Da han sto fram som homofil, tenkte Daniel Skjevik-Aasberg at det kom til å gå til helvete

I stedet havna den tidligere læstadianeren i en frimenighet i Oslo.

Min tro

Det er bare én ting som røper at Daniel Skjevik-Aasberg har vokst opp som læstadianer.

Den fungerende lederen i Unge Høyre kan forveksles med en urban østlending, med luggen gredd bakover, mørkeblå jakke og hvit t-skjorte. Ser du 25-åringen i en politisk debatt, skal det mye til for å gjette at han er oppvokst i Ballangen i Nordland, et lite tettsted langs E6 fire mil sør for Narvik, der kanskje så mange som en tidel av innbyggerne regner seg som læstadianere.

Og hvis du møter ham i kirka United på Grünerløkka i Oslo, vil du neppe oppfatte at han har har bakgrunn fra vekkelsesbevegelsen som ble brakt til Nord-Norge av den svenske presten Lars Levi Læstadius på midten av 1800-tallet.

Men en liten språklig detalj avslører ham.

– Jeg blir veldig oppgitt over kristne som prediker død og fordervelse over andre mennesker, sier Skjevik-Aasberg.

Han bruker faktisk ordet «predike» flere ganger i løpet av intervjuet.

Trygge rammer

Daniel Skjevik-Aasberg kommer rett fra en skoledebatt på Nesbru videregående skole i Asker, tradisjonelt et godt område for en vikarierende leder i Unge Høyre. Siden Sandra Bruflot er i foreldrepermisjon, har han rykka midlertidig opp fra første nestleder midt i valgkampinnspurten.

Vi sitter på en kafé et faktisk steinkast fra valgbodene i Spikersuppa i Oslo sentrum. Sjøl står Skjevik-Aasberg på fjerdeplass på Høyre-lista i det som fra nyttår blir nye Narvik kommune. Han har allerede hatt én periode som lokalpolitiker i kommunestyret i Ballangen, som nå skal slås sammen med storebror og den andre nabokommunen Tysfjord.

Den manglende nordlandsdialekta skyldes at Daniel Skjevik-Aasberg bodde i Skedsmo fram til han var ni år. Da han gikk i tredjeklasse, ville foreldrene hjem til familien og et større læstadiansk miljø og flytta tilbake til Ballangen, der mora kommer fra.

Selv om Skjevik-Aasberg gikk på offentlig skole, foregikk mye av hverdagslivet i menigheten. Han er enebarn og ble adoptert fra Sør-Korea som barn, og oppveksten i det læstadianske miljøet var prega av mye omsorg fra både storfamilien og menigheten. Det meste skjedde i trygge rammer.

– Altfor trygge rammer, mener Skjevik-Aasberg, som fort skjønte at han var annerledes enn barna i klassen.

Lille Daniel fikk ikke lov til å leke ute på søndager. Eller å bruke saks, fordi det regnes som et arbeidsredskap. Hviledagen skulle holdes hellig. Å gå på kino eller konserter, høre på musikk eller se på TV ble regna som synd.

– Jeg vet ikke hvordan menigheten definerte synd, men tommelfingerregelen var at hvis du er i tvil, er det best å la være, sier Skjevik-Aasberg.

Han ler, men blir fort alvorlig igjen.

– Forbudene er ganske aggressive. Det er for eksempel forbud mot juletre, for det er tilbedelse av… et tre? Og mot slips, dans, musikk, alkohol, kortspill, tv, sminke. Etter hvert føler du at du sitter i et fengsel der veggene vokser nærmere og nærmere deg.

– Forbud mot slips?

– Det ble sagt spøkefullt, men en i menigheten påsto at slipset er djevelens tunge. Slips er verdslig, og menigheten er veldig tydelig på at du ikke skal oppføre deg som resten av verden. Du skal leve et kristent liv.

---

Daniel Skjevik-Aasberg

  • 25 år, fra Ballangen i Nordland, bor i Oslo
  • Fungerende leder i Unge Høyre
  • Gikk fra jobben som politisk rådgiver for arbeids- og sosialpolitikk for Høyre på Stortinget
  • Står på 4. plass på kommunevalglista til Narvik Høyre
  • Studerer juss ved Universitetet i Oslo

---

Politikk, nei takk

Ungdomstida inneholdt mye potetgull, Solo og snakk om kristendom. Det læstadianske ungdomsmiljøet i og rundt Ballangen var stort, og året Daniel Skjevik-Aasberg ble konfirmert, hadde menigheten sju konfirmanter.

Men i tiendeklasse skjedde det to ting som gjorde at han ble stadig mer i tvil på om han hørte hjemme i menigheten. En av dem var at han ble aktiv i Unge Høyre sitt lokallag i nabobyen Narvik.
Under en av ungdomssamlingene i menigheten gikk Skjevik-Aasberg rundt og skjenka kaffe til de andre. Da tok en av de voksne ham hardt i armen, og ga ham tydelig beskjed: «Du Daniel, jeg ser du begynner å bli aktiv i politikken. Det er ikke et sted for kristne å være.»

Han sa det høyt, så alle de andre ungdommene hørte det.

– Det var overraskende og føltes veldig kontrollerende, sier Skjevik-Aasberg.

Som om ikke det politiske engasjementet gjorde det vanskelig nok, fant han i tillegg ut at han er homofil.

Mørklagt

Det fantes bare én riktig samlivsform: Ekteskapet mellom mann og kvinne. Daniel Skjevik-Aasberg så for seg å gifte seg med en kvinne og få barn, helt til han forsto at han ikke hadde seksuelle følelser for kvinner. Ikke om han prøvde engang.

– Jeg har ikke blitt utsatt for noe «homopropaganda», for å si det sånn. Det har vært helt renska for det.

Mot slutten av 10.-klasse begynte Skjevik-Aasberg å lure på hvorfor han ikke ble forelska i jenter eller var en av dem som sto og råklina i skolegården. Gjennom ungdomsskolen ble han spurt om han var homo, men nekta hver gang. Han visste ikke hva det var.

– Så mørklagt har min eksponering for homofili vært, sier Skjevik-Aasberg.

På videregående i Narvik kom han nesten bokstavelig talt ut av skapet. Skjevik-Aasberg hadde grubla et år på om det virkelig var homofil han var, da han som elevrådsleder var innom klasserom for å snakke om skolens skapordning.

«Daniel, er du homofil?», spurte en av medelevene på tull. «Ja», svarte Skjevik-Aasberg, uten å verken ha planlagt det eller erkjent det ordentlig for seg sjøl.

Deretter løp han hjem til mora for å nå henne før jungeltelegrafen. Det ble en følelsesladd samtale.

– Jeg tror hun skjønte hvor vanskelig det kom til å bli.

Ååhh, homofili! 

Siden det var lite snakk om homofili i oppveksten, vet ikke Daniel Skjevik-Aasberg egentlig hva menigheten mener om homofile.

– Det er mer sånn: Ååhh, homofili!

Han sier det med en dyp skjelvende, tilgjort stemme mens han flagrer med håndflatene, som om det skulle være snakk om et spøkelse.

– Det er noe skremmende og farlig, som må lukes vekk.

Et øyeblikk følte Skjevik-Aasberg seg fortapt og frastøtt. Hvis homofili var synd, kom han til å havne i helvete.

«Da får det bare gå til helvete», tenkte han.

Så var han ikke lenger læstadianer. Å bryte ut av en menighet, kan høres dramatisk ut, men Daniel Skjevik-Aasberg forteller det på en relativt udramatisk måte.
Du kan nemlig ikke melde deg ut av Den læstadianske forsamling, siden du aldri har meldt deg inn. Tradisjonelt har læstadianerne vært medlemmer i Den norske kirke, men med egne predikanter, forsamlingshus og kristne samlinger. Å bryte ut betyr egentlig bare å slutte å gå på samling. I de aller fleste tilfeller betyr det at du mister nettverket i forsamlingen.

Men når du vokser opp i en læstadiansk familie, har du som regel ikke noe valg. Daniel Skjevik-Aasberg prøvde først med unnskyldninger: Vondt i hodet, mye å gjøre på skolen. Til slutt ble det: Jeg vil ikke dra.

Har du vært på samling hos læstadianerne? spør han. Samlingene er ikke akkurat «elektronisk musikk, henda i været og Powerpoint, sånn som det er i enkelte frikirker». Kvinnene dekker til håret med skaut. Gamle menn setter seg foran og leder menigheten.

Skjevik-Aasberg oppsummerer: Salmesang uten musikk, Fader vår, opplesning av en av Læstadius sine prekener fra 1800-tallet, mer salmesang, bønn, og så en prekentekst som ikke er forberedt fordi orda skal komme fra Gud.

– Det er drit…

Han tar seg i det før han rekker å fullføre.

– Det er jo så traust!

Tomhet

Etter videregående flytta han fra alt sammen, fra Ballangen til Oslo for å studere juss. I hovedstaden hadde han en ny og meningsfylt hverdag, med studier og jobb, og et stort nettverk gjennom politikken. Likevel følte han at det var noe som mangla. Han omtaler det som en ubeskrivelig følelse av tomhet, som han verken kunne fjerne, mette eller få vekk.

Først trodde han det var hjemlengsel. Han dro nordover, gikk i fjellet og så på fjorden. Det var fint, men følelsen ble ikke borte.

Kanskje han bare kjeda seg? Det hjalp ikke å gå på kino. Heller ikke å trappe ned på aktivitetene, være med venner og bruke mer tid på å lese bøker.

Da Skjevik-Aasberg skjønte at det måtte være noe dypere, begynte han jakta i ulike kirker. Han var innom gudstjeneste i både Misjonskirka, Storsalen, Adventistkirka, Baptistkirka, Den anglikanske kirke og messe i Den katolske kirke.

Da han kom til Oslo domkirke, forsvant tomheten.

– Jeg følte det var meninga at jeg skulle havne der. Det er veldig vanskelig å forklare, egentlig, for det høres helt sjukt ut, men det ga en slags ro i sjela. Det er mulig det har noe med bakgrunnen min å gjøre, at jeg trengte et anker.

Indre psykolog

Han er fremdeles medlem i Den norske kirke og regner seg som lutheraner, men går nå mest i United, en frimenighet i Oslo som formelt er den del av pinsebevegelsen.

Han liker at United har en tydelig liturgi, med nattverd, kirkeårets tekster og blanding av salmesang og lovsang, og mener den er akkurat passe karismatisk.

– Troa for meg er en slags indre psykolog som gir meg ro og fred, trøst hvis jeg er lei meg, frihet og en følelse av å være bra nok, sier Daniel Skjevik-Aasberg.

Han tror den kristne troa også har prega det politiske engasjementet hans og løfta perspektivene, kanskje særlig med tanke på forvalteransvaret og det sosiale ansvaret.

– Jeg er veldig opptatt av klima og miljøpolitikk, og sosialpolitikk som en god skole, bistand, og at vi tar vare på dem som trenger det mest i samfunnet vårt.

– Med all respekt å melde så høres du ikke helt ut som en høyrepolitiker når du sier det.

– Men jeg har veldig tro på Høyres løsninger. Jeg får ofte høre at Høyre er et hardt parti som ikke bryr seg om andre. Men både Erna, jeg og mange andre i Høyre er først og fremst opptatt av å se mennesker, ikke av penger, tall og verdier. Politikken til Høyre er veldig individorientert og handler om å hjelpe hver enkelt.

Det skal ikke mer til før partipolitikeren skrur seg på. De kommende minuttene kommer en strøm av ord som «klientsamfunn», «målrette tiltak» og om hvorfor det er feil å tilby gratis skolemat for å sørge for at elevene lærer mer.

– Nå ble dette et veldig langt resonnement om hvorfor jeg ikke er slem, mens venstresida er så god, sier han og ler.

At veska hans er mistenkelig nært KrF-gul, kan naturligvis være en tilfeldighet.

Gud med janusansikt

I oppveksten møtte han en Gud som satte Sodoma og Gomorra i brann, drukna mennesker, sendte grashopper og drepte alle førstefødte i Egypt. Barndommens Gud hadde et janusansikt. Han var fylt med kjærlighet, men var også veldig sint og var en du måtte passe deg for.

– Jeg tror ikke noen blir kristne av å få en leksjon i hvordan du kommer til helvete. Hvis kristne syns det er rart at samfunnet blir stadig mer sekulært, må de ta en kikk i speilet, sier Daniel Skjevik-Aasberg.

Gudsbildet fra barndommen har han kvitta seg med, og bytta ut med et annet: Gud er god, rettferdig og først og fremst kjærlighet. Han blir veldig oppgitt over kristne som dømmer andre, og er redd for at folk tror kristne er bakstreverske og gammeldagse.

– Vi må snakke om de positive sidene ved å være kristne, ikke bare fordømmelsene. Mulig at jeg blir sånn gladkristen nå, sier Skjevik-Aasberg.

– Men alle mennesker er like mye verdt. Peace and love.

Han holder fingrene i v-tegn og ler.

Skjevik-Aasberg drømmer om et samfunn der kristne miljøer har slutta å bry seg om legningen til folk. Han syns det er merkelig at det skal være avgjørende for om du er okey eller ikke, når det bare er én del av alt som gjør oss til den vi er. Han tror ikke Jesus døde mest for de som sitter på første rad på gudstjenesten hver søndag og med en moralsk pekefinger forteller andre hvordan de skal leve livet sitt.

– Hva er det som får enkelte kristne til å tro at Jesus døde noe mindre for homofile enn han gjorde for sinte gamle hvite menn? Jeg syns det vitner om et veldig snevert gudsbilde og en snever forståelse av hva frelse er og hvem Jesus er.

4 raske

Gud er: 

Underfull rådgiver, evig far, fredsfyrste, men først og fremst kjærlighet.

Jeg klarer meg ikke uten:

Gode venner

På min gravstein skal det stå: 

«Her hviler Daniel - glad i Troika og Mozell.» Nei, tror det må bli opp til noen andre.

Boka alle må lese: 

Quo Vadis av Henryk Sienkiewicz

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro