Ubrukte barnesko

En lang, tynn kropp lener seg tungt mot det hvite bordet i inngangshallen på Smyrnakirken. Det er en time siden menigheten i Gøteborg serverte det daglige brødet til byens hjemløse og fattige. En liten håndfull henger fortsatt igjen.

Tomas Sjödin prater seg systematisk innom alle. Pinsepastorens ord er som oftest åndelig føde, men nå handler de om å redde en villfaren sjel fra hurtig­matens helvete.

– Pasta er ikke så dumt. Banan er også bra.

Han lister opp flere alternativer til burger og brus. Mange som er innom har et dårlig kosthold. Selv slipper han billig unna, mener han.

– Jeg spiser altfor mye. Likevel er jeg helt fettfri, sier Sjödin og griper om magen som ikke er der.

LES MER: Per Sandberg ber når han blir forbannet

Lugne pinsevenner

Som en legering av Per Arne Dahl og Egil Svartdahl har pastoren, forfatteren, TV-mannen og radioprateren blitt fast inventar i det svenske Folkhemmet. Flere ganger har han blitt stemt fram av Sveriges Radios lyttere som den de helst vil høre på, og det er vanskelig å spasere med ham i gatene i Gøteborg uten at han blir stoppet.

Sjödin vokste opp i Kramfors kommune, på østkysten i Nord-Sverige. Dette er arbeiderbevegelsens arnested. En blodrød bygd politisk. I 1931 ble fem arbeidere skutt og drept av militære som var satt inn for å beskytte kontraktsarbeidere som var leid inn under en streik.

– Det var et samfunn preget av arbeid og slit. Man skulle gjøre nytte for seg, sier Sjödin.

Arven fra hjemstedet sitter i ham ennå. Han skriver bøker om å hvile, men løper fra boklansering til pastorgjerningen til radioprogram til kona Lotta og tilbake igjen.

– Jeg er et fryktelig rastløst menneske, men jeg lever som jeg lærer. Man skal jobbe hardt seks dager i uka og så hvile. Det er skapelsesordenen for meg, sier han.

Filadelfia-menigheten han vokste opp i, besto av litt over hundre medlemmer. «Lugne pinsevenner», kaller han dem. Begge foreldrene var aktive.

– Jeg tilhører dem som har mye godt med seg fra oppveksten. Foreldrene mine sendte meg ut livet med Gud som en støtte i livet, snarere enn et problem, sier han.

MIN TRO: Det er noen usynlige i leiligheten til Hanne Sørvaag

Ulykken

En varm høstdag ble den trygge guddommen stilt på prøve. 18 år gamle Tomas hadde hatt lappen i elleve dager. Bestevennen Göran satt i passasjersetet, 14 år gammel. De hadde jaktet på smale grusveier for å teste bilen, en blå Volkswagen fra 1962, kjøpt for tusen kroner av en kvinne i menigheten. Grusen hadde sprutet rundt dem, og de hadde smilt fornøyd.

På hjemveien gikk det galt. Det hadde ikke gått fort. 60 kilometer i timen, kanskje 70. Men 18-åringen var ikke erfaren nok til å takle svingen. Bilen­ mistet veigrepet og ble kastet rundt. Flere ganger. Da den stoppet, lå Tomas med hodet på Görans bilsete. Han var den eneste i bilen. 14-åringen hadde blitt slengt ut av bilen i rundkastene og havnet under bilen. Han døde senere på sykehuset av skadene.

Skyldfølelsen flommet over unggutten.

– Under begravelsen følte jeg at alle i hele rommet så på meg som en morder, sier han.

Den uproblematiske barnetroen holdt ikke. Alt var bygd på at Gud er god, at han løser alle problemer, at han fikser det som er ødelagt.

– Når det ikke skjedde, begynte­ jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Jeg følte meg veldig ensom, selv om mange forsøkte å hjelpe meg, sier Sjödin.

MIN TRO: Simon Flem Devolds bekjennelse

Sluttet sirkel

I ettertid har han forstått at ulykken flyttet ham til et nytt sted i livet.

– Jeg kjente meg ikke igjen i det nye landskapet, jeg tittet mot Gud og kjente ikke ham igjen heller. Men etter en stund, da tåken hadde lettet, skjønte jeg at nå så jeg Gud fra en ny vinkel. Dette har skjedd gang på gang, og gjør at Gud bare blir større og større med tiden.

Han peker på kaffekoppen sin og kaller den for Gud, og mens han gjør en sirkelbevegelse rundt den hvite koppen setter han fingeren på usynlige punkter underveis.

– Jeg har vært her, her og her. Og jeg regner med at jeg i løpet av livet må dit, dit og dit.

Han slutter sirkelen.

– Til slutt kommer man tilbake til sin barndoms tro – den aller enkleste, sier han.

MIN TRO: Det står ofte skrøpelig til med SV-toppens kristentro

Livskallet

Etter ulykken fortsatte Sjödin å arbeide på lageret i farens tekstilbedrift. Tanken var å bli dekoratør, en som pynter butikkvinduer og utstillinger. Men kameratens død snudde opp ned på alle framtidsdrømmer. Bare én tanke ga mening: Å gå inn i tjeneste for Gud.

– Jeg kjente på at jeg skyldte­ mitt liv, og begynte å jobbe i barne­arbeidet i en liten menighet i Västervik i Småland. Uten ulykken hadde jeg nok ikke blitt pastor.

– Var det da en mening med ulykken?

– Nei, men det ble en mening. Jeg tror ikke ulykken skjedde for at jeg skulle bli pastor. Ulykken skjedde fordi ulykker skjer. Men alt kan i Guds hender bli noe bra. Jeg tror ikke Gud ville hans død. Han hadde et helt liv foran seg.

– Da kommer vi inn på den allmektige Gud...

– Der har jeg et veldig enkelt syn. Jeg tror ulykker bare skjer og at mennesker av og til blir syke – det er sånn livet er. Gud er den som lider mest over det, men jeg tror ikke han vil det. Og det reiser tusen nye spørsmål om Guds allmektighet som blir for kompliserte for noen av oss.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER ]

Høyrøstet

Barnearbeidet i Västervik ble starten på en ny livsvei som etter hvert førte ham til Smyrnakirken i Göteborg, Sveriges nest største pinsemenighet som i dag teller 3.300 medlemmer. Det tok ikke lang tid før den da 25 år gamle ungdomspastoren begynte å spane inn Lotta, selv om begge lenge latet som de var helt uinteresserte i den andre.

– Der jeg er et følelsesmenneske med store høyder og dype daler, er kona mi jevn som en strek. Hennes ro, fasthet og sunne fornuft har betydd mye for meg. I alle fall da vi oppdaget at to av barna våre ikke var friske, sier han.

Salveduk

Tomas og Lotta Sjödin har fått tre barn. Den eldste, Karl-Petter, ble født 4. april 1987. «Mor og barn har det bra», sto det i journalen på sykehuset. Og de hadde det, de første årene. Helt til de oppdaget at Karl-Petter begynte å glemme de få ordene han hadde lært seg. Gradvis gikk det opp for dem at de hadde et multihandikappet barn.

Nestemann, John, var et frisk barn. Det trodde de også minstemann Ludvig var. Men lillebroren minnet mer og mer om storebroren. Plutselig hadde de to rullestoler i huset. To sønner med aggressiv og framskridende hjernesykdom.

– Heldigvis klarte Lotta å dempe alle mine tanker om å jage Gud.

– Jage ham?

– Ja, dette var på den tiden jeg begynte å bli en offentlig person, en up-and-coming predikant som skrev en del i avisen. Det gjorde at flere tok kontakt, sier han.

Da folk hørte om sykdommen til barna, vekket det noe i dem. Ekteparet fikk mange tilbud og syner, beskjeder om at de måtte dra hit og dit og legge salveduker under soveputa for at guttene skulle bli friske. En mann hadde en åpenbaring om at Karl-Petter skulle bli frisk og gå igjen. Han trodde så sterkt på det at han kom på døra til familien med en matrosdress og et par sko i størrelse 26.

– Jeg hadde nok falt for mye, hvis det ikke var for at Lotta sa stopp. Hun mente at hvis Gud ville helbrede barna våre, så kom han til å gjøre det uten at vi behøvde å løpe rundt.

– Hva tenkte du om det?

– Jeg var villig til å fornedre meg selv og gjøre hva som helst. Lengselen var så sterk. Men i etterkant innser jeg at Lotta reddet troen vår.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fri fra helbredelse

– Hva hadde det gjort med deg om du hadde fulgt synene som folk hadde?

– Da hadde jeg fortsatt å jage Gud overalt helt til noe skjedde. Det hadde nok smuldret opp troen og gudsbildet mitt til slutt. I stedet har tiden med barna våre gjort Gud mye virkeligere, større og tryggere.

– Da dere fikk vite at den yngste sønnen deres også var syk, spurte kona di deg hvordan du nå skulle klare å forkynne en god Gud. Hva svarte du?

– Jeg svarte vel ikke på det. Jeg tror jeg bare fortsatte likevel. Men jeg ga meg selv fritak fra noen emner i en periode. Det var noen år der jeg aldri snakket om helbredelse. Jeg syntes det var vanskelig å være frimodig når det ikke hendte noe hos oss.

Likevel tvilte han aldri på Guds eksistens.

– Jeg er marinert i Gud og klarer ikke å tenke at han ikke finnes. Men jeg har tvilt på hans karakter, og jeg har vært skuffet over Gud.

Forgylt rullestol

Nesten hver dag tenker Sjödin på den lille havnebyen Liguria i Italia. Det var der han sto med mobiltelefonen i hånda, så ut over det blå havet og fikk høre at livet til den eldste sønnen var i ferd med å renne ut. Da han la på, var Karl-Petter død. 15 år gammel.

Nesten hver dag tenker han også på den tidlige morgenen ved frokostbordet da den yngste sønnen sank sammen. Ingenting hjalp. Alt Sjödin kunne gjøre var å holde rundt ham og stryke ham over armene og kinnene. Ludvig ble 14 år gammel.

– Frykter du døden?

Sjödin legger hodet på skakke og tenker seg om.

– Jeg er ikke helt trygg, sier han til slutt.

– Altså, jeg har ingen dødsangst, for jeg tror på en god og barmhjertig Gud. Men jeg er ikke helt lugn, for jeg kjenner mine svakheter og feil. Det hender jeg ligger våken om nettene og tenker: Holder jeg mål? Er det godt nok?

– Tror du at du vil møte sønnene dine igjen?

– Absolutt. Det har jeg aldri tvilt på. Hele Bibelen snakker om en kroppslig gjenforening. Paulus skriver om at vi kommer til å ha vår egen personlighet og skikkelse.

– Vil de være handikappede i himmelen?

– Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det. Der er Lotta og jeg litt ulike. Jeg har aldri sett dem gå noe mer enn et par, korte steg i toårsalderen. Jeg har alltid sett dem i rullestol, så jeg er fornøyd om de kommer rullende i en forgylt en. Lotta kjøper ikke den. Hun tror de vil springe imot oss. Uansett er det viktigste for oss at vi kjenner dem igjen. Men det er antakeligvis Lotta som har rett. Hun pleier å ha det.

Högblått bånd

Sjödin mener han har mest bruk for Gud når han er lykkelig. Det er ytterst sjelden han finner et menneske som klarer å romme takknemligheten han bærer på. Når han blir spurt om et eksempel, får han et lurt drag over det smale ansiktet. Øynene bak de runde brilleglassene glimter til.

I dag er det nemlig Sveriges nasjonaldag, og Sjödin er innstilt til Hans Majestät Konungens medalj, den svenske versjonen av Kongens fortjenstmedalje. Han har sverget på å ikke si noe, men klarer ikke helt å la være.

– Åttonde storleken på högblått bånd för kommunikasjon i existensiella frågor.

Han siterer tildelingsbrevet. Medaljen får han om ti dager.

– En slik ære er vanskelig å dele med noen, for det blir lett oppfattet som skryt. Da er det godt å ha Gud, slik at jeg kan si «takk, kjære Gud». Det blir også en måte å flytte alt bort fra meg selv, for jeg ser alt som en gave.

Daglig brød

Vi beveger oss ut i de vindfulle gatene. Store eiketrær duver over oss. På baksiden av kvartalet som Smyrnakirken eier, møter vi fire-fem svensk-iranere som har vært og hentet seks søppelsekker med gårsdagens brød fra lokale bakere. Første gang de kom til kirken, var det fordi de fikk bruke lokalet til å demonstrere mot styret i hjemlandet. Det endte med at flere hundre ble døpt.

– Hvorfor er det viktig for deg at andre mennesker begynner å tro på Gud?

– Fordi et menneske som lengter etter en tro ikke blir et helt menneske før han får kontakt med Gud.

– Så det handler om å bli et helt menneske, ikke om frelse?

– Det er kanskje samme sak. Å bli frelst er å bli hel. Det er mye teologi som ikke handler om skyld og nåde, men om skade og legedom. Jeg dras mot at frelse er et biologisk begrep mer enn et juridisk begrep, sier han og speider etter den blå bussen som skal ta ham hjem til kona.

Limt Jesus

Hver dag sover han middag, helst på slagbenken hjemme på kjøkkenet. På veggen henger et krusifiks han kjøpte på et bruktmarked i en liten landsby på den italienske øya Sardinia. Den ene armen til Jesus er limt fast etter at den løsnet og hang slapt ned. For Sjödin er Jesu ansikt helt avgjørende for troen.

– Jeg kan ikke bare si Gud. Jeg må vite at Gud er en person jeg kan ha en relasjon til, og for meg er det Jesus. Uten Jesus blir Gud ubegripelig, sier han.

Hver gang han glir inn i søvnen på slagbenken, ser han bort på den medtatte gjenstanden. Så sier han Jesus. Jesus, Jesus, Jesus.

– Det er noe spesielt med Jesu navn. Det er så godt å uttale, et makeløst konsentrert navn, kristendommens kjerne. Det gjør kroppslig godt å si det høyt. Men nå høres jeg ut som en gammel pinsepredikant, det hører jeg.

– Det er kanskje det du er?

– Det er sant. Det er det jeg er.