Kerstin Ekman, Selma Lagerlöf og de svenske skogene

Midt imot Mårbacka, Selma Lagerlöfs barndomshjem, ligger en skogkledd ås. En sti som snor seg opp den bratte åsen har fått tilnavnet Back-Kajsas väg, etter barnepiken som bodde i en liten torpstue i bakkene der. I den første delen av sine memoarbøker forteller Lagerlöf om hvordan hun i en alder av tre og et halvt år våkner i sin seng og ikke kan kjenne sine ben. Skrekkslagen over sin avmakt begynner hun å gråte. Da kommer den storvokste og strenge Back-Kajsa inn – og løfter henne så lett som om hun var en kattunge.

Bruddet

Det er en halvtimes gange over åsen til Mårbacka fra vårt sommersted. Hver gang jeg går den turen og svinger inn på stien som har fått sitt navn etter Back-Kajsa, merker jeg hvordan jeg beveger meg inn en biotop som har levd ubrutt siden den tiden Selma ble båret i bakkene: de høye, staselige furustammene, den angende mosebunnen, og alt derimellom av vekster og kryp, fuglene oppe i tretoppene, ekorn som løper opp og ned stammene, maurtuene ved trærnes føtter. Men i vår ble jeg møtt av et forferdende syn: det som var et levende dyp av grønt i alle nyanser som man ikke kunne kjenne slutten og begynnelsen på, der åpnet seg nå et stort sår i landskapet, et hoggefelt.