Aftenpostens nye sjefredaktør: – Jeg elsker å sitte i kirka og synge salmer

Selv om Trine Eilertsen mener hun er ekstremt rasjonell, klarer hun ikke helt å slutte å jakte på følelsen av noe større.

Min tro

I 25 år hadde Trine Eilertsen en salme på hjernen. De hadde sunget den i onkelens begravelse i 1987, og siden ville den ikke slippe taket.

Hver gang hun var litt ukonsentrert, glapp det ut av henne:

– Kjærlighet fra Gud…

Det er nok ikke så ofte det høres salmesang fra kontoret til sjefredaktøren i Aftenposten. Men nå synger altså Trine Eilertsen første strofe i den kjente salmen, for å demonstrere.

– Jeg elsker å sitte i kirka og synge salmer. Jeg får ikke nok av det, sier Eilertsen.

Hun sier det med ekstra trøkk på ordene, som en programerklæring: Hun har et enormt og entusiastisk forhold til salmer.

Hun elsker å synge dem. Elsker tekstene. Jo mer innfløkt og utilgjengelige de er, jo bedre.

Og hun kan ikke skjønne hvorfor ikke flere artister spiller inn salmer.

– Jeg syns flere burde gjort det! Det jo nesten bare Sigvart Dagsland som gjør det. Det forstår jeg ikke.

– Jeg er nysgjerrig på tro 

Fra nyttår har hun vært øverste leder av landets største avis, men har foreløpig ikke prioritert å flytte inn på sjefredaktørkontoret.

– Det er litt maskulint her, sier Trine Eilertsen på vei inn i kontoret hun har overtatt av sin forgjenger Espen Egil Hansen.

Rommet domineres av mørke lenestoler og en stor flatskjerm. Den tidligere politiske redaktøren har uansett tenkt å fortsette å sitte i åpent landskap, for å være tett på redaksjonen. Det er en mørk januarmorgen, og utenfor de store glassvinduene inn til sjefens kontor fylles pultene gradvis opp med journalister.

Eilertsen snur mobilen og legger skjermen ned mot bordplata.

– Jeg er ikke veldig åndelig av meg, sier hun.

– Jeg er veldig, veldig rasjonell.

Hun lener seg fram i stolen og støtter albuene på knærne.

– Det rare er at vi ikke er mer nysgjerrige på tro, sier Eilertsen, og legger kjapt til:

– Jeg er nysgjerrig på tro.

Hun forteller at hun hadde en samtale om tro med to kollegaer på Aftenpostens julebord, der den ene fortalte at han aldri hadde snakka med noen på jobben om det tidligere. Eilertsen tror voksne har berøringsangst for å snakke om religion, men selv mener hun det er for viktig til at det skal ligge.

– Det er veldig befriende å snakke om, syns jeg. Det setter hodet i gang. Når vi snakker om det nå, så tvinges jeg til å tenke gjennom en del ting som jeg ikke tenker så ofte på, sier hun.

– Jeg merker at jeg syns det er inspirerende. Og vanskelig.

Kræsj mellom byfolk og indremisjonen

Da Sotrabrua åpna i 1971, strømmet bergensere over til den lille øykommunen Fjell vest for Bergen. Befolkningen vokste drastisk i årene som fulgte, og familien til Trine Eilertsen var en av de mange som flytta ut til de nyetablerte byggefeltene på Sotra.

Men møtet mellom byfolk og den vestlandske indremisjonskulturen ble et solid kulturkræsj. I familien Eilertsen var bedehusmiljøet helt fremmed, og mora mente det var lite åpent for likestilling og ganske dømmende.

Kanskje er det derfor hun har et ambivalent forhold til tro. For selv om alle – selv de sekulære, ateistiske bergenserne – sendte barna sine på søndagsskolen, gjorde møtet med den strenge indremisjonen mange skeptiske til kristendommen. På Sotra videregående deltok Eilertsen i heftige diskusjoner om religion, likestilling og abort.

– Jeg aksepterte ikke at en som hadde lest Bibelen flere ganger enn meg, skulle fortelle meg hva som var god og dårlig tro. Jeg hadde piggene veldig ute, sier Eilertsen.

Det har hun for så vidt fortsatt, spesielt overfor teksttro fortolkninger av religiøse skrifter. Samtidig syns hun religion har en stor verdi som ramme for hva det vil si å være menneske.

– Men jeg syns overhodet ikke at religion har verdi når den låser diskusjoner eller ekskluderer mennesker og måter å leve på, ut fra en begrunnelse om at «noen skrev en gang at...», sier Eilertsen.

Går ikke i kirka på julaften

Noen begreper henger igjen fra oppveksten. Trine Eilertsen innrømmer lattermildt at hun lever i synd, fordi hun og mannen ikke har klart å få gifta seg ennå. Og hun vil ikke kalle seg «personlig kristen», som det het da hun vokste opp.

– Jeg er ikke veldig aktivt religiøs heller, men jeg har med meg en... Kall det barnetro, da. Jeg har et veldig sterkt kulturelt forhold til kirka, sier Eilertsen.

Men hun er ikke julaftenkristen. Trine Eilertsen har nemlig slutta å gå i kirka på julaften. Det blir for mye med storskjerm, unger som løper rundt og stivpynta folk som knapt nok synger med på salmene.

– På julaften syns jeg det blir helt folkemøte-stemning, sier Eilertsen, som lurer på hvordan det er for trofaste kirkegjengere som går til gudstjeneste hele året når «alle kommer i juleantrekk og kan ett vers av hver sang».

Hennes arena er lysmessen, som hun oppdaga fordi sønnen er KFUM-speider. Da er Nordberg kirke halvfull, det er masse salmer og alle synger med. Da får Eilertsen høytidsstemning.

– Jeg syns det er en sterk opplevelse både å høre på og delta i salmesangen. Det gir meg en følelse av noe større.

Ble mor i voksen alder

Interessen for salmer blomstra opp i studietida da hun først sang i Bergen Oratoriekor og deretter i Stavanger Symfonikor. Etter hvert som hun lærte mer og ble kjent med hvilke tekstmotiver som går igjen, ble Eilertsen opptatt av kirkemusikk.

Hun kan fortsatt sitte i kirkebenken og bla i salmeboka og håpe på å få synge bestemte salmer.

Da hun skulle døpe barna sine, var hun mest opptatt av salmene. Hun ville helst synge «Så ta da mine hender».

Det er egentlig en salme vi bruker i begravelser, men hvis du ønsker det, så skal du få den, sa presten.

Så da ble det sånn.

Trine Eilertsen ble mor i voksen alder.

– Jeg kan nesten bruke ordet mirakel, særlig på han siste. Han kom da jeg var 44. Det var en veldig gledelig overraskelse, sier Eilertsen.

Hun har døpt begge sønnene, som i dag er seks og åtte år, i kirka. Både fordi hun liker ritualene og for at det skal bli enkelt for dem å velge selv seinere.

Hun liker den faste dramaturgien, de tydelige rollene og musikken hun finner når hun oppsøker et kirkerom.

– Jeg vil gjerne få følelsen av - og det er jo stikkordet - noe større. Så jeg klarer ikke helt å slippe det. Selv om jeg er ekstremt rasjonell, konkret og alt det der, så liker jeg følelsen av at det er noe større, sier Eilertsen.

– Hvor kommer den følelsen fra?

– Jeg tror det er følelsen av at du er en del av en lang tradisjon, kultur og historie, av noe som har vært der lenge, og selvfølgelig musikken. Jeg kan få den samme følelsen på 17. mai også, sier Eilertsen.

– Det er en bevissthet om at vi kommer fra et sted. Jeg tror det har med identitet å gjøre, selv for meg som ikke kommer fra en familie med en sterkt religiøs identitet.

Har grubla på om det er riktig å være medlem av kirka

Selv er hun døpt, men ikke konfirmert. Da hun var i konfirmasjonsalder, var familien på flyttefot, og Eilertsen kom ikke med på konfirmasjonsundervisninga. Så hun droppa hele konfirmasjonen. Hun følte seg uansett for ung til å ta stilling til så store spørsmål.

Men hun har likevel vært medlem av Den norske kirke hele livet, og har grubla mye på om det er riktig. Før syns hun det var feil å kun møte opp i kirka når du skal gifte deg, og tenkte at folk gjorde det for å ha et fint, gammelt bygg som kler den hvite kjolen.

Nå har hun endra syn.

– Når du spør folk hvorfor de vil gifte seg i kirken, hvorfor døpe barna sine, så klarer de ikke svare på det, men de vil det. Og det syns jeg er helt greit.

Vår historie og kultur er uløselig knytta til kristendommen, påpeker Eilertsen. Hun syns det skal være rom for at folk har med seg ulike erfaringer og forhold til kirka.

– At noen skal definere at det er godt nok, og det ikke er godt nok... Hvem er den noen? Det mennesket finnes ikke.

Da hun skulle døpe sin eldste sønn, diskuterte hun kirkas homofilisyn med presten under dåpssamtalen. Det tror hun ikke ville vært mulig for 30-40 år siden.

– Kirka er mye mer åpen og inkluderende nå enn da jeg vokste opp, og det gjør det enklere å føle seg som en del av et fellesskap, sier Eilertsen.

Jeg er ikke veldig åndelig av meg.

—   Trine Eilertsen

– Makt skal vi utfordre

Trine Eilertsen er utdanna siviløkonom og statsviter, og var trainee i Statoil da hun bestemte seg for å hoppe av og satse på et vikariat i økonomiavdelinga i Bergens Tidende. Å prøve journalistikken var et eksperiment, men hun har aldri sett seg tilbake. Eilertsen ble først politisk redaktør i Bergens Tidende, deretter sjefredaktør, før hun ble politisk kommentator i NRK og så politisk redaktør i Aftenposten.
Nå har hun overtatt sjefstillingen i Norges største avis.

På lederplass er Aftenposten liberale og for et stort og åpent rom for religionsutøvelse. Samtidig er det viktig for dem å se kritisk på religion.

– I alle typer religion finnes det makt, og makt skal vi utfordre, sier Eilertsen.

Da hun var sjefredaktør i BT, ringte det en kristen leser og gråt i telefonen fordi avisa hadde trykket en tegning som framstilte Jesus på en måte hun syns var nedverdigende og sårende. Eilertsen hadde ikke sett tegneseriestripa før den kom på trykk, men endte med å beklage overfor kvinnen. Hun syns ikke begrunnelsen for å trykke tegningen var god nok.

– Jeg har ikke frykt for å såre religiøse følelser. Men du trenger ikke gjøre det bare fordi du kan, sier Eilertsen.

Hun har også forsvart Kjell Ingolf Ropstad på kommentarplass, da han ble beskyldt for å være mørkemann.

– Mitt utgangspunkt var at hvis du tror han er en mørkemann, så har du ikke møtt en ordentlig mørkemann.

– Har du møtt en ordentlig mørkemann?

– Ja, det har jeg, og han ligna ikke på Kjell Ingolf Ropstad.

– Jeg er en tviler av rang

Når Trine Eilertsen ikke er på jobb, bruker hun tida på familien.

– Resten av tida prøver jeg å gå ute og tenke på STORHETEN!

Hun sier det med akkurat så store bokstaver, mens hun slår armene ut til sida, som om hun sto på en fjelltopp.

«Herlighet, hvis du ikke var religiøs fra før, så blir du det nå!» pleier hun å si når hun går i fjellet, for hun kjenner at hun blir så fylt av en enorm glede og fascinasjon. I jula gikk Trine Eilertsen skitur alene, og lo høyt når hun kjørte nedover bakkene fordi hun var så glad.

– Men jeg går ikke rundt og tenker: «Takk, Gud for at du skapte dette!» Jeg er veldig mye mer sånn: Herlighet, koffor de blomstene e lilla? Koffor e de lilla?

Hun ler.

– Jeg har lyst til å forstå det. Det er veldig sjelden jeg aksepterer at det er noe jeg ikke trenger å forstå. Jeg trenger å forstå.

– Er det dette som er vanskelig med konseptet Gud?

– Ja, jeg tror det. Samtidig er det veldig dobbelt. Av og til kan jeg være misunnelig på de som har et helt avklart forhold til Gud, og klarer å kombinere det med en darwinistisk tilnærming, at de klarer å se for seg at det var Gud som utløste the big bang. Jeg syns det er vanskelig med det veldig definerte bildet av Gud.

– Hvorfor blir du misunnelig på det?

– Jeg kan bli misunnelig på at de slipper å gruble. At de har en veldig ro med det. Jeg er en tviler av rang. Jeg tviler på alt hele tida. Jeg tviler på mine egne standpunkt, tviler på ting jeg hører og leser. Det kan du bli utmatta av.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER:

Ballettdansere Whitney Jensen flytta hjemmefra som 12-åring: – Det var en velsignelse

Arne Viste sier Gud har bedt ham om å bryte loven.

Guri ble venn med den rumenske tiggeren Elena: – Det var hun som tok imot meg

På dødsleiet skal Morten Hegseth be Gud om å tilgi ham alt. Bortsett fra å ha ligget med menn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro