Da Joy Mogensen så sin datter for første og siste gang ble hun minnet om Guds kjærlighet

Den danske kulturministerens datter døde bare uker før termin.

Min tro

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I Danmark er Joy Mogensen kjent som en folkelig og åpenhjertig politiker. Instagram-profilen hennes er fylt med hverdagslige øyeblikk. Her finnes det bilder fra ultralyd, ammekurs og de første innkjøpene av babyklær og leker.

Men ingen babybilder.

Joy Mogensen ble for alvor et kjent navn under den danske valgkampen i fjor vår. Da skrev også norske aviser om den gravide Roskilde-borgermesteren som ble utpekt som kultur- og kirkeminister i Mette Frederiksens regjering.

Det var ikke det at hun var gravid som var oppsiktsvekkende, men måten hun var blitt gravid på. Mogensen hadde valgt å bli gravid på egenhånd ved bruk av en anonym sæddonor. For den beslutningen fikk hun hard motbør, til og med fra sine egne. Partikollega Simon Simonsen (Socialdemokratiet) kalte Mogensens valg for «en tragedie av shakespearske dimensjoner».

– Et vanskelig valg

Nå sitter den profilerte politikeren rak i ryggen i en okergul lenestol på kontoret sitt i kulturministeriet i København. Hun er kledd i en marineblå kjole, rundt halsen henger et hjerte av gull. Blikket er skarpt, men imøtekommende.

Å være så åpen om å bli gravid på egenhånd, føltes strengt tatt ikke som et reelt valg, forteller hun.

– Jeg har valgt å være en person som stiller opp til et offentlig ansvar. Jeg har for lengst innsett at hvis folk skal stole på meg – også de som ikke stemte på meg – så har de en rett til å vite noe om hvem jeg er. Så er jo det å bli gravid, ikke akkurat noe man kan skjule.

Ulykkeligt at vi er blevet så selvcentrerede og egoistiske. At blive aleneforældre er et blevet personligt...

Posted by Simon Simonsen on Sunday, April 28, 2019

Hun understreker at det ikke var noe lett beslutning å skulle bli gravid alene.

– Jeg valgte det likevel fordi jeg mener at vi som samfunn og som mennesker skal holde fast ved at det viktigste er at et hvert barn, et hvert liv, er en glede. Jeg kan ikke la være å fortelle om mitt eget valg og samtidig stå for en slik politikk. Så da snakket jeg om det.

– Et barn er en glede

At et hvert barn er en glede, har Joy Mogensen lært av moren sin. Faktisk var det slik hun kom til å hete Joy.

Foreldrene hennes bodde i Canada da hun ble født. Moren hadde hatt kreft og fått beskjed om at hun ikke ville overleve. Mot alle odds og med en helt ny strålebehandling overlevde hun likevel. Da hun etterpå sa til legene at hun ville bli gravid, var beskjeden at det kunne hun ikke. Men også det ble hun – til legenes store bekymring.

Joys mor var i tvil om hun skulle beholde barnet så lenge legene var så urolige. På denne tiden gikk foreldrene mye i den danske kirken i Toronto. Maria budskapsdag prekte presten om Jesu mor. Han snakket om hvor grusomt det må ha vært å se sønnen sin bli korsfestet, men han snakket også om hvor glad Maria ble da hun fikk vite at hun skulle føde Jesus.

– For man blir som regel alltid glad når man får vite at man skal få et lite barn, forteller Joy Mogensen med blanke øyne.

Da moren hennes hørte denne prekenen, var hun ikke lenger i tvil: «Er det et liv, så skal det leves, og så skal man glede seg over det». Datteren ble født og fikk navnet Joy.

På kommoden hjemme hos Mogensen står en liten utgave av Michelangelos statue pietà, som minner henne om morens tanker på Maria budskapsdag.

– Der sitter Maria og viser den ultimate omsorg for sin døde sønn – og man kan bare se hvordan hun elsker ham.

Stemmen sprekker litt.

– I min verden er dét det kristne budskapet som ga meg livet, og som ga meg min tro.

Fortellingen om Sarah

Den troen har vært særlig viktig for henne det siste halvåret.

2. oktober 2019, mindre enn én måned før termin, fikk hun vite at datteren i magen hennes var død. Uten et eneste tegn på at noe var i ferd med å gå galt, og uten at det var noe noen kunne gjøre.

– Når det skjer noe slikt i ens liv, blir man fysisk lammet. Da kan man heller ikke merke Gud, sier Mogensen.

Helt tom og uten en følelse i kroppen fødte hun den døde datteren, Sarah, tre dager senere. Da skjedde det noe.

– Da jeg så datteren min, ble jeg minnet om kjærligheten og at det guddommelige dermed ikke hadde forlatt verken verden eller meg. Den følelsen ble med meg i tiden etterpå.

Etter datterens død skrev Mogensen på Facebook at hun ikke ønsket at folk skulle sende henne noe, men heller donere til en forening som hjelper dansker som mister barna sine. Over 200.000 danske kroner ramlet inn på foreningens konto. Mogensens datter, som aldri rakk å puste utenfor morens mage, hadde likevel utgjort en forskjell i verden.

– Hvis ikke det er et lite mirakel, så vet ikke jeg. Jeg er ikke ferdig med å være lei meg, og jeg tror aldri jeg kommer til å være ferdig med å sørge over min døde datter. Men hun var også mye mer enn en sorg. For hun var fin i seg selv. Når jeg tenker på datteren min nå, tenker jeg...

Hun tar en pause.

– Kanskje hun lærte meg noe også der: Det guddommelige trenger ikke være noe helt fjernt, det kan også være noe som er helt tett på. Hvis man ser seg rundt i hverdagen er det massevis av tegn på at mennesket er bedre enn sitt rykte.

En gud som favner alt

Som barn elsket Joy å sykle mot solen. Med hendene stødig på rattet knep hun øynene sammen til smale striper og lot solen skinne på de lyse øyevippene, så et gyllent skjær la seg over alt hun så. I de øyeblikkene var hun overbevist om at det satt en liten fe på vippene hennes.

Fortsatt kan Danmarks kultur- og kirkeminister ta seg selv i å myse opp mot solen. Hun kjenner troen sin ekstra sterkt i disse små, forunderlige øyeblikkene.

– Jeg tror det er noe helt spesielt som gjør at verden i det hele tatt kan fungere. Det er der når solen skinner på øyevippene mine, akkurat som i de første knoppene på trærne og i klukkingen fra kanalen utenfor. Det er det guddommelige, og det lever i alle oss mennesker.

Hun tror det finnes en gud. Hun vet ikke hvordan Gud ser ut, men hun lar seg fascinere av at Gud har blitt avbildet på så mange ulike måter – både gjennom ulike kunstarter og trosarter – gjennom tidene.

– Jeg tror Gud er og kan være så mye fordi han favner hele jorden i all dens mangfoldighet, med blomster, trær, dyr og mennesker – som i seg selv er utrolig forskjellige. Så hvis han kan favne alle oss, kan jeg godt forstå hvorfor han i forskjellige samfunn og gjennom forskjellige tider, har fått forskjellige representasjoner.

Hun stopper opp og korrigerer seg selv.

– Nå sier jeg «han» fordi det gjør vi her i Danmark, men jeg tror egentlig ikke at Gud har et kjønn.

Guddommelig klang

Fascinasjonen for de ulike måtene å se Gud på gjorde at hun på et tidspunkt vurderte å bli katolikk. Helgenene, de som hadde levd et menneskeliv på jorda, var lettere å la seg inspirere av enn Gud selv. Og særlig kvinnene. Så på kommoden hennes står det også en gipsfigur av den greske gudinnen Athene.

– Den har jo ikke noe med Gud eller Jesus å gjøre, men jeg er ingen mann. Derfor blir jeg mer inspirert av sterke kvinner. Så tillater jeg meg å være litt «large», ved at en av dem er fra en mytologi som ligger langt tilbake før kristendommen. For jeg kan godt se Gud i andre skikkelser enn i Bibelen.

Og hun kan godt se Gud i det vonde.

– Det er en grunn til at Jesu fortelling er en del av den kristne tro. Det er at vi mennesker trenger å bli tilgitt. Vi trenger noe som forplikter oss til verden og hverandre – hvis ikke kan vi heller ikke finne noen måte å tilgi hverandre på. Og vi mennesker vil alltid ha behov for å tilgi hverandre og verden – og oss selv.

For henne er fortellingen om Jesus en fortelling om at vi mennesker er feilbarlige.

– Vi er ikke guder, vi er mennesker. Verden er ikke paradis, den er verden. Men den har en guddommelig klang i seg, hvis ikke kunne den ikke vært så fantastisk som den er. Det er den guddommelige klangen som gjør at vi også kan tilgi hverandre når vi svikter.

– Synes du alltid det er enkelt å tro?

– Nei nei! Noen ganger blir jeg sint og roper: «Dette er simpelthen ikke i orden! Dette er ikke guddommelig, det er åndssvakt!» Det er også ok. For vi mennesker svikter. Men jeg prøver å rope mest for meg selv – for jeg vet at jeg også svikter noen ganger.

Trenger folkekirka

Det regner sidelengs utenfor de store kontorvinduene. Vinden blåser surt og gjennomtrengende slik den bare gjør nær havet. Joy Mogensen forteller at hun tidlig i livet lærte seg respekt for naturen. Som ung var en stor del av identiteten hennes å være speider. Hun var alltid mest glad da hun var ute i skogen.

– Etter hvert gikk det opp for meg at det ikke bare var for moro skyld. Det var der ute jeg tenkte over hvem jeg var, hva verden var og hva jeg egentlig ville. Man kan godt fysisk forklare at det er blandingen av lys, luft og bevegelse som er bra for deg – men det er ikke bare det. Det er også noe annet, noe uforklarlig som vi bare kan fornemme. Det er min tro.

Hun viser til de som sier de ikke er religiøse, men at de elsker å gå ute i naturen, høre på musikk eller meditere. Hun tror de kjenner på det samme som henne, bare at de ikke gjenkjenner det som en tro.

– Jeg tenker på alle de som har prøvd å bevise at Gud er død. Men selv de dyktigste naturviterne der ute er nødt til å anerkjenne at det finnes noe ved verden som bare ikke kan forklares. Det er så utrolig at det hele bare falt på plass.

Kultur- og kirkeministeren mener Danmark mer enn noensinne har behov for en folkekirke. Hun mener det mangler et sted der man ikke føler at man er en del av et konkurransesamfunn, men heller et samfunn som setter pris på hvert enkelt menneske bare fordi de er der.

– Det er så mye i annet i verden som har fått denne nyttefunksjonsverdien. Hvis du ikke gjør nytte for deg, hvis du ikke har noen funksjon – så har du ikke noen verdi. Derfor tror jeg vi har bruk for en religion, en folkekirke, en tro som sier: «Jo, du har verdi».

Vi er ikke guder, vi er mennesker. Verden er ikke paradis, den er verden.

—   Joy Mogensen

Kun ett liv

Selv om Joy Mogensen snakker mye om at mennesker kan mer enn de tror, ser hun også en tendens til at vi kan bruke lang tid før vi kommer oss dit. Hun forteller oppglødd historien om hvordan penicillinet ble oppfunnet. At det var i alt møkket og rotet til den britiske legen Alexander Fleming, at han fant et lite sted hvor bakteriene hadde dødd.

– Han fant opp penicillin i oppvasken, liksom. Hvor sprøtt er ikke det?

I slike fortellinger finner hun håp for den verden vi lever i nå. For det er den som betyr noe for henne.

Selv om hun godt kan like tanken på at de som dør havner på et bedre sted, tror hun det er noe de etterlatte har behov for, heller enn de døde. Om de døde havner et sted eller ei, har de fortsatt betydd noe for de som er igjen, påpeker hun.

– Min tro går først og fremst ut på at du har ett liv som er her og nå. Det gjelder å få mest mulig ut av det, og å prøve å se det guddommelige i hverdagen og i dine medmennesker. La være å vente på paradiset.

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro