En mislykket troshelt

Janne Stigen Drangsholt bekymrer seg for så mangt, men har 
aldri tvilt på den kristne troen. Det bekymrer henne.

Min tro

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– I går ringte de meg fra Jehovas vitner mens jeg holdt på å male ei hylle. Jeg tenkte: «Å nei, ei sekt! Det er jo det siste jeg trenger akkurat nå!»

Janne Stigen Drangsholt har litt konstant vondt i hodet for tiden. Dagene er tettpakkete og hun hopper fra det ene til det andre, fra å undervise i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger til å skrive en roman, en sakprosabok og å være kurator for en utstilling på Nasjonalbiblioteket.

Akkurat nå retter hun studentoppgaver på hjemmekontoret, og etter jobb skal hun følge to barn til fotballtrening.

– Sa du det høyt, det du tenkte da Jehovas vitner ringte?

– Nei, jeg ville ikke at hun skulle bli lei seg. Jeg sa: «Takk for at du ringer. Jeg er med i Den norske kirke og har allerede valgt en vei.» Hun spurte om jeg er glad i «den gode boka», og jeg sa: «Jaja, jeg er kjempeglad i den».

Det hun sa er slett ikke usant. Forfatteren og litteraturprofessoren fra Sandnes har vært kristen hele livet, og er med i det lokale menighetsrådet i Den norske kirke, selv om hun ikke går på gudstjenester.

Når hun har takket ja til å stille i et Min tro-intervju, er det fordi hun ikke har blitt spurt så mye om tro før.

– Jeg tenkte det ville bli interessant å formulere noen tanker rundt tro. Det er noe jeg tenker veldig mye på, men jeg snakker ikke så ofte om det.

Noen ganger slår det henne hvor fint det ville vært med et sted der hun kunne snakket med andre om troen sin, men hun vegrer seg når hun ser tilbake på oppveksten og de gangene i livet hun har vært tilknyttet en menighet.

– Her var det enten veldig mørkt, eller så ble det veldig lyst. Man kunne snakke om synd på en måte som gjorde at man følte seg så utilstrekkelig, mens andre ganger ble det altfor koselig fordi Jesus var SÅ glad i alle.

Forstod bare tretten prosent

Som barn skjønte hun at Rødhette var et eventyr og at Star Wars var noe folk hadde funnet på. Men hun stilte aldri spørsmål ved bibelhistoriene.

– Jeg tok det for gitt at de stemte, men jeg husker ikke helt hvorfor. For meg var de bare sanne.

Da hun vokste opp i Sandnes, var det ikke i et utpreget religiøst hjem. Kristendom var noe hun fant frem til på egenhånd.

– Hvordan gjorde du det?

– Det var i bøkene, i kristenfortellinger som lå rundt omkring. Jeg hadde en bok med historier fra Bibelen. Det jeg elsket med dem, var at det var så mye jeg ikke kunne forstå, forteller hun.

Brødrene til Josef for eksempel, så enormt onde de var da de kastet ham i brønnen. Og alle fortellingene som sluttet med snodige opplysninger, som at Abraham levde til han ble 175 år gammel.

– Hæ! Det blir liksom bare sagt som en faktaopplysning. Hva har skjedd? Hvorfor blir vi ikke 175 år nå?

Det er litt som i Star Wars, hvor man bare kan slenge ut navnet Obi-Wan Kenobi og regne med at alle vet hvem det er, mener litteraturprofessoren.

– I Bibelen blir helt crazy ting presentert som noe normalt. Visste Jesus hele tiden at han var Guds sønn eller fikk han vite det underveis? Fortell mer! Jeg forstår liksom tretten prosent av det dere forteller om!

Alt det uforståelige vakte undring, samtidig som hun følte at fortellingene kunne integreres i henne selv. De ga en slags trygghet.

---

Janne Stigen ­Drangsholt

  • Forfatter og litteratur­professor.
  • 46 år.
  • Har vokst opp og bor i Sandnes.
  • Gift og har tre barn på 10, 15 og 17 år.
  • Er aktuell med boken Fra Shakespeare til Knausgård; 66 klassikere du naturligvis har lest (2020). Har tidligere skrevet bøkene Humlefangeren (2011), Ingrid Winters makeløse mismot (2015), Winter i verdens rikeste land (2016) og Winterkrigen (2018).

---

Djevelens fluor

I tenårene begynte det å skli ut. Troen fikk et klart og tydelig mål, og hun ble del av et løp hvor hun aldri var god nok.

– Kristendommen ble presentert som et heltenarrativ hvor man kunne oppnå frelse på slutten hvis man bare kjempet hardt nok. Da ble det plutselig ganske stress, for jeg skjønte jo etter halvannet sekund at jeg var langt fra å være god nok for å komme til himmelen.

Å finne veien dit var kanskje ekstra vanskelig på 80-tallet i Sandnes, hvor alt mulig var potensielle synder. Musikk for eksempel. En populær dokumentar lærte henne at musikk fikk hjertet til å banke raskere slik at djevelen tok bolig i henne når hun hørte på.

– Det gjaldt ikke bare Iron Maiden, men Olivia Newton John og vanlig musikk!

Oddsene hennes for å forsake djevelen ble neppe styrket av at hun jobbet med å selge plater, CD-er og kassetter i foreldrenes radio- og TV-butikk.

TV var heller ikke trygt. På skolen mente kristendomslæreren hennes at Fragglene på barne-TV var Satans verk.

– Det var lagd for å få oss rett inn i helvete. Han mente også at djevelen hadde oppfunnet fluortannkrem.

Men ingen fortellinger har helter som gir seg uten kamp. Det gjorde heller ikke Janne Stigen Drangsholt. Hun begynte på karate etter å ha sett Karate Kid sammen med broren.

– Tok du med deg selvdisiplinen herfra inn i troen også?

– Ja, det ble en del av samme pakke. Jeg var opptatt av å være god på skolen, være et godt menneske og å klare ting.

I Bibelen blir helt crazy ting presentert som noe normalt.

—   Janne Stigen Drangsholt

Den fjerde buksa

Når hovedpersonen i Karate Kid trener til sitt livs store kamp, polerer han biler og sparrer med mentoren Mr. Miyagi. Janne Stigen Drangsholt trente seg opp til endetiden ved å lese en bok om Johannes Åpenbaring som hun hadde ønsket seg til konfirmasjonen. Men i motsetning til Karate Kid fikk hun ingen god veiledning. Frykten tok henne.

– Jeg var redd for at jeg eller familien min ikke skulle komme til himmelen. For hvem kunne komme inn når det var så strengt?

Hun oppsøkte flere ungdomsprester for å snakke om bekymringene sine, og fikk en avtale med en som hadde et godt rykte.

– Jeg var ganske opptatt av klær og hadde lyst til å se fin ut. Men jeg var veldig redd for at det var en av tingene som definitivt ville gjøre at jeg kom til helvete.

I samtale med ungdomspresten presenterte hun et dilemma hun til stadighet tenkte på: Hvis man kjøper en bukse, men har tre fra før, så trenger man den jo egentlig ikke.

– Det skulle bare være et bilde på den intense angsten jeg følte på. Som ikke dreide seg om buksa, men om materialismen og forbrukersamfunnet, og følelsen av at jeg var en del av problemet og ikke løsningen.

Til dette sa presten enkelt og greit: Kanskje du burde tenke deg om neste gang og ikke kjøpe den buksa?

– Åja. Thanks a lot liksom!

Etter dette ga hun opp. Oppsøkte aldri mer noen kirker. De hadde ikke noen svar for henne, tenkte hun.

‘Ikke akkurat ond, men’

I dag ber de både bordbønn og aftenbønn hjemme hos Drangsholt. I store deler av livet har troen brutt henne ned istedenfor å bygge henne opp. Men hun har aldri tvilt på at den kristne troen er sann.

– Å tro går av seg selv. Og det gjør meg egentlig kjempebekymret. For da blir det sånn: «Hæ, har du ikke tvilt? Da må du jo være kjempeslapp!»

Det føyer seg inn i rekken av alle andre bekymringer. Hun kan bli sint av å gå i kirka. Det er for mange oppfordringer til å være et godt menneske og bry seg om andre der.

– Da blir jeg så utålmodig, for jeg vet alt det der fra før. Og jeg liker ikke at noen sier det til meg fordi det er noe jeg allerede sliter sånn med.

Ikke at hun på noe vis er en bauta av et godt menneske, sier hun, men hun prøver da så godt hun kan å bidra positivt og være grei og hyggelig mot alle hun møter.

– Jeg vet at jeg ikke er god nok og prøver å forsone meg med det.

– Hvorfor klarer du ikke føle at det er godt nok?

– Jeg vet ikke. Jeg har bare alltid hatt en sånn følelse inni meg av at jeg er.. Ikke ond akkurat, men at det er noe galt med meg.

Hun ler.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det! At det er en mangel ved meg, og at jeg ikke har gjort nok for å overkomme den mangelen, og at mye av det jeg gjør er et forsøk på å rettferdiggjøre det istedenfor å gjøre noe med det.

– Er det noen av deler av troen din som snakker til den følelsen?

– Det hjelper å ikke tenke på Gud som en mann, for det er veldig slitsomt. Og jeg får veldig ro når jeg ber. Det var perioder da jeg bare ble sint av å be, men nå gjør jeg det hver dag og synes det er fint. Så er det noe vidunderlig med å se på ­familien min og være i kontakt med andre mennesker, for jeg tenker at Gud har skapt dem. Det er utrolig mange fine folk som vil meg vel, og jeg blir rolig hvis jeg klarer å tenke på det.

Å tro går av seg selv. Og det gjør meg egentlig kjempebekymret.

—   Janne Stigen Drangsholt

Guds veddemål

Hun må for all del unngå å tenke på evigheten.

– Da flipper jeg helt ut! Det skremmer meg aller mest av alt.

Det hjelper å tenke at hun ikke kan forstå alt. For det kan hun uansett ikke.

– Jeg innser at jeg har ganske begrenset evne til å forstå universet. Jeg skjønner jo ikke engang relativitetsteorien!

Hun har et bibelsk forbilde i så måte. I høst ga hun ut boken Fra Shakespeare til Knausgård; 66 klassikere du naturligvis har lest, som er en hjelp til folk som vil fremstå som beleste uten å egentlig være det. En av bøkene som omtales er Jobs bok fra Det gamle testamentet, som hun ­oppsummerer slik: «Gud inngår et veddemål med Satan og føkker opp livet til Job. Så gjør han det godt igjen.»

Drangsholt kan ofte føle det på samme måte, som om Gud har inngått et veddemål med Satan for å teste om hun er god nok.

– Men i motsetning til Job feiler jeg ved hver hindring, sier hun.

Likevel er det en trøst å finne i fortellingen, mener hun. Etter at den rettferdige Job har gjennomgått ufattelige lidelser, møter han Gud i ørkenen. Jobs «hvorfor?» blir møtt med Guds «hvem er du til å forstå?»

– Det er brutalt at Gud sier: «Nå holder du kjeft, jeg gidder ikke å forklare noe du ikke forstår ­uansett.» Men det er noe fortrøstningsfullt med det også, for det er sant at man ikke kan forstå alt. For min del vil jeg prøve å akseptere Gud i Jobs bok, uten å se på det som en straff at jeg ikke kan forstå alt, men heller ta steget ut i tro.

En ny måte å tro på

Det betyr ikke at hun ­aksepterer gudsbildet hun hadde tidligere. Etter de vanskelige tenårene satt hun igjen med angst og depresjon. Hva var poenget med en tro som bare brøt henne ned? Hun måtte finne frem til en annen måte å tro på.

Flere år i terapi hjalp henne med å sortere tankene. Hun skrev doktorgrad om den britiske ­lyrikeren Ted Hughes, som blant annet var opptatt av koblingen mellom mytologi og kristendom. Med Hughes ble vestlands­kristendommen hennes utvidet, fra å tro at Gud bare hadde åpenbart seg i Bibelen, til å tenke at myter, ritualer og fortellinger fra ulike kulturer har den kristne sannheten i seg.

– Bildet av Gud fikk flere fasetter, det ble på en måte relativisert og jeg kunne se det fra flere perspektiver. Dette var motsatt av den kristne tankegangen jeg fant så innsnevrende tidligere. Uten at jeg dermed vil tømme kristendommen for innhold og si at det ikke er så farlig hva som står i Bibelen.

Den beste fortellingen

Heltehistoriene ender som regel med at hovedpersonen kommer hjem igjen, men er litt forandret. Janne Stigen Drangsholt er tilbake ved barndommens undring over bibelfortellingene, og gleder seg over at barna hennes møter dem med de samme spørsmålene hun hadde selv.

Som litteraturviter og ­forfatter er fortellinger livet hennes. Hun tror de har en ­legende kraft, at de hjelper oss å lage system i en kaotisk verden.

– Men de hegner også om kaoset, for en fortelling vil aldri være fullt ut forståelig. Det er et undringselement der, og innsikter man ikke helt kan formulere verken i bilde eller ord.

Det er noe av grunnen til at hun ikke liker å snakke høyt med andre mennesker om troen sin. Det kan ødelegge litt, gjøre det uutsigelige til noe banalt. Men bare så det er sagt, bærebjelken i ­troen hennes er og blir fortellingen om Gud som blir menneske for å rette opp feilen som har skjedd.

– Det er den beste fortellingen av alle fordi det er den største kjærlighetshandlingen man kan tenke seg. Jeg finner så enormt mye styrke og håp i den.

Med Gud i båten

Noe av det hun plukket opp underveis har hun måttet kvitte seg med. Like greit det, for måten hun forholdt seg til påbudene om oppførsel på, var uansett for mye preget av en åndelighet som kommer fra Freuds menneskesyn. Et syn hvor mennesket har en bevissthet som er ment å herske over den ubevisste delen av seg, forklarer hun.

– Dermed skal man fortrenge så mye som mulig. Jeg tror det fremdeles preger mye av trossystemet vårt, og man kunne hatt godt av endring.

– Har du lyktes i å kvitte deg med sånne tanker?

– Nei, men jeg prøver. Det handler om selvaksept. Jeg leste et kjempefint dikt, som handler om at Gud og jeg sitter i en båt. Begge er kjempetjukke og av og til bumper vi borti hverandre og ler.

– Hva forteller det deg?

– At det går greit. At Gud ikke skal fordømme oppførselen min fordi jeg bruker fluortannkrem og ikke klarer å gjøre alt riktig, men at Gud vil sitte i samme båt som meg og at vi kan ha det fint.

LES OGSÅ:

---

4 raske

  • Gud er: Kjærlighet (hvis ikke er det nesten ikke noe poeng med det hele)
  • Klarer meg ikke uten: Barn, ektemann og troen på at det skal gå an å reise utenlands i 2021
  • På gravsteinen min skal det stå:  Noli timere
  • Boka alle må lese: The Road av Cormac McCarthy. Det er en bok som først og fremst snakker om den menneskelige tilstand på en nådeløs måte, samtidig som den minner oss om at kjærligheten faktisk er det største av alt

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro