Ingen talsperson

Hun er lei av å bli redusert til en hijab. Derfor har Sumaya Jirde Ali slutta å gå på kompromiss med seg sjøl for å tilfredsstille andre.

Min tro

Huff. Da var vi på’n igjen.

Hjertesukket kom fra Sumaya Jirde Ali på Twitter forrige helg. Under fulgte skjermdumper av meldinger hun hadde fått etter sitt første innlegg som Morgenbladet-spaltist.

«Er du virkelig rett person til å bruke Norges ytringsfrihet når du kler deg som en islam?» skrev en.

«DET ER DU SOM ER RASIST OG HATER ikke vi», skrev en annen.

Hun er bare 20 år, men Sumaya Jirde Ali har ­allerede rukket å gi ut tre bøker, og å hisse på seg innvandringsfiendtlige fra ytre høyre. Da hun torsdag kveld fikk litteraturprisen Ord i Grenseland 2018, en frihetspris som tildeles en forfulgt, kvinne­lig forfatter, måtte litteraturfestivalen slette facebookinnlegget som kunngjorde vinneren, fordi kommentarfeltet ble fylt opp av rasistiske og hate­fulle kommentarer.

Men samfunnsdebattanten og skribenten, er også en ganske gjennomsnittlig 20-åring, nettopp flytta til en ny by, fersk sosialantropologistudent – og sulten. Når servitøren på Café Sør setter tallerkenen foran henne, griper Ali mobilen før bestikket.

– Det så bra ut, det må jeg få tatt et bilde av. Skikkelig Instagram!

Hun ler høyt, og på noen få sekunder har Ali foreviga en quesadilla med kunstferdig dandert dressing.

Frihet

Sumaya Jirde Ali har blitt kåra til årets beste stemme av Natt&Dag, tildelt Zola-prisen til fremme av sivilt mot, og hun har møtt daværende integreringsminister Sylvi Listhaug i direktesendt debatt på NRK. Forrige uke lanserte hun sin andre diktsamling, Melanin hvitere enn blekemiddel. Den forrige boka, Ikkje ver redd for sånne som meg, kom i juni.

I poesien har hun funnet en frihet hun ikke finner på debattplass. Når Ali skriver poesi, er hun ikke redd.

– Det jeg ikke tør å skrive som skribent, kan jeg uttrykke gjennom poesien, i form av å dikte opp en karakter. Jeg kan få karakteren til å reflektere rundt det jeg sliter med å få sagt selv. Sånn sett er jeg mye friere, sier Ali.

---

Sumaya Jirde Ali

  • Født 1997
  • Forfatter og samfunnsdebattant, studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
  • Spaltist i Morgenbladet
  • Har gitt ut bøkene Kvinner som hater menn (Minotenk), Ikkje ver redd sånne som meg (Samlaget) og Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug)
  • Lanserer podkasten Nemda med Nina Bahar i løpet av høsten

---

Snudde seg

Hun var sju år da hun kom til Norge fra Somalia, på familiegjenforening. Faren hadde flykta to år tidligere. Ali er oppvokst i Bodø, og var den eneste i klassen med innvandrerbakgrunn.

Når klassen skulle lære om islam eller slaveriet, snudde alle seg og så på henne, mens Sumaya snudde seg og så etter andre. Hva visste vel hun?

– Jeg var på skolen for å lære akkurat som dem. Men fordi jeg bruker hijab og er mørk i huden, så skulle jeg liksom sitte på alle svarene, sier Ali.

Da en gutt i klassen spurte om hun sto opp tidlig for å be, jugde hun fordi hun ikke ville framstå som den stereotype muslimen.

– Du har faktisk blitt vekket klokka fire av foreldrene dine for å be, men du vil ikke innrømme det, for da bekrefter du den forestillingen folk har om muslimer som skikkelig, skikkelig religiøse. Og det var jeg jo.

Hun ler høyt.

– Jeg gikk i kompromiss med meg selv og forhandla vekk min egen identitet for å tilfredsstille. Og det er synd. Men det gjør jeg ikke lenger.

Trenger utdanning

I pausene på koranskolen lekte Sumaya og venninnene America's Next Top Model. Jentene gikk catwalk på mosképultene, mens en av dem holdt vakt for å si fra når koranlæreren var på vei tilbake.

De fleste lærerne var menn. Ofte kom de rett fra Somalia uten å kunne norsk. Det syns Ali er et problem.

– Jeg mener vi må ha en god imamutdanning, på samme måte som for prester. Vi må kreve at for å kunne være imam eller koranskolelærer, så må du kunne norsk. Og du må vite hva som rører seg i samfunnet nå, for moskeen er ikke adskilt fra resten av samfunnet, sier Ali.

Foreldrene har vært det viktigste for Sumaya Jirde Alis forhold til tro. Mora har lært henne at hun må være takknemlig.

– Religiøse mennesker har en tendens til å bare være takknemlig når noe fint har skjedd. Men mamma har lært meg at jeg må si alhamdulillah – lovet være Gud – også når noe vondt har skjedd. Ikke for å takke for ulykken, men for å vise takknemlighet i møte med det vonde, for da kan du få hjelp til å overkomme det.

– Hvem er Gud for deg?

– Gud er som han blir beskrevet i Koranen. Han er ikke i slekt med noen, han har ingen som kommer etter ham og ingen som kom før ham. Han er allmektig, barmhjertig, sier Ali.

4 raske

Gud er: 

Ikke deg.

Jeg klarer meg ikke uten: 

Bokmagasinet i Klassekampen.

På min gravstein skal det stå:

«När hon reser sig kommer något stort att gå under.»

Boka alle må lese: 

De kommer att drunkna i sina mödrars tårar av Johannes Anyuru

Det fredelige

Hvis du spør hva religion betyr for henne, bruker Sumaya Jirde Ali et eksempel fra den svenske forfatteren Johannes Anyuru. Han sier at Koranen er et speil. Du ser det du vil se.

– Hvis du er et fredelig menneske, så legger du vekt på de passasjene og skriftene som sier at å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten, sier Ali.

– Hva ser du, da?

– Jeg ser som de fleste muslimer, det fredelige. Men det er mange fredelige muslimer som nekter å innrømme at det finnes uheldige passasjer, som for eksempel åpner for at mannen kan slå kona si bare det ikke er synlig. Jeg mener at det er mange imamer som utnytter sine posisjoner, og mange islamske lærde som tolker basert mer på kultur enn religion.

Bønn

Bestevenninna er kurdisk og muslim, men bruker ikke hijab. Og hun kan ikke be. Sumaya Jirde Ali har lova å lære henne, det er bare så mye annet som kommer i veien hele tida. Da de to venninnene diskuterte den muslimske fastemåneden ramadan, skjønte Ali at det finnes ulike former for religiøs praksis. Ali har lært at du ikke kan faste uten å be, men venninna var uenig.

– Hun sa at hun hadde hørt fra en imam at man ikke må be for å kunne faste. Og jeg var sånn: What the fuuuuck?

Hun sier det akkurat som de ville sagt det på America's Next Top Model, med en overdreven dramatisk tone og store håndbevegelser.

– Jeg skjønner at det finnes mange ulike måter å være muslim på, men dette er feil, sier Ali.

Hun banker den mørkelilla pekefingerneglen i bordplata.

– Det er som du ror mot land, helt til du nesten er i mål, og så snur du. Faste er en svær greie, det er spiritualitet og disiplin, og du må innstille hele ditt vesen på at du skal holde deg unna mat og drikke. Og det lille der, maks fem minutter per bønn fem ganger om dagen. At du dropper det? Jeg ble helt satt ut.

Hun bruker historien som et eksempel på at vi ikke må tillegge imamene altfor mye vekt. Hun er ingen teolog, men ser at de tolker tekstene forskjellig.

– At imamene skal gi deg i gave en perfekt tolkning du skal ta imot uten å være kritisk, det gir ikke mening, sier Ali.

Forestillingene man har om muslimer som en samkjørt, homogen gruppe, er feil, mener Ali. Det finnes så mange variasjoner og nyanser.

– Men det enkle bildet gjør det lettere å dyrke negative forestillingene. Hatet er allergisk mot kompleksitet.

Hetsen går naturligvis inn på meg. Jeg driver med selvsensur og tenker meg om flere ganger før jeg skriver eller mener noe.

Trusler

Hun vet litt for mye om hatet. Sumaya Jirde Ali går med voldsalarm. Drapstruslene begynte å komme etter at hun kritiserte Sylvi Listhaug i et innlegg i Dagsavisen i fjor høst. Folk ba henne reise tilbake til Somalia. Kalte henne «hettemåke», «akbar-kjerring» og «trygdepudding».

Ali ble deprimert, og til slutt sengeliggende. Hun avlyste appellen hun skulle holde i forbindelse med 8. mars-toget i Bergen. Men da det ble arrangert en motaksjon, kalt «Gå for Sumaya», og folk møtte opp i toget med masker med bildet av ansiktet hennes på, dukket hun opp på Torgallmenningen likevel.

– I møte med motgang føler jeg at jeg må fortsette. Jeg kan ikke gi opp, for da tilfredsstiller jeg dem, sier Ali.

– Har troen din hjulpet deg i all hetsen?

– Ja, når jeg leser Koranen blir jeg veldig rolig. Men religionen har også vært med på å hindre meg i å få nødvendig hjelp fordi man føler skam i å ville søke hjelp fra noen andre enn Gud.

Ali snakka med andre religiøse som fortalte henne at det var hos Gud hun kunne finne hjelp. Hun etterligner dem: «Ikke snakk så mye om at du er sengeliggende. Du trenger ikke psykolog, bare les Koranen, så går det bra!»

– Men jeg er sånn: Jeg kan gjøre begge deler, okey?

I sommer kobla hun ut sosiale medier, for å lade opp. Hun sier hun har det mye bedre nå, at det hjalp med en pause og at hun var klar for å studere og mene mer igjen. Men i kjølvannet av hennes første kommentar som ny spaltist i Morgenbladet, har hetsen kommet tilbake.

Hun sier det mest frustrerende er at det aldri tar slutt. Etter den ene hetskampanjen, kommer en ny.

– For hver gang mister jeg noe, for hetsen går naturligvis inn på meg. Jeg driver med selvsensur og tenker meg om flere ganger før jeg skriver eller mener noe. Alt det er så innskrenkede. Det verste for et skrivende menneske er et lite bevegelsesrom, hvor du må unngå å skrive om enkelte mennesker eller temaer for du vet på forhånd hvilken hatsk reaksjon det kan utløse.

Fordommer

Sumaya Jirde Ali snakker så engasjert at hijaben stadig løsner. Gang på gang må hun ta tak i tøystykket og stramme det på nytt. Hun forteller om da hun og ei venninne var på Burger King i Bodø da en voksen mann kom bort til henne, kyssa henne på kinnet og sa: «Jeg skal redde deg fra foreldrene dine».

– Hvor kommer det fra? Jeg skjønner at noen har fordommer, men hvor kommer den følelsen av at du har rett til å gå bort til noen og spy dem ut. Det vil jeg aldri skjønne. Selv om jeg er fundamentalt uenig med noen, syns jeg man skal oppføre seg ordentlig, sier Ali.

Hun begynte med hijab som tiåring. Mora mente det var for tidlig, at hun måtte være eldre for å forstå de religiøse og åndelige sidene ved plagget. Men alle muslimske kvinner Ali kjente, brukte det religiøse hodeplagget, og til slutt maste hun så lenge at mora sa ja.

Da Sumaya Jirde Ali var på elektronikafestivalen Findings for noen uker siden, var det en som pekte på henne og ropte: «Å, se på hun der, hun har på seg hijab!»

Ali svarte ved å blunke tilgjort og flørtende med venstre øye.

– Og han bare: Hun blunka! Og jeg bare: Ja, jeg gjorde det. Jeg pusta også, skal du kommentere det også?

Ali ler.

– Det er sånn: What's wrong with you?

Mamma har lært meg at jeg må si alhamdulillah – lovet være Gud – også når noe vondt har skjedd.

Muslimsk identitet

For henne er hijaben et religiøst hodeplagg, men hun vil ikke overdrive, heller.

– Jeg ser rart på mine muslimske venner som sier: Åh, min muslimske identitet!

Hun slår ut med armene for å understreke den teatralske stemmen.

– Serr, er det så stort? Jeg har aldri hørt deg snakke om religion i det hele tatt. Jeg tror jeg er skeptisk fordi du hele tida blir redusert til hijaben din. Identiteten din er så mye mer. Ikke reduser deg selv. Ja, religion er kanskje veldig viktig for deg, men du gjør jo mye annet også.

Da Sumaya Jirde Ali skulle delta på et arrangement, og arrangøren spurte om de kunne skrive at hun var et forbilde for jenter med minoritetsbakgrunn, svarte hun nei.

– Hvis jeg er forbilde for noen, så kan de si det til meg personlig. Andre skal ikke få definere hvem jeg skal være forbilde for. Jeg orker ikke å være med på det sirkuset, sier Ali.

Da hun fikk en telefon fra Dagsnytt Atten med spørsmål om hun kunne kommentere en sak der muslimske kvinner var involvert, skrev hun følgende på Twitter:
«#Dax18 ringte og spurte om jeg hadde en (negativ) mening om muslimske kvinner som benytter seg av såkalte kjønnssegregerte "Halal-hoteller" i Tyrkia. Det hadde jeg ikke.»

Hun er lei av å bli bedt om å kommentere saker som angår muslimer, som om hun er en talsperson som vet hva alle andre muslimer tenker.

– At jeg skal kommentere enkeltsaker, bare fordi de menneskene som utfører det, ligner på meg. No, thank you! Jeg kan rappe det for deg.

Hun gjentar taktfast, med rytmiske håndbevegelser.

– No. Thank. You!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro