Stilla i mellomrommet

– Eg hadde gløymt at Nidarosdomen skulle klinge med dei djupaste klokkene sine. Men ho kunne ha stemt klokkene sine etter trekkspelet mitt, det gjorde ho ikkje, seier Solfrid Molland.

Det er dagen etter at artisten spela duett med Nidarosdomen. Uføresett duett. No er ho tilbake på åstaden for å snakke om Gud. Om tru. Og om korleis trua spelar inn på musikken hennar. Molland har mellom anna reist rundt i Europa og skrive musikk til ulike katedralar og heilagstader. Ho har med ein song eller instrumentalkomposisjon på kvart einaste album ho har gitt ut, så også på årets album, Håpets kappe.
– Kva er det med det heilage rommet som inspirerer deg?
– Når vi går inn i ei kyrkje, må vi alle – både pave og gatemusikant – bøye oss for noko som er større enn oss sjølve. Eg opplever at vi er like når vi trer inn i det rommet. Det er noko inderleg der som eg også finn i andre religiøse hus, som synagogar og moskear. Når vaksne menneske bøyer seg på kne og ber for noe, for livet sitt, for barna sine, for verda, finst dette inderlege som rører meg sterkt. Kjernen til trua mi ligg akkurat der, i det inderlege, i overgivinga.

– Overgiving, seier du. Overgiving til kva?