Kjærligheten er størst av alt, men ikke alltid sterkest

I sjette klasse hadde jeg en kjæreste som spurte meg om jeg virkelig alltid var så glad. Og ja, jeg var både trygg og glad. I femte klasse var jeg ganske sliten av å gå på skolen, og da foreldrene mine kom hjem fra konferansetime var jeg fullstendig klar over at innsatsen min ikke hadde vært noe å skryte av. Moren min sa at noen ganger trenger kaniner en gulrot. Hun hadde lagt merke til at jeg hadde begynt å spare til en gitar, og hvis jeg tok meg sammen, ville de gi meg gitaren i julegave. Jeg holdt avtalen, og fikk en Sigma til 1.300 kroner. Men tilværelsen har tynne vegger. Det skal ikke veldig mye til før livet vårt ser helt annerledes og kanskje helt forferdelig ut.

Teologen Jørgen K. Bukdahl definerte en gang borgerlighet som å søke sikkerhet. Og når jeg ser på foreldrene mine, kan jeg se at de har søkt s­ikkerhet gjennom en voldsom arbeidsvilje. De var ikke materialister, men de passet på tingene sine og ville gi barna sine en fremtid med muligheter. De gikk på Skansevejens Skole i Nørresundby, og ble kjærester på en skoletur til Norge. Det var visstnok i sjuende klasse.

Da jeg en gang gikk ut på kjøkkenet og spurte mor om hun var lykkelig, svarte hun ja. Hun forklarte at hun var lykkelig fordi hun alltid kunne regne med at far kom hjem til oss når han var ferdig på jobb. Slik var det ikke alltid i det hjemmet hun kom fra, der morfar slet på havnen i Ålborg. Far var økonomisjef på Dansk Salt i Mariager, og i tillegg formann i skolekommisjonen og varmeverket, aktiv i den lokale fotballklubben og AaB Fodbold-tilhenger. Mor var hjemmeværende til jeg begynte i andre klasse, da fikk hun seg en deltidsjobb på dommerkontoret i Mariager. Når jeg kom hjem, sørget hun alltid for at det var ettermiddagsmat. Om kvelden satt vi ofte på kjøkkenet, der jeg fikk et glass melk og kanskje et par kjeks. Alt sammen var svært stabilt, og preget av overskudd.