Utgangspunktet for Kogstads artikkel var et plutselig dødsfall hun opplevde i distriktsturnus. For mange ble det ekstra sterkt å lese ordene som var skrevet før raset – sett i lys av det som hendte i bygda hennes like etterpå.
52-åringen ble medredaktør for legetidsskriftet Utposten før jul. Desemberutgaven var et temanummer om døden. Der skrev Kogstad en artikkel om den skjøre linjen mellom liv og død – og om hva som egentlig betyr noe.
Her forteller om sitt møte med en brå og brutal død den gang hun jobbet som turnuslege. I stikkords form oppsummerer hun den rystende erfaringen slik:
«Smerten var grådig og uten grenser. Ingen ord dekket tapet. Unger uten mor. En mann uten livsledsager. Tak og vegger i huset var borte. Men naboer og kjente kom. Lokalsamfunnet sluttet opp om familien. Langsomt begynte alle å virke igjen».
Gåsehud
Artikkelen hennes fra Utposten ble delt mange hundre ganger på sosiale medier i tiden etter raset. Flere skrev av de fikk gåsehud av å lese de dirrende ordene til fastlegen med kontor praktisk talt på raskanten:
«Dette er ikke først og fremst historien om legen som ga omsorg. Det er historien om at livet i allmennpraksis ikke er å være alene. I livet og i døden er vi sammen i lokalsamfunnet – hvis vi vil. Men først og fremst er det historien om å ikke spare på vennlighet og inkludering. Vi kjenner ikke morgendagen», skrev Kari Thori Kogstad.
Vårt Land møter henne noen uker etter at bakken åpnet seg under boligfeltet Nystulia i Gjerdrum, der ti mennesker mistet livet – og over tusen måtte forlate hjemmene sine.
– Virkeligheten har virkelig overgått fantasien for oss som bor her. Vi har en følelse av å være på en slagmark, der vi må bygge opp igjen fra ruinene. De som skal flytte tilbake igjen sliter med å få følelser og fakta til å gå i takt, erkjenner Kogstad.
[ Plutselig var veien foran ham borte – og han var i fritt fall. ]
Påminnelse
I nesten et kvart århundre har Kari Thori Kogstad vært fastlege i Gjerdrum. Hun og hennes sju kolleger fikk beskjed av NVE om at de kunne åpne legesenteret igjen først seks uker etter raset. I tiden før det foregikk konsultasjonene på video, samt på en helsestasjon som også var evakuert i starten.
– Livet går ikke alltid på skinner. Vi vet det, men vi orker ikke tenke på det hele tiden. Vi er sårbare og vi blir stadig minnet om det. Min opplevelse i turnus, som jeg beskrev i Utposten, var en slik påminnelse. Så kom tilfeldigvis skredet et par uker etterpå som en ny og kraftig påminnelse – ja, nesten som et rop om det. Alle som kjenner meg vil nok si at jeg er en ytterst nøktern person. Samtidig har jeg levd et yrkesliv der jeg har sett og opplevd at det vi ikke tror kan skje – faktisk skjer.
Vi skal ikke la de som lider være i fred. Vi må minne dem om at vi bryr oss.
— Kari Thori Kogstad
---
Eksistens: Kari Thori Kogstad
- Alder: 52
- Bosted: Gjerdrum
- Familie: Gift med Knut, fire barn
- Yrke: Fastlege i 23 år i Gjerdrum
- Hobbyer: Løpe og gå på ski i skogen, skriving og skjønnlitteratur, familieaktiviteter
---
En kniv i magen
I februarnummeret av Utposten, som leses av nesten 2.000 leger i Norge, kom redaktør Kogstad med en lederartikkel hun har kalt Jorda renner, bygda blør.
«Virkeligheten er blitt uvirkelig. Leira flyter. Jorda renner. Bygda har fått en kniv rett i magen. Blødningen er ukontrollert», skriver hun.
Sorgen går ikke over fordi naboen kommer med kake. Men kaken viser at man ikke er alene.
— Kari Thori Kogstad, lege
Kogstad har gjort seg sine tanker om temaet trygghet:
– Vi er forankret i forestillingen om at bakken under oss er til å stå på. Når vi så opplever at bakken svikter, hva da? Spesielt når det skjer om natten, når vi sover i vår egen seng. Det er jo der vi skal føle oss som mest trygge, påpeker Kogstad.
– Hva fikk deg, før raset, til å bruke uttrykket «Tak og vegger i huset var borte»?
– Det var en ganske tilfeldig metafor i den forstand at jeg forsøkte å finne ord for hva som skjer når hverdagen kastes fullstendig om livet brått blir helt annerledes enn hva det var for noen sekunder siden. At det raste i hjembygden min et par uker etterpå ser jeg som et uttrykk for at livet tar veier vi ikke kan forutse og kontrollere.
[ Syriske flyktninger på Gjerdrum våkner til det de tror er krig. ]
Bevisstgjøring
Selv om ordvalget var metaforisk, presiserer Kogstad at de fleste mennesker antakelig vil oppleve at deres livs hus mister tak og vegger en eller annen gang i løpet av livet.
– For meg handler det ikke om å forutse eller varsle tragiske hendelser, men tvert imot om å bevisstgjøre oss alle på at livet kan endres dramatisk når som helst – og det må vi være forberedt på.
– Du skrev også at «i livet og døden er vi sammen i lokalsamfunnet – hvis vi vil»?
– Mange vil holde sin smerte privat, og det er veldig forståelig. Men min erfaring er at det hjelper å åpne opp. Å dele når man ikke har, når man har mistet, det er ikke lett. Det handler om å slippe andre til. Og for oss som er rundt: Vi skal ikke være så redde for å forstyrre. Vi skal ikke la de som lider være i fred. Vi må minne dem om at vi bryr oss. Det er en fin balanse. Sorgen går ikke over fordi naboen kommer med kake, på ingen måte. Men kaken viser at man ikke er alene.
– Handler det om å gi tid?
– Ja. Det handler om holdning. Noen mennesker har tid, uansett hvor travle de er. Det er et hardt livsmotto å holde oppe, jeg klarer det ikke alltid selv. Men som allmennlege vet jeg at det er i øyeblikket det skjer. Pasientens behov er alltid i presens.
– Hvordan hjelper man når noen har mistet alt?
– Det er ikke så mye jeg kan si eller gjøre. Men vi er for dårlige til å lytte. Når det kommer folk til legekontoret som har opplevd fæle ting, handler det mest om å lytte oppmerksomt, prøve å forstå og holde ut sammen med den andre. Holde ut mens det legger seg nye dager oppå det som har skjedd. Dager som etter hvert kan begynne å inneholde små glimt av lys.
Det moderne mennesket strever med å akseptere lidelse. Vi tenker at lidelse er noe vi må fjerne. Men veldig ofte må vi lære oss å leve med den.
— Kari Thori Kogstad
X-faktor
Det ligger mye snø rundt huset til Kari Thori Kogstad. Hun bor oppe i Romeriksåsen, et par kilometer fra rasstedet. Her går hun på ski når hun har tid. Treningsvenninnen hennes er mor til en av guttene som måtte løpe ut av bilen som ble stående igjen på raskanten med frontlysene på.
– Det bildet av den bilen der, det blir ikke stort tydeligere hvor små marginene er. Bilen sto der i seks uker før noen turte å fjerne den. Hver sjuende person i bygda vår var evakuert. Vi lever i et eksistensielt landskap som ligner på det jeg beskrev i artikkelen min. Det er vanskelig for mange. Det moderne mennesket strever med å akseptere lidelse. Vi tenker at lidelse er noe vi må fjerne. Men veldig ofte må vi lære oss å leve med den.
– Trenger vi den påminnelsen?
– Jeg tror ikke det må gå et skred for at vi skal bli ydmyke for livet. Men vi trenger å bli påmint om hvor sårbare vi er. Om hva vi faktisk har, mens vi har det. Mens vi er unge, tror vi gjerne at vi skal være ytende mennesker som fikser alt, hele livet. Sånn er det ikke. Vi er avhengig av andre. Vi vet ikke hvor mange gylne år vi får. Den er en stor x-faktor der. Det har gått opp for folk med full kraft på Gjerdrum.
Et dyrebart liv
Kari Thori Kogstad roser alle som har bidratt i lokalsamfunnet de siste ukene. Det er mange store og små ting, sanitetskvinnene som smurte mat til alle som var med på dugnaden, Bondelaget som sørget for jernstaur slik at Heimevernet kunne få satt opp gjerde rundt rasområdet, gudstjenestene og minnekonserten som ble sendt på NRK:
– Disse hadde stor betydning og skapte samhold. Det er bra at vi gradvis får en kollektiv fortelling om hva vi har gått gjennom.
Jeg tror ikke det må gå et skred for at vi skal bli ydmyke for livet. Men vi trenger å bli påmint om hvor sårbare vi er.
— Kari Thori Kogstad
– Hadde du selv – innerst inne – en forutanelse av at noe sånt kunne skje?
– Nei, overhodet ikke. Og jeg syns det er et litt vanskelig perspektiv. Da jeg skrev artikkelen i Utposten tok jeg utgangspunkt i min egen erfaring med brutal død. Det var min første rystende eksistensielle opplevelse. Selve opplevelsen tror jeg er allmenn, før eller siden. Men jeg tror ikke den kan forutses eller kontrolleres.
Fastlegen beskriver seg som optimist av natur. Hun tror livet skal bli fint igjen. Men det blir ikke som før.
– Det blir nok et «før» og et «etter». Yrkeslivet mitt har i sterk grad bidratt til at jeg har fått fjernet skråsikkerheten på at livet er uendelig. Jeg lærte at tryggheten ikke kan tas for gitt. Og at tap som er ubeskrivelig vonde likevel kan bli tap vi klarer å leve med. Det er ikke et arrfritt liv, men det er et liv som er dyrebart.
