De fattiges ansikt

De kommer i skrøpelige båter med ubrukelige redningsvester. På strendene på den greske øya Lesvos er det mange hender som tar imot. I romjula var de grove hendene til bror Haavar Simon Nilsen også der.

Det var ei venninne som dro ham med. Hun mente at dette måtte munken oppleve, for dette kan han ikke nok om, mannen som i det daglige slår om seg med ord som barmhjertighet og medlidenhet.

For første gang møter han krigsflyktninger. På stranda, i byene, langs veiene. Dryppende våte, utslitte, lykkelige, triste, apatiske. Munken forsøker å hjelpe – uten munkedrakt.

– Hvis jeg ikke kan ha drakt et sted, så skal jeg vel egentlig ikke være der heller. Jeg har ikke vært på strippeklubb i drakt.

– Men i sivil?

– Haha, ingen kommentar. Jeg gikk ikke uten drakt fordi jeg var redd for hva flyktningene ville si, men fordi møtet med dem var en så intens trøkk mot mitt indre, at jeg klarte ikke å stå i rollen som prest og munk samtidig. Det var drama, jeg sto i byen Moria og bare...

Det blir stille lenge.

– Ja... det var hardt, altså.

Han trekker pusten tungt.

– Jeg tror jeg har en gave i å være veldig umiddelbart til stede i andres menneskes lidelser. Men her ble jeg umiddelbart til stede for over 3.000 mennesker. Det ble for mye for meg.

Og på en øy i Egeerhavet innser han det. De fattige og svake, som han som prest og munk har holdt fram som de viktigste, er dem han møter minst i livet sitt.

– Jeg følte meg dum og uopplyst. Kanskje naiv også, i den forstand at dette burde jeg visst.

Jeg var nok ikke den snilleste gutten i klassen. Mange vil nok si at jeg var utagerende

Skrift og tradisjon

Almene i klosterhagen på Majorstua står svarte og nakne, lutende mot St. Dominikus kloster, omgitt av nysnø. Alt er i svart og hvitt. Bror Haavar Simon Nilsen også. «Sortebrødrene», kalles dominikanerne, på grunn av sine svarte kapper over den hvite drakta.

LES MIN TRO-INTERVJU MED KRISTOPHER SCHAU: – Jeg oppholder meg mer og mer i en selvlaget fantasitilværelse

Han kommer sigende ned trappa, snakker i en gammel Nokia. Når vi setter oss ned i musikkrommet (!) i klosteret, tar han nettbrettet opp av veska.

– Gir det egentlig mening for en katolikk å snakke om «min tro»?

– Det er et halvveis begrep for meg. Troen er en overlevering – uten skrift og tradisjon har jeg ingenting å bygge min personlige tro på.

Han puster godt ut og forsøker å finne roen. Det er mange tidsfrister om dagen.

– Heldigvis tilhører jeg dominkanerordenen, eller prekebror-ordenen, som alltid har lagt vekt på de personlige interessene og gavene som vi har. Jeg tror ikke jeg kunne blitt medlem i noen annen orden. Jeg har blitt oppmuntret til å artikulere min gudsrelasjon og min fortolkning av Gud ut fra den jeg er, sier han.

Engelen

Og hver gang det gikk galt, når han skjente ut i veien med akebrettet og ble truffet av en bil, eller skulle seile med småbåter i brønnen og datt oppi, eller at unnarennet på hoppbakken var dekket med så mye is at han ikke klarte å stoppe og kjørte rett i elva, da konstaterte hans bestemor, som var den eneste i familien som var troende: «Ja, det var ein engel som passa på deg»

– Jeg var nok ikke den snilleste gutten i klassen. Mange vil nok si at jeg var utagerende, men samtidig hadde jeg en innadvendt side som var mindre synlig, sier han.

MIN TRO: – Alt av ­mor­alske spørsmål er bare bagateller mot at man kan bli evig frelst eller evig fortapt.

I dette indre festet bestemorens stille gudstro seg, uten at han på noen måte kunne kalle seg kristen. Da han kom i tenårene gikk han mye rundt og lurte.

– Spørsmålene om hvem jeg var og hvorfor jeg var til, levde i meg, og jeg opplevde at tilværelsen kom til å bli meningsløs om jeg ikke fant noen svar, sier han.

Spikerforkleet

Mer enn 1600 år senere låste den 22 år gamle tømreren Haavar Nilsen opp døra til huset sitt og gikk inn i gangen. Det var en tirsdag i april, 1994, og huset på Nøtterøy i Vestfold var tomt. Nylig hadde det blitt slutt med samboeren, og Nilsen hadde fått psykologhjelp til å jobbe seg gjennom nting han hadde slitt med. Nå lå veien åpen, det var tid for å finne ut hvem Gud var. Spørsmålet hadde vokst med tiden.

MIN TRO: Snåsamannen: – Jeg ville tjene det kirka står for med mine gaver.

Akkurat her, i gangen, med spikerforkleet i hånda, denne hverdagen i april, skulle det skje. Han ba bønnen han en gang hadde lært på søndagsskolen, om at for den som banker på, skal det lukkes opp for, og den som leter skal finne. Hvem han ba den til, visste han ikke.

– «Nå er det åpent, nå banker jeg på», ba jeg. Og så la jeg til at hvis ikke Gud viste seg, kom jeg aldri til å banke på igjen, sier han.

– Nå legger du opp til at en himmelsk hærskare viser seg for deg?

– Jo da, det skjedde noe. Det begynte å svimle for meg, og jeg opplevde at jeg skulle ta et steg ut i noe som jeg ikke visste hva var. Jeg opplevde Kierkegaards 70.000 favner helt konkret og falt på kne og begynte å gråte. Der ble jeg liggende i sikkert tjue minutter. Da jeg reiste meg, forsto jeg at Gud finnes. Jeg fikk en fred i sjelen som jeg ikke hadde opplevd før.

Hadde Haavar Simon vært pinsevennlig anlagt, ville han sagt at han hadde blitt herlig frelst. Han ringte sin mor, og ba henne kjøpe en bibel til ham. Han begynte å gå i kirka, og hadde Bjørn Eidsvågs plate Allemannsland på repeat. Framtiden var klar: Han skulle bli prest i Den norske kirke.

– Hvorfor var det opplagt at du skulle bli prest?

– Fordi Gud finnes. Det forandret jo alt. Tilværelsen var ikke lenger vilkårlig, den var målrettet. Alt i livet mitt fikk en retning. Det var som å skru på en magnetpol, sier han.

Det ble argumentert med «Bibelen alene», men jeg fikk ikke noe godt svar på hva kirkens tro var

LES OGSÅ: – De så mennesket, ikke muslimen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Husprest

– Det var egentlig veldig deilig. Jeg hadde ikke med meg en barnelærdom og en kristenkultur som jeg skulle forme mitt verdensbilde etter. Så jeg var herlig fristilt sånn sett, sier han.

Det økumeniske studenthjemmet hadde kapell i huset, og Arnfinn Haram, som senere konverterte til katolisismen, var husprest.

– Hver gang jeg lærte noe på NLA som frustrerte meg, gikk jeg hjem og diskuterte dette med Arnfinn. Han ble min mentor, både i troen og teologien, sier han.

– Hva var det som frustrerte deg?

– Først og fremst bibelsynet. Det ble argumentert med «Bibelen alene», men jeg fikk ikke noe godt svar på hva kirkens tro var i de nær 300 årene etter Jesu død før Bibelen ble konsolidert. Da ble jeg grundig irritert, for det bryter så fullstendig med logikken, som Gud har gitt oss for å gripe ham.

Hans lutherske tro begynte å smuldre. Men hvor skulle han gå?

LES OGSÅ: – Ungdom bedriver fråtsing i selvdyrkelse

Kanskje-kanskje ikke

– Jeg ble slått i bakken av liturgien, som uttrykksform, tilbedelse, som noe jeg kunne hengi meg til. Det var en sterk og åndelig opplevelse at det var mulig å møte Gud i dyp overgivelse gjennom vakker liturgi.

Sommeren 1997 snakket han for første gang med en katolsk prest. En liten, tettbygd vietnameser i Kristiansand med små, butte fingre satt og hørte på 25-åringens frustrasjoner. Da Haavar var ferdig, lente presten hodet til siden og sa:

«Kanskje du skal bli katolikk.»

Så lente han hodet til den andre siden.

«Og kanskje du ikke skal bli katolikk. Dette er det strengt tatt ikke du som skal avgjøre. Du skal følge dit Gud leder deg.»

– Jeg gikk fra ham med lettet hjerte, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Følk er følk

– Det var ikke et vanskelig valg etter hvert som jeg mediterte over sakramentenes betydning og min forståelse av Den katolske kirke som en rød tråd i historien, sier han.

Det han tvilte mest på, var katolikkene. Det var skjønnheten i messene og liturgien som hadde tiltrukket ham. Han ble derfor skuffet over at den skjønnheten ikke speilet seg mer i menneskene i kirken. Det kunne bli krasse konfrontasjoner og harde ord. I ettertid takker han Gud for at det er sånn.

– Det er bedre at folk er brutalt ærlige enn skinnhellige og pretensiøse. Følk er følk, sier telemarkingen.

Presteplanene slo han fra seg. Å leve i sølibat regnet han som en umulighet. Han var som en seriemonogamist å regne på den tiden, forteller han. Korte forhold, mange av dem.

Haavar Nilsen, som da han konverterte hadde tatt navnet Haavar Simon, begynte å studere landskapsarkitektur. I 2004 flyttet han inn i St. Dominikus-klosteret på Majorstua for å jobbe med en masteroppgave om klosterhagen.

Det å tre inn i et kloster med bare menn, det var jo nesten kamikaze

– Dette livet kan jeg tenke meg å leve.

Resten er historie. Høsten 2005 avla han de første løftene i Strasbourg og ble ikledd drakten. Etter en prøvetid avla han de endelige løftene St. Dominikus kirke i 2010.

LES MIN TRO-INTERVJU MED SYLVI LISTHAUG: – Eg har lenge følt at altfor få står opp for den kristne arven.

Kamikaze i kloster

– Jeg hadde en far som var ganske fraværende. Samtidig har jeg hatt sterke bindinger til kvinner generelt. Det å da tre inn i et kloster med bare menn, det var jo nesten kamikaze, sier han.

Faren slet med alvorlig psykisk sykdom. Det handlet ikke om at det gikk fysisk ut over Haavar og familien. Det handlet mer om det som aldri skjedde.

Fire raske

Gud er: Sannhet i barmhjertighet

Jeg kan ikke leve uten: Tidebønner og Ipad

På min gravstein skal det stå: RIP

Boka alle må lese er: Foruten Bibelen: En bønn for Owen Meany av John Irving.

Femåringen

– Vi mennesker kan være i både desperat behov for omsorg, men også være i stand til å føre oss selv framover. I mitt tilfelle handlet det om å være åpen med novisemesteren, ha kontakt med skriftefar og sjelesørger, men også oppsøke psykologhjelp og få bearbeidet en underliggende ting. Det er en slags foreldreoppgave jeg har tatt på meg overfor meg selv.

– Det er ikke uvanlig at psykisk sykdom er arvelig. Frykter du å selv bli rammet?

– Jeg har aldri undersøkt det grundig, men det snakkes om at det ligger til slekta. Som ung var jeg nok mer bekymret. Men etter hvert har jeg slått meg til ro med at jeg er mye rart, men psykisk syk er jeg ikke.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Som munk som lever mye i stillhet, vil jeg tro at du i større grad må konfrontere deg selv og dine tanker enn oss utenfor som kan døyve livsuroen med familieliv og travelhet?

– Ja, det er mitt kall og en viktig grunn til at jeg er i kloster. Jeg har en lengsel etter å konfrontere meg selv i møte med Gud. Dessverre betyr det at jeg også konfronterer mine medbrødre med ting som de kanskje ikke burde vært konfrontert med, ting som er mer mitt enn deres. Da må jeg bare be om brødrenes miskunn. Men jeg vil heller trå feil noen ganger enn å feige ut, dysse ned og la være å konfrontere meg selv.

Mixed motives

– Jeg trodde en munk skulle leve et tilbaketrukket liv?

– Ikke en prekebror. Han skal leve det livet som Gud kaller ham til, der han kan se at han virker til sjelenes frelse.

– Og det gjør du ved å være synlig i offentligheten?

– Det er nok mixed motives. Jeg tror at jeg som alle andre har et behov for å bli sett, stikke meg ut og være til stede i media. Å sitte og bli tatt bilde av i klosterhagen synes jeg er helt topp. Men hvis det er hele båndet mitt, blir det en kort sang. Det blir bare navleskuende, ja, nesten onani til slutt. Mitt kall lodder dypere, og handler om behovet for en tilstedeværelse i en samtid som ikke har kontakt med Gud, men som har himla godt av å ha det. Jeg kan ikke stappe Gud ned i halsen på folk, men jeg kan heller ikke la være å vise at han finnes. En del av forkynnelsen min er å være til stede med drakten.

– En annen norsk prekebror gjorde noe lignende, nemlig Arnfinn Haram. Er han forbildet ditt?

– Arnfinn var helt enkelt min mentor. I kristen tradisjon har de troende opp gjennom alle tider hatt sine veiledere og mestere som de har fulgt. Dette er en gammel overleveringstradisjon. Det er mange som misforstår og tror at jeg prøver å være som Arnfinn, at jeg prøver å overta hans rolle. Jeg kan ikke fylle andre sko enn mine egne, men Arnfinn var en som åpnet dører for meg og la til rette for å bruke det offentlige rom som arena for forkynnelse.

MIN TRO-INTERVJU MED OLE JØRGEN ANFINDSEN: I ti år holdt islamkritikeren sin muslimske trosreise hemmelig.

Haavar Simon forteller at døra åpnet seg da han kom tilbake til Norge i 2012, etter sju år i Frankrike og England for å fullføre teologistudiene.

– Min holdning var: Ikke grip etter noe, men si ja når folk spør. Tanken var at Gud skulle vise meg veien. Så fikk jeg en mengde forespørsler fra avisredaktører og NRK og jeg vet ikke hva. Jeg merket at man var på jakt etter en stemme.

Kanskje er det min oppgave å gjøre noe konkret senere. Men først må jeg bare stå litt i erkjennelsen av det jeg har sett

LES OGSÅ: Kokkene er det nye presteskapet

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ny vei

– Jeg tror jeg har fått en dypere forståelse av lidelsen som mange mennesker lever i. Da jeg kom hjem, begynte jeg å tenke på hva jeg kan gjøre. Skal jeg gå til flyktningmottakene, eller til de fattige her i Oslo?

Han tar av seg brillene, tørker en tåre i hver øyekrok. Forteller at han ikke har fått bearbeidet inntrykkene godt nok ennå, men at det er godt å få sette ord på det. Svaret han har funnet så langt, er at han ikke skal kaste seg hodestups inn i flyktningarbeidet – ennå.

– Jeg skyver det ikke fra meg. Kanskje er det min oppgave å gjøre noe konkret senere. Men først må jeg bare stå litt i erkjennelsen av det jeg har sett. Avstanden har ganske enkelt vært altfor stor.

– Det må fordøyes før du kan handle?

– Ja, jeg må hvile i tilliten til at det å ha stått ansikt til ansikt med de aller fattigste kommer til å forme meg på grunnleggende vis. Vi er inne i det som pave Frans kaller barmhjertighetens år. Jeg tror det blir min oppgave framover å formidle en kristentro som stimulerer troende til å møte de minste, de fattigste.

– Det har du nettopp funnet ut?

– Ja. Denne dypere erkjennelsen har egentlig vært et sjokk for meg.