Reportasje

Da krigen startet, åpnet folk leilighetene sine

ARMENIA: Da krigen i Nagorno-Karabakh drev befolkningen på flukt, åpnet armenere både dørene og hjertene for sivile i nød.

- Jeg har stått her hver dag siden krigen startet – omtrent 20 timer hver dag, forteller Lucine – med et overraskende våkent blikk.

Hun driver innsamlingssentralen kalt Amortigung, som betyr Modig Rygg, hvor innbyggere i Jerevan – hovedstaden i Armenia – kan donere klær, mat, medisiner, og annet utstyr som trengs til befolkningen i Nagorno-Karabakh. Hjelpen går til soldater og sivile som fortsatt befinner seg i området, men også de som er drevet på flukt og nå oppholder seg midlertidig i Armenia.

27. september kom nyheten om at krigen igjen hadde blusset opp i regionen, og fra 28. september var Lucine på plass med flere andre frivillige, som ønsker å bidra med det de kunne. Det er nå 6 uker siden hun startet, og Lucine er fortsatt entusiastisk i sin sak.

- Jeg sluttet å jobbe som frisør for å kunne være frivillig på heltid. Heldigvis har jeg venner som hjelper meg med både penger og mat for å overleve – de kommer innom hver dag for å støtte med det de kan.

Bidrar med det man kan

Og Lucine er ikke alene om å vekke dugnadsånden i den humanitære krisen. Da konflikten ble et faktum gikk det en bølge av solidaritet gjennom det armenske folket, som førte til et mangfold av frivillige tiltak for å bedre situasjonen.

Et større antall av den mannlige befolkningen meldte seg også frivillig til de armenske styrkene i Nagorno-Karabakh – og det anslås at omtrent halvparten av de kjempende soldatene bestod av tilreisende som egentlig kom fra sivile liv.

Brorparten av sivilbefolkningen – både ungdommer, kvinner, eldre, og andre som ikke meldte seg frivillige som soldater, fant raskt andre måter å bidra. Lucine og Amortigung er kun én av mange innsamlingssentraler i Armenias hovedstad, og ved ett spesielt senter serverer de også sang og underholdning.

---

Fakta: Nagorno-Karabakh

  • Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som del av Aserbajdsjan, men har vært kontrollert av armenere siden våpenhvilen i 1994. Befolkningen er på rundt 150 000.
  • Mer enn en million mennesker ble fordrevet under krigen i 1994, 700.000 av disse var aserbajdsjanere.
  • 27. september startet konflikten på nytt, som har resultert i nesten 100.000 flyktninger. Mange av disse har flyktet over grensen til Armenia.
  • Natt til tirsdag 10. november ble det undertegnet en fredsavtale mellom Armenia, Aserbajdsjan og Russland, som også førte store deler av Nagorno-Karabakh tilbake til Aserbajdsjan.

---

Fra teater til humanitært senter

Ruben drev til daglig Armenias største dukketeater, men da krigen startet gjorde han det om til en mottakssentral for flyktninger, samt innleveringsstasjon for humanitære bidrag til flyktningfamiliene som ankom Jerevan.

- Skuespillerne ved teateret ble frivillige på dagen, og de bruker sosiale medier til å be om hjelp og bidrag som sendes direkte hit, forklarer Ruben.

Teateret er fullt av paller, poser og handlevogner lastet med mat. I én av forestillingssalene gjør også teaterets unge frivillige seg klare til å spille musikk for flyktningfamiliene som ankommer senteret.

- I morgen reiser vi også med en gjeng til Goris, for å spille musikk og skuespill for 5000 flyktningbarn der.

Goris er en landsby som ligger rett ved grensen til Nagorno-Karabakh, og er blitt et midlertidig stoppested for et større antall fordrevne, armenske familier.

Byttet ut malerier med flyktninger

Et lignende initiativ finner vi hos kunstneren Harutyun Housepyan, som etter krigen gjorde om malerstudioet sitt til herberge og skole for flere flyktningfamilier. I skrivende stund har han 35 personer boende hos seg, inkludert 22 barn.

Her får flyktningene tak over hodet, mat, samt normal skolegang – alt finansiert og organisert med frivillig arbeid. I tillegg har han drevet opplæring innen tegning og maling, en aktivitet som førte til åpningen av en utstilling hvor kunstnerne utelukkende er barn fra Nagorno-Karabakh. Inntektene går direkte tilbake til det humanitært fond.

- Jeg hørte bombene, men jeg vil ikke huske de, sier han. Det er forbudt å snakke om krigen ved shelteret, forklarer Mariam – en av de frivillige ved herberget:

– De må få barndommen de fortjener.

Mariam er egentlig advokat, men bruker nå de fleste våkne timer til å jobbe som frivillig ved kunststudioet. Her er hun lærer, kokk, og dagmamma – samt at hun leser nattahistorier for barna hver kveld.

– Da krigen startet tenkte jeg; hvordan kan jeg hjelpe? Etter noen dager hadde de aller fleste av oss hjelperne funnet sin egen ekspertise.

Mariam er egentlig fra Hadrut i Nagorno-Karabakh, og huser selv et større antall familiemedlemmer på flukt i leiligheten sin.

Slike herberger kommer også i større skalaer – eksempelvis organisasjonen Impact Hub, organisert av vinmakeren Vahe Keushguerian. Gjennom organisasjonen driver han 15 forskjellige sentere, som til sammen gir midlertidig bosted, skole og arbeidsplass for 1300 flyktninger i Jerevan-området.

Ett av disse sentrene, som ligger rett ved folkemord-museet i Jerevan, huser 60 familier – bestående av 150 flyktninger.

Sirkulær økonomi

- Senteret var egentlig et gammelt idrettskompleks som ikke lenger var i bruk, så vi søkte myndighetene om tillatelse til å gjøre det om til et herberge. Her får hver familie et eget soverom, vi har et storkjøkken, spisesal, idrettshall, klasserom – samt et nyopprettet sy-rom, hvor kvinnene kan begynne å tjene egne penger igjen.

Artur fra Shushi er en av flyktningene ved senteret til Vahe. Han var soldat i Nagorno-Karabakh, men ble skutt i beinet. Med seg i Jerevan har han kone ot to barn.

Matlagingen på senteret drives av flyktningene selv, og maten blir donert av lokale i Jerevan.

- Vi legger ut på sosiale medier at vi trenger hjelp, også kommer det strømmende på. Foreløpig har vi ikke måttet bruke noe penger på mat», sier Vahe.

Lærere stiller opp ekstra

Gor fra Stepanakert setter pris på idrettshallen i senteret. I tillegg får han fortsatt normal skolegang, takket være frivillig arbeid fra lærere.

De går gjennom et 10-ukers skoleopplegg med historie, engelsk, litteratur, russisk og vitenskap.

Mangfold av husly

Flyktninger blir likevel ikke kun huset i kollektive herberge. Da Nagorno-Karabakhs fordrevne befolkning begynte å strømme over grensen, åpnet de fleste armenere hjemmet sitt for venner, familie og bekjente.

- Du kommer ikke til å se en eneste flyktning på gata eller i en flyktningleir, fortalte Yeva – en arbeider i Ministry og Labour and Social Affairs i Jerevan. De som hverken har familie eller venner å ty til, får også hjelp av myndighetene til å finne midlertidig bosted – i leiligheter eller hotell.

Da flyktningkrisen startet, bestemtei Nova Hotel at de skulle huse fordrevne armenere gratis i hotellets 37 rom. De serverer også frokost, lunsj og middag uten kostnad. Denne familien flyktet fra Hadrut til Jerevan 3. oktober, da bombingen kom altfor nær hjemmene deres.

Nå skal Hadrut bli del av Aserbajdsjan, grunnet den nye grensesettingen, og de har derfor mistet sitt gamle hjem. Foreløpig vet de ikke hvordan fremtiden blir, men hotellet har sagt de kan bo så lenge de trenger husly.

De aller fleste – både flyktninger og armenere – trodde konflikten og situasjonen skulle være en kortvarig hendelse. Krigen viste seg å vare i nesten seks uker, og mange mistet både hjem og familiemedlemmer i prosessen. Etter at fredsavtalen gikk i boks har mange nå fått vende nesen hjemover, men for en stor del av de fordrevne ble hjemløsheten mer permanent enn antatt, grunnet tap av landområder og nye grensesettinger.

Enn så lenge kan de leve med hjelp av armenernes dugnadsånd og solidaritet, som i nødens time har vist seg å skape husly, mat, og kjærlighet for de som trengte det mest.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!


Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje