

Skjeldal var 10 år da han begynte i Bryn kirkes guttekor på Rykkinn. Der hørte han to ord som var med på å forandre livet hans: Kyrie Eleison. To ord du har nok har hørt før, og kanskje til og med sunget som en del av en vanlig gudstjeneste? For Skjeldal, som kom fra en ikke-kristen familie, kom førstemøtet med ordene i Johan Sebastian Bachs h-moll-messe.

Uttrykket stammer for øvrig fra den blinde Bartimeus, som ropte det til Jesus: «Kyrie Eleison» eller «Gud, ha nåde til meg». Kirkemusikken fra Bach og andre storheter åpnet døra på gløtt for en kommende gudstro hos Skjeldal.

– Guttekoret var et veldig sterkt, men også skummelt møte med mektig kirkemusikk. Der sang vi noen av verdens beste verk, og jeg kobla det etter hvert til Gud.

– Følte du at Gud var stemningen i musikken da du begynte?

– Der og da tolka jeg det ikke som Gud, men kirkemusikken var min inngang inn til troen, ja.

– Hvordan forholder du deg til verkene nå?

– Musikkens kvalitet har ikke lenger noe med Gud å gjøre, men jeg har minner om at jeg har hørt på det og tenkt at jeg tror på det teksten forkynner, forklarer den tidligere guttekoristen, og legger til:

– Jeg kan savne å sitte i kirkebenken og synge salmer sammen med andre mennesker.

Til tross for savnet, drar Skjeldal sjeldent tilbake til kirken.

Skjeldals trosruin

For Skjeldal er minnene av en forloren tro mange.

– Troen har blitt et museum for mitt indre liv – som en ruin, sier Skjeldal mens han ser på noe forestilt mellom hendene sine.

– Kan du ta oss med dit?

– Det er ingenting konkret. Men det er spor etter liv der, noe som ikke kan bortforklares. Det er noe som er opphørt, det mangler tak og veggene er delvis falt ned, men det er samtidig et sted der man kan se konturene av et liv som har vært.

Sammenlikningen mellom troen og en ruin, får Skjeldal til å tenke på en kirkeruin i Skien: Kirken på Kapitelberget. Det er én av kun fire kryptkirker i Norge. Den ble bygget rundt 1100-tallet, men omtales som en ruin allerede i 1576. Ingen vet hvorfor man sluttet å bruke kirken.

– Kan du ta oss med dit da?

– Ja, vi kan dra dit etterpå, sier han med en blanding av en lokalinnbyggers selvsagthet og en umiddelbar undring over forespørselen.

Kjærligheten som forsvant

På tidlig 2000-tallet flyttet Skjeldal til Henningsvær da hans daværende kone Synnøve Skree Skjeldal fikk jobb som Lofotprest. Ikke lenge etter fikk de barn nummer to, og Eskil ble prestevikar for Synnøve da hun gikk ut i fødselspermisjon.

Omtrent samtidig som troen til Eskil forsvant, skilte han og Synnøve seg.

– Det er klart at jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har tenkt «Hallo, Eskil, ser du ikke parallellene mellom troen som gikk tapt og forholdet som gikk tapt?»

– Hvis troen din var som et kjærlighetsforhold, hvilket brudd-stadie befinner du deg i nå?

– Lykkelig skilt. Det er ikke turbulent lenger, men rolig. Jeg har ikke tenkt på Gud på fire og et halvt år omtrent, sier Skjeldal.

– Hadde du dårlig samvittighet ovenfor familien din da du skjønte du måtte skilles fra troen?

– Om jeg tenkte på hvordan det ville påvirke kona og barna? Nei, så nobel var jeg ikke altså. Nei, nei.

– For barna har blitt oppdratt kristent vil jeg tro?

– Ja. Men jeg forventet aldri at de skulle tro på Gud. At de nå har en forelder som er prest og en som har forlatt troen, tenker jeg vil gi rom for barna til å ha mange interessante perspektiv.

– Hva er tro hvis du kan miste det?

Etter at Skjeldal åpnet seg opp til familien om å forlate troen, ble han stilt et spørsmål som fortsatt henger med ham: Hva er tro hvis du kan miste det?

– Da gir det kanskje ikke mening å kalle troen for en gave fra Gud. Hvis du mister den mot din vilje, da er troen noe skjørt.

Skjeldal tenker høyt og så blir han stille.

– Det er jo kritiske røster som vil si at du trodde aldri ordentlig på Gud...

– Ja, altså, det har jeg fått beskjed om!

– Hvordan da?

– Etter at det ble kjent at jeg hadde forlatt troen gjennom bokutgivelsen, fikk jeg 20 til 30 brev hvor det stod at man ikke kan miste troen sin. Noen av brevene var fint skrevet, mens så kom det også brev fra påståelige 70 år gamle menn som skrev «du trodde aldri hardt nok».

– Har du svart dem?

– Ja, et par av dem. Jeg spurte dem «Hvem er det du tror du er?».

– Kanskje jeg ga meg rett før en åpenbaring?

Skjeldal er i disse dager aktuell med debutromanen Fars hage, mors hus, som ble anmeldt i Vårt Land med tittelen «Eskil Skjeldal viser fram raseriet».

– Er raseriet til hovedpersonen Mikael egentlig ditt raseri?

– Fellesnevneren for Mikael og meg er kanskje en følelse av opplevd håpløshet, og da kan du bli sint, forklarer Skjeldal for deretter og retter seg opp i stolen.

– Jeg var ganske crazy med Gud på slutten. Det er ikke normalt å lete så hardt etter Gud. Det var noe som var feil med min måte å tro på, sier han.

– Du tenker feilen er hos deg, ikke Gud?

– Troen min startet som en fascinasjon over viktige teologiske spørsmål, men på slutten var troen min mest psykologi, lite teologi. Etter hvert innser jeg at dette handler mindre og mindre om Gud og mer og mer om meg, sier Skjeldal, og legger til:

– Men på den annen side: Det er mange gudelengtende mennesker i kirkehistorien som ikke ble erklært sprø. Kanskje var jeg rett ved å få en åpenbaring, og gav meg for tidlig?

Et møte med framtiden

– Hvor mye av din tro handlet om å ha det bra?

– Skremmende lite. Nei, den var en klassisk himmellengsel. Jeg bodde i et kloster, og likte ordenslivet, sier Skjeldal mens munnviken hinter til et smil.

– Jeg hadde vært en sjukt dårlig lykkepredikant eller herlighetsteolog, konkluderer han.

– Et tankeeksperiment: Du møter Eskil om ti år, og han har begynt å tro igjen. Er du overraska?

Han tenker seg om selv om svaret kringkastes fra øynene.

– Ja, jeg hadde blitt overraska. Jeg mener jeg er relativt sikker på hvem jeg er, og nå er jeg nok hakket for rasjonell til å stole på noe jeg selv ikke kan kontrollere.

Til ruinen og tilbake

Skjeldal tar en sisteslurk fra kaffekopp nummer to, og vi bestemmer oss for å sette kursen mot den tidligere nevnte kryptkirken. Kirken, som ligger på en høyde med utsikt over Skien by, har i dag fått besøk av en vind som fungerer som en gardin som blir trukket opp. Og solstråler som splittes av stolte furutrær blir forstørrelsesglass for kirkens kriker og kroker.

– Hva er ditt mysterium i dag?

– Det er virkeligheten da. Den går ikke opp, sier Skjeldal mens han skuler inn mot et nabolag i en blindgate, ikke panoramautsikten bak han.

– Det er heller ikke slik at religion har pant på konseptet mysterium. Kunsten kan også si noe om mysteriet mennesket og hvem vi er.

Vi går opp til ruinene. Skjeldal beveger seg inn i krypten. Der titter han rundt seg alene, men han kan ses fra toppen av kirkemurene eller gjennom et lite sikte av en gammel gang.

– Jakten på Gud var liksom den store elgjakta, erklærer han.

– Du har bare ett skudd, sier han med den samme melankolien til en jeger som forteller om en gigantisk elg som kom seg unna.

– Hva er det største mysteriet: Gud eller mennesket?

– Det er begge to, sammen. Gud pluss menneske er lik tro. Det største mysteriet er at folk tror og om det er sant at Gud finnes, sier Skjeldal.

Han pauser blikket i bakken. Så løfter han hodet.

– Hva om Gud finnes? Mulig det. Men jeg er glad jeg ikke lenger håper at jeg har noen rolle i Guds eventuelle eksistens.

---

Fakta: Eskil Skjeldal

• Tittel: Seniorrådgiver/bibliotekar ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse
• Alder: 47 år
• Bakgrunn:
• Sivil status: Skilt
• Aktuell med: Romanen Fars hus, mors hage

---

---

4 raske

• Gud er: – Vet ikke, det lar jeg de troende få definere.
• Jeg klarer meg ikke uten: – Antidepressiva.
• På gravsteinen min skal det stå: – «En slitsom type, men vi likte ham for det».
• Boka alle må lese: – Det spørs hvordan man definerer «må». Jeg tror vel uansett ikke at den boka finnes.

---