Armenia
ARMENIA: - Du kommer ikke til å se en eneste flyktning på gata eller i en flyktningleir her. Det sier en frivillig hjelper i Nagorno-Karabakh-konflikten. Selv om titusenvis er drevet på flukt i høstens krig, er det imponerende hvordan folk har stilt opp for hverandre.

Da krigen startet, åpnet folk leilighetene sine

ARMENIA: Da krigen i Nagorno-Karabakh drev befolkningen på flukt, åpnet armenere både dørene og hjertene for sivile i nød.

Publisert Sist oppdatert

- Jeg har stått her hver dag siden krigen startet – omtrent 20 timer hver dag, forteller Lucine – med et overraskende våkent blikk.

Hun driver innsamlingssentralen kalt Amortigung, som betyr Modig Rygg, hvor innbyggere i Jerevan – hovedstaden i Armenia – kan donere klær, mat, medisiner, og annet utstyr som trengs til befolkningen i Nagorno-Karabakh. Hjelpen går til soldater og sivile som fortsatt befinner seg i området, men også de som er drevet på flukt og nå oppholder seg midlertidig i Armenia.

27. september kom nyheten om at krigen igjen hadde blusset opp i regionen, og fra 28. september var Lucine på plass med flere andre frivillige, som ønsker å bidra med det de kunne. Det er nå 6 uker siden hun startet, og Lucine er fortsatt entusiastisk i sin sak.

HJELPEARBEID: - Jeg har stått her hver dag siden krigen startet – omtrent 20 timer hver dag, forteller Lucine i innsamlingssentralen Amortigung.

- Jeg sluttet å jobbe som frisør for å kunne være frivillig på heltid. Heldigvis har jeg venner som hjelper meg med både penger og mat for å overleve – de kommer innom hver dag for å støtte med det de kan.

KLÆR OG MAT: Nver er flyktning fra Shushi, i Nagorno-Karabakh, og hjelper også til som frivillig på Amortigung. På sentralen mottar de mat, medisiner og klær som skal til enten sivile eller soldater. De får også inn uniformer og soveposer som sendes til frontlinjen. Alt i alt anslår Lucine at sentralen har gitt klær og mat til mellom 4000 og 5000 familier.

Bidrar med det man kan

Og Lucine er ikke alene om å vekke dugnadsånden i den humanitære krisen. Da konflikten ble et faktum gikk det en bølge av solidaritet gjennom det armenske folket, som førte til et mangfold av frivillige tiltak for å bedre situasjonen.

Et større antall av den mannlige befolkningen meldte seg også frivillig til de armenske styrkene i Nagorno-Karabakh – og det anslås at omtrent halvparten av de kjempende soldatene bestod av tilreisende som egentlig kom fra sivile liv.

Brorparten av sivilbefolkningen – både ungdommer, kvinner, eldre, og andre som ikke meldte seg frivillige som soldater, fant raskt andre måter å bidra. Lucine og Amortigung er kun én av mange innsamlingssentraler i Armenias hovedstad, og ved ett spesielt senter serverer de også sang og underholdning.

KONFLIKTOMRÅDE: Enklaven Nagorno Karabakh ligger sør i Aserbajdsjan.

Fakta: Nagorno-Karabakh

  • Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som del av Aserbajdsjan, men har vært kontrollert av armenere siden våpenhvilen i 1994. Befolkningen er på rundt 150 000.
  • Mer enn en million mennesker ble fordrevet under krigen i 1994, 700.000 av disse var aserbajdsjanere.
  • 27. september startet konflikten på nytt, som har resultert i nesten 100.000 flyktninger. Mange av disse har flyktet over grensen til Armenia.
  • Natt til tirsdag 10. november ble det undertegnet en fredsavtale mellom Armenia, Aserbajdsjan og Russland, som også førte store deler av Nagorno-Karabakh tilbake til Aserbajdsjan.

Fra teater til humanitært senter

Ruben drev til daglig Armenias største dukketeater, men da krigen startet gjorde han det om til en mottakssentral for flyktninger, samt innleveringsstasjon for humanitære bidrag til flyktningfamiliene som ankom Jerevan.

- Skuespillerne ved teateret ble frivillige på dagen, og de bruker sosiale medier til å be om hjelp og bidrag som sendes direkte hit, forklarer Ruben.

Teateret er fullt av paller, poser og handlevogner lastet med mat. I én av forestillingssalene gjør også teaterets unge frivillige seg klare til å spille musikk for flyktningfamiliene som ankommer senteret.

TEATER BLE SENTER: Ruben drev til daglig Armenias største dukketeater, men da krigen startet gjorde han det om til en mottakssentral for flyktninger.
FORDREVNE: Armenere på flukt får en liten forestilling i det lokale teateret. Landsbyene har skapt trygghet for flyktninger, både i egne leiligheter, i teatre, skoler og på gallerier.

- I morgen reiser vi også med en gjeng til Goris, for å spille musikk og skuespill for 5000 flyktningbarn der.

Goris er en landsby som ligger rett ved grensen til Nagorno-Karabakh, og er blitt et midlertidig stoppested for et større antall fordrevne, armenske familier.

Byttet ut malerier med flyktninger

Et lignende initiativ finner vi hos kunstneren Harutyun Housepyan, som etter krigen gjorde om malerstudioet sitt til herberge og skole for flere flyktningfamilier. I skrivende stund har han 35 personer boende hos seg, inkludert 22 barn.

Her får flyktningene tak over hodet, mat, samt normal skolegang – alt finansiert og organisert med frivillig arbeid. I tillegg har han drevet opplæring innen tegning og maling, en aktivitet som førte til åpningen av en utstilling hvor kunstnerne utelukkende er barn fra Nagorno-Karabakh. Inntektene går direkte tilbake til det humanitært fond.

STUDIO BLE HERBERGE: Kunstneren Harutyun Housepyan, som etter krigen gjorde om malerstudioet sitt til herberge og skole for flere flyktningfamilier.

- Jeg hørte bombene, men jeg vil ikke huske de, sier han. Det er forbudt å snakke om krigen ved shelteret, forklarer Mariam – en av de frivillige ved herberget:

– De må få barndommen de fortjener.

BARNDOM: Gor er en av barna som bor i kunststudioet. Han flyktet sammen med mor og besteforeldre, mens faren var soldat ved frontlinjen. Faren ble senere skadet, og ble sendt til Jerevan for å være sammen med familien.

Mariam er egentlig advokat, men bruker nå de fleste våkne timer til å jobbe som frivillig ved kunststudioet. Her er hun lærer, kokk, og dagmamma – samt at hun leser nattahistorier for barna hver kveld.

– Da krigen startet tenkte jeg; hvordan kan jeg hjelpe? Etter noen dager hadde de aller fleste av oss hjelperne funnet sin egen ekspertise.

Mariam er egentlig fra Hadrut i Nagorno-Karabakh, og huser selv et større antall familiemedlemmer på flukt i leiligheten sin.

ADVOKAT: Mariam er egentlig advokat, men bruker nå de fleste våkne timer til å jobbe som frivillig ved kunststudioet.

Slike herberger kommer også i større skalaer – eksempelvis organisasjonen Impact Hub, organisert av vinmakeren Vahe Keushguerian. Gjennom organisasjonen driver han 15 forskjellige sentere, som til sammen gir midlertidig bosted, skole og arbeidsplass for 1300 flyktninger i Jerevan-området.

Ett av disse sentrene, som ligger rett ved folkemord-museet i Jerevan, huser 60 familier – bestående av 150 flyktninger.

MIDLERTIDIG TRYGGHET: De 22 barna i kunststudioet får opplest eventyr før leggetid hver kveld.

Sirkulær økonomi

- Senteret var egentlig et gammelt idrettskompleks som ikke lenger var i bruk, så vi søkte myndighetene om tillatelse til å gjøre det om til et herberge. Her får hver familie et eget soverom, vi har et storkjøkken, spisesal, idrettshall, klasserom – samt et nyopprettet sy-rom, hvor kvinnene kan begynne å tjene egne penger igjen.

NY HVERDAG: Et gammelt idrettsanlegg gjør nå nytten som bolig for flyktninger.

Artur fra Shushi er en av flyktningene ved senteret til Vahe. Han var soldat i Nagorno-Karabakh, men ble skutt i beinet. Med seg i Jerevan har han kone ot to barn.

SKADET: Far Arthur dro til senteret i Jerevan da han ble skutt i beinet under krigshandlingene.

Matlagingen på senteret drives av flyktningene selv, og maten blir donert av lokale i Jerevan.

- Vi legger ut på sosiale medier at vi trenger hjelp, også kommer det strømmende på. Foreløpig har vi ikke måttet bruke noe penger på mat», sier Vahe.

MAT: Via sosiale medier blir det meldt om behov for mat og klær, og givergleden er helt massiv.

Lærere stiller opp ekstra

Gor fra Stepanakert setter pris på idrettshallen i senteret. I tillegg får han fortsatt normal skolegang, takket være frivillig arbeid fra lærere.

De går gjennom et 10-ukers skoleopplegg med historie, engelsk, litteratur, russisk og vitenskap.

AKTIV: Gor liker seg på senteret. Ved siden av klatreveggen er det også skolegang å få.
ARBEIDSPLASSER: Vahe ønsker å skape en sirkulær og bærekraftig økonomi for flyktningene i Impact Hub, hvor han lager arbeidplasser som bidrar til inntekt for mat og drift av sentrene.

Mangfold av husly

Flyktninger blir likevel ikke kun huset i kollektive herberge. Da Nagorno-Karabakhs fordrevne befolkning begynte å strømme over grensen, åpnet de fleste armenere hjemmet sitt for venner, familie og bekjente.

- Du kommer ikke til å se en eneste flyktning på gata eller i en flyktningleir, fortalte Yeva – en arbeider i Ministry og Labour and Social Affairs i Jerevan. De som hverken har familie eller venner å ty til, får også hjelp av myndighetene til å finne midlertidig bosted – i leiligheter eller hotell.

Da flyktningkrisen startet, bestemtei Nova Hotel at de skulle huse fordrevne armenere gratis i hotellets 37 rom. De serverer også frokost, lunsj og middag uten kostnad. Denne familien flyktet fra Hadrut til Jerevan 3. oktober, da bombingen kom altfor nær hjemmene deres.

Nå skal Hadrut bli del av Aserbajdsjan, grunnet den nye grensesettingen, og de har derfor mistet sitt gamle hjem. Foreløpig vet de ikke hvordan fremtiden blir, men hotellet har sagt de kan bo så lenge de trenger husly.

GATEBAKERIER: Tre damer fra Stepanakert baker en lokal delikatesse fra Nagorno-Karabakh. Overskuddet går direkte til humanitære forhold i regionen. Slike lokale gatebakerier har blitt svært populære i Jerevan, med lange køer for å kjøpe og støtte brødene.

De aller fleste – både flyktninger og armenere – trodde konflikten og situasjonen skulle være en kortvarig hendelse. Krigen viste seg å vare i nesten seks uker, og mange mistet både hjem og familiemedlemmer i prosessen. Etter at fredsavtalen gikk i boks har mange nå fått vende nesen hjemover, men for en stor del av de fordrevne ble hjemløsheten mer permanent enn antatt, grunnet tap av landområder og nye grensesettinger.

Enn så lenge kan de leve med hjelp av armenernes dugnadsånd og solidaritet, som i nødens time har vist seg å skape husly, mat, og kjærlighet for de som trengte det mest.

EGNE KØYER: Armin, Khatehatzyan, Gokhar og Tigram måtte flykte fra Martakert da konflikten startet. De får lov av en entreprenør til å bo i en ny leilighet. Besteforeldre, mor og barnebarn deler en køyeseng.