I flere tiår har hun intervjuet andre om personlige og eksistensielle spørsmål for NRK. Mange kjenner stemmen hennes fra radioprogrammer som Verdibørsen, Sånn er livet og Ekko. For fire år siden startet hun podkasten Kraft, som i liten grad tematiserer religion, men som handler om å skape et litt større univers.

Selv har Kirsti Kraft i alle år vært forsiktig med å snakke om troen sin. En ting er at hun vil være så nøytral som mulig i møte med andre mennesker. Noe annet er at troen har vært vanskelig for henne.

Det har den vært siden 20-årsalderen. Da hadde det gått et drøyt tiår siden vesle Kirsti reiste seg opp på et vitnemøte på kristen barneleir og leste fra Paulus’ brev til filipperne.

– Det var første gang jeg sa noe høyt i en forsamling, forteller hun.

---

Kirsti Kraft

• Journalist og programleder
• Født i 1963
• Bor i Oslo
• Mor til to
• Er kjent fra en rekke programmer på NRK Radio. Startet podkasten Kraft i 2016.
• Aktuell med boken Kraftsamling (Dinamo forlag)

---

Kirsti Kraft vokste opp i det hun omtaler som et konservativt kristent hjem. Å bli sendt på kristne barneleirer var en del av greia.

– Leiren begynte på mandag, og allerede på tirsdag sa de at det skulle være vitnemøte på torsdag. Dersom du ville si ifra om at du vil være en kristen, kunne du reise deg og holde et vitnesbyrd, forteller Kraft.

– Det satte skrekken i meg. Presset var sterkt. Jeg oppfattet det som en overgangsrite. Dersom man ville være kristen, frelst, et Guds barn, måtte man gjennom dette.

Som voksen er hun kritisk til vitnepresset som ble lagt på barn. Den gangen oppfattet hun det ikke bare negativt. Vitnesbyrdet ble også en mulighet for å tørre. 11-åringen kjente seg litt voksnere enn noen av de andre barna på leiren, og gikk med hemmelige planer om å vitne.

– I leirkiosken kjøpte jeg et blått silkebånd til i ha i Bibelen. Nederst stod det «Filipperne 4,6». Da tenkte jeg: Jeg tar den der.

Hun reiste seg på vitnemøtet og siterte i rasende fart, etter 1930-oversettelsen: «Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.»

– Jeg kjente ikke kroppen min fra livet og ned. Jeg stod og svevde. Og så satte jeg meg. Nå har jeg gjort det, tenkte jeg. Nå er jeg over på den andre sida.

Sang i kor

Barne- og ungdomstida var ellers preget av noe mer høykirkelighet i Nordstrand menighet i Oslo. Her sang hun i barnekirkekor.

– Vi sang alltid trestemt og hadde lange blå kapper med hvite krager. Det var veldig seriøst, men også veldig gøy.

Og da hun som litt eldre drog på leir til Risøya, var det Terje Kvam, senere domkantor, som var musikalsk leder. Ungdommene fikk stadig nyskrevne messebønner og gudstjenesteledd fra herrene Kvam, Trond Kverno, Harald Herresthal og Eyvind Skeie.

– De satt oppe om nettene og komponerte, sier Kraft.

– Mens vi ungdommene gikk og nynnet og gledet oss til hvert nye kompletorieledd!

Barne- og ungdomsarbeidet på Nordstrand var stort og talte flere hundre ungdommer. Slik var hun en del av et miljø som både var morsomt og gav gode opplevelser, og som lærte henne mye om organisering og samhold. Samtidig oppfattet hun det kristne miljøet som nokså tydelig definert. Hun snakket derfor ikke så mye til de andre i klassen om hva hun bedrev tiden med i helgene.

---

4 raske

• Gud er: God, dermed basta.
• Jeg klarer meg ikke uten: Mine beste venninner.
• På gravsteinen min skal det stå: Hun har virkelig levd.
• Boka alle må lese: Alle må ikke lese, og noen finner kraft på helt andre måter. Men prøv gjerne Kraftsamling.

---

Senere kom hun borti både Laget og Norges kristelige studentforbund. Og hun ble med på et kristent ledertreningsopplegg på sommerstid og begynte å lære mer om dogmatikk.

– På lederskolen hadde vi apologetikk, trosforsvar. Men da begynte jeg å sette på brekket. For meg ble det litt sånn selger-opplegg: Gå på døra. Hvis han svarer nei, gå videre til det bibelverset.

Utover i 20-åra ble tvilen stadig mer nagende.

– Jeg oppfattet det som godt å tenke på at man kan hvile i Guds hånd. Likevel snek det seg inn stadig flere tanker om at religionen virker menneskeskapt. For eksempel tanken om helvete, at noen skal gå til høyre og noen til venstre. Dette ligner menneskene, tenkte jeg. Dette er slik vi driver på, å dele opp folk i grupper. Og det kan jeg ikke tro på.

Dette er slik vi driver på, å dele opp folk i grupper. Og det kan jeg ikke tro på.

—  Kirsti Kraft

Troen raste sammen

Kirsti Kraft gikk inn i en eksistensiell krise. Var hun ikke kristen lenger? Hun gikk til en prest og diskuterte spørsmålene, og fant ut at det fantes veldig mange ulike syn på fortapelsen.

– For meg var det som om mye av troen raste sammen, for alt hadde jo handlet om å bli frelst.

Hun opplevde det som frigjørende å legge bort troen på helvete, men kvittet seg ikke med fornemmelsene om at det var mer i troen som var menneskeskapt. «Kjære Gud, la meg slippe å tenke på dette», bad hun.

– Det er et mye bedre liv å føle at Gud omslutter deg, og være sikker på ham. Så ofte har jeg tenkt: Å, om jeg bare hadde hatt det sånn! Men jeg har ikke klart å ha det sånn.

Klynger seg til nåden

Kirsti Kraft er innforstått med at hun tviler på mye. Hun sier ikke nødvendigvis at elementer ved den kristne troen ikke er sanne. Det er bare mye hun ikke vet om stemmer. Mye som hun ikke tror at noen kan vite sikkert, som i spørsmålet om livet etter døden.

– Jeg vet jo det rette svaret: Du må bare tro! Men det er enklere sagt enn gjort. Likevel har jeg kommet til at jeg vil tilhøre dette. Kristendommen er den beste religionen jeg vet om.

– Hvorfor?

– Det er noe i kristendommen som ikke virker menneskeskapt, og det er nåde. Her gjelder det motsatte prinsippet, at noe er uten fortjeneste. Ofte er religionene laget ut ifra hva som lønner seg for makthavere. Men nåden lønner seg ikke for noen. Derfor virker den som et gudgitt prinsipp: Alt er snudd trill rundt.

For Kirsti Kraft er det dette som er kjernen i troen.

– Jeg klynger meg til nåden. Den må være sann. Jeg trenger så veldig å tro på den.

Nåden gir kraft

Kirsti Kraft har bestemt seg for at hun tror. Det er en viljeshandling. Hun ber til Gud om at han må finnes. Hun orker ikke annet. Tvilen har gitt henne lite glede gjennom livet. Når grubletankene kommer, får de bare være der.

– Og så får de gå igjen. Uten at jeg skammer meg over å ha tenkt dem, sier hun.

– Hvis det finnes en Gud, så har han skapt meg med alle disse tankene. Da får han også ta dem! Jeg kan ikke bedre!

Om nåden ikke er nok, får det bare være, sier Kirsti Kraft. Det er mye i religionen hun mener er så «crazy» at hun ikke kan bygge livet sitt på det. Men nåden kan hun bygge på.

– Nåden gir meg en flik av det himmelske. Den gjør meg lykkelig. I glimtene der jeg kjenner at den er sann, at jeg bestemmer meg for det, gir den meg kraft.

Denne grunntonen preger det hun har drevet med de siste fem årene, mener hun, både i podkasten Kraft og i boken hun er aktuell med i høst, Kraftsamling.

– Det handler om å la andre menneske fortelle, akkurat slik som de er. Nåden er jo uttrykt i at vi får lov til å leve, sier hun.

57-åringen er takknemlig for alt hun har fått lov til å «raske med seg» av positive opplevelser gjennom livet. To barn har hun fått. Mange fine møter med mennesker. Dette er også nåde.

– Bare det å kunne trekke pusten inn og slippe den ut, om og om igjen. Vi skal få trekke inn det gode og slippe ut det vonde. Og hver morgen får du våkne til enda mer liv, sier Kraft.

Nåden gir meg en flik av det himmelske.

—  Kirsti Kraft

Mysterium

Det hun snakker om, rommer også et mysterium, som er det mest beroligende ordet hun kan bruke om tro.

– Troen er ikke et leksikon. Ikke en gang professorer i teologi og mennesker med flere doktorgrader kommer videre fra mysteriet. Det er derfor jeg synes det er vanskelig med folk som er overbevist om ting i alle retninger. Selv de som har fått bønnesvar og bekreftelser på den måten, bør ha en viss ydmykhet i møte med andre.

– Du skriver i boken din at vi oftere må ser hverandre i øynene, for da kan en fremmed bli til en venn?

– «Jeg vet ikke hvor mye du strever med å være såpass som du er.» I møte med mennesker er det ikke sikkert at vi liker alt. Jeg synes det er rart med dem som har et livssyn der de tror at mennesket bare er godt.

I Bibelen praktiserer Jesus dette prinsippet – å møte mennesker i øyehøyde. Til tolleren Sakkeus, som har klatret opp i treet, sier han: «Kom ned!» Jesus er likevel en noe uklar skikkelse for Kirsti Kraft. Hun synes det hadde vært bedre om han hadde skrevet selv.

– Vi må tenke på ham som et symbol på Gud. Jeg tror egentlig jeg har et mer avslappet forhold til Gud enn til Jesus. At det finnes en Gud som ønsker menneskene godt. Jeg synes vi må være fornøyd med det. At det finnes en hensikt.

En engel i Berlin

– Har du noen gang hatt en spesiell opplevelse av gudsnærvær?

– Jeg har vært enslig mor i mange år, og ett år drog jeg med barna til Berlin. De måtte bære sekkene sine selv, ellers hadde det ikke gått. Da vi skulle hjem igjen, og vi hadde gått på T-banen som skulle ta oss til flyplassen, oppdager jeg plutselig at vesken med passene, pengene og flybillettene er borte. Jeg fikk totalt sammenbrudd.

Kirsti Kraft forteller med entusiasme. Det er som om vi kan se for oss den vesle damen som stod ved siden av henne, og som meldte seg for å hjelpe: «Nå drar vi tilbake til stasjonen, så ser vi etter vesken der. Jeg skal være med deg.» Og som ved et under, dukker vesken opp igjen, midt i menneskemylderet.

– Jeg bryter sammen igjen, av lettelse. Da ser jeg damen gå ombord på T-banen igjen. Hun vinker til meg – og så forsvinner hun. Jeg har sagt til barna etterpå: Dette var en engel. Vi har møtt en engel i Berlin.

Det er snart jul. Englesangen på Betlehemsmarkene er nærliggende. Noen som leder oss videre ikke bare til en glede for alt folket, men en glede også i Kirsti Krafts eget liv: De seneste årene har hun begynte å synge gospel igjen.

– Noen venner har fått i gang et gospelkor for oss «gamlisene». Vi er rundt 50–60 stykker som møter opp på øvelsene, også mange av dem som ikke har gått i kirka på 30 år. Det er et veldig gledesfylt opplegg, jeg blir lykkelig av det.

Hun kan ikke berette om en spesiell «boost» hun får av å gå i kirka. Men byggverket som ligger under, tror hun er med på å bære henne.

Sammen med noen venninner er hun også med i en gruppe og ber.

– Jeg sa at jeg vet ikke om jeg kan være med her, for jeg tviler så mye. Men jeg ønsker at det er sant. Og den pakka tok de. Kanskje de kan være med på å bære meg med troen deres. Og så kan jeg bære dem med omsorg når vi snakker om livene våre. Bønn er jo omsorg vi kan vise for hverandre.

[ LES OGSÅ: Bønn fra veikrysset (Min tro-intervju med Haddy Njie) ]

Bære hverandres kanoer

Kirsti Kraft har ikke funnet fram til noen klare svar på hvorfor vi mennesker er her på jorda. Men når vi først er her, må det iallfall være en god ting å hjelpe hverandre. Livet er både søtt og salt, og noen ganger så salt at det ikke er «etandes».

– Dersom vi ser på livet som en kanotur over lange, smale vann, kommer vi noen ganger til felt der sivet stikker opp og det blir tungt og tett. Kanskje blir vi også nødt til å ta kanoen opp og flytte den til neste vann, sier hun, og fortsetter:

– Jeg vet ikke hvorfor vi er her, men jeg tror vi skal bruke livet på dette: Å hjelpe hverandre med å bære kanoen når det blir for krevende.

[ LES OGSÅ: – Jesus er ingen vassen hippie (Min tro-intervju med Pedro Carmona-Alvarez) ]