– Samisk åndelighet er for meg disse fjellene. De er trygghet og tilhørighet. For meg så lever hele fjellet.
Ole Henrik «Heihka» Kappfjell prøver å sette ord på hva som står på spill. Det er langt mer enn beitearealer.
– Det står så sterkt at man får disse fjellene i arv. Forfedrene og arvefjellene henger i hop. Vi er bare et speilbilde av verden på den andre siden der forfedrene er. Det har jeg funnet mye styrke i.
Nå står det ytre sett om rettssaken om vindkraft i hans beiteområde for rein. Den starter 30. mai. Men spørsmålet river opp lag av erfaringer med storsamfunnet, og røsker i dypet av den samiske sjelen og kulturen han er en bærer av.
Samtidig jobber sannhets- og forsoningskommisjonen, som Stortinget har bedt granske uretten begått mot samer, kvener og skogfinner. I juni leverer de rapport.
Retten til å drive med rein, er samefolkets rett. Den enkelte reineier utøver den på vegne av samefolket. Langt flere enn reindriftsutøverne har en sterk tilknytning.
– Å begynne å bygge i disse fjellområdene, knuser både det forfedrene og vi står for.
– Så det å gå laus på fjellene, er å gå laus på de som har gått bort?
– Man går jo laus på ... hva skal jeg si, det er som å knuse hjertet mitt. Første gangen jeg var og så det konsesjonsområdet ... Du vet at jeg hadde ikke ord, jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Kulturforeninga
Høstdagen er vindstille på Majavatn, et lite stykke inn i Nordland når du kommer fra sør. På alle kanter spraker fargene i naturens høstpalett.
Majavatn har i flere hundreår vært stevneplass for det sørsamiske miljøet på Helgeland. Derfor ønsket også Finnemisjonen å få satt opp menighetshus her. Det stod ferdig i 1915. Finnemisjonen drev forkynnelse, diakoni og skoler for samer, og ble i 1925 til Norges Samemisjon. Senere tok Den norske kirke over bygget, men så ble kirka lagt ned. Nå har den samiske kulturforeninga, stiftelsen Sjeltie - Samisk Kulturpark, tatt over.
På utsiden står flere biler. Inne er det foredrag om å tolke figurene på gievrieh, den samiske tromma. Senere i dag skal det handle om samisk ornamentikk, joik og samiske stedsnavn. Langs en sidevegg står kaffekanner og kopper. På gardinene henger flettede bånd i de samiske fargene: Rødt, grønt, blått og gult.
– Nå som vi har overtatt, er vi opptatt av at vi skal sette vårt preg på bruken av huset, sier Betty Kappfjell.
Hun er nestleder i kulturforeninga, som har samlet folk denne lørdagen. Søndag er det gudstjeneste i Saemien Åålmegie, Samisk menighet i sørsamisk område. Den strekker seg over fire bispedømmer. Den norske kirke (DNK) ønsker å fremme samisk kirkelivs likeverdighet, og bidra til å gjenopprette noe av uretten som er begått.
DNK var medarrangør for konferansen «Forsoning uten majoritetsbefolkning?» i Oslo i mai. Der deltok Samisk menighets leder, Paul Bendikk Jåma. Han sa at det oppleves som en fortsatt kolonisering når reindriftslandet forsvinner, mens det snakkes om forsoning.
Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum sa i sin åpningstale at et hovedspørsmål er hvordan unngå at prosessen blir redusert til urfolks og minoriteters problem. Hun spurte: Hva er kirkens ansvar og bidrag? Raaum sa at for henne gir dette et særlig ansvar for «å prøve å gjenkjenne min egen majoritetsblindhet».
Leter fram samisk arv
Eli Kappfjell (80) var på misjonshuset på Majavatn allerede som treåring. Hit kom også myndighetenes reindriftsagronom, for å snakke om reinmerker.
– Det var sånn at alle dukket opp, når de skjønte at nå er det samling, forteller hun.
At det sørsamiske miljøet leter fram igjen den samiske arven, synes 80-åringen er helt opplagt.
– Det er klart. For når vi begynner å lese og se hvordan de har tolket oss, blir jeg så forskrekket. Jeg begynner å tenke: Hva i all verden, både myndigheter og alt har feiltolka oss. Men de går ut og sier at sånn er det.
Vi var sett på som at vi var liksom ikke noen ting, og kunne skubbes og skapes alle veier
— Eli Kappfjell
– Hva betyr det for deg å ha gudstjeneste med sørsamisk liturgi og salmer?
– Ja, men det er jo veldig godt, det, når du har vokst opp med språket. Og så har vi hatt våre folk som har drevet med oversettelser. Nå kan vi være uenige om diverse uttalelser, men det tar vi internt.
– Hva slags forhold har du til Finnemisjonen?
– I sånne institusjoner handler det alltid om hvilke folk du møter hvor mye de respekterer andre og vi saemien. Vi var sett på som at vi var liksom ikke noen ting, og kunne skubbes og skapes alle veier. Det er mange som har vonde følelser med det der, ja.
– Gjør det at noen ikke ønsker å gå på gudstjeneste her?
– Men nå er det ikke Finnemisjonen, nå er det vårt eget. Å skille der, har i hvert fall jeg gjort. Jeg husker min bestemor. Hun døde i februar i 1968. Da nyåret begynte, ville hun ikke betale for bladet Samenes Venn. Hun sa: «Nei, nå har jeg plukka så mye molte og gitt til Finnemisjonen, at nå skal jeg ha bladet gratis». Hun syntes ikke at det var noen gjensidighet. Du vet, vi er ganske konkrete, men misjonens budskap var å takke vår Gud. Ja, men hva med de som har gjort det, da?
Hun ler.
Røttene gir styrke
For Ole Henrik Kappfjell har de samiske røttene blitt bare viktigere. Han er en av 20-30 i misjonshuset denne dagen.
Han snakker om at reinflokken går alltid mot vind, med vind i nesen, og da er den samiske vindguden, Bieggolmmai, med dem i det daglige.
Når flokken om våren skal forlate kysten, stopper han opp og snur seg.
– Da takker jeg alltid fjellene som har tatt hånd om oss, både folk og dyr, og sier at jeg håper vi får komme tilbake.
Viktigheten av symbolhandlingen har han lært av tidligere sørsamisk prest, Bierna Bientie.
– Går troen på vindguden i hop med kirken, eller er det motsetninger der?
– Ettersom jeg har blitt eldre, har jeg kommet til at jeg må få lov til å finne min egen vei, sier Kappfjell.
Han viser til at når kongen og kirken har bedt om tilgivelse for urett, er han fri til å tro det han vil. Selv tenker han på de gangene han setter grime på en rein han ønsker å gjøre tam nok til å leie. Han knyter den fast i et tre, og begynner å bygge tillit. Til slutt følger reinen etter i grime. Men så fort grima er av, har den sin egen vilje.
– Jeg er som denne reinen som har sluppet løs. Jeg er ute på søken etter gudebildene og forståelsen av hva det var forfedrene mine mente med det. Derfor går jeg på et seminar og vil høre om tegnene på tromma og alt det.
Kappfjell mener at til tross for fornorskingen der trommer og samisk språk og kultur skulle bort, har mye av den fortsatt vært der, men mer skjult.
– Om du kaller det religion eller åndelighet: Før eller siden kommer mennesket i en situasjon der man trenger å ha troen på noe der framme, selv om man ikke vet. Det har gitt meg enorm styrke å finne en samisk tanke for hvordan man forholder seg til store omveltninger i livet.
Stor seier, dyp skuffelse
Vindkraftsaken har fått Ole Henrik Kappfjell til å tenke mye.
Øyfjellet vindpark skal gi 1,32 TWh i strøm årlig. Aluminiumsprodusenten Alcoa har kjøpt all kraften i 15 år. Det dekker 39 prosent av Alcoas årlige kraftbehov og er ifølge Alcoa like mye som strømmen til 82.500 husstander eller 73 prosent av beboerne i Nordland.
Fosen-saken har mange likheter med saken Jillen-Njaarke nå står i. Det var en stor seier for sørsamer da Høyesterett slo fast at konsesjonen som myndighetene hadde gitt til vindpark på Fosen, var ugyldig. Dommen ble avsagt 11. oktober i fjor. Tirsdag blir ettårsdagen markert foran Stortinget.
Det er mulig å ta ned igjen det som er satt opp, revitalisere områdene, og si unnskyld, dette her skulle ikke vært gjort
— Ole Henrik «Heihka» Kappfjell
Kappfjell hadde trodd at den samiske sedvaneretten med Fosen-dommen var stadfestet én gang for alle, og at det ville skje drastiske endringer.
– Man mister kanskje litt troen, på rettsstaten skal jeg ikke si, for der har man fått medhold, men det politiske systemet som igjen skal overprøve dommen.
Sametinget har flere ganger bedt om at vindmøllene tas ned. Regjeringen vil ha både vindkraft og reindrift på Fosen. I september sendte den ut forslag til et utredningsprogram for å finne avbøtende tiltak som gjør at vindkraftanleggene ikke strider med reineiernes rett til kulturutøvelse.
Jusprofessor Geir Ulfstein har på rett24.no skrevet at rettspraksis fra Den internasjonale domstolen i Haag tyder på at staten har plikt til å få installasjonene fjernet, med mindre det er et fullstendig uforholdsmessig krav.
For Kappfjell viser jakten på avbøtende tiltak en dyp mangel på forståelse.
En vernet kulturutøvelse
Sentral i Fosen-dommen er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Den slår fast at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal bli nektet retten til å utøve sin egen kultur, tro eller bruke sitt eget språk. Som en fortsettelse pålegger Grunnlovens paragraf 108 myndighetene «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».
Høyesterett skriver at «samene er en minoritet i artikkel 27s forstand, og at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse».
Jeg kan aldri gi opp håpet om at vindparken skal plukkes ned igjen, og at fjellet skal få lov til å leve
— Ole Henrik «Heihka» Kappfjell
Dommen understreker at FN-bestemmelsen ikke åpner for å veie andre samfunnsinteresser opp mot minoritetens interesser. Samerettsutvalget skrev i 2007 at en beskyttelse ville bli «lite effektiv dersom flertallsbefolkningen skulle kunne begrense den ut fra en vurdering av sine legitime behov». Heller ikke argumentene om «grønt skifte» slo gjennom. Høyesterett viste til at andre områder enn reinbeitene hadde vært aktuelle, men ble valgt bort.
[ Olje- og energidepartementet svarer: – Utelukker ikke at vindmøllene må ned ]
Reinbeitedistriktene på Fosen reagerte. Leif Arne Jåma skrev på vegne av dem på Facebook at disse spørsmålene har blitt grundig utredet og vurdert gjennom 13 år, i en omfattende konsesjonsbehandling hos direktorat og departement og gjennom tre rettsinstanser, «hvor Høyesterett konkluderte enstemmig med at de negative konsekvensene for reindriften er så betydelige at det foreligger menneskerettighetsbrudd».
Vindkraftverkene på Fosen «representerer et pågående menneskerettighetsbrudd», skrev Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) i en rapport i april. NIM er Stortingets organ som skal passe på at Stortinget holder seg til sine menneskerettslige forpliktelser.
– Kirka kan være en viktig medspiller
Sigbjørn Dunfjeld er leder for kulturforeninga. Han er selv medlem av Den norske kirke, men ikke samisk menighet. Han mener det ligger i den samiske natur at man er religion.
– Tror du at det ligger nærmere for en same å tro på det guddommelige enn for mange andre nordmenn?
– Det vet ikke jeg, men det ligger nært. Vi blir lært å ha et forhold til det guddommelige, om det er Gud eller de andre gudene våre, for å si det sånn.
– Hvilken rolle kan kirka spille inn i sannhets- og forsoningsarbeidet?
– Jeg har vært skeptisk til dette forsoningsarbeidet. Men kirka kan være en viktig medspiller, hvis den går på banehalvdelen til samene og samisk kultur. Men hvis man ser på hvordan regjeringen og Stortinget nå forholder seg til samisk kultur, lurer man på om det er noen vits i det hele tatt.
Betty Kappfjell har ikke store forhåpninger, og er ikke klar til å forsones. Noe må ryddes av veien først, som at staten forholder seg til at Fosen-dommen er rettskraftig og handler deretter.
– Hvem skal vi forsone oss med? Den norske stat? Vi har denne grunnlovsparagrafen, men hva er den verd? Vi opplever gang på gang at de må anerkjenne vår tilstedeværelse og bruken av området, og det samiske folk som urfolk, med de rettighetene og pliktene som ligger i det. Den dagen vi er anerkjent for det vi er, da skal vi ha forsoning.
Hun ser det som en viktig oppgave å formidle samisk kultur, ikke minst ut til samfunnet ellers.
– Vi opplever at holdninger, fordommer og uvitenhet er tre ting som går hånd i hånd. Jeg tror på opplysning og at det ufarliggjør det samiske.
Selv har hun sittet i kommunestyret i Grane og opplevde at en av de tidligere ordførerne sa til henne at «dere har Sametinget og vi skal ivareta de øvrige i kommunen».
– Jeg er en del av Grane kommune, jeg også, sier Betty Kappfjell.
Elementer i samspill
Heihka Kappfjell var mye sammen med mormor og morfar i oppveksten. Han husker den første reinkalven han klarte å fange med lasso. Det er alltid rein han har hatt lyst til å drive med, og leve i samspillet mellom naturen, reinen og menneskene.
Som guttunge lærte han av besteforeldrene om hvordan tillitsforhold mellom rein og menneske kan bygges. Da han var guttungen, var han ikke blant de faste gjeterne, men fikk være med, og fikk vite at han måtte være stille når reinen kom til gjerdet inn mot innhegningen. Bare de stemmene reinen kjente godt, skulle høres, ellers ville den bli skremt. Hvis én rein ble skremt, ville flokken følge etter.
For å bli likestilt, må vi komme dit at den samiske rettsoppfatningen blir lagt mye større vekt på
— Ole Henrik «Heihka» Kappfjell
Når han da sitter i et møte med en som utreder hvordan vindmøller og rein kan sameksistere, blir kontrasten stor.
– Da er det snakk om en vindmølle som er 250 meter høy, med store vinger som rører på seg og står og lager lyd, og kaster skygger i sola. Hvordan tror du at jeg kan si at reindriften og vindmøllene skal kunne eksistere i lag?
For å ha mat om vinteren, flytter han reinen lengre ut mot kysten til vinterbeitene, der det er mindre snø. Det er del av den urgamle pakten. Reinsimla sier til samen at hvis du beskytter meg mot rovdyrene og sørger for at jeg alltid har mat, skal jeg føde deg en ny reinkalv hvert år.
Flyttleiene har vært brukt i generasjoner. Det gjør at reinen finner tilbake. Vindparken er satt opp i et fjellområde som både er flyttlei og beite. Å benytte beitene underveis, er viktig for å ha nok mat, og for å stoppe og hvile.
Noen ganger blir det brukt trailer for å flytte rein til vinterbeitet i desember, hvis været er vanskelig og dagene er blitt korte. Men da er det viktig at reinen får flyttet hjem igjen langs leia om våren.
– Da vet den hvor den skal til høsten når det blir lite mat. Verdien i en samisk reinflokk er at reinen født på våren lærer seg flyttleiene og hvor de skal sammen med flokken. Men det er dette som er vanskelig å få forklart til olje- og energiministeren, eller en konsulent for utbygger som skal lage en konsekvensutredning for reindrift.
Usynlige
Som reindriftsutøver opplever Kappfjell at den samiske tilstedeværelsen er uproblematisk så lenge den er usynlig. Det er når spørsmål om samisk bruksrett kommer opp, at det blir vanskelig.
Det forundrer ham at de samiske bruksrettighetene ikke er tinglyste, slik at de kommer opp sammen med andre grunneierrettigheter og heftelser når noen vurderer å bygge ut noe et sted.
Det er alltid håp. Det er det som er med denne samekulturen. Hvorfor tror du at den fremdeles er i live?
— Ole Henrik «Heihka» Kappfjell
For samene hadde det stor betydning da kong Harald ved åpningen av Sametinget i 1997 sa: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer». Men flere spør om det egentlig er forstått og tatt inn i dagliglivet og i offentlig forvaltning.
På Øyfjellet der Kappfjells reinbeitedistrikt har vinterbeite, startet utbyggingen før utbygger og reinbeitedistriktet var enige om avbøtende tiltak. Olje- og energidepartementet sa nei til å kreve stans i utbyggingen til spørsmålet er avgjort i domstolene. Nå står 72 vindmøller på Øyfjellet.
– Den samiske bruksretten er ikke jevnbyrdig, når man velger at det er noe man skal ta hensyn til etterpå, sier Kappfjell.
Ærbødigheten
Ole Henrik Kappfjell har tatt oss med til Herringbotn, der kalvingsområdet for reinen er. Dit kommer flokken fra vinterbeitet.
Noe av det fineste han har opplevd, er når han har fått gjøre en liten forskjell. Det kan skje at ei reinsimle føder kalven for tidlig. Er simla ung og det er første gang, kan hun bli skremt og forlate kalven. Da har den knapt noen sjanse.
Vi er bare et speilbilde av verden på den andre siden der forfedrene er. Det har jeg funnet mye styrke i
— Ole Henrik «Heihka» Kappfjell
Noen ganger har han tatt simla og kalven med hjem og hatt dem i en innhegning en liten uke. Når kalven begynner å die, vet han at de har knyttet bånd. Men så skal de begge tilbake til flokken. Det er det kritiske punktet.
Han viser en filmsnutt på mobilen der simla først vandrer bort, men så snur hun og kommer tilbake og henter kalven.
– Da kjenner jeg en ærbødighet for livet, og for å få oppleve dette. Når reinkalven får være sammen med moren sin i de rette omgivelsene, har han de beste forutsetningene for å overleve. Dette er hvorfor jeg er glad i å leve dette reinlivet.
Drømmen om en samisk kommisjon
– Nå som vindmøllene er satt opp, hva er det beste du håper på?
– Jeg kan aldri gi opp håpet om at det skal plukkes ned igjen, og at fjellet skal få lov til å leve. Hvis man følger Høyesteretts dom på Fosen, er det mulig å ta ned igjen det som er satt opp, revitalisere områdene, og kanskje si unnskyld, dette her skulle ikke vært gjort, men nå får dere fjellet tilbake, sier Ole Henrik Kappfjell.
– Noen sa at det ikke er så mye håp lenger for reindrifta på Fosen?
– Det er alltid håp. Det er det som er med denne samekulturen. Hvorfor tror du at den fremdeles er i live? Det er fordi vi aldri gir opp håpet, at vi skal bli akseptert, få lov til å leve, at vi også har en plass i dette samfunnet. Vi skal ikke bare være usynlige.
– Hvis du skulle ønske deg noe fra regjeringen, fra statsråden eller statsministeren, hva skulle det være?
– Vet du hva jeg tror? Etter at sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport, kunne et resultat være at vi blir enige om at vi starter et nytt kapittel og sier: Norge er et land bygd på territoriet til to folk. Da setter vi ned en samisk kommisjon som skal føre i pennen de samiske lovene og reglene, og så må dette tas inn i Norges lover. Da får man det samiske som en naturlig del av all forvaltning.
Kappfjell sier at dette er å drømme høyt, men at det er nødvendig for at det skal bli forandring.
– Da tror jeg at vi kan starte på nytt.
