En sannhet som gir gåsehud

Cia Maria Martinsen var feminist, sosialist og ateist. 
Nå er hun feminist, sosialist og mormon.

Min tro

En ettermiddag for litt over tre år siden ­ringer det på døren hjemme hos Cia ­Maria Martinsen i Sør-Odal utenfor Kongsvinger. Hun venter besøk. Inn kommer to unge gutter med karakteristisk nystrøkne skjorter og plettfrie dresser, med sekk på ryggen og navneskilt festet på brystet.

De setter seg inne på kjøkkenet. Martinsens ­ektemann er ikke hjemme. Han er skeptisk til ungguttene som nå er på besøk. Men en venninne, som også er interessert, er med.

Det er noen uker siden Martinsen fylte inn navn, telefonnummer og adresse på mormon.org og ­bestilte Mormons bok hjem i posten, gratis og portofritt.

Da misjonærene noen dager senere ringte og spurte om de kunne komme på besøk, var hun først kritisk. Men så ombestemte hun seg, mest fordi det virket gøy å høre hva de egentlig hadde å si. Det falt henne overhodet ikke inn at hun faktisk kom til å tro på budskapet guttene kommer med.

Nå sitter det plutselig to damer i trettiårene og to gutter i slutten av tenårene ved et kjøkkenbord og snakker om tro.

Egentlig har guttene et program de skal gå ­gjennom. Men det får de ikke tid til. For ­Martinsen spør og spør. Om hvordan kirken deres er bygd opp, og hva den står for.

Hun blir ikke imponert over svarene de gir. ­Guttene er rett og slett ganske gjennomsnittlige tenåringer, og refleksjonsnivået er så som så.

Men så spør Martinsen om hvordan de kan vite at Gud finnes.

«Spør ham selv, da» svarer én av guttene.

Og da de har gått, gjør hun det. Og kjenner at, jo, det gjør han faktisk.

Kontakt med Gud

Men det var ikke slik at hun ble helfrelst ­etter kun ett møte med mormon­misjonærene.

Det tok tid. Og misjonærene kom tilbake, igjen og igjen.

– De hjalp meg å lese i Bibelen og i Mormons bok. Og jeg fikk en opplevelse av at dette var ­meningen.

Martinsen var fremdeles ikke imponert over alt det guttene snakket om. Men noe endret seg da de fortalte om det de trodde på.

Da fikk hun gåsehud.

– Hele livet har jeg hatt det sånn at jeg får gåsehud når noe er ordentlig sant. Da merker jeg det i kroppen. Og det fikk jeg da de snakket, sier hun.

Hun ble veldig opptatt av ­kirken, og lengtet etter å gå der hver søndag. Hun fikk lyst til å lese i skriftene.

---

Cia Maria Martinsen

  • 39 år.
  • Bor i Sør-Odal utenfor Kongsvinger.
  • Jobber som psyko­dramaterapeut.
  • Gift.

---

Ble velsignet

Og til å be.

Men det klarte hun ikke.

– Jeg fikk det ikke til. Så jeg spurte misjonærene om de ­kunne be for meg. Én av dem la hendene på hodet mitt og velsignet meg. Jeg husker ikke hva han sa, men jeg kjente at jeg fikk kontakt med Gud, gjennom dem. Jeg tror vel egentlig det er sånn vi mennesker får kontakt med Gud. Gjennom hverandre.

Etter velsignelsen ville hun bare at misjonærene skulle gå. Tårene presset på.

– Jeg gråt en stund, og så sovnet jeg. Og da jeg våknet igjen, klarte jeg å be.

Hun ba om svar, om at Gud skulle fortelle henne om han var der. Og det fikk hun.

– Etter det bare durte jeg på. Jeg hadde ikke noe valg, dette måtte jeg gjøre. Stakkars mannen min, han har vært tålmodig og snill! Plutselig skulle misjonærene spise hos oss flere ganger i uken, og undervise meg. Og jeg ville være i kirken flere ­timer hver søndag.

Martinsen ler, litt tankefullt.

– Jeg burde kanskje ha snakket litt mer med mannen min om hva som skjedde i den ­perioden. Men jeg tror jeg var redd for at han, som var så ­kritisk, skulle sprekke bobla jeg var i. Jeg var ­euforisk, så utrolig lykkelig.

Hele livet har jeg hatt det sånn at jeg får gåsehud når noe er ordentlig sant. Da merker jeg det i kroppen. Og det fikk jeg da misjonærene snakket.

—   Cia Maria Martinsen

Lykkelige mennesker

Ironisk nok var det ­Martinsen som «tvang» ektemannen til å bli med i Human-Etisk Forbund (HEF) i sin tid, da de skulle gifte seg.

Gjennom bryllupet fikk hun kontakt med HEF, og ble aktiv i lokallaget. Hun var mer kritisk til religion enn de fleste andre i HEF.

– Religion var ikke noe for meg. Jeg mente ­verden hadde vært et bedre sted uten.

Noe av skepsisen tror hun stammer fra opp­veksten i den katolske delen av Tyskland. ­Martinsens far jobbet i militæret, og familien var stasjonert der i tre år.

– Jeg gikk på katolsk skole. Alle var veldig ­katolske, og Gud var liksom med i dagligtalen. Naboene våre ba alltid bordbønn og aftenbønn. Og jeg ble redd for Gud, jeg. Han var en streng og hard og refsende Gud.

– Hva forbandt du med mormonkirken, eller, eh, jeg mener, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, da?

– Du, det går helt greit at du kaller kirken det, sier Martinsen, og tar en slurk av vannflasken hun har med seg.

Det er trykkende og varmt i lobbyen nå. Olavsfestdeltagere går inn og ut av svingdørene på ­hotellet. Til høyre for oss sitter en MF-professor og ­scroller på mobilen sin, til venstre har en NRK-profil tatt en ettermiddagsdupp i en av hotellets altfor dype lenestoler.

– Jeg forbandt kirken med lykkelige og naive mennesker. Litt sånn komisk, nesten, men på en god måte. Mennesker som bare tror, uansett.

Martinsen nynner litt på «I believe», en av låtene i hit-musikalen Book of Mormon, som har gått sin seiersgang over hele verden.

Låta er en slags satirisk trosbekjennelse, som starter med økumenisk anerkjente trosartikler, før den så tar av:

I believe that God has a plan for all of us
I believe that plan involves me getting my own planet
And I believe that the current President of the Church, Thomas Monson, speaks directly to God
I am a Mormon
And, dang it, a Mormon just believes

– Når du står utenfor alt dette med religion, og ser alt utenfra, så er jo alt helt utrolig. Da jeg drev og googlet rundt, husker jeg at jeg tenkte at hvis jeg kan tro på jomfrufødsel og oppstandelse, kan jeg likegodt tro på en levende profet, sier Martinsen.

---

4 raske

  • Gud er: Uendelig mye mer enn vi klarer å forestille oss. En vi blir bedre kjent med når vi ser og viser frem det beste i hverandre.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Andre mennesker.
  • Boka alle bør lese:  Den boka de lenge har tenkt at de skulle lest.
  • På min gravstein skal det stå: I stedet for tekst, vil jeg ha en høyttaler som spiller Anja Garbareks «Stay Tuned» på repeat.

---

Fortsatt feminist

Men det er mange elementer i mormon­ismen som stemmer dårlig ­overens med livet Martinsen ­levde før. For eksempel kaffe, som mormonere ikke drikker. Da Martinsen ble frelst, ­arbeidet hun på kaffebar.

– Jeg har lovet i dåpen at jeg skal avstå fra kaffe, og det er jo et ideal å holde budene. Jeg klarer det stort sett. Men jeg har alltid vært veldig kaffetørst.

Da er kirkens lære om kjønn en mer alvorlig nøtt å knekke.

– Feminist er jeg ennå, og jeg skal lede 8. mars-komiteen på Kongsvinger i alle fall ett år til. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet og sosiale strukturer. At ingen skal begrenses av sitt kjønn har alltid vært en kampsak for meg, ironisk nok, sier hun.

For i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det bare menn som kan ha prestedømme.

Det er den delen av kirken Martinsens ektemann reagerer sterkest på.

– Han synes det er galt at jeg er medlem i en patriarkalsk kirke. Det jeg pleier å si til ham, er at jeg har levd hele livet mitt som hunkjønn, og ennå ikke opplevd en organisasjon som ikke har en historie med diskriminering. Og selv om jeg skulle ønske ­kvinner kunne dele ut nattverd, for ­eksempel, må jeg leve med at det er sånn.

Forhandling

Det er slik livet har blitt for Martinsen de siste årene. Hun mener én ting, ­kirken hun er en del av, mener noe ­annet.

Og det må hun leve med.

– Det er mye som er vanskelig å forstå i skriftene, og som jeg er kritisk til. Den gammel­testamentlige Gud, for eksempel. Men så forholder jeg meg til det jeg forstår. Kanskje det andre ikke er så viktig å forstå, sier hun.

En av trosartiklene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er at det som står i Bibelen er sant, så lenge det er riktig oversatt.

– Så tenker jeg jo mitt om hva som er riktig oversatt og ikke. Og så har vi en «åpen kanon». Det vil si at profeten kan få åpenbaringer som endrer læren. Det liker jeg.

Jeg forbandt kirken med lykkelige og naive mennesker. Litt sånn komisk, nesten, men på en god måte. Mennesker som bare tror, uansett.

—   Cia Maria Martinsen

Mulighet for endring

Endringen som ble gjort i ­mormonenes lære i 1978, er et eksempel på «åpen kanon». Da fikk daværende
 president i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers ­Hellige, Spencer W. Kimball, en åpenbaring om at også svarte kunne få tilgang til templene, og at svarte menn kunne bli prester i kirken.

– Kanskje det kommer en åpenbaring om likekjønnet ekteskap etter hvert også. Eller om kvinners oppgaver i menigheten. Hvis det skjer, tenker jeg at profeten – som jeg tror også er et feil­barlig menneske – har blitt mer lydhør for hva Gud egentlig mener. Men det er mange i kirken som er ­uenig med meg i det. De mener at rasismen var en feiltagelse, men at det med kjønn og sånn, det er evig og uforanderlig.

– Er det plass til dine meninger i kirken, føler du?

– Å ja! I kirken ser jeg kvinner og menn som gjør så godt de kan for å ligne på Jesus, og som strever med de samme spørsmålene som jeg gjør. Og da plager det meg egentlig ikke at jeg prinsipielt sett er uenig med deler av kirkens lære.

Jeg setter pris på at kvinnene møtes uten menn. Menn tar ofte mye plass. De tar ordet veldig ofte, og beholder det lenge. Så det er litt befriende, egentlig.

—   Cia Maria Martinsen

Og hun ser mange sterke kvinnelige ledere i ­kirken, som har viktige oppgaver. På noen av ­møtene i kirken deles kjønnene. Og det har ­Martinsen egentlig fått litt sans for.

– Jeg setter pris på at kvinnene møtes uten menn, og det mener jeg man burde gjøre av og til i ikke-religiøse settinger også. Menn tar ofte mye plass. De tar ordet veldig ofte, og beholder det lenge. Så det er litt befriende, egentlig.

Hun har fått flere slike aha-opplevelser etter at hun ble mormon.

– Jeg føler meg ikke sosialt kontrollert, for ­eksempel, slik jeg tenkte at religiøse mennesker var tidligere. Religion kan brukes til å ­kontrollere ­andre, men jeg tror mennesker uavhengig av ­religion utøver makt og kontroll over andre. Det er noe vi må overkomme, alle sammen.

Fremmed

Men det er mye annet som har vært fremmed ved troen. Det er mye å lære.

Dåp, for eksempel. Selv ble hun døpt noen måneder etter det første misjonærbesøket på kjøkkenet.

– Kan jeg lese noe for deg? spør Martinsen, og trekker opp den lille blå boka med gullskrift­overskrift fra ryggsekken sin.

Så leser hun fra én av bøkene i Mormons Bok, Mosiah, kapittel 18:

Se, her er Mormons vann (for slik ble det kalt), og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder dere måtte være, like til døden, så dere kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse, så dere kan få evig liv.

– Det verset ble så viktig for meg da jeg bestemte meg for å døpes. Og sørge med dem som sørger og trøste dem som trenger trøst. Har du hørt noe så vakkert? Det får jeg gåsehud av.

Men mormonere døper seg også på vegne av ­andre, avdøde, såkalt stedfortredende dåp.

– Jeg synes det hørtes grotesk og makabert ut. Men det var aldeles nydelig. Vi døper oss på vegne av noen som har vært døde veldig lenge, som er i åndeverdenen. Og i åndeverdenen får de valget om de vil akseptere den dåpen eller ikke. Jeg synes den ideen om åndeverdenen er så nydelig. At man fortsetter å utvikle seg også etter døden.

– Og man må bli døpt mormonsk for å bli ­ordentlig frelst?

– Jeg tror Gud sørger for en god fortsettelse og flere muligheter etter livet på jorden. Jeg er egentlig ikke opptatt av det lenger. Jeg har bedt så mye, og har kontakt med Gud og et forhold til Jesus. Og jeg har en følelse av det kommer til å ordne seg.

I evighet

Martinsen sier at «den gamle Cia, som ikke hadde møtt Jesus, tenkte at religiøse ­mennesker bare var redde for å dø».

Hun er nølende, nesten utprøvende, når hun bruker uttrykk som «møtte Jesus», «frelst» eller «omvendt til Gud». Det er som hun må smake på dem, venne seg til dem.

Men den «nye Cia», som har møtt Jesus, er også redd for å dø.

– Jeg hadde dødsangst da vi skulle lande med flyet på Værnes i dag, det var så mye turbulens. Kanskje jeg bare har en midtlivskrise fordi jeg nærmer meg 40, men jeg tror ikke det. Jeg hadde vært gjennom de rundene der før jeg ble frelst.

Men troen er så mye mer enn det.

– Jeg elsker kirken og menneskene i den. Jeg har funnet Gud og Jesus. Jeg har fått vite at det finnes håp. Det er jo litt stusselig å være ateist. Livet er så kort og meningsløst da. Nå tror jeg ikke lenger at man bare blir gammel og dør. Det finnes en ­mulighet for evig utvikling, i evigheten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro