Reportasje

«Innvandrere holder hverandre nede»

MOBBING: Sherry Hakimnejad har gjort sine dårlige barndomsminner om til et levebrød. Hun vil vise at vonde historier kan ende godt.

Mobbingen på barneskolen gjorde iranske Sherry til en livredd jente. Selv i voksen alder synes hun det er utrolig vanskelig å stole hundre prosent på folk. 40-åringen har dedikert livet sitt til å hjelpe barn og ungdom som vokser opp i krevende omgivelser.

På kvinnedagen 8. mars møtte hun statsminister Erna Solberg og næringsminister Iselin Nybø for å fortelle om sine erfaringer.

– Jeg har aldri opplevd rasisme eller mobbing fra nordmenn. Men jeg har opplevd mye fra mine egne. Vi innvandrere holder hverandre nede, sier Sherry Hakimnejad med et sukk.

Hun er en av gründerne bak firmaet Kompass og co. De drifter en skolekantine og leverer mat til ulike konferanser, festivaler og seminarer. Kompass har vært første arbeidsgiver for over 100 ungdommer. I 2020 fikk bedriften den prestisjetunge Matprisen i kategorien barn og ungdom.

Jeg har aldri opplevd rasisme eller mobbing fra nordmenn. Men jeg har opplevd mye fra mine egne.

—  Sherry Hakimnejad

– Veldig mange av disse ungdommene er blitt tråkka ned av sine egne. Det er en slags innvandrer-jantelov eller intern rasisme. Jeg hører ting som: «Hæh, skal du gå på tur?! Går du med Bergans-jakke?! Spiser du potetmos?! Er du blitt helt norsk, eller»??!

Sherry Hakimnejad ler når hun lister opp spørsmålene. Samtidig krymper hun seg. Hun vil gjøre noe med det. Denne vinteren er hun i gang med et nytt prosjekt: Hun vil få folk som ikke er født med ski på beina med seg ut i naturen.

---

Vendepunktet

  • I denne serien forteller vi historien til mennesker som må tenke nytt om virkeligheten.
  • Navn: Sherry Hakimnejad
  • Alder: 40
  • Bosted: Rosenhoff, Oslo
  • Yrke: Medgründer av Kompass og co., samt student
  • Familie: Singel. To tantebarn.
  • Hobbyer: Friluftsliv, løping, sykling, langrenn, reiser, mat
  • Aktuell: Møtte statsminister Erna Solberg og næringsminister Iselin Nybø på kvinnedagen for å fortelle om sosialt entreprenørskap

---

Unge martyrer

Sherry var bare fem år gammel da familien flyktet fra Iran. Moren hennes jobbet i luftforsvaret og visste at hun ville bli tvunget til å delta i krigen mot nabolandet Irak. Hun hadde ikke noe ønske om å ofre livet for det nye prestestyret som hadde overtatt i hjemlandet hennes.

Ayatollaene brukte kvinner og barn som levende skjold. Alle barn gikk med nøkkel som halskjede. Det skulle symbolisere at de unge martyrene kunne åpne døren til paradis når de døde.

Mor, far og fire barn kom seg i første omgang til Istanbul. Der passet fem år gamle Sherry sine småsøsken mens foreldrene var borte mesteparten av dagen for å skaffe det de trengte for å komme seg videre. Etter ett år i flyktningleiren snakket Sherry flytende tyrkisk.

Det var tilfeldig at familien havnet i Norge. Dette var et land foreldrene ikke hadde kjennskap til. De tenkte det var et godt tegn. Da var det i det minste ikke et sted som var beryktet for å ta dårlig imot fremmede.

I november 1986 kom de til Torpo i Hallingdal. Der bodde de på et skisenter som fungerte som asylmottak. Det var drevet av et amerikansk par. Sherry husker dem som ekstremt sympatiske og hjelpsomme.

Se: en innvandrer!

Irak hadde nå rykket inn i Iran. Krigen skulle ta åtte år. Flyktninger strømmet ut av regionen. Foreldrene til Sherry ble raskt mentorer for en rekke iranere som kom til Norge.

Da eldstejenta skulle begynne på skolen, flyttet familien til Kongsvinger. Der fikk de selv en mentorfamilie, som hadde en datter som skulle gå i klasse med Sherry. De lærte henne å lage matpakke, ta på riktige klær og forstå de norske kodene.

På første skoledag kom avisa Glåmdalen og tok bilde av Sherry. Det var faktisk en nyhet: Ingen innvandrerfamilier hadde bodd på Kongsvinger før.

– Jeg fikk to fine år. Jeg lærte norsk, gikk på håndball og skøyter. Hadde en fantastisk gammel lærer som het Gerd. Hun var så nysgjerrig og åpen.

Men trivselen skulle ta brått slutt.

Knust hodeskalle

Da Sherry gikk i tredje, havnet hun i klasse med tre iranske gutter som var flyttet til Kongsvinger. Det ble et vondt vendepunkt:

– Der og da brøt helvete løs. Det var mobbing hver eneste dag. De kunne stjele sykkelen min. Eller holde meg fast og slå meg i magen. Verbalt haglet det med kommentarer om utseendet mitt, om at jeg var stygg og at jeg var en taper. Jeg ble truet om at alt ville bli verre hvis jeg fortalte det til noen. Jeg ble en livredd jente, som så meg over skulderen hele tiden. Utryggheten har fulgt meg gjennom livet.

Mobbingen pågikk i fire år, helt til Sherrys familie flyttet til Rælingen. Da hadde det gått så langt at Sherry var kommet hjem med knust hodeskalle, etter at guttene hadde kasta stein på henne.

– Mange visste om mobbingen, men jeg var venneløs. Mamma prøvde å ta det opp med lærerne, men det hjalp ikke. Så til slutt tok mamma ansvar igjen – og familien min måtte flytte. Hun har reddet livet mitt to ganger, mammaen min.

– Var det bare andre innvandrere som mobbet deg?

– Ja, ingen norske var med på det. Den dag i dag er det sånn at jeg strever litt ekstra med å stole på andre iranere, sier Sherry. Hun legger til:

– Når man snakker om det å være ny i Norge, så snakker man ofte om det ene perspektivet: At man mobbes fordi man er annerledes. Men min erfaring er at det også er innvandrerne som holder hverandre nede og hindrer andres integrering. Blir man for «norsk», blir man fort ekskludert av sine egne. I ettertid tror jeg det var det som ble så truende for guttene som mobbet meg: At jeg var godt integrert og likte å være med på norske aktiviteter.

Baksnakking

Sherry Hakimnejad presiserer at hun er ekstremt stolt av sin persiske kultur. Med glød i blikket peker hun mot bokhylla si, der hun trekker fram bøker, dikt og bilder som viser røttene hennes. Hun kan fortsatt huske at moren hennes skrev dikt og leste for henne da hun var liten. Hjemmelaget persisk lyrikk var på sett og vis hennes barndomsmusikk.

Blir man for «norsk», blir man fort ekskludert av sine egne.

—  Sherry Hakimnejad

– Man skulle tro at det var bra at innvandrere kom seg fram i samfunnet, slik at de kunne bli rollemodeller for andre. Men det fungerer ikke sånn i praksis. De som lykkes, blir ofte baksnakket. Man prøver å gjøre deres framgang til noe mistenkelig. Dette gjør at mange ikke tør å fortelle om sine mestringsopplevelser. I stedet skjuler man dem. Jeg tror mange innvandrere har misforstått hva likhet og likeverd er. I stedet for å applaudere forskjellighet, mistror man det.

– Hvordan kan dette endres?

– Jeg vet jo akkurat hvordan de har det inne i hodene sine, de ungdommene jeg jobber med. De lever som om de fortsatt er i en krigssone. Dette er ikke noe jeg har lest, det er noe jeg kjenner på kroppen. Jeg er førti nå. Men jeg er fortsatt utrygg, skeptisk og full av forsvarsmekanismer. Jeg går gjennom sjekklister i hodet for å komme meg tilbake til trygghetssonen. Jeg vil ikke at andre barn og unge skal ha det sånn i voksen alder. Det er mitt oppdrag og min drivkraft i livet.

Suget etter mening

Dette var Sherrys motivasjon for starte firmaet Kompass og co. i 2009: Hun ville skape et mestringshus for ungdommer som faller utenfor. Gi dem et trygt utviklingsmiljø, noe hun selv savnet da hun var i den alderen.

– Da jeg og medgründer Katerina Eriksen startet firmaet, stilte jeg meg selv spørsmålet: Hvordan vekker jeg den ekstra kjærligheten som gir indre motivasjon for å jobbe? Kompass lanserte ideen om at vi ikke bare skulle lage mat, vi skulle også redusere matsvinn. Det ga oss den x-faktoren som skapte mening og kjærlighet i jobben. Dermed begynte vi å hente overskuddsvarer fra bedrifter i Bærum, og vi delte det ut på krisesentre. Dette tente ungdommene på. Det ga mening.

To ting var åpenbare for gründer Hakimnejad i denne perioden:

• Suget etter mening: – Da ungdommene fikk være med på å redde planeten litt, fikk de følelsen av å bety noe, en følelse de hadde savnet hele livet.

• Suget etter mestring: – Det synlige resultatet når man lager mat, det er et kick for ungdommer, nærmest som en injeksjon i armen. Ungdommene er sulteforet på mestring, men de har mastergrad i å overleve.

– Er det vanskeligere å være ung nå enn da du var det?

– Mye vanskeligere. Mobiltelefoner og sosiale medier har åpnet opp en rekke nye arenaer for mobbing. Foreldrene har enda mindre kontroll enn før. Det vrimler av fristelser. Mange blir lurt og utnyttet.

Ungdommene er sulteforet på mestring, men de har mastergrad i å overleve.

—  Sherry Hakimnejad

En vinterdrøm

Det nye prosjektet til Sherry Hakimnejad handler om å ta i bruk friluftsliv som møteplass for inkludering. Selv var hun 18 år første gang hun gikk ordentlig på ski. Da hadde hun jobbet som juletreselger en kald desember for å få råd til å kjøpe seg langrennsski.

– Helt konkret sto jeg ute i 10–14 timer hver dag i tre uker. Det lærte meg hvordan man kler seg i minusgrader. For eksempel det å ha poser inni skoene, det var revolusjonerende for meg – og det ga meg en sjuk mestringsopplevelse.

Sånne opplevelser ønsker Sherry at andre også skal få. Det handler om å knekke kodene:

– Jeg var nysgjerrig på hva det handlet om: Nordmenn på ski med termos, Kvikklunsj og appelsiner. Nå elsker jeg det selv. Og den kjærligheten til naturen har jeg lyst til å gi videre. Jeg har sett hvor utilgjengelig naturen er for mange barn og ungdommer.

For Sherry har det også vært en drøm å ta med sin egen familie på fjelltur. Den drømmen gikk i oppfyllelse første helgen i februar i år. Det hadde tatt 30 år:

– Sammen skapte vi nye fortellinger og tradisjoner som gjør oss inkluderte i det landet vi bor. Det var en fantastisk opplevelse.

Egen fremmedfrykt

I hele sitt voksne liv har Sherry Hakimnejad jobbet med sin egen selvutvikling. For å redusere frykten for andre, satte hun seg som mål at hun hver dag skulle snakke med fem mennesker hun ikke kjente. Terskelen hennes var høy, hun var så skeptisk.

– Men det hjelper å øve. Når jeg er på joggetur og ser noen som trenger en hjelpende hånd, så spør om jeg kan bidra. Uansett hva de svarer, så kjenner jeg meg så glad og fri etterpå. Andre mennesker er mine ladestasjoner. Jeg kjenner sterkt på det når jeg er på reise i andre kulturer. Jeg har også brutt noen terskler ved å sitte i styret i borettslaget mitt. Det gjør at jeg kommer i kontakt med naboene mine og gir meg opplevelsen av at det er et trygt sted å bo, sier Sherry med et smil.

– Så det går an å endre vaner?

– Ja, men det er ikke lett. Bare prøv å flytte klokka di over på motsatt hånd. Kjenn på hvordan det er å ha den der, hvor lyst du har til å flytte den tilbake. Den lysten må man motstå over tid skal man etablere et nytt mønster.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje