For Whitney Jensen var det en velsignelse å flytte hjemmefra som 12-åring

Da Whitney Jensen var tolv år, flytta hun alene til New York for å satse på ballettkarrieren.

Sånn kan du også lære ansvar. Stå opp klokka halv seks for å gå på religionsundervisning før ballettøvingene. Dra i kirka hver søndag uten at noen ber deg om det.

– Jeg lærte veldig tidlig hva jeg ville i livet, sier Jensen.
Noen kvelder var Whitney så ensom at hun gråt seg i søvn. Hun lengta hjem til Utah. Men så huska hun hva hun hadde lært: Du kan be, og så skal Den hellige ånd trøste deg.

– Jeg ba min himmelske Fader om å trøste meg og følte umiddelbart at jeg ikke var alene.

Tutu og tåspissko

Operatakets hvite marmor er nærmest usynlig i den tette desembertåka. Utenfor de store glassvinduene er Oslofjorden som slukt av et hvitt teppe, men inne i kantina i Norges mest kjente kulturbygg, summer det av liv. På møte­rommet Tornerose, litt lengre inn i gangen, er det kjølig.

Om kvelden er det tutu og tåspissko, men nå er Whitney Jensen i ferd med å forsvinne inn i en svart hettegenser med Nasjonalballettens logo i hvit skrift på brystet. Hun fryser.

Denne adventstida danser hun hovedrollen Clara i den tradisjonsrike Nøtteknekkeren, men i dag har hun forestillingsfri. Hun har sokker i plasttøflene, og blanke salongnegler i beige. Ballettskoa ­stikker opp fra veska.

Jensen, som kommer fra Salt Lake City i Utah, kom til Norge i 2016. Hun ble prisbelønt i ung ­alder, og da hun kom hit, hadde hun allerede jobba som hoveddanser i Boston Ballet. I 2017 ble hun forfremma til solist i Nasjonalballetten, og har siden dansa store roller i Svanesjøen, La Bayadère og Anna Karenina.

Sentrum i livet 

I hjembyen Salt Lake City er rundt halvparten av innbyggerne som henne: ­Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

– Troa er sentrum i livet mitt, sier Jensen.

– Den er ikke noe ekstravagant. Jeg snakker ikke høylytt om hva jeg tror på. Det er noe intimt, personlig og ydmykt.

Men hun har alltid opplevd at hun har et valg. Da Whitney var åtte, fikk hun bestemme om hun ville bli døpt. Noen av vennene hennes sa nei, men Whitney var entusiastisk. Klart hun ville det!

Mormonere mener at små barn ikke kan være syndige, og at de derfor ikke skal døpes før de når ansvarsalderen, som er åtte år. Whitney Jensen ble døpt to dager etter at hun fylte åtte.

Jeg snakker ikke høylytt om hva jeg tror på. Det er noe intimt personlig og ydmykt.

—   Whitney Jensen

– Fram til den alderen tror jeg barn er ganske perfekte. De vet ikke ordentlig forskjell på rett og galt. De har så reine hjerter, sier Jensen.

Hun husker at dåpen rørte henne.

– Det er veldig tidlig å føle seg åndelig emosjonell, men jeg følte meg veldig ansvarlig. Fra nå ville avgjørelsene mine bety noe.

Jul og bursdag

Whitney Jensen elsker jula. ­Hjemme i Utah starter feiringa når familien på julaften pakker opp sine matchende pyjamaser og kappes om hvem som kan få dem på fortest mulig.

1. juledag står de tidlig opp for å åpne gaver, og for å synge bursdagssangen for Jensens eldre søster. Akkurat som Jesus ble hun ble født 1. juledag. Men søstera levde bare i tre måneder. ­Jensen har ikke møtt henne – ennå.

– Det er vakkert at hun ble født 1. juledag og bare levde i tre ­måneder. Hun hadde veldig kort tid på jorda, men hun var en ­perfekt skapning. Jeg tror jeg skal få møte henne en dag, sier Jensen.

Mora hennes har alltid ­sørga for at julefeiringa ikke bare handler om gavene, julenissen og maten, men også om å feire Jesu fødsel. Midt i gavekaoset pleier mora å hente en eske, før hun ber alle skrive ned sin gave til Jesus. Hva vil de gi til ham?

«Jeg vil gjøre mer for andre», pleier Whitney Jensen å skrive på lappen. Eller: «Jeg vil være mer tålmodig.»

Det lille ekstra

Hun har dansa siden hun var tre. Først på ­moras danseskole, der hun pleide å ­beundre de to eldre søstrene sine, og et par år seinere på et annet dansestudio.

Og Whitney elska å danse – jazz, stepping, hiphop, Men ikke ballett. Det syns hun var kjedelig.

Mora visste at dattera måtte bli god i balletteknikk hvis hun skulle ha mulighet til å bli en god danser. Som åtteåring begynte Whitney på ballettskole. Fra hun var ni satsa hun kun på balletten. Gradvis begynte hun å like det.

Whitney Jensen var talentfull, og mora skjønte at hun trengte det lille ekstra. Hun fant ­ballerinaen Valentina Kozlova. Men hun bodde i New York.

Whitney var blitt tolv og ­begynte å ta privattimer hos den russisk-amerikanske ­læreren fredager og lørdager. Torsdag kveld tok hun nattflyet til New York, lørdag kveld dro hun ­tilbake til Utah. Det var ­slitsomt. Hun gikk glipp av skole hver ­fredag, og ble lei av reisinga. En dag spurte hun mora om hun ikke kunne bli i New York.

Foreldrene satte to krav: At hun hver morgen før danse­timene gikk på det kirka ­kaller ­seminar, et fireårig undervisningsopplegg for unge ­mormonere, der de ­studerer sine fire hellige ­skrifter: Det gamle- og Det nye testamente, Mormons bok og Lære og pakter.

Og at hun sendte en tekst­melding om hvor hun var hver eneste time.

– Jeg var veldig ung. Det var galskap, sier Jensen.

– Men foreldrene mine stolte veldig på meg. De visste at det krevde et sånt ­offer for at jeg skulle få en karriere.

På trass

I begynnelsen bodde hun hos søstera, som var artist på Broadway. Men hun hadde forestillinger på kveldstid og Whitney var mye alene. Hun var 14 da søstera dro til California, og ­Whitney flytta i egen leilighet.

Som 17-åring fikk hun jobb i balletten i Boston. Nå følte Whitney Jensen seg voksen, og klar for å ta egne valg. Hun distanserte seg stadig mer fra familien hjemme i Utah. I Boston begynte Jensen å date eldre menn og gutter utenfor menigheten.

– Det var ikke det jeg ville innerst inne. Jeg gjorde det på trass. Men det skjønte jeg ikke før seinere, sier Jensen.

Når foreldrene kom på besøk, var hun travel, og dessuten irritert for å måtte ta hensyn til andre.

– Jeg følte at jeg fortjente veldig mye respekt og selvstendighet. Jeg var veldig ung, men jeg følte meg mye eldre fordi jeg hadde bodd alene så lenge.

Hun ble forfremma, først til solist, så til hoveddanser. Men som 22-åring var hun lei av å jobbe, og lei av å krangle med mora hver gang de snakka sammen.

– Jeg trodde at jeg kom til å bli lykkelig av å være solist og få gjøre alle rollene jeg mente jeg fortjente. Og så fant jeg ut at det ikke stemte.

Hun bestemte seg for å fullføre året, men så var det stopp.

Hun var ferdig med å danse. For godt.

Mitt valg

I dag ser Whitney Jensen at hun hadde behov for å ha kontroll over eget liv.

– I ballett blir du alltid fortalt hva du skal gjøre. Vi får aldri velge. Som elev lærer du teknikken, og alt du gjør er enten rett eller galt. Du streber ­konstant etter en uoppnåelig perfeksjon.

Som 22-åring trengte hun å ta et eget valg,

– Å slutte var mitt valg, sier Jensen.

Treneren hennes var knust, regissøren var ­forvirra. Jensen flytta hjem til foreldrene i Utah. Mora og søstrene mente hun gjorde en kjempetabbe. Hele livet hennes hadde handla om dans. Hva skulle hun gjøre nå?

---

Whitney Jensen

• Født 1992, fra Salt Lake City i Utah, USA.
• Ballettdanser.
• Solist i Nasjonal­balletten, der hun har vært ansatt ­siden 2016.
• Begynte i Boston Ballet i 2009, der hun ble utnevnt til solist i 2011 og hoved­danser i 2014.

---

Faren og broren syns derimot det var strålende. Hele oppveksten hadde faren alltid vært den som ba henne fylle livet med noe mer enn bare dans.

«Du kan ikke legge alle eggene dine i én korg. Det kommer ikke til å gjøre deg lykkelig», pleide faren å si.

Hun innså at han hadde rett.

Men det gikk ikke lang tid før Whitney Jensen begynte å savne balletten.

Offer

Noen måneder etter at hun hadde slutta å danse, flytta hun tilbake til østkysten, inn hos søstera i New Jersey, og begynte å gå på auditions på Broadway. Hun tok ballettimer om morgenen og brukte opp alle sparepengene på å leie studio på ettermiddagen.

Det var nesten som å være å være tolv år igjen og prøve å finne ut hva hun skulle gjøre med livet.

Sjøl mener hun at det var en «stor ­velsignelse» at hun reiste hjemmefra så ung. Da hun gikk i ­tredjeklasse, flytta familien fra Salt Lake City til Park City, en mindre by fem mil unna. Der var mormonerne en minoritet, og Jensen syns det var vanskelig å passe inn. Hvis hun hadde blitt i Park City, tror Jensen at hun hadde blitt mer opptatt av det sosiale enn av dansinga.

At hun reiste hjemmefra så tidlig, var først og fremst et offer for foreldrene hennes, tror Jensen.

– Jeg tror ikke de har forstått før nå hvor tidlig det var. Der og da tenkte vi at vi bare måtte gjøre det, sier Jensen.

Hun har ofra mye, og aller mest tid med familien.

– Jeg angrer ikke, men det hender jeg tenker at jeg burde satt større pris på alt som skjedde på den tida. Eller håndtert ting på andre måter.

Følte ingenting

I 2016 fikk hun jobb i Norge. En venn tipsa henne om å søke hos Nasjonal­balletten, og én måned etter hun fikk tilbud, var hun på plass i Oslo.

Overgangen var tøff. De første årene følte ikke Jensen at hun skapte seg et liv i Norge. Hun gadd ikke lære språket, for hun visste ikke hvor lenge hun skulle være her.

I New York og Boston kunne hun dra i kirka, og det føltes som å komme hjem. I Oslo forsto hun ikke hva som ble sagt, og det var få på hennes alder på gudstjenestene. Selv om kirka har oversettelse til engelsk, ble prekenen veldig klinisk.

– Når du er i kirka og folk snakker fra hjertet, kjenner du noe av nærværet deres. Du kan bli ­berørt bare av å høre på dem. Men med ­oversettelsen blir det bare ord, sier Jensen.

Hun gikk på gudstjeneste, men følte ingenting.

– Det hadde nesten vært bedre å bli hjemme og lese på egenhånd.

Hun begynte å stille spørsmål ved hvorfor hun var her. Var det bare jobben?

Noe skurra. Nok en gang var Whitney Jensen klar for å reise. Hun var sliten og lei av å være alene. Etter over to år i Norge hadde hun fått et konkret tilbud fra et annet ballett-
kompani. Bare detaljene gjensto.

Det var impulsivt. Mulig­heten åpna seg, og hun grep den, uten å stille spørsmål. Men det var noe som skurra. Jensen ble 
urolig.

Hun spør stadig Gud om hva som er meninga. Jensen ­beskriver forholdet til sin ­himmelske

Fader som en konstant kommunikasjon.

– Noen dager lurer jeg på hva jeg holder på med. Kan du hjelpe meg? Kan du gi meg trygghet i at jeg er på riktig sted?

– Får du svar?

– Noen ganger føler jeg at jeg får svar. Ikke som et direkte ja eller nei, men mer en følelse av trøst og ro. Når jeg er urolig, er det noe som ikke er riktig. Og noen ganger føles det som det kan gå begge veier. Og da må du velge. Jeg tror vi har fri vilje, sier Jensen.

Et mirakel

Prøvde Gud å fortelle henne noe? Kanskje jeg ikke skal dra likevel? spurte hun seg sjøl. Kanskje det ikke er verdt det?

I siste lita bestemte Jensen seg for å bli. Et par uker seinere traff hun han som nå er kjæresten hennes.

– Jeg vet ikke hvordan det skjedde! It was a ­miracle, I swear!

Kjæresten er fra Lillestrøm, og medlem av Jesu Kristi Kirke, som henne. Men han hadde bodd i København hele perioden hun hadde vært i Norge.

Tidligere har Jensen vært i et avstandsforhold med en som ikke delte hennes tro. Hun tenkte at det ikke var så viktig. Nå forsto hun at det var ­akkurat det hun ville ha.

– Noen ting er mye enklere når vi tror på det samme. Jeg liker å gå i kirka sammen med ham.

Og jeg føler at vi kan vokse sammen i troa.

Fred og lys

Nå har hun bestemt seg for å bli her en stund. Hun har skjønt hva som er det viktigste i livet hennes: Ikke karrieren, men forholdet til familien og til Gud.

– Før brydde jeg meg ikke om å ha godt forhold til folk, balletten var fokuset. Og meg sjøl, min vekst og hva jeg fortjente. Helt til jeg skjønte at jeg ikke lenger hadde noen rundt meg, sier Jensen.

Det er likevel troa som har gjort at hun har holdt på denne jobben, fordi det gir henne mulighet til å være et eksempel.

– Jeg har alltid sett på balletten som en mulighet til å gi fred, lys eller en ro til folk når jeg opptrer. Fordi jeg har et sterkt forhold til min himmelske Fader, har jeg alltid trodd at han er den eneste grunnen til at jeg er der jeg er, gjør det jeg gjør og har nådd så langt som jeg har, sier Jensen.

– Jeg har jobba veldig hardt, men har hele tida vært i hans hender.