Det vi ikke ser

Veien går ned trappene fra professorens kontor, forbi auditoriet Arne Næss i første etasje, og ut dørene. Det er den tiden på året da alt som har vært grønt innimellom universitetsbyggene, er blitt tørt og gråbrunt. Men trærne har vakre stammer. Tynne greiner med tørre, brune blader slynger seg opp og rundt dem mot lyset. I noen bed står tørre blomster som en silhuett av noe de var i sommer, men vitner om noe som ikke er dødt – likevel.

Torstein Tollefsen har nettopp vist fram to bilder han har stående på pulten, av kong Harald og kong Olav. Tanken var å se hvordan folk som kom innom reagerte. Ville de si: «Neimen, der er jo kongen!» Eller ville de si: «Der er et bilde av kongen, jo!» For Tollefsen, som også er ikonmaler, ligger det et poeng i forskjellen.

Så kan man bare tenke videre på hva det innebærer at Kristus er den usynlige Guds bilde.

I verdensbildet

Inne på kontoret på Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk er begge langveggene dekket av bokhyller stappfulle av bøker. I vinduet står et foto av datteren, to byster av Aristoteles og en av Martin Heidegger.

Søker du på Tollefsens navn, kommer det opp tre bøker utgitt på prestisjetunge Oxford University Press. Det er nå 19 år siden han leverte sin doktoravhandling i filosofi om Maximus Bekjenneren og hans kristussentriske kosmologi.

– Jeg har alltid vært interessert i det som kalles metafysikk, og ville veldig gjerne også drive med kristne tenkere. Og så var det vel også at jeg nærmet meg Den ortodokse kirke, og da oppdaget jeg Maximus. Jeg fant det veldig interessant. Han framstiller et helt, kristent verdensbilde, som står i en intellektuell tradisjon som jeg var interessert i fra før, med Platon og Aristoteles.

Tollefsen ser fortsatt ting ved Maximus som gjenstår å bli undersøkt ordentlig. Internasjonalt har interessen nærmest eksplodert, og Tollefsen regnes som en av de fremste forskerne.

På jakt etter svar

Han vokste opp i Arendal. Foreldrene tilhørte Den norske kirke. Særlig moren preget troen hans hjemmefra.

Som tenåring ble han med i et ungdomsmiljø i Misjonsforbundet, men forlot Misjonsforbundet tidlig i 20-årene, fordi han og noen venner ble politisk radikale. Tollefsen ønsket fortsatt å høre til en kirke, og lurte på hvor han kunne finne Kristi kirke. Dessuten ønsket han svar på noen store spørsmål.

– Én ting jeg registrerte som protestant, var at det virket som læren om at Gud har skapt og ordnet verden, ikke var noe som var så fremme i bevissthet og forkynnelse. Det var ikke noen metafysisk eller allmenn forståelse av kristendommen som en slags verdensforståelse. Det var mer sånn jeg og Jesus, og det syntes jeg ble så utrolig snevert. Jeg ønsket å forstå meg selv og mitt liv i kontekst av et verdensbilde. For meg var det et kristent verdensbilde, hvis det fantes noe sånt, og det fant jeg at det var.

Den katolske presten Alan Littlewood i Arendal ble en god venn.

– Han var åpen for å diskutere mengdevis med spørsmål. Det ble et veldig fint vennskap så lenge han levde. Men det var ting som gjorde at jeg ikke kunne bli katolikk, og fortsatt ikke kan være det. Det er særlig pavedømmet og synet på at paven er ufeilbarlig når han uttaler seg om lærespørsmål på en bestemt måte, og sider ved kirkestrukturen.

På begynnelsen av 1980-tallet kom Tollefsen over en bok av Timothy Ware: The Orthodox Church. Den leste han, og kjente seg tiltrukket av bildet den ga av kirken.

Etter noen år i Oslo tok han kontakt med den ortodokse presten fader Johannes, og gikk et år i Hellige Nikolai menighet før han konverterte i 1989. Derfra har det ikke vært noen vei tilbake.

– Alt vil være fattig og flatt etter dette her, og uten farge og skjønnhet.

Et møtested

Fader Johannes er også fra Arendal, og fortsatt prest i Hellige Nikolai menighet, som oppstod da den russiske revolusjonen førte russiske flyktninger til Norge. Nå har den i noen år holdt hus i en nybygd, ortodoks kirke ved Teisen i Oslo.

– Hva betyr gudstjenesten for deg?

---

Torstein Theodor Tollefsen

• Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.
• Arbeider med senantikkens filosofi med spesiell vekt på greske kirkefedre i perioden 300-900. Er en av de fremste forskerne internasjonalt på kirkefaderen Maximus Bekjenneren (580-662).
• 65 år, har to voksne barn. Oppvokst i Arendal, bor på Eidsvoll i Akershus.
• Ikonmaler. Konverterte til Den ortodokse kirke i 1989.
• Har gitt ut tre bøker på det prestisjetunge forlaget Oxford University Press og flere bøker på norske forlag, sist boken Ikon. Vindu mot evigheten, med ikoner av Ove Sele.

---

– Å, det aller viktigste for meg når det gjelder ortodoksien, har alltid vært den guddommelige liturgien, og opplevelsen av å være i liturgien. I gudstjenesten møter du på en måte en verden som blir regenerert. Du har et rom som er bygget opp som et kristent kosmos, hvor det er levende mennesker til stede, og på veggene er andre mennesker, som også lever, men i en annen dimensjon. I kuppelen er Kristus allherskeren.

For Tollefsen kommuniserer alt i kirkerommet: sangen, duften av røkelse, vokslys som tennes, innholdet i sangene, bevegelsene han gjør, prosesjonene. I deler av gudstjenesten er prestene skjult bak ikonostasen, en vegg med dører og ikoner. Den symboliserer skillet mellom menneskene og Guds verden.

– Det er en flott, høytidelig, ritualisert gudsdyrkelse som samtidig gir en type frihet som jeg tror man ikke kan forstå uten å være en del av det. Mange ser bare det de kaller formene, ritualene. Men dette er en formalisering av en livsopplevelse, som skaper en slags harmoni eller balanse i sinnet. Det er veldig inntrykksfullt. Det har alltid vært det, men ble det mer og mer etter som jeg forstod hvordan gudstjenesten var bygd opp.

Guddommelig

La oss ta en titt på verdensbildet som Tollefsen fant hos Maximus Bekjenneren, og fortsatt utforsker. Den ortodokse troen forstår frelsen som en guddommeliggjøring av mennesket. Mennesket gjennomgår en forvandling til noe guddommelig. Tollefsen understreker at det er lett å gå glipp av hvor radikalt dette egentlig er. Han tar fram Bibelen og leser fra 1. Johannesbrev 3: «Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er».

– Bli ham lik. Det leser man bare forbi, men hva i all verden betyr det, og hvordan skal det skje? Det trenger vi litt filosofi for å vurdere.

Ifølge Tollefsen mente Maximus at en uoverstigelig kløft skiller Guds virkelighet fra mennesket, som er en skapning med sjel, ånd, kropp og materie. Gud er noe hinsides alle kategorier som karakteriserer det skapte, og er ikke begrenset av tid og sted.

Tollefsen understreker at denne kløften ikke oppstod med syndefallet, men i skapelsen, som skiller skaperen fra det skapte. Samtidig ble mennesket skapt i Guds bilde. Det innebærer en slags kommunikasjon over kløften. Maximus mente det er grunn til å spørre hvorfor Gud skapte verden, og svarer at Gud ville meddele sin godhet.

At mennesket kan eksistere som et eget vesen, er ifølge Maximus fordi Gud setter sin energi i virksomhet. Mennesket har sin kraft til å være fra Gud, og deltar dermed i Guds væren. Mennesket er også gitt en helt sentral rolle som en formidler, som skal bringe hele naturen fram til en eksistens i Gud. Tollefsen skriver et sted at guddommeliggjørelsen er et faktum «idet menneskets skapte natur overskrider seg selv og eksisterer hinsides de naturlige begrensningene gjennom en enda dypere deltagelse i Guds energi».

Bli Gud lik. Det leser man bare forbi, men hva i all verden betyr det, og hvordan skal det skje?

Kulminasjonen

Men i alt dette dukker syndefallet opp. Da gjør mennesket egne begjær til prinsippet for sitt liv, og kommer i utakt med det som var Guds tanke. «Dermed streber vi etter tingene omkring oss, ikke for å bringe dem til Gud, men for å nyte dem. Dermed svikter vi vår oppgave som mikrokosmos og mediator, og bringer istedenfor inn i verden en oppløsende og oppsplittende kraft», skriver Tollefsen.

Likevel stopper det ikke der.

– Syndefallet finner sted, men Gud blir menneske og gjenoppretter menneskenes muligheter for å få del i frelsen og da bli guddommeliggjort. Dette skjer gjennom kirken og kirkens hellige handlinger, og at en lever seg inn i dette, sier Tollefsen.

I Den ortodokse kirke er «synergi» et ord for dette.
– Man tenker seg at det er et samvirke mellom Gud og menneske i en prosess i retning av å bli mer og mer delaktig i og lik Gud. Kristus er den som åpner den veien for oss.

– Hva er da frelse?

– Ordet som brukes i Det nye testamentet som oversettes med frelse, kan bety å bli helbredet eller reddet. Det betegner vel egentlig at å bli frelst er å vandre på den veien som er kristendommens eller kirkens vei, å vandre inn i den utviklingen som ligger der som et potensial. Guddommeliggjøringen er kulminasjonen, det endelige sluttmålet.

– Og det skjer ikke før i det nye livet?

– Det er også et vanskelig spørsmål. For det finnes jo mennesker som det har skjedd merkelige ting med. De er ofte blant dem vi kaller helgener, selv om ingen av dem ville sagt noe om sin egen tilstand. Men det er vel slik å tenke at det er først etter den legemlige døden eller i oppstandelsen at guddommeliggjørelsen fullbyrdes.

– En del skepsis mot New Age og visse karismatiske miljøer har dreid seg om poenget at mennesker skal bli guder. Det kan virke som det er noe litt annet enn det du beskriver her?

– Jeg tror en må sette et klart skille der. Det er en formulering i 1. Petersbrev som er i overkant sterk, der det står at du skal få fellesskap med en guddommelig natur. Kirkefedrene ville være forsiktige med å formulere seg sånn, fordi vi kan ikke bli Gud av natur, vi er tross alt skapte vesener og kan ikke bli noe annet enn det. Vi kan bli forvandlet til å bli guddommeliggjort og få del i alle Guds gaver og egenskaper, men vi kan ikke bli sånn som Gud er.

---

4 raske

• Gud er: Hvis jeg mente jeg forstod det, ville det ikke være Gud jeg forstod.
• Jeg kan ikke leve uten: Den guddommelige liturgien (... og en god flaske rødvin).
• På min gravstein skal det stå: Det overlater jeg til de som kommer etter meg.
• Boken alle må lese: Gabriel Scott: Kilden (... og Aristoteles: Metafysikken, men vær advart: Det er vanskelig stoff)

---

Fag og tro

Tollefsen leste seg til mellomfag i filosofi på egenhånd. Han tok også et år med nordisk på Agder distriktshøyskole før han i 1979 flyttet til Oslo for å fortsette med filosofi på Universitetet. Han vet ikke helt hvorfor han lenge leste for seg selv.

– Jeg tror jeg er litt glad for at jeg gjorde det, for da jeg begynte med filosofi, var Filosofisk institutt helt annerledes enn det ble senere. Det var preget av radikale strømninger og forskjellige typer marxisme, og et nokså hardt miljø. Jeg kunne følge mine egne veier siden jeg gjorde dette privat. Det var lærere på instituttet som i høyeste grad var åpne for det jeg drev med. De radikale syntes også det var greit så lenge jeg drev med «skikkelige» ting som Aristoteles og Platon.

På slutten av 1980-tallet gikk han løs på det han virkelig hadde lyst til: greske kirkefedre.

– Hvordan har du blitt møtt som filosof, siden det er et tett forhold mellom temaet du jobber med og din personlige tro?

– Det har forandret seg mye med årene, fra ikke å bli kommentert, til at det er akseptert. Vi er nå en relativt stor gruppe på dette instituttet som driver med antikkens filosofi. Jeg driver med senantikk og i et terreng mellom kristendom og nyplatonisme. Der er det jeg driver med egentlig helt stuerent. Det er en del av senantikkens filosofi og intellektuelle tradisjon.

Misforstått

I det siste har Tollefsen lest seg gjennom Alexander Kiellands romaner og novelletter, og har tenkt tilbake på hvordan han selv kom inn i miljøet i Misjonsforbundet i Arendal. Omreisende evangelister kom, og det ble vekkelse, noe han selv er kritisk til.

– Gjennom det Kielland skriver, er det interessant å se hvordan det på slutten av 1800-tallet foregår en polarisering mellom kirken og lekmannsbevegelsen. Fra lekmannsbevegelsens side betrakter man ikke befolkningen som kristen, for de må jo omvende seg. Det synes jeg er tragisk. I Norge har vi fått en befolkning som ikke betrakter seg som kristen, fordi den er blitt lært at den ikke er det. Da har man ikke en ordentlig folkereligiøsitet lenger. Nå har ting forandret seg veldig, men dette er totalt annerledes enn det jeg opplever i ortodokse land.

En grunn til at han leser Kielland, er at flere av romanene bærer preg av at forfatteren har lest Kierkegaards tidsskrift Øieblikket, og også siterer derfra.

– Kierkegaard har en rå kritikk av folkekirken. Jeg liker ham fordi han er så interessant som tenker, og så konsekvent når han resonnerer, uten å være redd for noen konklusjoner. Samtidig representerer han en forståelse av kristendommen som er veldig fremmed for meg.

Tollefsen synes Kierkegaard problematiserer begrepet om en kirke og gir et for individualistisk bilde av kristendommen.

– I Kierkegaards Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift er det essensielt. Jeg leste mye av forfatterskapet til jeg kom dit. Da syntes jeg det ble så isolert og individualistisk, at jeg mistet smaken for det.

Noe av det som bekymrer Tollefsen for tiden, er at han synes kristendommen blir misforstått i det offentlige rom.
– Jeg brenner for at kristendommen skal gjenvinne noe, i form av optimisme og tro på sin egen framtid, i Norge. Den typiske framstillingen i forskjellige sammenhenger av en troende, er enten en som er hysteriker, eller smårar og naiv, hvilket jo er så fjernt fra min verden.

Sann erkjennelse

Meningen med livet mener Tollefsen er å stå i et forhold til de grunnleggende realitetene som finnes i tilværelsen, nemlig Gud.

– Hva tenker du om det evige livet?

– Jeg tenker at det er et liv i hvilket man skuer Gud, i fellesskap med alt det andre skapte. Det må være en horisontal og en vertikal dimensjon i det, at man er en del av alt det som er med i den himmelske gudstjenesten.

– Kunne Gud hoppet over det materielle livet og gått rett til evigheten?

– Nei, det tror jeg ikke hadde vært så lurt. Jeg tror kanskje ikke at Gud kunne skapt oss uten fri vilje, og samtidig fått vesener som elsket ham på en sånn måte som er tilfredsstillende. Den menneskelige erfaring tilsier at ekte kjærlighet oppstår mellom to personer for hvem det er frivillig å elske. Hadde det ikke vært frivillig å elske Gud, hadde det ikke vært tilfredsstillende for Gud, og heller ikke for oss. Det betyr at den friheten er essensiell.

I friheten ligger risikoen for å gjøre dårlige ting.

– Vi må tross alt gå en skole, en livets skole, der vi lærer hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Jeg tenker at fri vilje er et så stort gode at det forsvarer at det finnes ganske mye ondt i verden. Å si det slik, er å erte på seg haugevis med folk som tenker at dette er overflatisk, og at Gud kunne skapt oss uten mulighet til å velge det onde.

Men det synes Tollefsen på sin side er overflatisk.

– Da tenker man ikke mye. Vi må risikere en verden hvor vi får sånne personer som Hitler og Stalin. Det er vårt ansvar å unngå at det blir sånne personer, og unngå at vi selv blir dem.

– Prøver jeg å gjøre det gode, viser det seg fort at det ikke er lett. Vil du si at det er en slags streben som ikke fører helt fram, men som en ikke kan komme unna?

– Ja, det er viktig å strekke seg etter noe. Jeg tenker at det som har virkelig verdi, er sann erkjennelse. Men sann erkjennelse innebærer at du må være villig til å jobbe litt, at det kan være ting som er fryktelig vanskelig å forstå, som du ikke forstår på mange år, som du kanskje trenger et liv for å forstå.