På dødsleiet skal Morten Hegseth be Gud om å tilgi ham alt. Bortsett fra å ha ligget med menn.

Morten Hegseth er forsinka. Han har allerede utsatt avtalen en gang, fordi han var redd at opptaket av VGTV-programmet «Mobilsnok» skulle gå over tida. Nå sender han tekstmelding hvert femte minutt.

«Kommer ned om fem min!»

«Ferdig straks!»

Og til slutt: «Nå!!» Etterfulgt av: «Springer»

Snart dukker han opp i resepsjonen, med klem og beklagelse:

– Unnskyld! De brukte en evighet i teknikken.

I heisen på vei opp til 10. etasje i Akersgata, der VG-redaksjonen holder til, er det han som stiller spørsmålene:

Er alle som jobber i Vårt Land kristne? Hvor lenge har du jobba der?

Hvis Gud finnes

De siste ukene har Morten ­Hegseth brukt til å møte konservative kristen­ledere for å diskutere om såkalt konverteringsterapi skal bli ulovlig i Norge. Han har blitt godt kjent med Til Helhet, et nettverk som skal bistå mennesker som opplever å ha uønsket seksuell orientering eller følelser, og har møtt både leder Jens Fredrik Brenne og Espen Ottosen fra Norsk Luthersk Misjonssamband, til debatt.

Alle som har fulgt med i debatten, vet at Morten Hegseth blir stadig mer irritert. Det er ingen grunn til at han skal pakke det inn nå heller.

– Hvis Gud finnes, så tror jeg han ser på oss og tenker: Djeezez, du kommer til å angre når du skjønner at du har driti deg loddrett ut.

Det slår antakelig ikke Hegseth at tanken på at Gud skal si Jesus med overdreven amerikansk aksent, er en smule ironisk. Men så tar han også et forbehold: Hvis Gud finnes.

– Hvis det finnes en gud, så hater han ikke ­homofile. Jeg tror ikke på den guden, sier Hegseth.

«En koseprega samtale med pastellfarger»

Han er to meter høy, men har likevel klart å kveile de lange beina opp i en lav sofa. Til nå har Hegseth vært best kjent som programleder for «Panelet» på VGTV og som den ene halvdelen av «Harm og ­Hegseth», duoen som lager en av Norges mest ­populære podkaster. Men for et par uker siden slapp han altså dokumentarserien «Homoterapi» på VGTV, der han møter homofile som har opplevd at noen ønsker å endre legningen deres.

– Jeg syns det er forunderlig hvor akseptert ­homofobien er i frikirkemiljøene, sier Hegseth.

At han sjøl har et standpunkt i saken og derfor er farga, vil han ikke være med på. Dette er ikke en diskusjon om bensinpriser eller skolemat. For ham er det personlig.

– For meg er det ikke et politisk spørsmål å være kritisk til homoterapi. Det er et menneskelig spørsmål. Jeg ser ikke noe nestekjærlighet i denne ­diskusjonen. Det er bare bisart, mørkt og merkelig, sier Hegseth.

Nå er det ingen i Norge som vil si at de driver med ­verken ­homoterapi eller konverteringsterapi. Hegseth mener ­flere av de kristne miljøene han har møtt gjennom arbeidet med serien, prøver å sno seg unna, blant ­annet ved å late som om at sjele­sorg er «en koseprega samtale med pastellfarger», som han ­formulerer det. Hegseth tror det er skadelig uansett.

– Hvis det er sjelesørgere som sier: «Det er fantastisk at du er homofil, aldri gjør noe annet, gift deg med en mann, lev ut den du er.» Applaus! Men det inn­trykket jeg har av sjelesorg ­knytta til ­uønskede seksuelle ­følelser – som de kaller det – handler ikke om å akseptere den du er, men om det motsatte: Å hate deg sjøl og prøve å bli en annen. Og det syns jeg ikke noen skal drive med.

– Det var dessverre helt magisk 

På dette ­punktet i portrettintervjuet pleier det å være en gripende fortelling om hvor vanskelig det er å stå fram som homofil på et lite sted som Stjørdal. Alle journalister spør ham om det, forteller ­Morten Hegseth, de jakter på disse ­traumene.

– Men det var dessverre helt magisk.

Han forteller om en vennegjeng der det var en fordel å skille seg ut. Jo mer spesiell du var, jo bedre var det. De gikk med slengbukser og hørte på punkbandet Bikini Kill og Led Zeppelin.

– Og jeg var homo. Det var enda bedre, for da var jeg ­ekstra spesiell.

Hegseth sier han alltid har vært «usjarmerende avslappa» til sin egen legning. Samtidig syns han det er viktig å kjempe for alle som ikke har vært like heldige som ham. For under arbeidet med «Homoterapi» har han for første gang følt seg dømt som homofil.

Flere av de kristne lederne han har møtt under arbeidet med ­dokumentaren, har ­trukket fram de samme aspektene for å forklare hvorfor noen er homofile: Dominerende mor, fraværende far, seksuelt misbruk.

– Når jeg fikk høre det nok ganger, så begynte jeg nesten å tro litt på det sjøl, sier Hegseth.

Hadde det skjedd ham noe? Var det noe feil ved ham?

– Og når jeg, som er ekstremt trygg i min egen seksualitet, begynner å tenke sånn, kan jeg bare se for meg hva det gjør med noen som hater seg sjøl og sin egen seksualitet.

– Kommer aldri til å be om unnskyldning for å være stolt homofil

Fra oppveksten kjenner ­Morten Hegseth kristendommen som et trygt og fint rom. Han er døpt og konfirmert, og når han skal beskrive hvordan barnetroa så ut, begynner han å ramse opp «Kjære Gud, jeg har det godt» i trippel hastighet. Han gir seg ikke før han er igjennom hele.

– Og Gud bevare far og mor, og alle barn på jord. Og mormor og Affa – som var mormor og bestefar, avslutter Hegseth.

Han sang den hver kveld. Hegseth sier han hadde en koselig barnetro, og ikke «en sånn som sier at Gud hater homoseksuelle». I dag kaller han seg agnostiker. Han forteller at han bedt til Gud, og gjør det fremdeles – «hvis jeg vil noe virkelig».

Han håper det finnes en gud – «for guds skyld», som han passende nok legger til. Og Hegseth er overbevist om at han kommer til å bli kristen rett før han dør.

– Jeg kommer til å sverge til Gud når jeg har to minutter igjen. Da kommer jeg til å være sånn ...

Han løfter hendene mot taket – eller kanskje det er mer riktig å si himmelen – og roper:

– TILGI MEG!

Men han er rask med å oppklare:

– Jeg kommer ikke til å be om tilgivelse for at jeg har ligget med menn, understreker Hegseth.

– Selv om jeg ligger for døden, kommer jeg aldri til å be om unnskyldning for å være stolt homofil. Men jeg kommer til å si: Kjære Gud, nå ble jeg kristen, ta imot meg hvis du er der.

LES OGSÅ: Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Mange lurer på hvordan det kan fungere

En bonus hvis det finnes noe

Han trekker hodet nedi ­pologenseren som ei skilpadde. Sier han i hvert fall håper det er noe mer, selv om han aldri har fått noe bevis for det.

– Det er veldig rart, for jeg tenker veldig mye på mormor som døde da jeg var ni. Nå er hun ­veldig klar for meg. Så kanskje det finnes et etterliv, selv om jeg aldri har sett noen konkret bevis. Jeg ­håper jo det.

– Har du behov for å få et bevis?

– Nei. Overhodet ikke. Vi får ta det når det ­kommer. Mest sannsynlig tenker jeg at det ikke er noe. Det er en bonus hvis det finnes. Jeg er ikke avhengig av troen på et godt etterliv.

Han stopper seg sjøl, og sier det ikke er noe vits i å prøve å snakke seg inn i en gudstro han ikke har. Han er tvilende. Men så fortsetter han likevel.

– Jeg vet ikke hva jeg tror på. Jeg tror på ­mennesket.

– Hva innebærer det?

– Jeg vet ikke, jeg. Jeg tror ikke du kan f­orventningsstyre livet ditt ut fra en sekundær kraft. Jeg tror tinga du oppnår i livet og lykken din avhenger av de valga du sjøl tar. Og så er vi ­ekstremt heldige ved at vi er født her. Det er ­ekstremt urettferdig dette livet, så det er feil å si det også. Jeg syns det er vanskelig å svare på.

– Jeg gidder ikke dø

Han siger enda lenger ned i ­sofaen. Forteller at han er livredd for døden.

– Jeg gidder ikke dø. Orker ikke å dø, sier ­Hegseth, fort og hektisk.

Han legger de hvite joggeskoa på det høye bordet og holder sofaputa foran på brystet som en slags beskyttelse – avslappa og anspent på en gang.

Det ser ut som en filmscene fra psykologen, bare at føttene er høyere enn hodet.

– Hvis det er et liv etter døden, skal jeg være så lykkelig. Jeg vet at den dagen jeg tar mitt siste pust, kommer jeg til å være full av panikk. Jeg har hørt alle som sier: Du finner roen før du dør. Nei. Jeg kommer til å ligge i spasmekramper og ta åtte valium, sier Hegseth.

– Hva er det du er redd for?

– Åhh. Bare ikke å fortsette mer. Jeg syns det er så gøy å leve! Jeg kan få angst av å snakke om det nå. At det er over. Jeg syns det et helt ufattelig å tenke på at den festen av et liv skal være ferdig. Jeg vil ikke.

Han forteller at det er derfor han har lyst på barn. I hvert fall litt.

– At jeg skal få et avkom som er litt meg, og som lever videre. Det er en form for etterliv. Men da blir Espen Ottosen i hvert fall forbanna hvis jeg begynner å formere meg, si! Dessuten er jorda overbefolka, og Greta Thunberg klikker vel hvis jeg begynner å lage barn fordi jeg er redd for å daue.

Balansen mellom kjendiseri og kritikk

Etter jul reiser han til ­Argentina i to måneder for å være program­leder for sjekkeprogrammet «Love Island». Morten­ ­Hegseth har jobba med kjendisjournalistikk hele livet, og har mange ­ganger tenkt at det føles meningsløst.

– Da jeg jobba i Se og Hør, sa jeg til sjefene mine at hvis jeg må intervjue én kjendis til på den røde løperen så henger jeg meg sjøl i en Pia Haraldsen-kjole.

Ukebladet var en bibel for ham da han var barn. Mens ­andre barn drømte seg vekk i Disney­filmer, drømte lille M­orten seg bort i kjendisverdenen han ­leste om i Se og Hør.

Han har alltid vært fascinert av under­holdning, men er glad han også har fått mulighet til å skrive kritiske kommentarer om ­kjendislivet. Han har ­kritisert ­influensere som reiser på ­sponsede f­erier til Dubai og kjendiser som ­eksponerer barna sine på sosiale medier for å tjene penger. Og nå har han laga «Homoterapi». Det skaper en balanse.

– Jeg skal ikke påberope meg at underholdning er enormt ­viktig, for det er det ikke. Men folk trenger å drømme seg bort. Det uviktige i underholdninga er kanskje det viktigste?

LES OGSÅ: Homofile Bjørn Helge velger å leve alene: – Jeg føler ikke at jeg har levd mindreverdig

---

Morten Hegseth Riiber

• Født 1986, oppvokst i Stjørdal.
• Gift med Anders, pendler mellom Trondheim og Oslo.
• Programleder i VGTVs «Panelet», lager podkasten «Harm og Hegseth» sammen med Vegard Harm, skal være programleder i «Love Island» på TV 2 til neste år
• Har laga dokumentarserien «Homoterapi» på VGTV sammen med Benjamin Ree.

---

Vanskelig å argumentere mot de som klamrer seg til en bibel

Det har blitt mange debatter de siste ukene. Egentlig liker Morten Hegseth å møte meningsmotstandere, sånn som han gjorde da han var gjest i Norsk Luthersk Misjons­sambands podkast «Ottosen og ­generalen», og da han ­møtte Til Helhet-leder Jens Fredrik Brenne til debatt hos NRK.

Men han syns det er vanskelig å argumentere mot noen som klamrer seg til ord i en bibel der det står at du «skal brenne s­østera di i bakgården hvis hun spiser et eple – hvis du skjønner hva jeg mener».

– Vi står her med forskning, med mennesker som forteller at livene deres har blitt ødelagt, med homoterapeuter som sier at de slutta å telle etter 56 selvmord, vi står der med konkrete bevis …

Han gjemmer ansiktet i ­hendene.

– Ja, du får tro på det du vil. Men du har ikke noe bevis for det! Du har ikke noe bevis for at konverteringsterapi fungerer, du har ikke noe bevis for at Jesus eksisterte, du har ikke bevis for at det finnes en himmel.

Han knipser for å understreke hvert punkt.

– Det er ganske mange bevis for at Jesus eksisterte.

– Ja, det er sant. Det er mange bevis for at Jesus eksisterte, men at han gjorde jomfruer gravide og sto opp fra de døde, er det vel ikke noe konkrete bevis for.

– Da bare klikka jeg

Når Morten Hegseth blir provosert, tar han så hardt i at bibel­fortellingene fort sauses sammen, og da kan jomfrufødslene risikere å havne på feil sted. Han innrømmer at han noen 
ganger blir så engasjert at det kan skygge for ­argumentene.

Under Debatten på NRK klarte han å holde seg saklig. Men etter sending var Hegseth så ­provosert at han hadde tårer i øynene. Bildet han så, ble helt feil for ham: På den ene sida av studio sto tre ­homofile som bare ba om å få lov til å være den de er. På andre sida sto mennesker som mener at måten de lever på, er syndig.

Da han våkna neste dag, var han fortsatt like sinna. Og den morgenen møtte han Espen Ottosen igjen hos God Morgen, Norge.

– Da bare klikka jeg. Og det angrer jeg på, sier Hegseth.

En ting er å forholde seg til at Til Helhet-lederen sier om homofili at «Gud liker det ikke». Hegseth syns det er mye verre med de som sier at «dette er flott og fantastisk, jeg bare mener at du er syndig og må forandre deg.»

– Ser du at det kan være ment som omsorg fra deres side?

– Nei. De som tenker at det å si at et annet ­menneskes indre følelser er synd, er omsorg, må sjekke ordet i ordboka. Det er ikke noe ­omsorg i det. Og det er den argumentasjonen som gjør meg mest provosert. Det er mye greiere å si at homser er jævlige enn å si at dette er omsorg. Det er faen ikke omsorg, det er reinspikka 
ondskap.

På et øyeblikk har han demonstrert poenget sitt. Spørsmålet er personlig, han blir sinna, og da tar han skikkelig hardt i.

– Jeg er sikker på at meningsmotstanderne 
dine vil det beste for alle.

– Det tror jeg ikke noe på. Jeg håper ikke den personen blir hjemmehjelpa mi når jeg havner på sjukehjemmet, sier Hegseth.

– For det syns jeg er en brutal form for 
omsorg.

FØLG DEBATTEN RUNDT HOMOTERAPI

• Skeivt Kristent nettverk til Erna Solberg: Holdningen bak konverteringsterapi er mye mer utbredt enn du tror

• Homofile Bjørn Helge velger å leve alene: – Jeg føler ikke at jeg har levd mindreverdig

• Sjekk kartet: Disse landene har forbud mot homoterapi

• Espen Ottosen: I sin kamp for å forby homoterapi mistenkeliggjør Morten Hegseth alle de som ikke tenker på samme måte som han om homofili.

• Kirkerådslederen reagerer etter debatt om homoterapi: – Jeg får lyst til å rope og skrike

• Til Helhet: Vi tror et forbud kan ramme kristne og andre på en svært uheldig måte.

• Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Mange lurer på hvordan det kan fungere