Tviholdt på troen

Dette intervjuet ble først publisert i januar 2021.

«Hvorfor sitter jeg her?»

Maria Abrahamsen Østhassel sitter på en spinningsykkel når hun stiller seg spørsmålet. I et lite øyeblikk ser hun seg selv utenfra, omgitt av svettende kropper som tråkker for livet på sykler som står bom stille. Men det er ikke treningsmetoden spørsmålet hennes er myntet på. Det angår selve tilværelsen og hennes plass i den.

Inni seg er hun smått irritert på at andre ikke bryr seg like mye om eksistensielle spørsmål som hun selv, og hun undrer seg over folkene rundt henne på treningssenteret:

«Hvordan kan dere bare sitte her uten å lure på hvorfor vi er her?»

Eksistensiell krise

Fem år senere beskriver hun det som en eksistensiell krise. Østhassel var en hengitt kristen, men opplevde at den trygge grunnen under føttene hennes begynte å briste. Alle grunnleggende spørsmål måtte tas opp på nytt. Hvem var hun? Hva gjorde hun her? Eksisterte hun i det hele tatt?

Krisen er over nå. Hun er ferdig utdannet psykolog og eksisterer så absolutt. Rent geografisk gjør hun det fra basen sin i Farsund, hvor hun har bosatt seg sammen med ektemannen og deres to år gamle sønn. Hvis det skulle være noen tvil, så eksisterer hun også i høyeste grad på internett.

Gjennom kontoen Psykt Deg har 28 år gamle Maria Østhassel blitt en kjent profil for mange unge mennesker. Her lager hun korte videoer med skuespill, dans og ablegøyer for å formidle råd om psykisk helse til 40.000 følgere på plattformene Instagram, TikTok og Facebook.

– Jeg ønsker å være noe positivt innimellom alt annet ungdom ser på skjermen. Være en støtte som kan gi dem verktøy til å mestre det som er vondt, sier hun.

Utilsiktet suksess

Hun jobber hjemmefra i dag. Fra stuen ser hun ut på den idylliske skjærgården, som for anledningen er dekket av frost.

Psykologen vil ikke skryte av at hun takler det noe særlig bra, dette med nedstenging av samfunnet og smitteverntiltak. Rastløsheten tar henne. Men hun har da tross alt gjort karriere av koronaen, sier hun og ler.

– Det har vært en utilsiktet suksess, som til tider er overveldende, men samtidig kjempegøy.

Da landet stengte i mars i fjor, var hun nyansatt kommunepsykolog i Farsund. Siden barn og unge ikke kunne komme til henne, startet hun Instagramkontoen for å nå ut til dem. Den spredte seg raskt over kommunegrensa. I august ble hun belønnet med Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap.

Forespørslene har strømmet på, og i høst sa hun opp stillingen i Farsund for å gi Psykt Deg full oppmerksomhet. Nå holder hun foredrag og skriver en bok med hverdagspsykologi for ungdom, i tillegg til å publisere to til fire videoer i uka.

– Psykt Deg ble barnet som ikke var planlagt, men som måtte følges opp likevel. Så jeg sluttet i jobben for å gi Psykt Deg mer omsorg, sier hun.

Når hun har takket ja til å stille i et Min tro-intervju, er det fordi religion, filosofi og tro har opptatt henne veldig.

– Jeg har brukt ekstremt mye tid på å stille de store spørsmålene og diskutere med andre. Hvis jeg finner en person som er like engasjert som meg, da glemmer jeg alt annet, sier hun.

Ville ikke unnsluppet skammen

Som barn fortsatte hun å klatre i klatrestativ tre år etter at alle venninnene hennes hadde blitt for gamle. Mens de andre jentene samlet seg i et hjørne av skolegården for å fnise og prate om gutter, sprang Maria rundt med gutta og lekte «tikken».

– Jeg var et veldig lekent barn og har nok tatt det med inn i voksen alder. Det jeg gjør på TikTok, når jeg spiller ulike roller, er jo en form for lek, sier hun.

Hjemmet hennes i den lille sørlandsbyen Farsund var trygt og omsorgsfullt. Troen på Gud var en selvfølgelighet som hun ikke stilte spørsmål ved. Men Østhassel har lite negativt å pirke på når hun snakker om den kristne oppveksten. På leirer og festivaler fikk hun venner for livet da hun var i tenårene. Hun kunne likevel føle skam når hun ikke levde og tenkte rett i forhold til de kristne idealene hun henga seg til.

– Jeg skulle perfeksjonere det å være kristen, noe som var vanskelig i en ung kropp med tanker, følelser og behov som var annerledes fra verdiene mine. Men uten religion tror jeg ikke at jeg hadde vært foruten skammen. Det er noe med samfunnet vi lever i, som gjør at vi føler på skam uansett, sier hun.

[ Min tro-intervju med Farmen-prest Thor Haavik ]

Hadde Gud på laget

Som voksen har hun til tider vært sint fordi hun ikke begynte å stille de kritiske spørsmålene før, men hun holder det ikke lenger mot noen. Det er vanskelig å være tenåring, og hvis den eksistensielle krisen hadde kommet allerede da hun var 15, tror hun det kunne blitt mye verre.

Tvert imot ble hun kanskje modig av å tro.

– Jeg følte alltid at jeg hadde Gud med på laget, og kanskje det gjorde meg trygg nok til å tørre å gjøre mye rart og annerledes.

På ungdomsskolen bakte hun boller og lokket medelevene til møter med det kristne skolelaget, hvor hun var leder og holdt andakter. Samtidig var Misjonskirken en naturlig plass der hun fikk utfolde seg med sang, dans og skuespill. Hun dro ofte på fest hvor hun danset og misjonerte, riktignok uten å drikke. Når religion ble diskusjonsemne, forsvarte hun Gud på sin hals.

Det kan hun fremdeles gjøre. Men bare hvis hun snakker med religionskritiske ateister.

– Hvis jeg kommer i prat med dypt religiøse kan jeg bli dyttet mer mot en ateistisk versjon av meg selv som stiller kritiske spørsmål, sier hun.

Jeg følte alltid at jeg hadde Gud med på laget, og kanskje det gjorde meg trygg nok til å tørre å gjøre mye rart og annerledes.

—  Maria Abrahamsen Østhassel

Kampen for troen

– Her var den!

Østhassel trekker fram en liten, svart notatbok fra en eske på kontoret hjemme i Farsund. Sist hun åpnet den var i 2016.

– Oi, det er mørkt, sier hun, mens hun blar gjennom boka.

Ikke at alt hun skrev var mørkt. Men hun husker mørket som var inni henne da hun skrev ned refleksjonene sine fra denne tida. Notatene handler om kampen hun kjempet for at troa skulle overleve. Alt som kunne overbevise henne om at Gud fantes ble ført i pennen.

– Prosjektet mitt var å finne tilbake til troa. Jeg lette etter en forklaringsmodell jeg kunne leve med, som kunne ramme inn virkeligheten med all den nye kunnskapen jeg hadde fått.

Etter videregående studerte hun psykologi, først i Kristiansand og deretter i Oslo. Her lærte hun hvordan hjernen fungerte, og at mennesker er flokkdyr med behov for tilhørighet. Hun relaterte det til sitt eget liv og til sin egen tilhørighet til Misjonskirken. Kunne psykologien forklare behovet hun hadde hatt for å tro på noe?

– Jeg begynte å forstå at det fins mange alternativer. Hva gjorde at jeg hadde rett? Hvorfor var min måte å leve og tro på den riktige?

---

Maria Abrahamsen Østhassel

• 28 år gammel.
• Oppvokst og bosatt i Farsund.
• Gift og har en to år gammel sønn.
• Deler råd om psykisk helse med 40.000 følgere i sosiale medier gjennom kanalen Psykt Deg.
• Har blitt tildelt Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap.

---

En ensom krise

En eksistensiell krise er når virkelighetsforståelsen man har begynner å skurre, forklarer Østhassel. For hennes egen del skurret det for alvor da hun studerte. Lettheten og lekenheten fra barndommen ble erstattet av et tungt alvor.

– Troa var innbakt i hele min måte å leve på. Da jeg mistet den, mistet jeg noe av meg selv. Det var en sorg, et sinnsykt stort tap. Til tider var jeg ganske depressiv.

Det var ensomt. Av frykt for at troa deres kunne ta skade av det, ville hun ikke snakke med andre kristne om saken. Dessuten manglet hun ordene, det foregikk så mye inni henne som var vanskelig å uttrykke.

21 år gammel giftet hun seg. Hun misunte mannen sin for at han tok lettere på sånt enn henne.

– Han kunne leve normalt uten å bruke mye tid og energi på spørsmål om hvorfor vi er her, hva som er meningen med livet og hvorfor planeter eksisterer. Jeg irriterte meg over at andre ikke var like opptatt av å finne disse svarene som det jeg var. Det gjorde at jeg følte meg veldig annerledes i møte med andre, sier hun.

Troa var innbakt i hele min måte å leve på. Da jeg mistet den, mistet jeg noe av meg selv. Det var en sorg, et sinnsykt stort tap.

—  Maria Abrahamsen Østhassel

Et psykisk forsvar

Den lille, svarte notatboka var med henne overalt. Den ble fylt med argumenter for at Jesus virkelig var Gud. Hun drøftet forholdet mellom Gud og evolusjonslære, og forsøkte å forene gudstro med kunnskap fra psykologifaget.

– Jeg søkte mye på nettet og leste all litteraturen jeg kunne finne. Det var nesten flaut at jeg holdt så mye på med det. Man går liksom og bærer det med seg i alt man gjør. Det var ikke en sunn greie for meg.

Hun fikk det aldri til å gå helt opp. Før hun la notatboka fra seg i 2016, skrev hun en siste refleksjon:

«Gud skapte kanskje verden, men har ikke åpenbart seg for verden siden. Gir seg til kjenne gjennom naturen og dens lover. Men ikke på overnaturlig vis. Altså er han kanskje likevel universets første beveger.»

– Hvordan står den konklusjonen seg i dag?

– Jeg utelukker ikke at Gud kan ha skapt og trukket seg tilbake. Da kan man lettere forsvare at så mye ondt skjer i verden uten at Gud griper inn. Men jeg har bygd meg et psykisk forsvar som kan tåle at Gud ikke fins også.

Muskeltrening

Østhassel får ikke lenger angst av å tenke på tro. Det er fordi hun har har trent opp en muskel i hjernen som kan tåle det, forteller hun.

– Jeg har øvd meg på å si at jeg ikke tror og erfart at jeg overlever. Jeg har delt det med folk som tror, uten at de har kastet meg ut av noe samfunn. De elsker meg like mye fremdeles, sier hun.

På Instagram og TikTok vil hun lære unge å takle vonde følelser. «Når du skyver de vonde følelsene unna, og ikke kan være oppriktig om hva som foregår på innsiden, så forsterkes den indre smerten og problemet blir større og større», skriver hun i et av de nyeste innleggene sine.

Å dele de mørke tankene hun har hatt på innsiden har vært viktig for hennes egen prosess.

– Det har gitt meg en ro, vist meg at det bare er tanker som ikke kan skade meg. Ved å eksponere meg selv for dem og tåle at de er en del av meg, blir de mindre skumle, sier hun.

Nysgjerrig på tro

Etter den eksistensielle krisen, var det som om hun gikk gjennom en ny pubertet. Til tider var hun sint på troen hun vokste opp med. Nå som støvet har lagt seg, kan hun oppriktig møte religion med en nysgjerrig tilnærming.

– Nå kan jeg gå inn og prøve å forstå all slags type tro. Jeg synes behovet vi har for ritualer er spennende og jeg tror mange sekulære mennesker savner å ha religiøse praksiser. Mindfullness har blitt veldig populært, kanskje nettopp fordi vi har mistet bønn – en praksis som gjør at man stopper opp i nuet og er takknemlig.

Selv om hun tror på noe annet enn før, og neimen ikke helt vet hva hun skal tro, så vil hun nok aldri bli ferdig med temaet, mener hun selv.

– Jeg har falt til ro med at jeg aldri vil få svar på om Gud fins eller ikke. Hvis Gud fins, må jeg klare å leve med det. Hvis ikke, må jeg leve med det også.

Når så mange religioner har forsøkt å beskrive noe som er større enn dem selv, men endt opp med ulike versjoner av gudstro, er det grunn til å tvile på muligheten for å lande på en tydelig konklusjon, mener hun.

– Jeg tror ikke vi har verbal kapasitet til å fange Gud inn i en bok eller beskrive hva han eller det er. Jeg kan søke og lete med forstørrelsesglass, lommelykt og alt som fins, men hvis Gud fins tror jeg ikke hjernen min har kapasitet til å fatte Gud eller slå fast hvilken religion som har rett.

Jeg har falt til ro med at jeg aldri vil få svar på om Gud fins eller ikke. Hvis Gud fins, må jeg klare å leve med det. Hvis ikke, må jeg leve med det også.

—  Maria Abrahamsen Østhassel

Tar med verdier videre

Når hun ser tilbake på tenårene, er hun stolt over å ha vært så brennende engasjert. Engasjementet har hun fremdeles med seg. Selv om hun for øyeblikket har permisjon, representerer hun Arbeiderpartiet i Farsunds kommunestyre. I høst stod hun i bresjen for en lokal kampanje på Sørlandet, for å presse regjeringen til å ta imot flyktninger fra Moria-leiren.

Østhassel lever ikke lenger for det neste livet, men kjemper gjerne for rettferdighet i livet her og nå.

– Hvis du ikke er skapt av Gud, hva er da poenget med at du er her tror du?

– Å gjøre noe som er godt for andre. Det er en verdi som går igjen i alle religioner, og som jeg tar med meg videre uansett hva jeg tror på. Jeg har ikke svar på hva som er meninga med tilværelsen, men prøver å gjøre det som gjør meg glad. Jeg har stor glede av Psykt Deg. Heldigvis er det noe som er nyttig for andre.

---

4 raske

• Gud er: Noe mitt begrensede vokabular, min hjernes tilkortkommenhet og håpefulle hjerte ikke evner å forstå eller omfavne, og forblir den boksen hvor jeg putter alt jeg ikke forstår eller kan forklare inn i.
• Klarer meg ikke uten: Familien min - jeg er en heldig mamma til en fantastisk 2-åring.
• På gravsteinen min skal det stå: «Omsider fikk hun svar»
• Boka alle må lese: «1984» av George Orwell. Og «Psykt deg - psykologiske lifehacks» som kommer til våren, om jeg får være en uforskammet selvpromotør.

---

[ Bent Høie ber om Guds hjelp ]