– Jeg tror at det som skjer nå, kan redde liv

Anna Kuoljok har tent tre lys i ildstedet, árran, midt i kirkegamma i Drag på Hamarøy. Ovenfra kommer lyset ned. I ovnen er det full fyr. Den skal gi varme til Olav Fykse Tveit kommer, preses for biskopene i Den norske kirke. Ute suser den kalde vårvinden. Kanskje er det litt som i Hamarøy: Det er vår på gang, men den slipper ikke helt til. Det er stadig viktige lyspunkter, men den kalde vinden er der i et slag før du vet ordet av det.

For Anna Kuoljok er det en tøff dag. Gårsdagen rippet opp i mye, og en konsekvens av alt hun har stått i over år, er også at hun lever med posttraumatisk stress.

I går kveld ankom preses med følge til noen dagers besøk i det lulesamiske området her i Hamarøy, den sørlige delen av det som før var Tysfjord kommune i Nordland. Preses har selv spurt om å få komme hit nå, få dager etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport, der et eget kapittel tar for seg svikt overfor samfunnet her i Tysfjord.

Kommisjonen skriver at konsekvensene av fornorskingen her er alvorlige og godt dokumenterte, men at Tysfjord også har kommet langt i å ta oppgjør, bearbeide og sette ord på uretten, blant annet i et samarbeid mellom Den norske kirke og lokale og samiske aktører. Den trekker også fram «de mange samiske kvinner og menn fra Tysfjord som har bidratt til et oppgjør med vold og seksuelle overgrep».

Alle har tapt

Første post for preses er en lukket visning av dokumentaren som filmskaper Frode Vestad har jobbet med i fem år: Samiske fortellinger om rett og urett i Hábmer/Hamarøy.

Anna Kuoljok er en av tre som forteller fra sin historie. De andre to er sokneprest og prest i lulesamisk område, Rolf Steffensen, og Anne Kristin Gurák, som har vært medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen og er seniorrådgiver ved det lulesamiske senteret Árran.

Etter filmens slutt forteller de tre om en fastlåst situasjon, også seg imellom. De vil sannhet, forsoning og reparasjon, men akkurat nå vet ingen av dem hvordan det skal gå til.

For lulesamiske Anna Kuoljok handler det ikke minst om at kirken ikke egentlig forstår hennes relasjon til naturen.

– Den relasjonen er så viktig for meg. Det er der jeg blir påminnet om mine verdier. Som same har vi en personlig relasjon til alt i skaperverket, og et personlig språk for det gjennom historiefortellinger og ritualer.

I dokumentarfilmen forteller Kuoljok at hun etter å ha arbeidet 15–20 år mot overgrepene som har preget lokalsamfunnet, så seg nødt til å si opp jobben som diakon, melde seg ut av Den norske kirke og flytte. Prest Rolf Steffensen sier i filmen og i samtalen etterpå at han gjorde noen vurderinger av sin taushetsplikt som gjorde hennes posisjon svært vanskelig, og dette er noe av bakteppet, men ikke alt.

Presten trekker senere fram at det som har skjedd gjennom fornorskingen, er noe alle bærer skader av.

– Alle relasjoner er utfordra og skadd, også mine. Sånn er det.

Han husker én ting fra talen som Dagfinn Høybråten holdt da han overrakte Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i Stortinget, og det er at hele Norge har tapt.

– Jeg har også tapt. Filmen er et uttrykk for det.

Anne Kristine Gurák har i filmen fortalt om hvordan hun forholder seg til «lappjenta» i seg, og også hvordan den læstadianske forsamlingen har vært et sted som har gitt henne viktig tilhørighet.

– Vi strever her. Det er smertefullt å være vitne til. Jeg er helt rådvill, sier Gurák.k

Sannheten og det hellige

Fykse Tveit sier etter filmen at han kjenner en stor ærbødighet over at de tre vil dele det de gjør.

– Dere viser i filmen en brutal åpenhet som kan føre oss nærmere denne 700-siders rapporten mer enn mye annet. Jeg har en sterk følelse av at det er dette det handler om.

Fykse Tveit var her for mange år siden, da han ble invitert til et seminar om sannhet og forsoning.

– Dette var stedet jeg fikk på en måte en åpenbaring i mitt liv. Seminaret ga en sterk forståelse av hva det er å snakke sant. Du blir dratt inn i det hellige. Jesaja er en profet som opplever å møte det hellige. Han blir taus – og erkjenner sin og folkets synd. Men når det sanne blir sagt, blir det stedet hellig. Det fører til et kall til å dele sannheten.

Teologiprofessoren Jacob Jervell snakket den gangen om Romerbrevet ut fra setningen: «For Gud gjør ikke forskjell på folk».

– Det drev meg i de ti årene i Kirkenes verdensråds arbeid ute i verden til å møte mennesker i lignende situasjoner med dette perspektivet. Mine erfaringer gjør at jeg tror at vi kan fortsette å tro at sannheten gjør fri, sier Fykse Tveit.

Svikt fra samfunnet og kamp mot overgrep

I juni 2016 satte VG nasjonalt søkelys på et større omfang av seksuelle overgrep som Tysfjord har slitt med i lang tid. Elleve personer stod fram med sin historie. Flere år før, i 2007, hadde et foreldrepar sendt brev til statsminister Jens Stoltenberg der de ba om regjeringens hjelp til å stoppe seksuelt misbruk av barn og unge i Tysfjord. Etter hvert har politiet avdekket over 150 saker.

Nærmere 70 prosent av sakene tilhører det lulesamiske miljøet, mange med tilknytning til det læstadianske miljøet, framgår det av en rapport fra Nordland politidistrikt i 2017. Selv om 30 prosent av overgrepene var tilknyttet befolkningen ellers, ble mye av oppmerksomheten rettet mot sider ved det samiske samfunnet, skriver Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Den peker også på at år med undertrykkelse og diskriminering har ført med seg mangel på tillit mellom den lulesamiske befolkningen og offentlige myndigheter, som kan ha innvirket på tiden det har tatt før problemet kom for en dag.

Kommisjonen skriver at det er funnet høyere forekomst av vold, overgrep og helseplager blant samer enn i den ikke-samiske befolkningen. Samme tendens finnes i internasjonal forskning der urfolk blir sammenliknet med majoritetsbefolkningen i samme land.

Rolf Steffensen understreker at overgrepsproblemene må ses som et utslag av fornorskingen, at det samiske folket ble nedvurdert og at samfunnet gjorde flere grep som fungerte dårlig. I Tysfjord ble samer flyttet fra sine hjemplasser.

Tanken var at de skulle få bedre boliger i tettsteder. Der de bodde, hadde de også fisket og plukket molter, og høstet av naturen. Mens de hadde levd i fred og ro i veiløse samiske samfunn, fikk de nå naboer som så ned på dem, og mistet mye av det som hadde vært viktig. Mange ville ikke vite av sin samiskhet og ville beskytte barna sine ved å unngå at de lærte samisk.

Hellemofjorden i hjertet

Noe av dette får preses et innblikk i da følget tar båtturen inn i en av Tysfjordens fjordarmer, inn til bygda Musken og lengst inn Hellemofjorden til Hellemobotn.

Der inne i bygdene er det som om stemningen skifter og blir lettere og åpnere. Det er stolthet og glede i blikkene. Erling Urheim er en av dem.

– Musken er en del av meg. Vi bor fast på Drag, men bor her litt om sommeren. Jeg vil si at hele mitt liv dreier seg om Hellemofjorden. Mentalt sett er jeg her hele tida og ønsker at Musken skal utvikles. Det er fint å være en moderne nomade, sier Urheim.

Utenfor Musken skole forteller han om sin far, Mikal Urheim, som var lærer i 21 år her og ved gamleskolen noen steinkast nedenfor. Faren satt i Samerettsutvalget som regjeringen oppnevnte i 1980 i kjølvannet av Alta-saken, og som Carsten Smith var leder for. Smith har beskrevet Erlings far som en høvdingskikkelse. Mikal Urheim fikk Kongens fortjenestemedalje og nevnes som en som tidlig tok initiativ for å få opprettet Sametinget.

Men engasjementet for samisk språk, kultur og rettigheter hadde en pris for Mikal Urheim og familien. Han som også var predikant i den læstadianske forsamlingen, ble utstøtt fra den i 20 år. En bror av Erling Urheim tok sitt liv.

– Han var psykisk syk, men det er en del av det som skjedde. Han sa sjøl at han ikke orket å leve lenger, fordi presset på vår familie var så stort.

Urheim forteller hvordan den politiske kampen for samiske rettigheter skapte ny intern strid i den samiske befolkningen. Noen ville etter fornorskingspresset bare være nordmenn og være ferdig med det.

– Det var mange som mente at samisken ikke skal ha noen plass. De har kjent fornorskingen på kroppen og bærer på en skam de ikke klarer å håndtere. Så rettet de det mot oss som kaller oss samer i dag, sier Urheim.

I skammekroken

Mareno Mikkelsen er i slutten av 70-årene og viser preses loftet på gamleskolen, som var soverommet for ham og ni medelever. De lå de to stykker i hver seng. Veggene er fortsatt lysegrønne.

Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver at samisk kultur hadde et egalitært syn på naturen. Det var grunnleggende forskjellig fra den hierarkiske forståelsen av verden som kom inn i senmiddelalderen og preget kristendommen. Den skilte mellom ånd og materie, med det åndelige øverst, og det materielle nederst. Det førte til ideen om at naturen er fri for ånd.nd.d.

– Når jeg får brukt det samiske språket, det er da jeg kommer fram, sier han.

Mikkelsen viser hvor hans pult stod i klasserommet, og går bort og viser hvordan han stod i skammekroken, hvis han i et friminutt hadde blitt tatt i snakke samisk.

– Jeg bærer på en tung sekk. Hver gang jeg skal fortelle om dette eller hører på rapporten fra kommisjonen, så flyter det bare opp i meg.

Må tas imot

Ingar Kuoljok er advokat og kommer herfra, men valgte å ikke fortelle sin historie til kommisjonen. Han hadde ønsket at den innrettet seg mer slik sannhets- og forsoningsarbeidet ble drevet i Sør-Afrika, der historiene ble fortalt til et domstolslignende organ, ledet av Desmond Tutu, men der poenget ikke var å idømme straff først og fremst.

– Det er sårbart å gi en slik historie, og viktig at du får en bekreftelse, at den tas imot, og at det ikke bare er et intervju der det skal bli en del av et materiale, sier Kuoljok.

Han mener også at måten den norske kommisjonen har jobbet på, ikke gir samme rom for at følelsene kommer fram i det som fortelles. Derfor mener han at det blir viktig nå framover, at følelser og smerte kommer fram og bli anerkjent.

– Det er når historiene og følelsene blir anerkjent på en verdig måte at det skapes rom for forsoning, sier Kuoljok.

Arven etter Thomas von Westen

Anna og Ingar Kuoljok har startet arbeidet med en tidslinje over det som har skjedd både de siste 15 årene og langt bakover. De tror at dette kan bli et viktig verktøy til å forstå. Ingar Kuoljok viser til at det første møtet med kirka i området, var med presten Thomas von Westen som kom hit i 1721, med sitt ønske om å drive misjon blant samene. I beskrivelsene von Westen ga videre, reagerte han på det han mente var samenes avgudsdyrkelse, gjennom folkelig bruk av ritualer, joik, offersteiner og trommer.

Von Westen skriver også, ifølge kilder Sannhets- og forsoningskommisjonen gjengir, om hvor forargelig det var at samene aldri straffet sine barn som han mente var ulydige. Han reagerer også på det han beskriver som kvinnenes herredømme og tyranni over sine menn.

– Jeg ser dette som startpunktet for den endringen som har skjedd. Det har lagt grunnen for vold og overgrep mot kvinner og mot barn. Alt henger sammen, sier Ingar Kuoljok.

Han understreker at det ikke bare er dette bakteppet som er årsaken.

– Samiske menn har gradvis lært at de har høyere verdi enn kvinner. Det er noe vi som samisk samfunn må ta tak i, og en stor utfordring for oss som samfunn, men også for kirka.

Samer på likefot møtte hierarkiet

Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver at samisk kultur hadde et egalitært syn på naturen. Det var grunnleggende forskjellig fra den hierarkiske forståelsen av verden som kom inn i senmiddelalderen og preget kristendommen. Den skilte mellom ånd og materie, med det åndelige øverst, og det materielle nederst. Det førte til ideen om at naturen er fri for ånd.

«Samisk tradisjon har derimot sett mennesket som en del av naturen i et likeverdig forhold til alle skapninger», skriver kommisjonen.

Selv jobber Kuoljok også for å få hjem hodeskallen til blant andre sin tippoldemor Inga. Han frykter at den er en av flere som ble gravd opp her i traktene på det samiske gravstedet på holmen Vánasjsuollo, som betyr «De dødes øy», for å bli brukt i raseforskning på 1920-tallet.

Samtidig ble det gjort målinger av levende samer. Forskerne fra Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo ønsket å finne mest mulig «raserene samer». En av dem som ble dokumentert og fotografert i disse målingene, var Anne Kristine Guráks tippoldemor.

Traumenes pris

Inne i Drag og Helland kirke gir røde lyskastere et varmt preg i lokalet. En god del mennesker har tatt turen til konserten som den lulesamiske artisten Ronja-Katrin Larsen skal holde.

Før konserten har hun vært ute på kirkegården. Her ligger to brødre gravlagt. Den ene døde i en brann som fireåring, den andre omkom i en bilulykke da han var ungdom. Familien og lokalsamfunnet trodde at de psykiske problemene som Larsens mor strevde med, var følger av disse tragediene. I 2015 tok moren sitt liv. Halvannet år etter kom VGs sak «Den mørke hemmeligheten», der morens historie var omtalt. Der understreker Larsens søster, Marion Anne Mienna, at moren de siste årene hadde fortalt at problemene startet etter seksuelle overgrep i Tysfjord i tenårene.

– Nå skal jeg endelig få spille litt for moren min og brødrene mine også, sier Ronja-Katrin Larsen mellom sangene.

Hun har en mørk, varm stemme. Tekstene er klare. De handler om det hun har opplevd, det hun står i. Hun sier at åpenhet er ferskvare. Hvis hun slutter, blir terskelen mye høyere.

«Ikke la det ta deg, du må være sterkere», synger hun i en av låtene.

I publikum tørkes det noen tårer. Andre er blanke i øynene. Larsen forteller at psykiateren nylig fortalte at hun har diagnosen bipolar affektiv lidelse type 1. Psykiateren sa at dette var noe hun var arvelig disponert for, men at det var årevis med traumer som har utløst lidelsen.

– Da kjente jeg et sinne jeg aldri har kjent på tidligere.

Begynnelsen på en samtale

Inne i auditoriet på Árran begynner folk å samle seg. Det er dagen etter konserten. Kirka og det lulesamiske senteret har invitert til «De viktige samtalene – La oss begynne: Sannhet og forsoning – hva nå i Hábmer/Hamarøy». Ordstyrer er tidligere sametingspresident fra stedet, Sven-Roald Nystø. Han gir ordet først til Anne Kristine Gurák. Hun har fått tildelt overskriften: «Har vi den nå, sannheten?»

Gurák forteller om konserten kvelden før, og spør: Hva er sant?

– Vi vet ofte at hva som er sant er knytta til makt, at noen har makt til å definere virkeligheten vår. Da jeg hørte på Ronja, tenkte jeg at nå lærer jeg litt om sannhet, om forsoning. For jeg tror at det handler om å ta tilbake sin egen virkelighet. Det som kjennetegner en urett og krenkelse, er at vi mister virkeligheten, spesielt hvis det er noen som er viktige for oss som krenker oss. Man gir slipp på sin egen virkelighet for å holde fast på relasjonen.

[ Avviser at religion har betydning for overgrepene i Tysfjord ]

Etter panelsamtalen er det mange i salen som tar ordet. Til slutt takker Beate Ráhka-Knutsen, konstituert direktør ved Árran, preses og følget for at de prioriterte å komme til Hamarøy akkurat nå.

– Personlig er jeg også veldig glad for den handa dere strekker ut til den læstadianske menigheten gjennom å besøke dem på morgenen. Det er fint.

Til Vårt Land skriver Egil Skalltje i Den læstadianske forsamling i en tekstmelding:

– Vi hadde et kort møte, og en fin samtale med preses Olav Fykse Tveit. Utover dette tenker jeg at det ikke er så mye mer å si.

«Gud gjør ikke forskjell»

Olav Fykse Tveit trekker fram to sider som viktige ved besøket i den læstadianske forsamlingen. Det ene handler om at Den norske kirke også sentralt anerkjenner hva forsamlingen betyr og har betydd som åndelig hjem for mange i den samiske befolkningen, særlig for foreldregenerasjonen og bakover.

Den andre handler om at for å gå videre, må alle prøve å finne måter å forholde seg til hverandre på, og styrke relasjoner til alle som kan være med på å skape forandring.

Preses har opplevd at besøket i Hamarøy betydde noe, og merker seg at det å møte hverandre på den måten blir viktig framover.

– Vi har tapt, men vi må også komme videre. De har forventning til at kirka skal være en pådriver, og det må vi også merke oss.

En forløsning

Ronja-Katrin Larsen forteller at det var spesielt å besøke sin mors grav før hun skulle holde konsert. Det ble en konsert der hun følte seg hjemme, fikk kontakt med publikum og bare kunne være.

– Etterpå fikk jeg en dundrende hodepine, men det betyr kanskje at det ble litt sterkt for meg også.

Hun synes forsoning er så vanskelig.

– Jeg husker at Sannhets- og forsoningskommisjonen var på besøk her for en tid tilbake. Jeg følte at det besøket kanskje var en slags forløsning. Det betydde veldig mye. Jeg håper at dette vil gjøre folk godt. Det tror jeg egentlig, men samtidig vet jeg at mange samer ikke har tillit til storsamfunnet lenger, og det tar veldig lang tid å bygge opp igjen.

– Hva slags respons får du fra sambygdinger?

– For det meste er det bare fine, gode ting. Men jeg har vokst opp i en læstadiansk forsamling. Der har ikke musikk sånn som dette alltid vært så satt pris på. Jeg vet faktisk ikke hvordan det er i dag. Jeg måtte ta et valg for mange år siden, at musikk er min lidenskap. Men det kommer nok alltid til å være folk som ikke liker det jeg gjør, og det har ikke jeg overskudd til å ta stilling til.

Hun var litt spent på hvem som kom til å møte opp. Tankene om hvem som ikke kom til å komme, viste seg nok å stemme. Men det er mye støtte.

Selv tenker hun på hva moren hadde tenkt hvis hun hadde fått oppleve dette.

– Jeg tror at det som skjer nå kan redde noen liv.

[ Et trygt rom i Tysfjord ]