Homofile Bjørn Helge velger å leve alene: – Jeg føler ikke at jeg har levd mindreverdig

For homofile Bjørn Helge Sandvei er det mer verdifullt å leve etter Guds vilje enn å bryte med den. Selv om det betyr å leve alene.

Min tro

Antalya, Tyrkia. Både studentene fra Menighetsfakultetet og reiseleder Bjørn Helge Sandvei har en frikveld. Middelhavsbyen er et yndet reisemål for charterturisme, men også kjent som byen Attalia fra Apostlenes gjerninger og Paulus sin første misjonsreise.

Sandvei kommer i prat med en mann han har møtt ved en tidligere reise og forstår at de har gjensidige følelser for hverandre. Hvordan vet han det? Av de to er det bare Sandvei som har lagt kortene på bordet og sagt at han er homofil. Likevel kan han merke en respons hos den andre, noe han sjelden opplever i de kristne kretsene han vanligvis går.

Det blir med en kort prat. Reisen går videre. Noe annet ville ikke vært riktig, mener Sandvei.

– Man kan bli betatt av noen. Det skjer også med ektemenn, som blir betatt av andre kvinner enn sin kone. Men vi får holde oss i skinnet, sier Sandvei.

Enslig

Han er alene i leiligheten på Haugenstua i Groruddalen i Oslo, en leilighet der arealene er godt utnyttet for å romme hyllemeter med teologi og kirkehistorie.

Den pensjonerte gresklæreren fra MF har holdt seg i skinnet hele sitt liv. Han er homofil, men har levd som enslig.

Frem til 2009 var det bare familie, venner og kollegaer som visste grunnen til at Sandvei aldri har vært i et forhold. Det ble offentlig kjent gjennom boken Mine homofile venner av Espen Ottosen, der Sandvei lot seg intervjue. Han forventet reaksjoner, men ble overrasket over at de mest negative kom fra kristne, liberale teologer.

– De ble fornærmet. Det var som om de sa: «Her har vi åpnet alle muligheter, men du sier nei takk.»

Den norske kirke og en rekke teologer har anerkjent likekjønnet samliv. Etter grundige studier av bibeltekstene og deres kontekst, er Sandvei derimot ikke i tvil om at homofilt samliv strider mot Guds vilje.

---

Bjørn Helge Sandvei

  • 77 år gammel. Førstelektor emeritus ved MF ­vitenskapelig høyskole. Har ­undervist i gresk.
  • Homofil, men har valgt å leve alene.
  • Har vært medoversetter til den norske utgaven av oldkirkelige tekster De apostoliske fedre og Bibelselskapets utgave av De apokryfiske skrifter. Laget førsteutkastene til over­settelsen av de synoptiske evangeliene, Matteus, Markus, Lukas, i ­bibeloversettelsen fra 2011.

---

Dette er ikke noe han utbasunerer som en kamp­erklæring, men som en enkel erkjennelse av de faktiske forhold, slik Sandvei oppfatter dem. Selv om han ikke kan anerkjenne homofilt samliv som rett, respekterer han andres valg og vil ikke stille seg til doms over noen.

Noen ganger skulle han ønske at hans eget valg ble mer respektert.

– Jeg kan noen ganger bli omfavnet av folk som synes synd på meg, fordi jeg har levd alene hele livet. Da blir jeg provosert, sier Sandvei.

Han ville ikke valgt annerledes. For Sandvei er det mer verdifullt å leve etter Guds vilje enn å bryte med den. Man forstår ikke alltid hvordan, men Sandvei er overbevist om at Guds vilje for samlivet er god.

Man forstår ikke alltid hvordan, men Sandvei er overbevist om at Guds vilje for samlivet er god.

Gode hender

Et av hans tidligste minner er fra en jubileumskonsert for kirkens barnekor. Hele søskenflokken deltok, og Sandvei stod på første rad som sopran. Det ble en langtekkelig affære. Han vet ikke hvorfor, men et øyeblikk var han i ferd med å besvime og stupte fremover.

Like før han traff det harde kirkegulvet var det noe som tok imot ham. Det var farens armer. Han hadde rykket frem fra første­ benkerad da han så sønnen kollapse.

– Det har blitt et godt bilde på min fars hender og omsorg. Men også et bilde på Gud. På at det går an å falle, og likevel havne i gode hender, sier Sandvei.

De ble fornærmet. Det var som om de sa: «Her har vi åpnet alle muligheter, men du sier nei takk.»

—   Bjørn Helge Sandvei, om reaksjoner fra liberale teologer da han kom ut av skapet men ønsket å leve alene av religiøse årsaker

Faren var prest og moren en dyktig sanger, som ofte opptrådte i kirken. Sammen med to brødre og søstre vokste han opp på en prestegård med hest, kyr og høns i Melhus kommune.

Troen er noe han har vokst inn i, gjennom familie og menighetsfellesskap. Da konfirmasjons­tiden kom, ble troen hans egen. Han husker særlig godt nattverdgudstjenesten søndagen etter konfirmasjonen.

– Der fikk jeg motta Jesu ­soning for mine synder og hans løfte om å følge meg på livsveien. For meg ble dette et «ja» til Jesus, forteller Sandvei.

Ikke mindreverdig

Han oppdaget det først i trettenårsalderen, men ingen fikk vite Sandveis hemmelighet før han var 28 år gammel. Ved siden av teologi­studiene på MF, ble Sandvei spurt om å være redaksjonssekretær for bladet til Israelsmisjonen

Generalsekretæren hadde et forholdsvis strengt syn på seksualmoral, og Sandvei ville klargjøre premissene for sin egen ­situasjon.

– Det var en avgjørende opplevelse. Jeg erfarte at det går an å åpne seg opp og bli tatt på alvor, forteller Sandvei.

Generalsekretæren ble en god samtalepartner som respekterte Sandvei. Den ferske redaksjonssekretæren hadde jo uansett ingen planer om å innlede noe forhold til en mann.

– Når jeg ikke kunne gifte meg med en kvinne, ville jeg heller leve alene, sier han.

«Å leve alene er en skjebne verre enn døden», har Sandvei hørt en kamerat si. Når han ser tilbake på eget liv, må han si seg uenig.

– Jeg skal ikke ta lettvint på problemene. Det merkes at jeg ikke er uten kjønnsdrift. Men det er uansett ikke lett å være menneske, heller ikke om man er hetero. Alle søsknene mine har hatt ekteskap. Men de har hatt mer å streve med i livet enn meg, sier Sandvei.

Når det antydes at livet som singel ikke er fullverdig, blir Sandvei provosert.

– Jeg føler ikke at jeg har levd mindreverdig. Både Jesus og flere av apostlene levde alene, og de levde fullverdige liv. De kan være et forbilde også i dag. Livet mitt har vært rikt og godt, sier Sandvei.

Ved siden av å undervise i gresk har han vært medoversetter av den norske utgaven av old­kirkelige tekster De apostoliske fedre og av ­Bibelselskapets utgave av De apokryfiske skrifter. Han er medforfatter av en Bibel- og kulturguide til Hellas, og laget førsteutkastene til oversettelsen av de synoptiske evangeliene i bibeloversettelsen fra 2011. Som aktiv i Lovisenberg kirke, og senere i Høybråten Normisjon, har Sandvei fått gode ­venner og fellesskap.

– Singellivet er sterkt undervurdert. Jeg har fått tid til mye annet enn familie, sier Sandvei.

Det merkes at jeg ikke er uten kjønnsdrift. Men det er uansett ikke lett å være menneske, heller ikke om man er hetero.

—   Bjørn Helge Sandvei

Teologi

Etter å ha stått frem som homofil i ­Espen Ottosens bok, kommenterte noen at Sandvei snakket for mye om teologi og for lite om sin egen ­historie.

– Den kritikken synes jeg var urettferdig. Teologi er en del av livshistorien min det også, sier Sandvei.

At Gud innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne i 1. Mosebok er ikke noe Sandvei kan hoppe bukk over. Særlig ikke når Jesus selv henviser til skapelsesberetningen i sin undervisning om ekteskapet i Det nye testamentet, og dermed bekrefter fortellingens autoritet.

Sandvei blir heller ikke overbevist av teologer som diskrediterer Paulus og apostelens avvisning av homofili. De som gjør dette hevder gjerne at Paulus sine ord om homofili er myntet på seksuelle relasjoner mellom voksne og barn eller unge gutter, og ikke på likeverdige relasjoner som vi ser i dag.

– I den greske kulturen fantes det nok voksne menn som hadde sex med yngre gutter. Men det var også utbredt med jevnbyrdige forhold. De som sier at Paulus ikke hadde peiling på dette, de har ikke peiling på Paulus, mener Sandvei.

Paulus levde tross alt halvannet år i Korint og tre år i Efesos, byer som var kjent for et utsvev­ende homoseksuelt liv, forteller han. Når Paulus omtaler homofili i Romerbrevet, nevner han både homofile og lesbiske relasjoner. Dermed viser han oppsiktsvekkende god kjennskap til de unike forholdene i Roma, hvor både mannlig og kvinnelig homoseksualitet fantes.

– Sett utenfra så kan det jo oppleves merkelig at man i 2019 skal forholde seg til 2.000 år gamle normer fra den gresk-romerske kulturen, bare fordi det tilfeldigvis var da Det nye testamentet ble skrevet?

– Det ble oppfattet som helt merkelig i antikken også. De kristne ble sett på som raringer når de ­insisterte på at man skulle holde seg til én kvinne­ og avstå fra homofilt samliv. Men til tross for motstanden fra samfunnet holdt de kristne fast ved denne måten å tenke om seksuallivet på, sier Bjørn Helge Sandvei.

Likekjønnet vigsel

«Hvis man vil avstå fra seksualliv, da fornekter man en viktig del av seg selv», har Sandvei hørt det bli sagt.

– Men det er Jesus selv som sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» At en kristen må si nei til noe i sin natur, det gjelder ikke bare homofile, sier Sandvei.

Han har blitt skuffet over gode kollegaer og venner­ som har endret mening og sagt «ja» til homofilt samliv.

– Selv sier jeg nei, men aksepterer at det er to ekteskapsordninger i Den norske kirke. Jeg synes det er selvmotsigende, men så lenge jeg får fremme­ mine synspunkter så går det an å bli ­værende i kirken.

Den norske kirke har imidlertid blitt mer opptatt av å ivareta de som ønsker å leve i homofilt samliv enn de som vil avstå fra det, mener Sandvei.

– Jeg synes det blir litt lite rom i kirken for de som tenker slik jeg forsøker å tenke. Det er synd, sier han.

Til Helhet

Han har aldri vært særlig ensom, men behovet for å snakke om homofilien har blitt større de seneste årene. Gjennom nettverket Til Helhet har Sandvei funnet fellesskap i en mannsgruppe med andre i samme­ ­situasjon. Denne høsten har det stormet rundt nettverket i forbindelse med forslaget om å forby såkalt konverteringsterapi rettet mot homofile.

– Det er ikke en manipulasjonsgruppe, selv om en del homoaktivister fremstiller det slik. Det er et åpent fellesskap av kristne homofile som enten har trøbbel med seksuallivet sitt eller bare synes det er godt å snakke sammen, sier Sandvei.

– Har du blitt forsøkt «reorientert»?

– Nei. Det hadde sikkert ikke hjulpet heller, sier Sandvei og ler.

– Men jeg blir provosert av den problemstillingen du gjengir. «Har du blitt forsøkt­ reorientert?». Da ser man for seg et hjelpeløst offer som utsettes for maktovergrep. Det har jeg aldri opplevd selv. Men jeg blir oppgitt over amerikanske nettsider som gir enkle oppskrifter på hvordan homofile kan «helbredes» eller «reorienteres», sier Sandvei.

Han mener imidlertid folk må ha rett til å be om samtale dersom man ønsker å endre sin ­seksualitet. Også FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, sier i sin politiske plattform at «seksuell orientering (...) kan forandres over tid», påpeker Sandvei.

– Er det ikke en forskjell på at folk naturlig ­endres over tid og på å mene at andre bør endres fordi homofili er synd?

– Ja, og der vil man være uenige avhengig av livssyn. De som ikke føler seg forpliktet av en kristen samlivsetikk vil synes det er meningsløst. Men ­likevel bør jeg selv få avgjøre hvor jeg spør om råd. Tanken om at jeg er en dott som blir manipulert, den er krenkende for min integritet, mener Sandvei.

Fremdeles i live

Sofaen i leiligheten på Groruddalen fyller seg opp med teologibøker, brosjyrer og avisutklipp etter hvert som samtalen utfolder seg. Fra en bunke med papirer trekker Sandvei frem et svart-hvitt fotografi av tre gutter i en åker med hvert sitt kornband. Den yngste broren døde for litt over et år siden. Av de tre brødrene er Sandvei den eneste gjenlevende.

– På dødsleiene deres har jeg tenkt på hvor rart det er. Begge brødrene mine hadde kone og barn, men jeg lever ennå.

– Hva er rart med det?

– Min død får ikke sånne ringvirkninger som deres, siden jeg er alene, sier Sandvei.

LES OGSÅ:

· Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Mange lurer på hvordan det kan fungere

· «Kjære Erna. Holdningen bak konverteringsterapi er mye mer utbredt enn du tror»

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Min tro