Ett minutt. To minutter. Fem minutter forsinket. Vegard Husby står og venter foran Kulturhuset i Oslo, men som så mange andre steder er det også koronastengt.

– Jeg så at W.B Samson rett i nærheten var åpent, vi kan jo stikke der? spør den nyslåtte generalsekretær i den kristne ungdomsorganisasjonen Krik.

Det er glissent og kaldt. Bare noen få mennesker krysser Youngstorget. Men hadde det ikke vært for koronaviruset ville ikke Husby ha vært Krik-leder. Etter to år som sjømannsprest i Los Angeles ble oppholdet avbrutt og familien Husby vendte hjem til Norge.

[ Dette er Kriks nye generalsekretær ]

Kontrastenes mann

Vel inne på kafeen i Folketeaterpassasjen slår Husby av en prat med mannen i kassen, som melder at det er første dag på jobb.

– Første dag som ansatt? spør Husby.

– Nei. Første dagen her.

– Jeg synes du klarer deg bra, sier Husby, tar av seg munnbindet og setter seg ned ved bordet.

Husbys bestefar var generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband. Ifølge ham selv har han et nært forhold til både misjonsorganisasjonene og Den norske kirke. Likevel har han alltid fryktet å ende opp i et for internt miljø.

Etter hvert ble han med i KFUM og ikke minst KFUM-fotball, der han som 16-åring var med på å starte et ungdomsarbeid. Siden ble det teologistudier på MF vitenskapelig høyskole, den gang Menighetsfakultetet. I 2008 ble han pastor i Storsalen menighet i Oslo, hvor han ble værende i ti år.

Husby er en fleksibel type, som kan trives både i det høykirkelige og lavkirkelige. Det er slik han beskriver seg selv. Ifølge Sinsen-gutten finnes det ikke noe bedre enn en klassisk konsert i en «mektig kirke», eller å være sammen med kristne på tvers av trossamfunn i Bønn for Oslo.

– Jeg har alltid likt de kontrastene, sier han.

– Er du kontrastfylt?

– Det tror jeg. Mange opplever meg nok som energisk, positiv og utadvendt. Men jeg har også en ettertenksom og introvert side som jeg har blitt mer bevisst på de senere årene, sier han.

Trengte et taktskifte

Presteyrket er ikke bare noe som tilhører kirkerommet, men for mange – kanskje de fleste – en gjerning som varer 24 timer i døgnet. Flyttingen til Los Angeles var foranlediget av en det Husby kaller for en «ekstremt intens fase» de siste årene han var i Storsalen. Husby var først prest, så hovedprest for en stor og aktiv ung menighet, der det meste skjedde på kvelden og i helgene.

I løpet av de ti årene han var prest i Storsalen fikk familien fem barn. I tillegg var Husbys kone Mari aktiv som dansekonsulent i Acta og drev egen danseskole.

– Det har vært en krevende reise, særlig for kona mi når jeg har jobbet hver søndag. I Storsalen var det ikke bare var én, men tre gudstjenester. Men det var en fantastisk tid vi aldri ville vært foruten.

Husby tror derfor det var et godt valg for familien å bryte opp og reise til USA. Blant annet for at barna skulle oppleve å ha en far som var mer til stede. Han legger til at man har snakket nok om prester og misjonærer som har forsømt familien sin. Men å skifte habitat var også sunt og frigjørende for ham selv:

– Jeg måtte finne ut av hvem jeg var utenfor gaten vi bodde i og menigheten vi gikk i. Det satte meg i kontakt med mine egne følelser.

Husby tror det kan høres rart ut, men han elsket alenetiden stillingen i Los Angeles ga ham, langt borte fra familier og venner. Bare ham, kona Mari og barna på et nytt sted.

– Jeg fikk lov til å tenke tanker helt ut, kjenne på det mysteriet livet og troen er.

---

Vegard Husby

• Nyansatt generalsekretær i Krik
• 39 år
• Tidligere pastor i Storsalen og sjømannsprest i Los Angeles
• Gift, fem barn

---

Å være annerledes

– Hva er det skumleste i livet da?

– Det er at alle skal forlate meg, å ikke bli likt. Det å bli forlatt, det er jeg er redd for. Ensomheten er mørk.

Krik-generalen viser til at han allerede som 16-åring var kristen ungdomsleder. I Storsalen var han leder for mange på samme alder.

– Jeg har opplevd den reisen som ganske ensom i perioder. Det å oppleves som annerledes enn de andre og bli satt i et annet lys fordi man er prest eller leder.

Det er en evig kamp som kristen leder, forklarer han: På den ene siden tenke at det er Gud som gir vekst og som sørger for sin kirke. Samtidig som det er lederens ansvar hvor mange som kommer på gudstjenestene. Hvordan talen blir opplevd. Om den er engasjerende nok for de unge.

– Dette er krevende og noe jeg har kjempet mye med, sier Husby.

Mot tøffere tider

Det er noe rart med det, men vi nordmenn liker ofte å gjøre et poeng ut av at vi ikke sitter ved siden av andre på bussen. Vi er individualister som bruker begreper som «personlig kristen». Men å være en troende innebærer også et vi. Ett menneske kan ikke bære kirken alene. Derfor vil året 2020 kanskje huskes best for fastmonterte seter, stengte kirkedører og tomme menigheter.

Men kanskje vil det komme noe bra ut av krisen også? Det tror i alle fall Husby, som håper at koronakrisen har vist oss at den individualistiske kulturen som vi har bygget opp over mange år, ikke er bærekraftig.

– Troen leves jo ikke alene, det har vi erfart på en ny måte dette året. Min tro er egentlig ikke relevant. Det er vår tro som bærer.

Mange tenkere setter også vestens individualisme i sammenheng med forbrukskultur og neglisjering av naturen og miljøet rundt oss. Husby tror at livet blir fattigere når vi hele tiden tror at vi skal få det bedre. Ifølge ham har det aldri vært flere som føler seg alene og har det vondt med seg selv.

– Vi har levd i en velstands-boble, som vi kanskje har godt av å slippe luften ut av.

Komikeren og sosiologen Harald Eia uttalte i fjor at nordmenn tror mindre på Gud enn før fordi livet har blitt lettere. Husby mener at Eia på mange måter har rett: Kirken har virkelig hatt kraft både når samfunnet har lidd nød og når den har vært under forfølgelse.

– Sånt sett kan pandemien vekke behovet for Gud og et dypere fellesskap.

Vi har levd i en velstands-boble, som vi kanskje har godt av å blåse luften ut av.

—  Vegard Husby

Den vanskelige troen

Vi mennesker har i dag et sterkt behov for at livet skal være komfortabelt, mener Husby. Dette tror han har sammenheng med den materielle velstanden i samfunnet: Vi skal både være lykkelige og se bra ut. Han tror at vi gjør vårt beste for å skyve bort alle smertefulle spørsmål – ikke minst ettertanken.

Men det å være kristen, legger han til, er et forsøk på å leve sant – noe som alltid er smertefullt.

– Jeg er ikke kristen fordi jeg tror at jeg blir lykkelig av det. Men fordi det er sant og godt. For meg er kallet helt sentralt. Å være en kristen er å være kalt. Kalt til å følge, kalt til frivillig overgivelse, kalt til å møte menneskers behov.

«Religiøse lever lenger». Slike overskrifter dukker fra tid til annen opp i norske aviser – også i Vårt Land. Husby sier han er fascinert av kristne som er i overkant opptatt av slik forskning.

– Jeg kjøper det ikke helt, sier han.

– Hvorfor ikke?

– Det er et veldig egosentrisk motiv: At siden jeg er kristen får jeg bedre helse og lykke. På denne måten gjør man troen veldig individualistisk og «her og nå».

En ting er sikkert for Husby: Bibelen tegner ikke et bilde av at livet skal bli bedre og bedre. Han viser til at man i Bibelen for eksempel kan lese om mennesker som døde som følge av troen sin.

– Troen er en kamp om å kjempe for det gode. Det er ikke et komfortabelt bli-lykkelig-prosjekt, sier han og ruller rundt på gifteringen av gull.

---

4 raske

• Gud er: Tilgjengelig i Jesus.
• Jeg klarer meg ikke uten: Mari (kona mi).
• På gravsteinen min skal det stå: Hjemme hos Jesus.
• Boka alle må lese: Veivisere av Magnus Malm.

---

Å være en synder

Husby mener at synden er et perspektiv ved troen som holder på å skrives ut av fortellingen i mange sammenhenger. For det moderne sekulære mennesket er synden ofte forbundet med å grave seg ned i mørket. Men for Husby har ideen om å være en synder alltid gitt gjenklang.

– Enn så lite moderne som det høres ut, så har jeg alltid vært opptatt av tilgivelse.

Han mener at vi må være frimodige på at det er en som har gjort opp, betalt og forsonet oss med skaperen. Ifølge Husby er det her en enorm frihet som er viktig for kirken, og som vi må være frimodige på.

– Hvordan gjør synden seg til kjenne i hverdagen?

– Jeg opplever at hver eneste dag feiler jeg som ektemann, som far og som medmenneske. Det er så mye ufullkomment som det er. Om jeg orker å ta det inn kan jeg også kjenne på dårlig samvittighet.

Husby tror at det å komme til kort i møte med det syndefrie idealet gir ham et behov til å gjøre noe med syndene.

– Det er noe befriende ved å kunne gå til korset med det også, bekjenne det og la meg lege.

Generalsekretæren mener at anerkjennelsen av synden gir oss et behov for Gud, og gir oss muligheten til å legge syndene bak oss.

– Jeg tror at dette er relevant og en nøkkel til gode nyheter, selv for unge folk i dag.

Det tvetydige livet

Livet er tvetydig og den kristne troen er et mysterium. Å ønske dette velkommen inn i troslivet er med på å gjøre troen dypere, mener Husby. Han er selv glad i tanken om at troen «tåler alt», om det så er samfunnskritikk eller vitenskapelige funn.

Da han var prest i Storsalen var flere i menigheten unge studenter fra bygdene, som nesten aldri hadde vært utenfor bedehuset.

– Når de kommer til Oslo blir plutselig alt så komplisert. Jeg tror at det er sunt. Å ha en kristen tro i en boble gir lite vekst og er lite robust.

Ifølge Husby er troen hans preget av ideen om at den er relevant for alle mennesker, og drevet av et ønske om misjon og møtet med «den andre».

– Det er hovedgrunnen til at jeg jobber i Krik. Idrett og vennskap er et veldig godt utgangspunkt for å møte ungdommer som ikke har så mye erfaring med kristen tro.

En større historie

– I Krik har man nylig diskutert om personer som lever i likekjønnede samliv kan ha lederposisjoner. Hva vil du gjøre for å skape en felles plattform?

– Krik skal være en bred organisasjon med en unik evne til å nå ut til unge folk via tro og idrett – på tvers av kirkesamfunn. For meg er det veldig viktig at Krik er tydelige på gi alle muligheten til å gå i retning mot Jesus.

– Er du nervøs?

– Nei. Jeg tror vi skal finne veien.