En parodi på seg selv

Komikeren Jon Niklas Rønning er ikke til å kjenne igjen.

Min tro

Rønning er varm. I starten var det mye fresing, men nå ser det ut til at det bare er en slags ulming. Likevel er det et eller annet der inne som presser på og vil ut, noe som det er lagt lokk på. Til slutt åpner Rønning seg opp.

Ut kommer en perfekt, gyldenbrun vaffel.

– Dette er samme type vaffeljern som farmor har. Jeg måtte lete lenge etter det, men det var så kult at vi har samme navn, sier Jon Niklas Rønning (35) og peker på den svarte metallplata med «Rønning» i sølvgrå skrift.

Likør

Vaffeljernet ble skrudd sammen i Oslo på 1950-tallet. Tjue år senere ble komikeren Rønning skrudd sammen i samme by.

Det vil si, komiker var ikke den lille gutten med hjemmeværende mor i et nabolag uten barn, kun tre gamle damer som drakk likør og luktet som gamle møbler. Det var fortsatt mange år til han skulle finne fram til makkeren Anders Bye, og enda flere år til de skulle stå på scenen og lage TV-programmer som duoen «Bye & Rønning».

Hjemme i det mursteingrå huset fra 1915 gledet moren Sølvi seg til jul hele året. Men det handlet mer om familiekos enn budskapet om at Gud ble menneske. Faren Øyvind var utmeldt av statskirken og avfeide sønnens spørsmål om hva som skjer etter døden med at «da blir alt svart». På skolen fikk Jon Niklas fritak fra kristendomstimene og sendt til en livssynsundervisning sterkt preget av vikarer og utetimer. «Lyfsyn», sto det på kladdebøkene til skolekameratene.

– Som barn visste jeg ingenting om Gud og Jesus og alt det der, sier han.

Men så kom påskeferien.

LES OGSÅ: Dette må være tidenes innsats på «Et barn er født i Betlehem»

Vitne til tyveri

Skoler har en hang til å markere inngangen på alle ferier. Ekeberg skole var ikke noe unntak. Lærerne hadde trommet sammen et elevkor i skoleaulaen som skulle sette alle i påskestemning med sanger som Påskemorgen slukker sorgen og Dine hender er fulle av blomster. Rett før barnestemmene brøt ut i hallelujakoret i sistnevnte sang, kom verselinja:

Graven fant jeg tom.

Han var ikke der.

Det skremte vettet av den hallelujasyngende niåringen som aldri hadde vært i kirken, aldri hadde sett en dåp eller bedt en aftenbønn.

– Jeg hadde ikke noe bakgrunn for å forstå konteksten dette ble sagt i, og syntes det var kjempeskummelt med en tom grav. Det var som tatt ut av en skrekkfilm, som et spøkelse som reiste seg fra grava, sier Rønning.

Han synger raskt igjennom sangen for å mimre, bommer på melodien et par ganger. Minnet om den tomme grava preget forholdet hans til kristendommen i flere år etter, mener han.

– Jeg tenkte bare at dette måtte jeg holde meg unna, og var irritert på alle som kunne servere noe sånt til barn, sier han.

Året etterpå ble han vitne til innbrudd. Tyven knuste vinduet, stakk hånda inn og låste opp døra. Så forsynte han seg av smykkeskrinet mens gutten så på. Faren var knust da han kom hjem og skjønte hva sønnen hadde sett. Hva kunne gjøre ham glad igjen? Tiåringen grep sjansen og spurte om de kunne leie Life of Brian, som han hadde fått beskjed om at han var for liten til å se.

– Monty Python harselerte med menneskers blinde tro på en smart måte. Det ufarliggjorde religionene litt, sier han.

LES OGSÅ: Slik har synet på Jesus preget Norge

Åpenhet

Barndommens motstand mot tro har bleknet de siste årene. Nå mener han å se en fellesnevner i både etablerte religioner og nyåndelighet: At mennesket har et behov for noe å vende seg mot når man ikke finner svar som strekker til. Og at han har det samme behovet.

– I perioder med sorg vender vi oss helt naturlig til en kraft som kan gi oss svar på hvorfor livet er som det er. Det er der jeg tror det guddommelige ligger. Selv den mest knallharde ateist vil kjenne igjen maktesløsheten og spørre om hvorfor livet er som det er, sier han.

Han drar stolen tilbake og legger det ene beinet over det andre.

– I det hele tatt synes jeg det er noe pretensiøst over å si at man vet om Gud finnes eller ikke, men jeg tror at livet har en større linje enn bare det jordiske. I mangel av noe bedre bilde vil jeg si at det er en kraft, sier han.

– Kan du ha et personlig forhold til denne kraften?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er mer en følelse av noe det er godt å vende seg til i vanskelige og gode stunder. Jeg forbeholder meg retten til å ikke vite mer, og i det ligger en åpenhet for alle mulige svar.

LES OGSÅ: Julaften er ­dagen da nordmenns barnetro skinner­ sterkest

Evig ironiker

Jon Niklas Rønning har et utseende som blir sømløst eldre. Som om han var født med høye viker og skjegg, og at aldringen bare skjer ved at vikene blir større og skjegget lengre. Mens han snakker, drar han ustanselig i skjegget, kjæler nærmest med det.

«Alle komponister har kun to melodier i seg, resten er variasjoner av disse», sa George Gershwin. Rønning kommer også i to arketyper: Komikeren som harselerer med, parodierer og bryter ned alt han kommer over – og den uironiske melankolikeren som kan si ting som «kjærlighetens kraft er enorm» uten å smile skeivt.

Den siste utgaven er en reaksjon på årevis med ironisk hardkjør.

– Jeg var en evig ironiker som brukte humorskjoldet hele tiden. Det var umulig å skjønne hva jeg egentlig mente om ting. Da jeg bodde sammen med Anders (Bye, red.anm.) hang vi bare ting på veggen som vi syntes var tåpelige. Alt som luktet av pompøsitet var gøy å bryte ned, sier han.

– Jeg gjør ikke sånt lenger. Når man går så inn i humoren at alt man prater om med venner blir ironisk, blir man lei til slutt. Jeg har alltid hatt behov for å mene noe på ordentlig. Det er noe behagelig med alvor, sier han.

Det preger spaltene han skriver for VG og de store regionavisene. De handler om hvorfor han er vegetarianer, hvordan møtet med gatehunden Twiggy smeltet hjertet hans og at han synes barn burde kjede seg mer. Han legger med andre ord hodet på blokka.

– Alt som er pompøst og åndelig er fy-fy for en komiker. Vi skal være jordnære realister som med sylskarpe humorskalpeller skal dissekere samfunnet. Når vi begynner å holde noe for sant og viktig, risikerer vi å bli en av dem vi parodierer, sier han.

SE VIDEOKLIPP MED RØNNING: Meningen er å løfte blikket

Alenepappa

Og sånn er det. Han er i ferd med å bli en parodi, et vrengebilde av den han en gang var. Minnene fra 20-årene er en grøt av festing, direktesendinger, manusøving over telefon ved midnattstider, uinspirerte nachspiel og angst for å ikke ha mer å gi. Nå spiser han sakte av en vaffel med blåbærsyltetøy, og sier:

– Jeg har skjønt hvorfor jeg havnet på denne planeten. Det er ikke bare for å lage parodier og sketsjer, men for å være med Gabriel.

For halvannet år siden klamret Rønning seg til stolen på fødestua og hadde en vedvarende «småprat med noe større». Alt gikk bra. Men tre uker senere ble den rastløse komikeren alenepappa.

Bakgrunnen er komplisert å fortelle om offentlig, men innebærer et langt, turbulent forhold som endte i et hardt samlivsbrudd. I årevis hadde han solt seg i rampelyset, men levd i mørket hjemme. Mer vil han ikke si. Dette er ikke lenger bare hans historie. Det er også sønnens.

– Det å få barn endret meg noe enormt. Plutselig var det øyeblikket som gjaldt. Helt motsatt av hvordan jeg hadde levd livet mitt fram til da, med tiårsplaner og karrieremål.

Han kaller det for «å bli utsatt for livets seremonier».

– Bryllup, begravelser, fødsler. De er så urokkelig knyttet til noe annet enn fornuften. Og det du føler i de situasjonene, er antakelig det som er sant. Hva tenker du egentlig om troen din når et familiemedlem skal begraves? Er det ikke annerledes enn når du sitter på puben med en øl og sier det du tror er korrekt å si?

Eks-hypokonder

Rønning har ingen planer om å dø ennå. Han har ingen planer om å tenke på døden, en gang. Som tidligere hypokonder har han allerede hatt en rekke dødelige sykdommer som aldri ble påvist. Alt handler om å fortrenge den siste fienden mest mulig.

– Men jeg har hatt perioder med mer heavy dødsangst enn jeg har nå. Å ha fått barn gjør det nesten mulig å forsone seg med døden, for man ser naturens gang. Men jeg er så redd for at jeg ikke skal rekke å gjøre nok. Så jeg vet ikke om det er av frykt eller av åpenhet at jeg tror det skjer noe etter døden.

– Hva tror du skjer?

– Det må være en løsning på gåten vi mennesker funderer på. Selvfølgelig håper jeg at man møter igjen folk man er glad i. Det er ikke en realistisk tanke, men jeg klynger meg til det og vil kreve min rett til å håpe på det. Det kan jo også hende det blir svart, men det er milliarder av muligheter.

– Jeg hører at du helgarderer deg?

– Når man ikke vet hvordan det går, må man dikte. Da vil jeg ikke ha den skandinaviske, mørke slutten. Jeg vil ha den lykkelige, amerikanske Hollywood-slutten.

Budapest

Det finnes flere måter å helgardere seg på. Som frilanser og uhelbredelig katastrofetenker har Rønning vært varsom med pengene. Etter ti år i samme leilighet har den minst doblet seg i verdi, og han har ingen planer om å kjøpe seg noe større. Og hvis det butter helt, har han en hemmelig plan: Leie ut leiligheten og flytte til Budapest. Der ligger en månedslønn på rundt 4.000 kroner. Han beskriver sitt første møte med Ungarns hovedstad som «guddommelig».

– Det jeg føler i den byen, er det jeg har søkt hele livet. Jeg tenker daglig på at der skulle jeg vært, men jeg klarer ikke å forklare hva som gjør det.

Rønning mener nordmenn ikke er takknemlige nok for godene vi har.

– Vi skal bo større og bedre, låne over pipa. Men i Budapest er det familier i kommunistblokker som har et sterkere samhold enn man har i villaer i Norge. Dessuten bruker vi tiden vår på ting som er så åpenbart meningsløse.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Avslørt

Han begynner å snakke om sosiale medier, at vi ser mer på telefonene enn på ungene, at vi har glemt hvordan det er å ha øyekontakt. Så går han til angrep på kjendistilværelsen.

– I bransjen jeg er i skal alle bli kjendiser og berømte. Det er en higen etter verdier som er tomme, som ikke finnes. Det er vondt å se på Paradise Hotel-deltakere som tror eksponeringen er god, når de i virkeligheten bare blamerer seg.

– Lett for deg å si som allerede er kjendis.

– Som om Røkke skulle klaget over at det er så mange som vil tjene penger? Joda, jeg er like stor skyld i det. Men jeg har opplevd dette, og vet at det er ingenting som endrer seg. Du kan ha bra med seere og folk kan kjenne deg igjen, men livet blir ikke bedre av den grunn, sier han.

Helt siden de første, famlende stegene på de skrå bredder, har Rønning levd med en konstant frykt for å bli avslørt.

– Jeg går jo og tenker at jeg kan ingenting, og at noen snart vil avsløre meg. Snart ser de at det jeg gjør ikke er noe å rope hurra for, sier han.

Lenge trodde han at når han bare fikk hovedscenen på Latter, da kunne han lene seg tilbake og lese alle de bøkene han alltid hadde utsatt.

– Da jeg kom så langt, ble jeg bare redd for å miste det. Alt som har med å bli sett og elsket og applaudert på scenen er en evig kamp. Jeg tror at alle som tror de skal bli lykkelig av karrieren, blir ulykkelige. De viktigste verdiene er familien, vennene, reisene og kjærligheten – ikke å få skryt av sjefen på mandag.

---

Fire raske

  • Gud er: et annet ord for kraften vi vender oss mot når våre egne svar ikke strekker til.
  • Jeg kan ikke leve uten: dem som står meg nær, skrivingen min og Budapest.
  • På min gravstein skal det stå: «Han drømte om å bli Ole Paus, men endte opp som en parodi.»
  • Boken alle må lese er: Where I'm calling from – utvalgte noveller fra briljante Raymond Carver.

---

---

Jon Niklas Rønning

  • 35 år, ett barn, kjæreste med Monika Csango. Født og oppvokst på Ekeberg i Oslo.
  • Skuespiller i NRK-serien Midt i smørøyet som tolvåring. Ble senere skolerevyinstruktør, journalist i Aftenposten, sivilarbeider, telefonintervjuer, trubadur og tekstforfatter.
  • Slo igjennom med humorduoen «Bye & Rønning» i 2006, og har siden hatt flere hundre sceneshow, TV-programmer og radiosendinger. Duoen er kjent for sine parodier av kjendiser.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro