Jeg ser på Gud – Gud ser på meg

INDRE BLIKK: Kan vi vende vårt indre blikk mot Gud og se, her og nå, hvordan Gud ser tilbake – på oss? spør jesuittprest Robert Marsh.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne saken ble først publisert i magasinet STREK nummer 2 i 2019

I så lang tid som det tar å si ett Fader vår, står jeg ett eller to skritt unna den plassen der jeg skal kontemplere eller meditere. Med sinnet vendt oppover grunner jeg på hvordan Gud vår Herre ser på meg og så videre. Så bøyer jeg meg eller gjør annet tegn på aktelse.

Slik lyder det tredje av Ignatius’ såkalte «tillegg» – generelle retningslinjer «for å kunne gjøre øvelsene bedre og for bedre å forstå hva man lengter etter», myntet på alle bønner og åndelige øvelser vi utfører. Utsagnet kan virke overraskende. Ganske få følger anvisningen, iallfall ikke utenom retretter.

Ignatius setter fingeren på et fundamentalt problem som preger våre bønner, vårt liv og måten vi snakker med andre om Gud på

—  Robert Marsh, jesuittprest

Like fullt vil jeg hevde at dette tredje tillegget ikke bare hjelper oss i øvelsene, men også gir oss et perspektiv som er essensielt for å tillempe den ignatianske spiritualiteten. Ignatius setter her fingeren på et fundamentalt problem som preger våre bønner, vårt liv og måten vi snakker med andre om Gud på. Men ikke bare identifiserer Ignatius problemet – han tilbyr også en motgift.

Samlet sine viktigste åndelige erfaringer i boken Åndelige øvelser. Boken har en punktvis, fire ukers plan for bønn og meditasjon som skal utføres enkeltvis i taushet, under jevnlig veiledning.

---

Ignatius av Loyola (1491–1556)

  • Grunnla Jesuittordenen i 1540.
  • Født i en adelig familie i spansk Baskerland som Enneco López de Loyola.
  • Oppdratt som ridder og hoffmann under Ferdinand V, der han også ble soldat.
  • Ble sterkt grepet av å lese helgenbiografier og en skildring av Jesu liv under et sykeleie.
  • Samlet sine viktigste åndelige erfaringer i boken Åndelige øvelser. Boken har en punktvis, fire ukers plan for bønn og meditasjon som skal utføres enkeltvis i taushet, under jevnlig veiledning.

Kilde: Wikipedia

---

«Sinnblindhet» og autisme

Som mange vet, er barn opp til fireårsalderen ikke fullt i stand til å forstå at andre mennesker har egne sinn med sitt eget uavhengige innhold. En treåring tror gjerne at alle vet det hun vet, og alle ser det hun ser.

Psykologene kaller dette mind-blindness, de er «sinnblinde». En gang mellom tre- og fireårsalderen begynner barn å innse at andre mennesker både vet, ønsker og forventer andre ting enn dem selv. De får evnen til det litteraturen kaller «å mentalisere»

Jeg forventer ikke egentlig at Gud skal mene noe om mine indre opplevelser

—  Robert Marsh, jesuittprest

Enkelte barn utvikler imidlertid aldri en adekvat evne til å mentalisere og forblir i stedet mer eller mindre sinnblinde resten av livet. En slik tilstand går under begrepet autisme. Autistiske barn kan fint relatere til andre mennesker på et visst nivå, men de gjør ikke spranget inn i andres hoder og ser verden gjennom deres øyne.

De forstår ikke fullt ut at andre er personer akkurat som dem selv, med egen kunnskap, intensjoner og følelser. De blir derfor frustrert over omgivelsenes uforutsigbarhet i og vil i stedet prøve å opprette en viss struktur ved hjelp av ritualer og repetisjon. Når saker og ting ikke følger sine vante mønstre, kan de reagere med stahet og utbrudd.

Autisme er et godt bilde på hvordan de fleste av oss ber. Vi har en tendens til å være sinnblinde i vårt forhold til Gud: Vi tror Gud simpelthen vet det vi vet, ser det vi ser – og stopper dermed sjelden opp og spør Gud hva han faktisk ser, vet eller føler.

Bibel 1966

Vi synes gjerne det er vanskelig å la Gud tre inn i vår bønn som en virkelig, levende person. I stedet misbruker vi navnet «Gud» som benevning på våre egne projiserte tanker og følelser. Du er kanskje helt annerledes enn meg, men la meg fortelle om mine egne erfaringer, så kan du gjøre deg opp din egen mening.

En overraskende Gud. Som et autistisk barn tilnærmer jeg meg bønn med et arsenal av metoder for å minimere kaoset i mitt indre liv, med ritualer og regler som kan «temme» mitt indre kaos. Jeg fokuserer på mine egne behov og begjær, mine egne intensjoner og innsikter, min egen fortrøstning og fortvilelse.

Bønnelivet mitt består mest av meg som tenker, meg som føler, meg som snakker eller meg som tier. Ytre sett handler jeg nok stort sett i henhold til min overbevisning om at Gud trer inn i mine bønner som en person. Jeg bruker mye tid på å henvende mitt indre til noe jeg kaller Gud. Men i virkeligheten pendler denne interne øvelsen gjerne mellom to talemodi: Enten snakker jeg til meg selv, eller så snakker jeg til min forestilling av Gud. Det er selvsagt ikke bare snakk – jeg har en taus side også, et slags «innoversyn», eller jeg bare sitter opp og ned.

Bønnelivet mitt består mest av meg som tenker, meg som føler, meg som snakker eller meg som tier

—  Robert Marsh, jesuittprest

Av og til leser, maler eller skriver jeg. Men disse aktivitetene endrer ikke hovedmønsteret – de bare utvider og ekstrapolerer det. Ikke sånn å forstå at denne «bønnen» er kjedelig; den kan være nydelig, eller forferdelig, avhengig av sinnsstemningen eller livet for øvrig. Men det den er og forblir, grunnleggende, er min – mine tanker, mine følelser, mine ord, min stillhet.

Så når min åndelige veileder spør meg hvordan Gud har svart på min indre monolog, vet jeg gjerne ikke. Jeg har ikke latt Gud avbryte meg. Jeg mener ikke at jeg har snakket og snakket og aldri lyttet – «Tal, Gud, din tjener hører.» Men selv når jeg prøver å lytte, selv når jeg oppriktig ber om svar på et dypsindig spørsmål, pleier jeg de facto bare å spørre, og så straks begynne å gruble på diverse svar Gud kanskje har gitt meg allerede, i stedet for å spørre Gud og vente på et svar. Hva Gud angår, er jeg av natur sinnblind.

Jeg forventer ikke egentlig at Gud skal mene noe om mine indre opplevelser – eller de ytre, for den saks skyld. Når jeg en sjelden gang kommer ut av denne blindsonen, har jeg fortsatt en svært abstrakt tilnærming til Guds perspektiv. Jeg lurer på hva Gud kan tenkes å se eller føle eller mene, i stedet for å prøve å oppdage hva Gud faktisk ser, føler eller mener.

JESUITTPREST: Robert R. Marsh er en engelsk jesuittprest.

---

Robert Marsh

  • Robert R. Marsh er en engelsk jesuittprest fra Oxford, opprinnelig utdannet innen kjemi.
  • Etter jesuittstudier i London og Berkeley og tjeneste ved Loyola Hall i Liverpool virker han nå ved Campion Hall, Oxford.

---

Jeg er opptatt av hva Gud ville sagt, snarere enn av hva han sier. Selv når jeg forventer noe mer, selv når jeg er åpen for at Gud kan tre inn i bønnen min som en virkelig person med virkelige følelser, ønsker og behov – selv da er alle de indre autistiske ritualene mine så sterke, at det er en kamp å fullføre. Den åndelige sinnblindheten min stikker dypt. Hva verre er, jeg tror stadig jeg har kommet over den.

Modernitetens fengsel

Hvorfor er jeg slik? Det kan jo ha personlige grunner, at jeg tilfeldigvis er en stakkars sjel som er underutviklet på dette området. Men jeg tviler på det. Jeg våger påstanden at alle jeg har snakket med som åndelig veileder eller på retreat, er sinnblinde til en viss grad.

Vi lar ikke Gud være et levende nærvær – et faktisk subjekt – i livene våre

—  Robert Marsh, jesuittprest

Åndelig autisme er en aktuell diagnose for vår tid. Vi lar ikke Gud være et levende nærvær – et faktisk subjekt – i livene våre, kulturen vår har nemlig lært oss at Gud ikke kan opptre, eller iallfall ikke opptrer, på den måten.

Et uttrykk som «kulturen vår» er så klart litt imperialistisk. Jeg sikter til det velutdannede Vestens moderne kultur. De som skriver om slikt – la oss kalle dem kulturanalytikere – bruker ordet «moderne» i en helt spesifikk betydning. De mener ikke bare «nytt» eller «oppdatert», men refererer til den kulturelle strømningen som har vart i århundrer i Vesten, og som trolig hadde sin spede begynnelse for omkring fem hundre år siden. I den forstand levde Ignatius selv ved modernitetens begynnelse, og han er også dens mest arketypiske helgen.

Denne moderniteten har et knippe karakteristiske grunnholdninger som vi gjerne tar for gitt, eller i det minste må kjempe i motbakke mot. La meg nevne fire av dem, fire kulturelle holdninger som gjør oss disponert til å være sinnblinde overfor Gud – to som berører menneskenaturen og to som berører vårt syn på Gud.

1. Individualisme

Vi anser oss selv som individer og handler som individualister. Når middelalderens mennesker ville ha sikker kunnskap, så de til andre mennesker for basis. De så til tradisjonen. De så til autoriteter. Senere filosofiske retninger har sett et annet sted – de har vendt seg til individet, til subjektet. Hva kan jeg egentlig vite? Hva kan jeg være sikker på? Hvordan kan jeg løsrive meg fra andres feilaktige oppfatninger? Disse spørsmålene fascinerer oss fremdeles.

Hvordan kan jeg bli fri? Hvordan kan jeg fatte egne valg? Hva forteller mine egne erfaringer meg om ditt eller datt? Hvem er jeg i meg selv? I stedet for å verdsette det vi springer ut fra, er vi opptatt av hva vi kan skape oss selv til. I stedet for å verdsette våre foreldres livsmønster, vil vi uttrykke vår unike egenart. I stedet for taust å tåle lidelse, vil vi ha terapi som kurerer oss.

Vi er i det hele tatt subjektive, ekspressive, terapeutiske individualister. Ikke rart bønnene mine bare handler om meg, meg, meg.

2. Tvil

Hvis jeg tar på alvor tanken om at Gud kan vise seg i bønnene mine med sine egne tanker og følelser, iler et annet moderne syn til med motforestillinger: Vi er opplært til å tvile, til å være skeptiske. Moderniteten har vært som besatt av spørsmålet om metode. Hvordan kan jeg bli sikker i min sak?

Den har dessuten gjerne lent mot tvil. Vi lurer på hvordan vi kan være sikre på noe som helst. Vi vil ikke bli lurt av våre egne innfall. Hvordan kan jeg vite sikkert at dette er Gud og ikke bare ønsketenkning? Hvordan kan jeg vite om ordene jeg hører, er fra Gud, og ikke bare er projeksjoner av mine indre behov? Etter Freud og Marx vet vi mer enn noen gang om alle de mange måtene vi kan ta feil på, ofte ubevisst. Er det ikke da best å tro så lite som mulig?

Burde jeg ikke bare holde meg til mine egne erfaringer og holde Gud utenfor? Det er vanskelig nok å påstå noe om min egen erfaring – hva slags underlig skrue vil attpåtil påstå at Gud snakker til ham? Ikke rart jeg har lave forventninger til bønn, ikke rart jeg holder det enkelt. Reflekterer jeg kun på mine egne erfaringer, risikerer jeg heller ikke å dumme meg ut ved å tro at Gud kan snakke til meg.

3. Overnaturlig inngripen

Hvis filosofien har balet med sikker viten i 500 år, så har teologien balet like lenge med guddommelig inngripen. Hvordan forholder Gud seg egentlig til verden? Hva kan Gud, i konkret, fysisk forstand, egentlig gjøre? Tror vi på mirakler? Er ikke verden snarere en avmystifisert maskin?

Karikaturen av middelalderen fremstiller den som yrende av overtro, med engler og demoner på lur rundt hvert hjørne. Fremveksten av det moderne har avskaffet engler og demoner, til fordel for konfektesker og tv-skjermer. Kanskje er det en lettelse.

Men det som har gått tapt på veien, er oppfatningen om at Gud kan være en del av menneskers hverdagserfaringer. Vitenskapen har presset Gud ut til kulturens yttermarger. Og bildet av Gud har blitt vannet ut, temmet. Tyrannen som blander seg i alt, har blitt redusert til en fjern og upersonlig «første beveger». Ikke en Gud jeg forventer at skal uttrykke synspunktene i bønnene mine.

4. Gud som en person

Dette bringer oss til spørsmålet om hvorvidt Gud er en person. Dette problemet er ikke egentlig moderne, det er langt eldre. På retrett spør mange: «Hvorfor må jeg fortelle Gud dette – vet ikke Gud alt allerede?»

Hvis Gud er uforanderlig, allvitende og fullkomment kjærlig, hvordan kan Gud ha sinnsstemninger, følelser, ønsker, til og med behov, og attpåtil uttrykke dette til meg i bønn?

Hvorfor skal vi kommunisere med en slik Gud? Hvordan kan jeg overhodet påvirke denne Guden? Det er mulig Gud ser på meg, men gir det noen mening å grunne på hvordan han ser på meg?

Ignatius og modernitetens fall­gruver

Ignatius og hans Åndelige øvelser skriver seg tilbake til modernitetens spede begynnelse. Ignatius har én fot stødig plantet i middelalderen og den andre i den moderne epoken. Det briljante ved Ignatius, slik jeg ser det, er at han tilbyr et perspektiv, en åndelighet, som er moderne uten å gå i modernitetens fallgruver.

Det tredje tillegget oppsummerer synet hans. Ignatius gir her en pekepinn, ikke bare for bønner og alle slags åndelige øvelser, men også en veiledning som taler til selve livsstilen vår. Med en enkel setning inviterer Ignatius oss til stadig å inkludere Gud i vår mentalisering, stadig fremholde Gud som virkelig.

Gud skapte mennesket

Når vi begynner å be, er det ikke som et isolert individ – vi begynner med å la en annen se på oss. Vi går raskt videre til id quod volo, nåden jeg dypest sett lengter etter. Men aller først får vi, i et kort øyeblikk, erfare at vi selv er etterlengtet, at vi begynner utenfor oss selv, at den vi er, ikke er selvskapt. Vi er ikke self-made. Snarere mottar vi oss selv, i den andres blikk. Slik tar Ignatius brodden av vår iboende individualisme. Også tvilen vår undergraver han.

Der vår epistemologi tar utgangspunkt i tvil, tar Igantius utgangspunkt i tillit – ikke tillit i betydningen det motsatte av tvil, men en tillit som undergraver tvil. Vi betviler våre sanser. Vi betviler fakta. Vi betviler oss selv. Men Ignatius vil ikke at vi skal la bønnen begynne i faktaenes, empiriens og tingenes sfære – han peker vei mot en sfære av fellesskap. Sant fellesskap begynner alltid med tillit, det puster tillit slik vi puster luft. Vi gjør klokt i å betvile tingene, men like klokt i å ha tillit til personer.

Når jeg stopper opp og ser på Gud som ser på meg, hvem er det som gjengjelder blikket mitt?

—  Robert Marsh, jesuittprest

Enhver relasjon krever en grunnleggende tillit. Erfaringene våre kan kjølne denne tilliten, i noen tilfeller må den tones ned, til og med trekkes tilbake. Men uten iallfall et minstemål av tillit forblir vi ensomme og isolerte. De som kjenner ham, vet at Ignatius ikke er noen talsmann for naiv godtroenhet.

Vi påvirkes av mange slags ånder, gode og onde, og Ignatius gir retningslinjer for å skjelne dem fra hverandre. Men denne dømmekraften kan bare operere i en atmosfære av grunnleggende tillit – før vi innrømmer at vi har en opplevelse, og lar opplevelsen utvikle seg, har vi ikke grunnlag for å bedømme den. Vi kan ikke skjelne på avstand. Du må involvere deg, ta sjansen – bare på det grunnlaget kan du vurdere frukten og foreta nødvendige justeringer.

Dømmekraft forutsetter relasjon. I det tredje tillegget inviterer Ignatius oss inn i en kompleks, relasjonell virkelighet. Hvis Gud ser på oss, er Gud også i relasjon til oss. Idet vi prøver å forstå denne relasjonens beskaffenhet, kan vi fokusere enten på Gud eller på oss selv. Vi kan reflektere over hvordan det er å bli sett på. Hva føler jeg? Vi kan også reflektere over den Gud som ser, og hvordan denne Guden er.

Hva føler Gud? Idet vi veksler mellom disse to gjensvarene på Ignatius’ invitasjon, begynner de gradvis å smelte sammen, å berike hverandre, å veves sammen til noe intrikat og vakkert. Jeg ser på Gud som ser på meg som ser på Gud. Når jeg ser på den Gud som ser på meg, er det ikke snakk om simpelthen å se den andre som ett objekt blant mange, men om virkelig å se, betrakte, kontemplere.

Du trodde du gjorde noe noenlunde trygt – å be – men oppdager i stedet at du står ansikt til ansikt med en virkelig person

—  Robert Marsh, jesuittprest

Vi ser hverandre. Dette blikket forvandler – det er et møte. Dette møtet er en prøvestein. Moderniteten betviler at Gud kan handle, og betviler at Gud er en person. Ignatius spør om vi kan bevege oss forbi vår tvil. Kan vi oppdage en Gud som kan handle, som er en person?

Når jeg stopper opp og ser på Gud som ser på meg, hvem er det som gjengjelder blikket mitt? Det er et spørsmål for erfaringen, ikke for teorien. Når mennesker først har erfart den levende Gud, oppdager de samtidig ofte at opplevelsen av bønn ikke er helt formbar. Den har preg av noe gjenstridig. Den Gud de møter i bønn, er ikke bare en projeksjon.

Bønn blir overraskende. Busken brenner, men den brenner ikke opp. Du stiller et spørsmål, men svaret sjokkerer deg. Du leter ett sted, men Gud viser seg på et annet. Du føler én ting, men Gud føler noe annet. Når bønn blir et møte med den levende Gud, blir den uforutsigbar.

Du trodde du gjorde noe noenlunde trygt – å be – men oppdager i stedet at du står ansikt til ansikt med en virkelig person. Vill eller vennlig, lys eller mørk (hvem vet?), men det er en annen, en som er virkelig – ikke deg selv. Ignatius vil at alle åndelige øvelser skal være et møte med den levende Gud, nok en knute i den fellesskapsveven som er vevet i blikkene som utveksles mellom deg og Gud. I dag smiler Gud.

I morgen er Gud trist. I overmorgen kanskje han sover, eller danser, eller gråter, eller er sint. Jeg kan ikke vite hvordan Gud ser på meg uten selv å se på Gud. Jeg kan ikke finne på, eller gjette meg til det, eller minnes tidligere bønnestunder. Den eneste måten å gjøre det Ignatius ber meg om, er å vende mitt indre blikk mot Gud og se, her og nå, hvordan Gud faktisk ser tilbake … på meg.

Slik kan det Ignatius kaller «kollokvien», samtalen med Gud, bli en virkelig samtale, «venn til venn», ikke bare en nølende monolog. Bare i lys av et slikt møte kan alle anmerkningene, prosedyrene og prosessene ha noe for seg. Språket i denne artikkelen er gjennomsyret av syn – se, stirre, betrakte, kontemplere – men jeg kunne like gjerne brukt hvilken som helst av de andre sansene. Mange av oss forestiller oss Gud lydlig: Vi hører Gud snakke.

Andre føler Gud som en berøring: De kan ikke for alt i verden si hvordan Gud ser på dem, men de kjenner vekten av Guds hånd på skulderen sin. Det er kommunikasjonen som betyr noe – hvordan det skjer, er underordnet. Det tredje tillegget har mer for seg enn en snedig åpningsreplikk i bønnens verden.

Ignatius’ Gud er en aktiv Gud, en Gud som ikke nøyer seg med å stå på avstand og betrakte, en Gud som engasjerer seg intimt med enhver som ber. En slik Gud er milevis fra den kulturelle karikaturen jeg presenterte tidligere. En slik Gud lar seg møte, kjenne. En slik Gud føler, handler, samhandler. En slik Gud har personlighet.

Marsh bruker begrepet «Theory of Mind». For mer om begrepene på norsk, se Finn Skårderud: https://psykologisk.no/2016/05/hva-ermentalisering/

Denne artikkelen har tidligere vært trykket i jesuitt-tidsskriftet The Way: www.theway.org.uk.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje