Gjerdrum-presten: – Behovene har vært enorme, og døgnene har ikke vært lange nok

Klokka nærmer seg 13:00, på en dag som kan minne om hverdag i sentrum av Ask. Parkeringsplassen, som for noen uker siden var forbeholdt presse- og redningskorps, er fylt med vanlige personbiler. Langs fortauet går flere puljer med barn mot busstoppet, på vei hjem fra skolen.

Forrige snøfall har dekket over det langstrakte krateret, og man kan bare såvidt skimte raskanten i det hvite landskapet. Men den blir ikke borte.

– Jeg går fortsatt med vondt i magen og sover dårlig tre uker etterpå. Mange har det sånn. Det slipper ikke helt tak, sier sokneprest Jakob Furuseth.

Selv om julen for lengst har passert, har kirkas julekrybbe blitt stående foran Mimmis blomster & interiør. Soknepresten bøyer seg ned og skuffer vekk et lag snø med hånda, slik at noen nedsnødde lykter kommer til syne.

– Til å begynne med var det her folk satt lys. Ingen ble oppfordret til å gjøre det, det bare skjedde. Dette var helt i kanten av det evakuerte området, og en eller annen politimann sørget for at sperrebåndet gikk bak krybben, og ikke foran, forteller han.

Når Furuseth ser tilbake på den tragiske hendelsen og tiden etterpå, er dette noe av det som har berørt ham mest av alt: Alle lysene. Og hva de symboliserer.

– Folk legger sikkert forskjellige ting i det. Men for meg er lys et uttrykk for omtanke, bønn og håp.

I love Gjerdrum

Etter snart 11 år som prest i Gjerdrum er det her han hører hjemme. Det er med et snev av stolthet han forteller om bygda som hittil har vært oversett av alle, til og med av Norge rundt. Da NRK-programmet fylte 40 år i 2016, hadde de nemlig besøkt hver eneste kommune i Norge, bortsett fra én.

– Det sier noe om at Gjerdrum er en anonym plass. Rundt oss er det så mye annet stort og viktig, så folk har bare kjørt forbi, sier soknepresten.

Selv stoppet han opp for å bli.

I mars 2019 stod han på scenen i kulturhuset under forestillingen «I love Gjerdrum», et samarbeidsprosjekt mellom kommune, amatørteater og foreninger i bygda. Furuseth spilte seg selv, ikledd skjorte med snipp, og fremførte en egenkomponert monolog om kirkas rolle i lokalsamfunnet. Den ble innledet slik:

«I århundrer har de stått der midt i bygda og pekt opp mot himmelen. Gjerdrum og Heni kirke. I glede og sorg, til høytid og fest har de invitert til de store anledningene i livet.»

Snart to år senere har han virkelig fått oppleve hvordan det er å være kirke i ei bygd som sørger.

[ KRIK-sjefen: – Det å bli forlatt, det er jeg er redd for. Ensomheten er mørk ]

---

Jakob Furuseth

• Sokneprest i Gjerdrum.
• Født i Kongsvinger i 1975, oppvokst i Grue.
• Gift og har fem gutter
• Er del av Gjerdrum kommunes kriseteam. Hadde ansvar for å koordinere den lokale kirkens arbeid etter raset i Gjerdrum.

---

Det er et kollektivt traume, som jeg står midt oppi selv som prest.

—  Jakob Furuseth

Å skulle si noe fornuftig

Som en del av kommunens kriseteam rykket soknepresten ut for å hjelpe de evakuerte da katastrofen rammet 30. desember. Siden har han hatt ansvar for å koordinere den lokale kirkens arbeid i krisehåndteringen. Det har vært møter med kommunen, samtaler med berørte og gjennomføring av gudstjenester og begravelser. Samtidig har alle landets øyne vært rettet mot Gjerdrum gjennom media.

– Hvordan oppleves det å være prest midt oppi dette?

– Behovene har vært enorme, og døgnene har ikke vært lange nok til å møte alle utfordringene. Å forberede gudstjenester en én ting, men å skulle si noe godt og fornuftig til trøst og hjelp foran alle de direktesendte kameraene, det har vært krevende.

Samtidig er ikke kirka ukjent med sorg og krise. Når folk spør om det har vært vanskelig å komme med ord om lys og håp i en så vanskelig situasjon, svarer Furuseth at dette er hva kirka gjør uke etter uke.

– Vi er i en bransje som jobber med håp. Men stressfaktoren her har vært det store omfanget og trøkket, og at jeg selv kjenner familier som er evakuert og som har mistet sine kjære. Det er et kollektivt traume, som jeg står midt oppi selv som prest.

---

Skredet i Gjerdrum

• Natt til 30. desember gikk et større jord- og leirras nær Gjerdrum sentrum.
• Sju personer er funnet omkommet. Tre er fortsatt savnet.
• Totalt ble 31 boenheter tatt av skredet, fordelt på ni bygg. I tillegg kommer seks garasjehus med fem garasjeplasser hver.
• Rundt 1.200 mennesker ble evakuert.

---

Brannen i Grue

I noen stille stunder har tankene gått 200 år tilbake i tid. Fram til han var 16 år gammel bodde Jakob Furuseth i Grue kommune i Solør. Han vokste opp med historien om brannen i Grue kirke i 1822. Under en fullsatt gudstjeneste 1. pinsedag tok den gamle korskirka fyr.

– 116 mennesker brant inne i kirka. Jeg vet ikke hvor mange som bodde i bygda på den tida, men ingen familier var uberørt, forteller Furuseth.

Det er en spesiell opplevelse å gå inn i nye Grue kirke når man kjenner til historien om brannen for 200 år siden. Den nye kirka ble bygd med metertykke murvegger, brede ganger og enorme dører, forteller Furuseth.

– Midt ute på bygda fikk de derfor en stor stein-katedral, noe som i seg selv er rart. Men det var umulig for folk å våge seg inn i kirka igjen, med mindre de kunne føle seg trygge.

Selv om brannkatastrofen i Grue var av et helt annet omfang en skredet i Gjerdrum, kan Furuseth se noen paralleller mellom hendelsene.

– Jeg har tenkt mye på kirkas rolle i krise, og på soknepresten i Grue. Hvordan han opplevde sin rolle i bygda etterpå, både når det gjelder det å bære fram klagen og fortvilelsen, men også det å finne veien videre for seg selv og for bygda.

I krise og sorg er det selvfølgelig ikke nødvendigvis alt det fine man vil høre mest om. Men det er likevel noe med å ha det lille lyset tent, selv på det mørkeste.

—  Jakob Furuseth

[ Då gudstenesta mintest dei omkomne etter Gjerdrum-skredet, sørga dei òg over ufødde Isak ]

Å se lys i mørke

Allerede 3. januar fikk Furuseth mulighet til å bære fram klagen og fortvilelsen under en direktesendt gudstjeneste. Hvis det var én anledning til å ta fram Bibelens klagesalmer, så måtte det være nå, tenkte de i kirka. Samtidig ville de ikke la klagen og mørket få det siste ordet.

En av bønnene som ble bedt var denne:

«Hjelp oss til å se lys i mørket. Hjelp oss til å se håpet i fortvilelsen. Hjelp oss til å huske at etter en natt kommer det alltid en ny dag. At etter vinteren kommer det alltid en ny vår. At etter sorg vil det komme glede. Og av ruiner vil noe nytt igjen vokse fram, som en påminnelse om din himmel.»

– I krise og sorg er det selvfølgelig ikke nødvendigvis alt det fine man vil høre mest om. Men det er likevel noe med å ha det lille lyset tent, selv på det mørkeste.

– Når du formidler dette håpet som prest, klarer du å tro på det selv?

– Ja, jeg gjør nok det. Livet har fart godt med meg hittil, men jeg har vært tett på veldig mange andre som har opplevd krise og mørke. Det er nok lenge siden jeg gravla den «happy clappy» versjonen av meg fra ungdommen, og den altfor enkle «alt blir bra»-teologien. Men jeg opplever likevel at håpet er noe av drivkraften min.

– Hvordan var den «happy-clappy» tenåringsversjonen av deg?

– Som 17-åring var jeg skråsikker. Jeg hadde jo svaret på alt og syntes alt var lett. Den skråsikkerheten kjenner jeg ikke på lenger.

Gladkristen og utbrent

I barndommen var alle rundt ham i familien kristne. Foreldrene drev søndagsskole og var engasjert i menighetslivet, og Jakob var alltid med på gudstjenester. Men på skolen og blant venner var det en kuriositet å komme fra en kristen familie.

– Det var ikke gøy å skille seg ut. I 11-12-årsalderen tenkte jeg «dette orker jeg ikke lenger», og jeg bestemte meg for at jeg ikke ville kalle meg en kristen lengre. Men jeg var en fryktelig dårlig hedning, som ikke klarte å la være å be. Det satt i ryggmargen min uansett.

– Andre har kanskje motsatt problem?

– Ja, i alle fall i voksen alder. Men der og da kunne jeg ikke endre på den jeg var, og troa var den del av meg. Men på videregående flytta vi til Jessheim, og der fikk jeg veldig mange gode venner i et stort kristent ungdomsmiljø.

Det har kommet mange prester ut av ungdomsmiljøet i Hovin menighet , forteller han. Han beskriver det som et åpent og gjestfritt miljø med mye idealisme. Han lærte masse av å få ansvar, men det var kanskje for mye. Allerede som 18-åring møtte han veggen.

– Jeg gikk på med hud og hår, men var et grenseløst ja-menneske. Det brant meg ut, rett og slett.

Det er nok lenge siden jeg gravla den «happy clappy» versjonen av meg fra ungdommen, og den altfor enkle «alt blir bra»-teologien.

—  Jakob Furuseth

Trodde på flanellografen

Han var nede for telling, helt fram til han flytta til Oslo for å studere kristendom grunnfag på MF. Mens engasjementet for troa førte til den første smellen, var innholdet i troa årsaken til den neste. Furuseth fikk en troskrise og måtte sette studiene på pause.

– Hva stod på spill for deg i denne perioden?

– Jeg kunne ha mistet hele troa. Den historisk-kritiske metoden slo meg midt i fleisen og gjorde at jeg stilte spørsmål ved alt.

For de som ikke kjenner til konseptet «historisk-kritisk metode», så er dette en type tekstkritikk som har vært enkelte søndagsskolelæreres erkefiende opp igjennom. I alle fall for de søndagsskolelærerne som har villet overbevise barna om at alle bibelfortellingene er helt ekte historiske hendelser.

– Jeg trodde 100 prosent på det flanellografen lærte meg. Hvis ikke dette var sant, hva skulle jeg da tro? Heldigvis landet jeg på den siden hvor kritiske spørsmål ble en venn som gjør troen mer slitesterk.

Skråsikkerheten ble borte etter noen runder med kriser. Furuseth kom mer på plass i troa og bestemte seg for å studere videre på MF og etter hvert bli prest.

[ Den lille kaktusen Felipe er en følsom type. Han vil bare ha en venn som forstår ham ]

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet
• Klarer meg ikke uten: Familien min
• På gravsteinen min skal det stå: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.»
• Boka alle må lese: Å finne Gud i feil folk av Nadia Bolz-Weber

---

Håpstango

Den første helgen etter katastrofen hadde han en salme på hjernen. Den slo ned i ham mens han alene på nyttårsaften varmet opp pinnekjøtt i microen og drakk lunken Cola, etter en lang og krevende dag. «Håpstango», heter den.

– Jeg måtte synge den for meg selv. Det ble et halmstrå som jeg klamret meg til, sier Furuseth, og gjengir refrenget:

«Så kan vi holde ut i vonde tider, så vet vi Gud er nær selv når vi lider».

Den oppsummerer godt hva han tenker om forholdet mellom Gud og lidelse.

– Kan du forstå at folk synes det er vanskelig å tro at Gud er god og allmektig når vonde ting skjer?

– Ja, og jeg har ikke noe behov for å debattere med de som opplever det sånn, det er en helt logisk reaksjon. Men jeg kan si noe om at jeg tror på en Gud som er i lidelsen og i mørket. Og tilbake til Håpstango: En Gud som er nær oss når vi lider.

Jeg er utmerket klar over hvor absurd det er å si at vi en dag skal stå opp fra grava

—  Jakob Furuseth

En protestbevegelse

Han tror ikke på en Gud som griper inn og fikser menneskers problemer, hvis de bare ber på den riktige måten eller gjør de rette gjerningene. Men han er fullt klar over hvor grensesprengende løfter kirka gir mennesker for fremtida.

Presten sier det sjelden høyt, men inni seg tenker han på hver gudstjeneste som en protest mot døden.

– En av salmene vi synger mest i kirka er «Deg være ære, herre over dødens makt». Jeg er selv en skeptiker som liker å lese naturvitenskaplige forskningsartikler og vil at ting skal være logisk. Derfor er jeg utmerket klar over hvor absurd det er å si at vi en dag skal stå opp fra grava. Men det er flott å være med på å si det, at vi nekter å innfinne oss med at døden skal ha det siste ordet.

– Hvor trygg er du på det selv, på håpet om oppstandelsen?

– Før hadde jeg en sterk tro, men nå klamrer jeg meg til håpet. Det er vel den mest riktige måten å si det på. Men samtidig oppfører jeg meg som om håpet skal bli til virkelighet. Jeg har i meg en grunnleggende forventning, og jeg gleder meg til evigheten og himmelen. Så når jeg står på gravkanten og sier «på gjensyn», da mener jeg det virkelig.

[ Hva har du gjort under pandemien? Her har de skrevet en Bibel for hånd!  ]

Å gå videre

Etter brannen i Grue kirke måtte livet gå videre. Det sies at de som overlevde brannen, de som nettopp hadde opplevd sitt livs verste tragedie, måtte rett hjem og melke kyrne etterpå, forteller Furuseth.

– Man hadde ingen andre alternativer enn å bare krumme ryggen og gå på videre. Det er annerledes nå. Heldigvis har vi i dag verdens beste hjelpeapparat, og vi vet mer om hva sånne kriser gjør med mennesker i lang tid etterpå. Men også i Gjerdrum så må vi videre.

Det er kanskje derfor han stadig er på utkikk etter små uttrykk for håp. Hvis livet skal gå videre, må man se muligheten en vei fremover, mener han.

– Her tror jeg vi har en rolle å spille som kirke, i å sette ord på veien videre og gi en retning og noen impulser.

Håpet har fått mange konkrete uttrykk, i form av omsorg og kjærlighet, sier Furuseth. Etter gudstjenesten 3. januar var soknepresten utslitt etter å ha jobbet dag og natt, og skulle reise hjem til sin mor for å få middag og hvile. Da han passerte rundkjøringa ved Kløfta, var den full av lys.

– Alle andre veier var stengt, så folk i nabobygda visste at vi fra Gjerdrum ville passere gjennom der. Jeg måtte stoppe bilen. Det ble så følelsesmessig sterkt for meg å oppleve den omsorgen, som ble gitt i form av lys. Det er sånne ting som i noen øyeblikk bare har satt meg ut av spill, sier han.

«Sånn gjør vi i Gjerdrum»

Fremdeles er mange sykemeldte og evakuerte, og de vil trenge hjelp og støtte, sier soknepresten. Samtidig er han stolt av ordføreren sin, kommunen og den enorme dugnadsinnsatsen fra folk som sørger for at hverdagen kan vende tilbake.

– Mange var uten strøm og vann noen dager, men kommunen har vært fantastisk flinke. Og på én dag bygde noen en vei, sånn at den nye barnehagen skulle komme i gang og funke. Mange sånne ting gjør inntrykk på meg.

Det er slik han kjenner bygda si, også fra tiden før katastrofen. Under forestillingen «I Love Gjerdrum» i 2019, reflekterte Furuseth over de gangene livet butter imot og man ikke klarer mer. Han avsluttet monologen med å si:

«Så skal vi la noen andre bære oss en stund. Og vi, ja vi skal bære hverandre. For sånn gjør vi her i Gjerdrum, enten vi er i kirka eller ikke. For størst av alt er kjærligheten!»