Fire ord som endret alt

BLODKREFT: Hun følte seg slapp og trodde hun led av vitaminmangel. Derfor tok hun en blodprøve. Det var slutten på sorgløsheten i Rebecca Wengs liv.

Reportasje

12 mil på ski. Hardangervidda fra Haukeliseter til Finse. Det gjennomførte Rebecca Weng (26) og sju venner i mars.

Målet var å bruke en kropp herjet av kjemisk krigføring til å oppleve noe fint. Kjenne på fellesskapet i å kjempe seg bit for bit over en tilsynelatende uendelig vidde. Samt samle inn penger til kreftsaken.

– Det var fysisk tungt, men ga en fantastisk mestringsfølelse. Jeg ble redd da jeg hovnet opp ved hofta, der legene tok beinmargsprøve uka før. Så det var to stemmer i hodet som diskuterte om dette var lurt. Men det ser ut til å ha gått bra. Og alle i gruppa var flinke til å oppmuntre og hjelpe hverandre, forteller Rebecca.

Dødsdommen

Mye var annerledes i november 2017. Rebecca hadde nettopp begynt i ny jobb. Og hun hadde fått seg valp, noe som holdt henne oppe om nettene.

Derfor reagerte hun ikke umiddelbart da hun begynte å kjenne seg slapp og sliten. Hun så det som en naturlig reaksjon. Men etter en tid lurte hun likevel på om det kunne være vitaminmangel. Derfor dro hun til legen for å få en sjekk.

Legen ringte tilbake dagen etter. Rebecca var på jobb. Hun skjønte at det var dårlig nytt å bli oppringt sånn. Kanskje prøven var blitt rotet bort? Beskjeden hun fikk var et sjokk:

«Blodprøven tyder på kreft».

Kollegaen til Rebecca så at noe skjedde med henne. Hun kom bort til henne og spurte om alt sto bra til.

– Det var helt fjernt, det jeg nettopp hadde hørt. Jeg, som alltid hadde vært frisk og sprek. Ja, jeg hadde følt meg udødelig. Og nå fikk jeg noe som kunne være dødsdommen.

Rebecca tar en pause. Så legger hun til:

– Det er så rart å tenke på. Hadde jeg ikke tatt den blodprøven, ville dette gått mye verre. Så jeg var heldig, på et vis.

---

Rebecca Weng

  • Alder: 26
  • Bosted: Røa
  • Yrke: Dyrepleier (sykepleier for dyr)
  • Familie: Kjæreste
  • Hobbyer: Hunderelatert friluftsliv, lage musikk
  • Aktuell: Går Hardangervidda på langs for å samle inn penger til kreftsaken.

---

Rebecca Weng skal gå Hardangervidda på langs.

Psykisk knekk

22-åringen ble bedt om å dra rett til sykehuset. Alt var kaos i hodet hennes. Hun lurte på hva hun skulle gjøre med valpen, med jobben, med alt.

På sykehuset ble hun møtt av spørsmålet: «Du har leukemi, ja. Når fikk du vite det?»

– Jeg måtte svare: «Nå. Det var nå jeg fikk vite det».

Beinmargsprøver ble tatt for å bekrefte diagnosen. Det var ingen tvil. Og det viste seg at blodkreften var kronisk.

– Det var veldig tøft. Jeg fikk en psykisk knekk. Faktisk husker jeg knapt noe fra det første halve året. I ettertid har jeg lest meg til at en sånn blackout kan være en beskyttelsesmekanisme ved traumer.

Folk rundt Rebecca kan fortelle at hun dro på jobb som vanlig dagen etter. Hun informerte nesten ingen.

– Jeg tror jeg fortrengte det. Det kjentes som et tabu å ha kreft. Jeg var jo så ung. Kreft var noe jeg forbandt med gamle mennesker. Jeg ville beskytte de rundt meg, så jeg sendte en sms til noen få, der jeg fortalte om diagnosen, men sa at dette trenger vi ikke å prate om. Det var veldig ensomt.

Når Rebecca ser i bakspeilet, tenker hun at hun skulle tatt imot hjelp. Hun fikk masse tilbud, men sa nei.

– Jeg var for stolt. Jeg prøvde å opprettholde fasaden.

Rebecca Weng skal gå Hardangervidda på langs.

Skummelt

Den som fikk lov til å vise omsorg for Rebecca den første tiden, var den ti uker gamle valpen Leia. Hver morgen hoppet hun opp i senga hennes for å vekke henne og gi henne grunner til å gå ut en liten tur.

– Den kjærligheten Leia ga meg, det var det beste som kunne skje. Gradvis fikk hun meg til å skjønne at det var bra å ta imot omsorg fra andre. Jeg sykemeldte meg og jeg begynte på medisiner som holder sykdommen i sjakk. Disse har alvorlige bivirkninger, men jeg har ikke noe valg. Det kan for eksempel bli vanskelig for meg å få barn, hvis jeg skulle ønske det.

Nå jobber Rebecca i full stilling igjen. Hun strekker strikken – og hun vet ikke om det er lurt. Utmattelse er noe hun kjenner på hele tiden.

– Hvordan er det å leve med usikkerheten?

– Det er skummelt. Før tenkte jeg ikke over at alt plutselig kunne endre seg. Nå vet jeg det. Og jeg vet at det ikke finnes noen garanti mot at alt kan bli enda verre. Det minner meg om at jeg må gjøre alt det jeg drømmer om nå. Jeg har ikke den luksusen at jeg kan vente. Jeg stiller meg spørsmålet: Hvis det skulle forverre seg i morgen, vil jeg da være fornøyd med hvordan jeg lever i dag? Den tanken er hos meg hele tiden. Jeg er blitt mye mer bevisst. Før trengte jeg ikke å tenke over de store tingene.

– Er det noe som betyr mindre enn før?

– Ja. Selv om jeg aldri har vært veldig opptatt av utseende, så har jeg som alle unge jenter merket presset. Men der har det vært et stort skifte: Nå tenker jeg ikke på hvordan kroppen min ser ut, men på hvordan den fungerer. At kroppen fungerer, er det som teller. Alt annet er bagateller.

Nå tenker jeg ikke på hvordan kroppen min ser ut, men på hvordan den fungerer

—  Rebecca Weng

«Ingen dømte meg»

Det er kjæresten til Rebecca som har organisert skituren over Hardangervidda. Han har selv mistet både tanten og bestefaren sin på grunn av kreft. I tiden etterpå har han vært på flere turer for å samle inn penger. Totalt har han fått inn over en halv million kroner til kreftsaken.

– Det har vært veldig bra for meg å være i et forhold med en som forstår. Det motvirker ensomhetsfølelsen. Derfor vil jeg si til de som leser dette intervjuet: Jeg føler at jeg blottlegger meg ved å stille opp, men hvis jeg kan bidra til at én person føler seg mindre alene, så er det verdt det. Jeg vil vise at virkeligheten ikke alltid er sånn som det ser ut på sosiale medier.

– Når var sist du opplevde sorgløshet?

Tårene flommer hos Rebecca før hun rekker å svare. Jeg føler meg litt dum som har spurt om det opplagte. For hvordan kan man være bekymringsfri når man lever med en kropp i borgerkrig?

– Jeg kjente et blaff i fjor høst. Sammen med hundene mine skulle jeg gå Lillehammer-Snøhetta til fots på to uker. I starten var jeg helt nedkjørt, fysisk og psykisk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg hadde begynt med dette. Sekken veide 24 kilo, hundene virret hit og dit på grunn av sauer og jeg var helt gåen. Men jeg ga meg ikke. Gradvis ble det meg og fjellet. Og da merket jeg hva naturen kan gjøre. Jeg kunne legge meg ned i lyngen og ta de pausene som trengtes. Det var ingen som dømte meg, ingen å sammenligne seg med.

– Og da var du sorgløs?

– Der og da var jeg det. Naturen ga meg følelsen av å komme hjem. Jeg hadde vært der på besøk før, på korte turer, med mobiltelefonen i hånda. Men nå ga jeg meg tid. Jeg hadde ingen gjemmesteder. Gradvis følte jeg at jeg godtok meg selv. Kjente meg sterk og svak samtidig. Jeg fikk brukt de ressursene jeg hadde. Det var ekte og magisk.

Rebecca Weng skal gå Hardangervidda på langs.

En av tre

I snitt vil en av tre nordmenn få en kreftdiagnose før vi fyller 75 år. Sykdommen rammer om lag 35.000 av oss årlig. Det utgjør like mange mennesker som befolkningen i Arendal – og dobbelt så mange som i Kristiansund.

– Kjennes det urettferdig å være en av de uheldige i lotteriet?

– Jeg har hatt uflaks, men jeg har også hatt veldig flaks. Mange opplever verre ting enn meg. Livet mitt er endret, men jeg vet jo ikke hvordan det ville vært uten kreften. Det jeg vet, er at jeg bor i et land med et veldig bra støtteapparat. Medisinene har gitt meg fem år ekstra å leve. Hadde jeg fått samme diagnose ti år tidligere, ville det sett stygt ut. Da fantes ikke medisinene jeg nå bruker.

– Har du kjent på dødsangst?

– Absolutt. Det er så mye som er utenfor min kontroll. Jeg er prisgitt tilfeldighetene.

– Kan det finnes noen Gud som styrer de store tingene?

– Jeg tror ikke det. Det ville i så fall vært en skummel tanke, hvis det var meningen at noen skulle bli rammet, og andre ikke.

– Hva har sykdommen gjort med kjærligheten i livet ditt?

– Før tok jeg folkene rundt meg i større grad for gitt. Nå prøver jeg aktivt å være der for dem, men også å be dem om hjelp. Jeg er blitt mye mer bevisst, jeg ser hvor skjørt livet er og hvor fort alt kan snu. Jeg måtte ristes i, for å komme ut av det.

-----

Kreft:

  • 11.000 nordmenn dør årlig av kreft.
  • Takket være forskning er overlevelsesgraden for kreftrammede doblet i Norge siden 1970.
  • Hvert år diagnostiseres om lag 500 med blodkreft. Årsaken til sykdommen er ukjent.
  • De vanligste symptomene er uforklarlig trøtthet, blødninger og nedsatt immunforsvar.
  • Kilde: Kreftforeningen

----

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Erlend Berge

Erlend Berge

Erlend Berge er fotojournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje