Inn i lyset

– Tenker du hele tiden på «memento mori» – husk du skal dø?

– Ikke hele tiden, men daglig.

– Hvorfor er du så opptatt av døden?

– Det grunnleggende vi lever i er liv og død. Kroppen vår er også bygget opp på balansen mellom liv og død. Celler skapes og dør hele tiden.

Han tar en liten pause.

LES OGSÅ : Presten på Svalbard er den eneste presten i landet som også bor i kirken

Døden ute

– Døden kan lære oss å ta vare på øyeblikkene. Den kan lære oss å prioritere slik at vi virkelig tar vare på det – og dem – som betyr noe for oss. Jeg synes den er skjøvet ut av den hverdagslige sfæren i vårt samfunn. I land som Romania og Bulgaria er det bare noen få prosent som ikke dør hjemme. I Norge dør omtrent hver tiende hjemme.

– Tror du på et liv etter døden?

– Jeg er fratatt muligheten til å tvile på et liv etter døden. Det er en del av sanseapparatet mitt, en del av virkeligheten min. Alt annet blir intellektuelt pjatt, egentlig.

De to siste bøkene til Audun Myskja handler begge om døden, og derfor starter dette intervjuet ved livets slutt.

I sofaen i Hotell Bristols bibliotekbar er han konsentrert til stede, bare minutter etter han, jagende inn døren, beklaget at han var fem minutter for seint ute.

Spesialisten i allmennmedisin har doktorgrad i hvordan musikk kan brukes i omsorg for demente. Sammen med sin kone driver han Senter for livshjelp som gir veiledning og kurs i «selverkjennelse, menneskelig vekst og bedre helse». Han er bredt opptatt av hva som helbreder mennesket. Blant de øvrige boktitlene hans finnes Helbred deg selv og Finn din indre kraft.

Fra intervjuet med Vårt Land skal han rett til Menighetsfakultetet for å holde foredrag om healing. Han skal snakke om spørsmål som han opplever er tabu i vitenskapen: Ligger det helbredende i personen selv, i helbrederen eller i noe større, noe som kan kalles Gud?

Audun Myskja vil svare «ja».

LES OGSÅ: Islamkritikeren som begynte å bøye seg mot Mekka

Spiseforstyrrelser

Hans sterke overbevisning om et liv hinsides dette skriver seg tilbake til noe som skjer 20. desember 1974. Til en biodynamisk gård i Irland han selv velger å dra, for å drive gårdsarbeid sammen med psykisk utviklingshemmede. Han er 21 år og alvorlig syk.

Siden 13-årsalderen har han utviklet anoreksi, etter hvert ledsaget av bulimi. Spiseforstyrrelsene har akselerert gjennom årene. Skolekarakterene har hele tiden vært gode, men drivkraften og retningen i livet forsvinner.

På gården i Irland får han kjeft og blir utstøtt fordi han ikke klarer å spise med de andre, men stjeler mat om natten. Til slutt får han store magesmerter, slutter å spise og blir liggende i senga. Ingen ser at han er alvorlig syk. Etter hvert slutter han også å drikke.

LES OGSÅ: Sylvi Listhaug fekk barnetrua frå farmor

Lysskikkelsen

– Jeg gikk inn i tåka. Likevel fikk jeg en klar tanke et sted fra periferien: «Nå skal du dø». I det øyeblikket den kom, var jeg ute av alle smerter, ute av all frykt for å dø, som hadde vært sterk hos meg. Bevisstheten var klar. Alt jeg hadde hatt gjennom livet ble tatt fra meg. Det siste var foreldrene og søsknene mine. En vemodig avskjed.

Opplevelsen fortsetter inn i et «fløyelsmørke» som ikke er truende, der han går gjennom lag etter lag av sinnet og oppdager en ukjent verden. Gradvis vokser det fram et sterkt lys og han blir oppmerksom på en skikkelse.

Skikkelsen kommuniserer med tre egenskaper som Myskja fester seg ved – absolutt visdom, absolutt kjærlighet og absolutt medfølelse. Skapningen ser ham med et blikk han ikke har blitt sett med tidligere. Han blir vist at den flinke ungdommen, best på skolen og i idrett, har vært en som vil oppfylle andres forventninger. Skikkelsen viser ham at råmaterialet til den ekte Audun Myskja ligger i sykdomssymptomene, i det som har fått ham til å misbruke kroppen og gjøre desperate handlinger.

– Fornektet du den du var før dette?

– Ikke fornektet, men jeg visste ikke hva eller hvem jeg kunne leve ut fra. Jeg hadde blitt servert ulike livssyn gjennom årene – fra Den norske kirke, Sosialistisk Ungdomsfylking, marxist-leninistene, eller bare fra det å leve et vanlig liv. Jeg klarte ikke å finne et sted der jeg fant en grunnvoll for å leve.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Søkeren

Oppveksten på sunnmørske Haramsøya og i Trondheim var god. Han var et ønsket barn i en stabil familie. Likevel ble han syk. Terapeuter og psykiatere ristet bare på hodet, all behandling var mislykket. Hans personlige krise var eksistensiell.

– Jeg er nok satt sammen på en annen måte enn en del andre mennesker.

Han har gått på gudstjenester, meditert og i vært kontakt med de store religionene og åndelige bevegelser, på leting etter fellesnevnere, etter noe som er det høyeste i mennesket. I ungdomsårene var han innom kristne miljø. I sin søken har han erkjent at alle religioner har berørt en kjerne i menneskelivet.

– Hva er kjernen?

– Det kan ikke sies i ord. Det er knyttet til at det finnes noe varig i mennesket, at det finnes noe som går ut over livet her på jorda, noe som gjennomsyrer alt vi er.

Noe av den dypeste uttrykksformen for det har han funnet hos kristne middelaldermystikere som Mester Eckhart og Thomas Á Kempis.

– Mester Eckhart har klart å formulere noe på 12-1300-tallet som står og dirrer like skarpt den dag i dag. Det er det som fascinerer meg med religion. Jesu ord også – at noen i en gammel kultur kan formulere seg med ord som står like duggfriske i dag – at et menneske er i stand til å si «himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ikke forgå». Hittil ser det ut til at han har fått rett.

«Jeg er»

Noe av den dypeste eksistensielle innsikt han har funnet i Bibelen er Moses sitt møte med Gud i den brennende busken. Busken sier «jeg er den jeg er».

Da Audun Myskja hadde sin nær-døden-opplevelse fikk han en eksistensiell erkjennelse, en bevissthet om seg selv som er lik budskapet fra den brennende busken: «Jeg er». Han nekter for at det er noe han har med seg fra sin tid i kirken.

– «Jeg er» er noe som skaker. Jeg sitter her og skjelver bare jeg tenker på det. Du spør hva jeg har funnet i min søken. Dette er det jeg har funnet, en grunnvoll, en visshet. Derfor har jeg ikke behov for å peke på hva som er feil med kristendommen eller den kristne kirke. Det blir for trivielt og for smålig.

Statskirken meldte han seg ut av. Når nattverden ble delt ut, var det ingen åndelig substans der, sier han. På en katolsk morgenmesse i Frankrike for femten år siden fikk han derimot en voldsom opplevelse i det presten delte ut nattverden og sa «Corpus Christi», selv om Myskja bare var en tilskuer. Hva som var forskjellig fra statskirke-nattverden klarer han ikke helt å forklare.

– I Frankrike hadde den ytre handlingen en indre substans.

– Hva skaper substansen?

– Dette er jo mysteriet. Det er det punktet jeg ikke kan forklare. Er det noen mennesker som er i stand til å ta tak i det?

– Er vi ved ordenes utilstrekkelighet igjen?

– Ja, jeg kunne tegnet, jeg kunne sunget, jeg kunne danset det, men jeg har prøvd og det blir misforstått.

Lytte til guddom

Audun Myskja tror det finnes en åndelig virkelighet, vevd inn i alt vi lever. Slik sammenfatter han kjernen i sitt livssyn.

Enkelte ganger kan han konstatere at den er nær, som en virkelighet som oppsluker personligheten – en større bevissthet som tar over. Andre ganger er det guddommelige lenger unna, for eksempel om han får noe så trivielt som en parkeringsbot.

Gud er ingen person for Myskja. Vi er alle en del av guddommen. Når mennesket er i stand til å tømme de vanlige tankemønstrene, så kan vi få kontakt med den.

– Det er derfor meditasjon er så stor del av mitt liv, og det er derfor det er så viktig for meg å lære andre å stilne sinnet. Da kommer det fram en fred, en stillhet – og der kan Gud tale.

Han mediterer hver dag, når han får et øyeblikk. I lange stunder og korte stunder, om det så er fem minutter bak en søyle i innsjekkingskøen på en flyplass.

– Meditasjon i seg selv er lytting, til det guddommelige, om du vil. Gud kan ikke tale så lenge vi er i våre tankemønstre. Jeg kan ikke leve uten kontakt med det guddommelige.

LES OGSÅ: Mannen som burde vært oppdaget av flere

Det kristne

Audun Myskja tror hans opplevelse nær døden varte i tre døgn. Det han kaller «kjerneopplevelsen» varte noen timer.

– Hvem var lysskikkelsen?

– Jeg vet ikke. Det kan ha vært Jesus, men husk på at jeg er forsker, og jeg prøver å ikke være blindt troende eller blindt forskende.

Selv om han ikke kan si at skikkelsen var Kristus, poengterer han at han har «en kjærlighet til essensen i det kristne».

– Det ligger en dyp sannhet der. Når jeg ser maktkamper i helsevesenet, ser jeg det darwinistiske dyrene som braker sammen og vil høyere opp i hakkeordenen. Kristus bærer med seg noe annet ved å nedverdige seg selv og gå inn i lidelsen. Han gikk ikke med fariseerne, men med tollere og syndere. Det er ganske unikt om du ser på religioner. Jeg tror ikke det er tilfeldig at helsevesenet har vokst fram i land der man har hatt en sterk kristen impuls. Her skjer en forvandling – å ikke bare med ubehag se den illeluktende, siklende personen som ligger der og skriker, men være i stand til empati.

– Er dette det samme blikket som lysskikkelsen så deg med?

– Ja, jeg føler det.

Øynene til legen blir blanke.

– Og jeg tror alle mennesker lengter etter å bli sett slik – respektert og godtatt slik de er.

Da han kom tilbake til livet etter sin intense opplevelse i Irland, ble han sakte frisk igjen. Han hadde fått en retning i livet. Lysskikkelsen hadde gitt ham en oppgave: Han skulle bli lege. Det var et kall, ikke noe valg.

I tillegg skulle han utvide medisinen med et åndelig perspektiv, var beskjeden. Det handler nettopp om at hvert menneske har en verdi, er verdt å bli løftet, forklarer han.

LES OGSÅ MIN TRO MED PETER HØEG: Livet har mer

Syngeboller

På hjemmesidene til Senter for livshjelp skrives det at «vi har fått inn et nytt parti ekte gamle syngeboller fra Tibet, som blir stadig vanskeligere å få tak i. Disse syngebollene er terma-skatter med spesielle egenskaper knyttet til materialisering av åndelig visdom.» og «som er preget inn med dype åndelige hemmeligheter som åpner seg for den som er klar når tiden er inne.»

Myskja blir stram i maska når han får lest opp teksten og sier at det ikke er han som har formulert den.

– Det ligger et mysterium i syngebollene som folk opplever har hjulpet dem og bringer dem nærmere… en essens de søker i seg selv. Jeg skjønner hvordan det kan se ut utenfra, men de er fra er en kultur der folk har bedt og meditert daglig, som har satt alt sitt inn på en guddommelig virkelighet.

– Hva gjør syngebollene for deg?

– De gir meg direkte tilgang til åndelige dimensjoner, til en tilstand av dyp meditasjon.

– Hva er det som virker?

– Det er det som ligger bak klangen.

– Og hva er det?

– Det er mysteriet.

I en e-post dagen etter intervjuet skriver Audun Myskja:

«Jeg skal se nærmere på hjemmesiden vår, som jeg ikke har sjekket på lang tid – takk for tipset!»

Teksten på nettsiden er nå endret.

LES MER: Her finner du flere intervju i serien Min tro