Reportasje

Grønne tap blir svart sorg

SØRGER: Knut Ivar Bjørlykhaug har økosorg. Når mennesker ødelegger natur, får han vondt i kroppen.

Jeg har mast en stund om å få treffe ham. Nå står han endelig ved siden av meg, en mørkhåret sunnmøring kledd i slitt, brun skinnjakke over en blålilla genser i velur og bukser i nesten samme farge. Øynene er skjult bak et par møre solbriller. Sekken på ryggen er uten termos og niste. Isteden har han med to pizzastykker fra Narvesen.

– Nå ser du stipendiaten i sving som ikke klarer å planlegge, sier han, og ler.

Knut Ivar Bjørlykhaug (34) snakker om Havet med stor H, og mener det er håp så lenge det finnes fugler i verden.

Når jeg møter ham i april, er livet mer hektisk enn han liker. Etter tre års arbeid skal han levere doktorgrad om sosialt arbeid. Jeg vil snakke med ham om hans andre forskningsfelt: Hvordan naturtap og klimaendringer påvirker helsa.

For Bjørlykhaug er det personlig. For ni år siden var han nær ved å ta sitt eget liv.

Kjøttmeisen

Forrige høsts blader knaser under føttene våre på vei mot klosterruinene på Hovedøya i Oslo. Vi hører fuglesang, gjess som sloss, og årets første humler.

I et lunt hjørne ved klostermurene modnes allerede rabarbraen. Vi slår oss ned på en gammel brønn med steinlokk over. En kjøttmeis lander få centimeter fra fingrene mine, lener hodet på skakke, og ser forventningsfullt på meg.

Bjørlykhaug river av en ostebit. Kjøttmeisen spretter fram og kaster den i seg. Knut Ivar smiler. Han drar ofte til Hovedøya for å få pause fra asfalten som legger lokk på livet i byen.

– Ti minutter med båten, så er jeg i en annen verden. Øya er en kapsel beskyttet mot støy, hvor jorda får puste fritt. Jeg er avhengig av å se gressletter, trær og liv som får være i fred.

Lundefuglen

Bjørlykhaug vokste opp i Grytastranda på Sunnmøre, tett på fjorden, og var 12 år da internett kom til bygda. Før det var han alltid ute. Det kjørte sjelden biler forbi. Han og en kamerat pleide å ligge i veikanten og vente på dem. Forestilte seg at bilene var dinosaurer. Når de så lysene fra frontlykta, sprang de inn i nærmeste skog og gjemte seg.

Dinosaurer var farlige. Men skogen var trygg.

Første gang jeg møtte ham, hadde han på seg en hvit t-skjorte med teksten «jeg er en» og en tegning av en lundefugl. Hvis Bjørlykhaug kunne vært noe annet enn et menneske, ville han ha vært denne svarte og hvite fuglen, med sitt eiendommelige nebb. Lundefuglen har vakre rosetter i øyekroken, og ofte et sørgmodig blikk. Den er både ensom og sosial, og kan holde enorme mengder fisk i nebbet på en gang. Den er like mystisk som livet selv.

«Eg og Lundefuglen er mykje av det same», skriver Bjørlykhaug i boka Det går til helvete. Eller? – en bok om økosorg, hvor han er redaktør og bidragsyter.

Ordet øko kommer fra greske oikos, som betyr hjem eller husholdning. Både lundefugler og mennesker står i fare for å miste sine hjem som følge av klimaendringer og naturtap.

Bjørlykhaug beskriver økosorg som en hjemlengsel hjemme, hvor han ikke lenger kjenner igjen stedene han vokste opp.

Mest hjemme er han på fugleøya Runde, lundefuglens hjem. I boka skriver han at han nesten kan omkomme av glede på denne øya, langt mot nordvest. Men noe skurrer.

«Kvar gong eg kjem tilbake, merkar eg at noko er i ferd med å skje. Det er mindre fuglar der, koloniane minkar. Matmangel. Det er fullt av plast i reira. I fuglane.»

Rovdrift og rovdyr

De siste ni årene har Bjørlykhaug følt at det er tyngre å puste fritt. Hjertet liksom vrir seg inni ham, som om det er for mye for kroppen å pumpe blodet rundt.

– Hvert tap, hver art som dør ut, hver fjord det blir dumpet gruveavfall i, hvert fjell som blir sprengt … Det er på en måte støt mot kroppen, sier han.

– Kjenner du det sånn?

– Jeg kjenner det sånn. Som om det er store skrik i naturen som blir tilstedeværende i meg. Man kan sikkert diskutere om det er overfølsomhet eller fantasi, men jeg vil holde fast i at det er konkret. En del av kroppen som forsvinner. Bit for bit.

Han holder armene beskyttende i kors foran brystet.

– Jeg kjenner det i margen. I beina. I skjelettet.

Bjørlykhaug tenker lenge før han svarer på spørsmål. Holder litt tilbake. Vekter ordene sine mot hverandre. Blottstiller seg ikke slik han gjør på boksidene han har skrevet.

Etter hvert forstår jeg at han er redd for å bidra til konflikt og polarisering. Han snakker om hvordan norsk oljepolitikk, rovdyrpolitikk og «den perverse trangen til å bygge ut overalt» står i kontrast til nordmenns kjærlighet til natur, men tar seg litt i det.

– Det er veldig følsomt å gå inn i de diskusjonene. Hvem er denne nissen her som tror han har forstått meningen med livet, og er opphøyet i bevissthet?

Han viser til seg selv. Ulike syn på verden skaper avstand i debatter om klima og natur.

– Det munner ut i problemer med brobygging.

Ubekymrede nordmenn

Norge er blant landene med den høyeste andelen klimafornektere, sammen med USA og Saudi-Arabia, ifølge en undersøkelse fra 2019. 10 prosent av spurte nordmenn mener enten at klimaendringer ikke skjer, eller at de ikke er menneskeskapte.

Samtidig viser den samme undersøkelsen at 83 prosent av nordmenn mener klimaendringene er reelle og menneskeskapte. Men det varierer hvor bekymret vi er.

Mens 36 prosent av nordmenn er «ganske» eller «veldig» bekymret for klimaendringene, er over 60 prosent «lite bekymret» eller «ikke bekymret i det hele tatt», ifølge en undersøkelse fra Cicero senter for klimaforskning fra 2019.

Det finnes ingen forskningstall som spesifikt måler økosorg eller klimaangst i Norge, men de som er lite bekymret for klimaendringene har neppe kjent mye på disse følelsene.

Kanskje er det her problemene med brobygging oppstår. Hvordan kan samfunnet møte og romme Bjørlykhaugs sorg over ødelagt natur og klimaendringer, hvis majoriteten av befolkningen ikke forstår sorgen hans?

Det munner ut i problemer med brobygging

—  Knut Ivar Bjørlykhaug

Grana som forsvant

Når jeg leser om Knut Ivar Bjørlykhaugs økosorg, tenker jeg at det er trist hvis noe så sårbart opprører og polariserer. Jeg forstår sorgen hans når jeg tenker på endringene der jeg selv kommer fra. Et boligområde i Holmenkollen, omgitt av stadig mindre skog.

Som barn hjalp broren min og jeg pappa med å plukke grankongler fra hagen for 50 øre stykket. Vi konkurrerte om å plukke flest, kjente gleden over å bidra, og samtidig tjene noen kroner.

Nå er grana hogget ned.

Som jentunge var jeg livredd for den sviende maursyra fra pissemaurene overalt. Som voksen har jeg knapt sett en maur hjemme. På nabotomta gikk det rådyr på leting etter mat hver vinter.

Nå bygges hus der rådyrtråkket var.

Hver for seg er endringene små, og kan virke ubetydelige. Men små endringer skjer overalt, hele tiden. Vi har overtatt kontrollen over to tredjedeler av alt land fra dyr og planter, ifølge WWFs Living Planet Report 2020. Vi har forurenset alle verdens hav. 85 prosent av våtmarksområdene er tapt. Det samme er 84 prosent av dyrebestandene i ferskvann.

Det er vanskelig å bry seg om våtmark jeg aldri har sett, og ferskvannsdyr jeg aldri har møtt. Men jeg bryr meg om grana som forsvant. Den fikk meg til å føle meg passet på. Jeg var så liten under den at den vekket ærefrykt i meg. Redselen for pissemaurene ga meg respekt for naturen – selv de små kan beskytte seg mot fiender.

Trodde jeg.

Jeg ble forundret av å se rådyr inn i øynene gjennom kjøkkenvinduet. Tenk at du er her, på samme sted som meg.

Hvor er du nå?

Vendepunktet

Bjørlykhaug har tatt av seg sko og sokker, og vifter med tærne der han sitter tilbakelent med kroppen vendt mot sola. Han prater lavmælt i lange monologer.

– Uansett hvor jeg vender oppmerksomheten, finnes det påminnelser om natur i krise, og at jeg er en del av arten som skaper krisen. Men jeg kom til et punkt der jeg innså at jeg også burde se etter de fine tingene i livet.

---

Trenger du noen å snakke med?

  • Kirkens SOS’ krisetelefon er åpen hele døgnet. Telefonnummer: 22 40 00 40.
  • Mental Helses Hjelpetelefon er åpen hele døgnet. Telefonnummer: 116 123.

---

Det tok tid å komme dit. I midten av tyveårene ble økosorg til depresjon. Ingenting ga ham glede lenger, og han kjente seg mer og mer fortvilet over menneskenes rovdrift av naturen. Over klimaendringene. Han var nær ved å ta sitt eget liv. Familien og en kjent norsk filosof ble avgjørende for at han valgte livet.

– Vendepunktet kom da jeg leste Livsfilosofi av Arne Næss. Hans dypøkologi er en måte å se livet på som er helt i tråd med det jeg føler, men ikke hadde klart å sette ord på tidligere.

Arne Næss ønsker at følelser skal ha større plass og tillegges mer verdi i samfunnet. Han introduserte Bjørlykhaug for ideen om at jublende glede ikke er overfladisk, men også kan speile et dypere mørke i oss.

– Sorg henger uløselig sammen med glede, og kan ikke oppstå uten kjærlighet. Derfor mener jeg at økosorg er en form for kjærlighetssorg. Det er ofte dansen mellom kjærlighet og sorg som definerer livene våre.

Fellesskapet

Etter at Bjørlykhaug bestemte seg for å leve, engasjerte han seg for å gjøre en forskjell for klima og natur. Han meldte seg inn i miljøorganisasjoner, begynte med politikk, skrev avisinnlegg, deltok i radiodebatter og demonstrasjoner.

Det hjalp.

Gjennom engasjementet traff han andre som kjente på de samme tingene som ham. Følelser av tap, sorg og avmakt. Men også en vilje til å prøve å gjøre en forskjell, tross dårlige odds.

Han fant livreddende fellesskap.

Mennesker er flokkdyr. Vi trenger å føle oss forstått av våre medmennesker. Vi trenger at andre anerkjenner våre følelser, og gir dem plass.

Tåle sorgen

Foreløpig er det små fellesskap som kan romme økosorgen. Det er mindre plass i det store norske fellesskapet, hvor ubekymrede nordmenn er i flertall.

Prest og forfatter Sindre Skeie skriver om det han kaller klimasorg i boka Lysninger. Han opplever at mange ikke skjønner hvordan han kan være preget av en slik sorg.

I boka skriver han om et møte i kirken hvor menigheten diskuterte hvordan de kunne utvikle sin grønne profil. Skeie foreslo at kirken bedre skulle sett ord på følelsene av sinne, fortvilelse, frustrasjon og sorg mange bærer på i møte med klimaendringene. Reaksjonen han ble møtt med var at han ikke måtte miste håpet.

«Denne reaksjonen møter jeg ofte. Mange er redde for hva som vil skje hvis vi snakker for høyt om sorgen og fortvilelsen.»

Men Skeie vil snakke om sorgen.

«Jeg ber ikke om trøst. Jeg ber bare om at fellesskapet tåler oss som sørger.»

Håpet

Vi har ikke nådd bunnen for naturødeleggelser og klimaendringer. Dagens mangelfulle klimatiltak fører oss på en kurs mot tre grader global oppvarming. Selv om verden gjør mer for å kutte utslipp, er det uunngåelig at ting blir verre.

Derfor vil økosorg for mange være en sorg som aldri går over.

Et lekket utkast til FNs klimapanel IPCCs neste hovedrapport, som skal publiseres i 2022, tegner et dystert bilde av tiårene som kommer. Sult, tørke, vannmangel og sykdommer kommer til å ramme mange flere mennesker i løpet av de neste 30 årene.

I min levetid.

Kanskje flere vil sørge etter hvert som naturødeleggelser og klimaendringer får mer dramatiske konsekvenser. Kanskje blir det store fellesskapet bedre til å lytte, til å romme sorgen.

Sorg henger uløselig sammen med glede, og kan ikke oppstå uten kjærlighet

—  Knut Ivar Bjørlykhaug

Mannen og Havet

Rådhusklokkene slår fem slag idet båten legger til kai på Aker Brygge i Oslo. Det er for varmt til å være tidlig april, og jeg føler meg tilfreds og forventningsfull. Livet er på vei.

Jeg spør Knut Ivar Bjørlykhaug om det er vanskelig å huske på hvor ille alt er på en dag som dette, som er så fin.

– Ja. Det blir litt mer fjernt, spesielt når våren springer ut. Det kjennes som om det blomstrer i kroppen. Jeg blir euforisk. De vonde følelsene tar ikke så stor plass.

En blå trikk dundrer forbi. Jeg hører fortsatt fuglekvitter, og lurer et øyeblikk på om jeg alltid kommer til å gjøre det.

Bjørlykhaug beskriver en fremtidig verden med færre arter og mindre liv, mer sosial uro og problemer, større kamp om ressursene. En vanskeligere verden.

– Kommer du til å sitte som en gammel mann med et lite hus uti skogen og kjenne på kjærlighetssorgen?

– Nei. Det er jeg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å gjøre. Jeg tror fortsatt det er en verden der det går an å feire livet. Håpet er at det ikke går slik «worst case»-scenariene viser, men at vi klarer å endre kurs før vi havner i et 2050 der lidelse er hverdagen.

Han drar på ordene.

– Jeg tror jeg muligens sitter ved et hus ute ved Havet. Og kanskje der er sjøfugler fortsatt, som minner meg om det mystiske ved å være til.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Elisabeth Bergskaug

Elisabeth Bergskaug er nyhetsjournalist i Vårt Land og jobber særlig med klima, natur og miljø.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje