Reportasje

Dette lille jernet steker nattverdsoblater til hele landet

NATTVERD: På et lite rom og med et lite jern i Diakonissehuset i Oslo produseres det hellige brød til hele Norge. Vi besøkte landets mest eksklusive bakeri.

Da pandemien slo inn over landet i 2020 var det mange som ble rammet, blant dem også oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Salget av nattverdsoblater falt på sitt verste med hele 80 prosent som følge av nedstengningene. Noe slikt har aldri hendt før i bakeriets historie – og den er lang.

I hele 133 år har de bakt disse hvite, små, tynne og hellige brødene som symboliserer Jesu legeme, og i alle disse årene har de stort sett blitt bakt på akkurat samme måte, med unntak av det elektriske uttaket medarbeiderne nå benytter seg av og en jevn oppgradering av utstyr.

Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

Alt er likevel manuelt. Ingenting er automatisert. Tvert imot, for det er ganske så utrolig når man først får øye på det ene lille jernet som steker alle oblatene. På ett år kan jernet med plass til bare 66 oblater stå for godt over én million stykker. Alene.

Det er selvfølgelig også takket være de tre som jobber her. De begynner klokken seks med å lage røren, deretter heller de den i jernet hvor røren tørkes og får sitt symbolske krusifiks påtrykket. Allerede her er det viktig å være nøye.

– Alt er håndlaget

– Det handler om temperatur og helt riktig antall gram. Blandingsforholdet må være helt optimalt, for ellers blir det ikke noe god røre. Det samme gjelder temperaturen på både vannet og jernet. Hvis den temperaturen ikke er riktig blir det en leiv vi må kaste. Så vi sender ut sånn cirka 1,5 millioner oblater i året, men det er langt fra hva vi egentlig produserer. Vi produserer langt mer, forteller medarbeideren, mens hun trykker ned jernet for ente gang.

– Det er absolutt et håndverk. Alt er håndlaget, sier hun med stolthet.

Etter at leiven har tørket i jernet, stanses oblatene ut. Og det er her det virkelig møysommelige arbeidet begynner. Hver og en skal trykkes nøye ut. Deretter skal de sorteres og kvalitetsikres før de finner veien til sine små esker som sendes ut til hele landet.

Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

– Det må være en ærverdig jobb å ha?

– Så absolutt, den har stor betydning. Det vi gjør betyr så utrolig mye.

– Det må også være en fremtredende stolthet i dette arbeidet, for man kunne jo automatisert det veldig enkelt?

– Ja, man kunne det, men i Norge er det fortsatt et ønske om at det er sånn her det skal produseres, slik det alltid er blitt gjort.

Det er derfor et historisk sus over det som foregår på Norges mest sakrale bakeri. Det er også en mystisk aura, for hvem som faktisk gjør denne jobben, holdes hemmelig. Det er nemlig med hensyn til det hellige at vi ikke har fotografert et eneste ansikt i denne reportasjen. Oblatene skal ikke forbindes med mennesker. For man skal ikke ha noen personer i tankene når man kneler. Det er de veldig nøye på.


Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

De første kristne brukte syret brød, men så kommer det et skisma knyttet til syra og usyra brød.

—  Merethe Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk

Men hvordan havnet vi her?

Historien til oblatbakeriet startet da diakonissen Regine Waage i 1888 tok med seg et oblatjern til Lovisenberg i Oslo fra Kaiserswerth i Tyskland. Fra der startet den ubrutte linjen av dette tradisjonsrike håndverket. Hun mente den gang det var en gjerning som passet seg for de eldre søstrene som ikke lenger var sykepleiersker. På denne tiden var det vanlig at prestefruene tok ansvar for bakingen av nattverdsbrød, men med Waages inntreden skulle det endre seg og oblatbakeriet på Lovisenberg hadde allerede i 1925 en produksjon på 130.000 i året. Dette økte til 413.000 i 1939 og til over en million stykker i dag.

Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

I løpet av denne tidsperioden har oblatene sett ganske så like ut, og det fikk oss til å lure på når de egentlig fikk sin form slik vi kjenner dem. Vi ringte teolog Merethe Thomassen for svar.

– Først av alt kan vi si at stempling av brød er kjempegammelt, forteller førsteamanuensisen i liturgikk ved Universitetet i Oslo. Dette har man gjort i flere tusen år, så det var tidlig man skjønte at surdeig var egnet for detaljrikdom.

Oblatskisma

Det som er mer interessant er når man i nattverdssammenheng begynte å bruke usyret brød, i stedet for syret.

– De første kristne brukte faktisk syret brød, men så kommer det rett og slett et skisma knyttet til syra og usyra brød, forteller hun.

Dette skjedde allerede på 700- og 800-tallet. Da begynner man å få ulik praksis i øst- og vestkirken. Thomassen peker på dette som en av veldig mange grunner til det store skismaet som senere skjedde i 1054, hvor de to kirkene skilte lag.

Det som hendte i akkurat uenigheten om brød var at vestkirken begynte med usyret brød, mens østkirken valgte å beholde det syrede.

– I østkirken har man derfor en ubrutt linje helt tilbake til urkirken. Og selv i dag så betrakter de faktisk det usyrede brødet som livløst. I vestkirken derimot har det utviklet seg et syn på det syra brødet som synd. Dette til tross for at man tidligere brukte syret brød selv, forteller Thommasen før hun utdyper.

Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

Jesus brukte usyret brød

– Men vi må huske at bak disse liturgiske spissfindighetene og utviklingene ligger det som oftest en praktisk årsak også. En av grunnene til at vestkirken byttet var også at det usyra brødet rett og slett holder seg mye bedre. Det var lettere å ha med seg på reise, for eksempel for prester som skulle dra lange avstander.

Samtidig var det enkelt å argumentere teologisk for et bytte, forklarer Thomassen, da usyret brød var vanlig i den jødiske praksisen fra før, og det var jo også dette Jesus brukte da han selv innstifta nattverden. Slikt sett mener Thomassen det er teologisk interessant at urkirken begynte å bruke syret brød fra begynnelsen av, men også dette har sin praktiske årsak: Det var det de hadde. Syret brød var en del av det daglige kostholdet.

.

– Et siste spørsmål, hvorfor kaller vi det egentlig oblat?

– Oblat betyr segl. Det har å gjøre med at det skal være innprentet et merke for hvem som er avsender. Det skal markere hvem det tilhører.

I tillegg ser de ut som mynter og symboliserer slik løsepenger, tanken om at de kristne er kjøpt fri. Relieffet med Kristus på korset forteller om prisen.

Det eneste stedet i Norge som baker oblater. På Diakonissehusets Gjestehus har oblater blitt laget de siste 130 årene.

– Men katolikker kaller ikke dette for oblat, de kaller det for hostie. Det betyr slakteoffer eller soneoffer. Dette ble annerledes for oss med Luther, fordi det var en offerteologi han ønsket å neddempe. Han ga i stedet en annen teologisk begrunnelse. Men hvis vi ser på oblatene som i dag brukes i Den norske kirke, er det jo faktisk et krusifiks, og det er en katolsk fremstilling av Jesus. I protestantismen er det langt vanligere med enten et tomt kors eller bare Kristus, forklarer Thomassen.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Magne Staurland

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje