Tar et oppgjør med 
opp­veksten 
i AKP-ml

– Nå er det min tur til å fortelle, slår Tania Michelet fast.
Vi møter henne i anledning den selvbiografiske boka Min egen vei. Fra Mao til Gud, en subjektiv og ærlig fortelling om oppvekst og livsvalg – og et oppgjør med et radikalt politisk miljø.

Bokprosjektet springer ut av oppmerksomheten Michelet ­pådro seg da hun vinteren 2019 lot seg døpe. Datteren til den røde 68-eren, forfatteren og tidligere Klassekampen-redaktøren Jon Michelet valgte kristendommen.

Selv om hun i ettertid har holdt tallrike foredrag om sin vei til tro, hadde hun ikke tenkt at det skulle­ bli bok av det, forteller hun.

– Det var forlaget som ba meg skrive. Med en god redaktør turte jeg å gjøre det.

Sin egen vei

Så er det heller ikke en friksjonsløs fortelling Michelet byr på. Hun er skilsmissebarnet som flyttet hit og dit, som mistet moren sin tidlig og som ble sosialisert inn i AKP-ml-bevegelsen (Arbeidernes Kommunistparti – marxist-leninistene).

Tania Michelets historie starter med et minne, et språklig bilde av seg selv som et sint barn, satt til å bygge sandslott, «osende av spenol». Slottene ble aldri fine, hun hadde ikke det som skulle til – nemlig en trygghet knyttet­ hvem hun var, innerst inne, ­skriver hun.

– Jeg er en blanding av veldig tøff og veldig sårbar, sier ­Michelet i dag.

Opplevelsen av å kjenne seg annerledes, utilstrekkelig, satt til å gjøre noe som ikke var henne, har hengt ved hele livet. Den går som en rød tråd gjennom boka, og gir den vekselvis en humoristisk og en alvorspreget tone.

[ LES ANMELDELSE AV BOKA HER  ]

Rødt og «sneversynt»

Det er i møtet med AKP-bevegelsen at mye av fremmedgjøringen ­Michelet har kjent på ligger. «Det er litt røft sagt, men jeg føler at vi alle skulle være hippe revolusjonære og tøffe i trynet, og jeg er ingen av delene,» skriver hun.

Michelet hevder det altoverskyggende klasseblikket og den revolusjonære holdningen alt i alt gjorde bevegelsen enøyd og uten evne til å akseptere tvil, svakhet og åndelige eller ­estetiske tilbøyeligheter.

– Selv i dag er det enkelte der som er helt uimottakelige for kritikk.

– Ser du nå i ettertid likevel noen positive sider ved beveg­elsen?

– Ja, jeg er opptatt av Kvinnefronten, som var tilknyttet AKP-ml, og som min mor var en del av. Jeg må le litt når jeg hører unge kvinner i dag uttale at de ikke er feminister. Det er lett å si når du har barnehageplass og syv og en halvtimes arbeidsdag. Bevegelsen har stått for positive samfunnsendringer. Jeg tror ting kunne vært gjort annerledes, men jeg forstår også at tids­ånden var en annen.

– Det var en voldsom brytningstid?

– Revolusjon er ikke noe middagsselskap, som Mao sa det.

Et spirituelt barn

Tania ble sendt på møter i Røde pionér, kommunistbevegelsens barnegruppe. De fleste andre ungene i gata i Tromsø, der hun bodde deler av oppveksten, hadde ­søndagsskolen.

– Det var nærmest en organisk greie, nesten alle gikk på søndagsskole. Jeg ble med uten å fortelle foreldrene mine om det.

Interessen for tro fikk Tania av sin ene bestemor i Oslo. Det var også noe hun bare plukket opp fra andre barn i nærmiljøet.

– Dette var på 70-tallet, og vi ungene i gata var nok mer for oss selv enn barn er i dag. Foreldrene våre lagde middag eller var i møter, mens vi fløy rundt. Vi var mer som en egen barnegjeng, litt sånn som i Astrid Lindgrens bøker.

---

Tania Michelet

• Norsk forfatter, bosatt i Moss.
• Debuterte med romanen Afrika er ikke for alle (2008).
• Aktuell med Min egen vei. Fra Mao til Gud på forlaget Vigmostad & Bjørke.

---

Barnet Tania likte Jesus, likte at han brydde seg om henne.

– Jeg kan nok ha skjønt at dette var en reise innover. I vokse­miljøet rundt meg var indre ­reiser mer sett på som noe egoistisk. Du skulle rette blikket ­utover, mot verden og urett­ferdigheten der.

Nærmere moren

Tania ­Michelet tar avstand fra den politiske konteksten hun vokste opp i, men tegner samtidig et nært og varmt bilde av foreldrene sine, Bente von der Lippe og Jon ­Michelet. Særlig morens historie har det vært viktig for henne å formidle. Hun valgte å avslutte livet sitt da Tania var 13 år.

– Å få frem min mor har vært en underliggende drivkraft for å skrive, forteller hun.

Underveis har hun, for første­ gang på 30 år, orket å besøke graven. Og hun har tatt mot til seg og spurt tanten nøyaktig hvordan moren døde.

– Det er viktig å ha slik informasjon. Jeg har skrevet det som skjedde inn i boka som del av min terapi.

Bente von der Lippe var kjent som en hardtarbeidende journalist. Hun slet etter hvert med ­depresjon. Tania Michelet har dedikert boken til sin mors ­søster og bror, som har støttet henne i ønsket om å fortelle.

Lik og ulik

Etter morens bortgang flyttet Tania inn hos sin far, stemor og to halvsøstre i Oslo. Ikke lenge etterpå reiste familien til Zambia, der stemoren skulle jobbe. Faren mente det var godt for Tania å komme seg bort, og årene i Zambia ble viktige og formende.

Den norske kirke er blitt veldig raus. Derfor kan jeg være med der.

—   Tania Michelet

Tania skildrer forholdet til sin far, som døde i 2018, som både stormfullt og varmt. De var like, men forsto hverandre likevel ikke fullt ut.

– Han opplevde meg som steil og sky, men det var nok fordi jeg så ofte var uenig med ham. Samtidig så han meg og var opptatt av at jeg skulle skrive. Jeg husker at han ga meg Simone de Beauvoirs En veloppdragen ung pikes beretninger da jeg var 17.

Tania Michelet har aldri hatt sans for boka Brev fra de ­troende (2007), som Jon Michelet skrev etter å ha mottatt brev fra kristne da han var alvorlig syk. Hun ­synes han er for «eplekjekk» og for lite villig til å sette seg ordentlig inn i materialet.

– Jeg synes ikke han er på sitt beste i den boka. Han viser ikke ekte undring. Han har bestemt seg – han tror ikke, ferdig snakka. Blindsonene irriterer meg.

Det gjenkjennelige

Michelet er i dag medlem i Åpen folkekirke i Borg bispedømmeråd og nestleder i Moss menighetsråd.

– Den norske kirke er blitt veldig raus. Derfor kan jeg være med der, sier hun.

I Fra Mao til Gud tar hun brukt litterære virkemidler og skildrer og kommenterer hendelser og mennesker rundt seg med sitt helt egne blikk. Foredragsrundene, som skal være en slags «miniversjon» av boka, har samtidig gitt tro på at historien kan være gjenkjennelig også for andre.

– Det hadde ikke vært noen vits i å gi ut dette hvis det bare var meg det var interessant for. Jeg har sett at historien har hatt gjenklang hos folk. Boka har et stort spenn, fra mental helse til religion, politikk – og litt historie.