Fra poetens roteloft

Upubliserte og bortglemte skriverier. Reviderte og omskrevne tekster. Nye dikt og illustrasjoner. Poeten Gunnar Wærness har nylig sluppet en diger samling med den slags på Oktober forlag. Å skrive er å be om for mye spenner fra i dag og tilbake til 1988.

– Jeg må først spørre deg: Hvorfor gir du ut dette?

– Huset holdt på å brenne ned. Ilden ble stoppet seks meter fra husveggen. Hele arkivet sto i fare for å brenne opp. Hendelsen fikk meg til å undre: Hva var det egentlig jeg hadde av materiale? Hva ville blitt borte?

Dogmekollaps

Boka var et forsøk på å besvare slike spørsmål forteller Wærness, som også er poesianmelder i Vårt Land. Egentlig skulle han bare supplere en allerede påbegynt revidert utgave av diktsamlingen Tungen og tåren (2012). Men så begynte prosjektet å ese.

– Etter hvert som jeg lette, ble det sånn: Hva er dette?? Har jeg skrevet så mye? Hvorfor har jeg kastet denne? Å nei, så dårlig! Å nei, hvor bra!

Opprinnelig var tanken ikke å forandre på noe.

– Men så begynte jeg å skrive og redigere, og da var grensen brutt. Dogmet hadde kollapset – og det var bare å kline til.

Resultatet er på 399 sider pluss noter.

– Var det gøy?

– Ja ...

Fortiden er ikke statisk – den rører på seg, utdyper Wærness. Det som en gang opplevdes på den måten, kan i dag bety noe annet.

Bulgarsk sinne

El Mono er tittelen på en av de gjenoppståtte tekstene Wærness selv anbefaler før møtet vårt – en «tørrsjampo-løsning» for å slippe å sitte på roteloftet hans hele helgen (intervjuet avtales fredag ettermiddag og blir gjennomført påfølgende mandag).

El Mono er delvis upubliserte materiale, omskrevet og bearbeidet, fra et lengre opphold i Bulgaria på slutten av 90-tallet. Underveis har den blitt kalt «Mono», «Umusikken» og «Anti-identiteten».

– Jeg ble utsatt for et kultursjokk, forteller Wærness.

Poeten skulle bruke lite penger, «skrive noen dikt og være i fred». I stedet ble Bulgaria-årene en øvelse i å prøve å gjøre seg forstått i et land som ved årtusenskiftet befant seg på randen av politisk og kulturelt sammenbrudd.

Verdifulle sjokk

– Hva innebærer det for en som lever av å skrive at man ikke forstår hva folk sier? Er det produktivt på noen måte?

– Kolossalt produktivt. For kunstens del er det kjempeviktig å utsette seg for ikke bare litt press, men eksistensielle sjokk.

---

Gunnar Wærness

• Forfatter, gjendikter, illustratør og kabaretartist, født i 1971. Anmelder også lyrikk i Vårt Land
• Debuterte i 1999 med diktsamlingen Kongesplint. Denne fikk han Tarjei Vesaas' debutantpris for.
• For diktboka Venn med alle (2018) ble han nominert til Brageprisen.
• Aktuell med Å skrive er å be om for mye. Dikt og masker 1988–2020.

---

For Wærness betød det at dannelsen og kodene han som ung forfatter hadde kjempet for å få taket på, ble ganske ubrukelige.

– Jeg begynte derfor, litt ufrivillig, å bry meg om det jeg så og hørte rundt meg. Jeg gikk fra å være en indre orientert forfatter, til å bli mer opptatt av å være del av et større kollektiv. I Norge var jeg beskyttet av en ganske blind og døv «motkulturell» posisjon, sier Wærness.

– Du restartet deg?

– Ja, ufrivillig. Store hendelser i livet er alltid ufrivillige. Du tror du vet hva du ber om, når du for eksempel får et barn eller flytter til utlandet. Men det gjør du ikke. Det som skjer er at tilværelsen din begynner å røre seg langs en helt annet meridian.

Ikke å vite, er bra, fortsetter forfatteren. Hadde vi visst, hadde vi ikke turt.

Esau og Jakob

Grunnhistoriene vi mennesker navigerer etter opptar poeten Wærness. I Tungen og tåren henter han elementer fra mexicansk mytologi og trostradisjon. Men aller mest fremtredende er kanskje den bibelske fortellingen om tvillingene Esau og Jakob.

Det er det universelle men samtidig mangesidige ved teksten som treffer, forteller Wærness.

– Jakob både lyver og stjeler, og moralen kan virke suspekt. Men det finnes en underliggende moralsk kodeks som blant annet handler om å ære odelen og respektere foreldrene og forfedrene sine.

Identiteter holder ikke, de går i stykker. Å være menneske er å være i forandring.

—   Gunnar Wærness

Historien om Jakob og Esau handler også om et arveoppgjør.

– Hva skjer når et hus bytter identitet, skifter eier? Følelser, tanker, verdier og det som er blitt borttrengt i minnet – alt bare flommer opp.

– Er det en moral der som du har lyst å få frem?

– Nei, jeg vil vise hvor sammensatt det hele er. I denne fortellingen burde både Jakob og Esau ha tenkt seg om. Moralen blir hengende der, som løse tråder.

Bibelen er et «uovertruffent resonansrom» for en forfatter, mener Wærness. Her finnes inderlige trosspørsmål og store historiske perspektiver, side om side.

– Så finner jeg på og leter opp på en ganske kjettersk måte. Jeg er en både from og veldig troløs gjest i det universet.

Kropp og ånd

– I diktet «Folk som utvei» går Gud inn i menneskekroppen og lærer den å kjenne, på nytt og på nytt. Suget mellom det metafysiske og kroppen er også noe du interesserer deg for?

– Det som foregår i en nasjons trosliv, har gigantiske konsekvenser for politikk, det sosiale, for moralen – for det kroppslige. Som forfatter må man inn og pirke på de stedene hvor den mytiske tanken får konsekvenser for om du gifter deg, for hvordan du oppdrar unger og forholder deg til autoriteter.

Også en ateist styrer etter bibelske ideer om moral, poengterer Wærness.

– Det er det hele forfatterskapet mitt antakelig ender opp med å vise: Det er når den kristne synder, ateisten blir from og buddhisten helt «hung up» at den kulturelle tilhørigheten kommer til syne. Det er når det har gått galt at vi blir interessante som kunst. Når vi ikke klarer å leve opp til idealene.

Omskiftelig identitet

Identitet og tilhørighet er i det hele tatt komplekse saker, langt mer sammensatt enn vi liker å tro, ifølge poeten.

– Jeg klarer ikke å la være å åpne opp identiteter der de er sårbare og la dem lekke inn i hverandre. Identitetsbegrepet er min fremste skyteskive. Når det gjelder identitet som beholder for menneskeværen, befinner vi oss i en ny steinalder.

Vi lever i en kultur som er så sugen på transendens og selvoverskridelse, og samtidig så opptatt av hvem man er, hevder han.

– Det sanneste man gjør er liksom å uttrykke seg selv. Man blir ulykkelig og dysfunksjonell av å fastlåse sin egen identitet. Identiteter holder ikke, de går i stykker. Å være menneske er å være i forandring.

Nå er det nok

Apropos, de ti siste sidene i Å skrive er å be om for mye inneholder nye dikt fra i fjor og i år. Det første heter «Middelaldrende». Er han på vei inn i en ny fase som poet?

– Ikke egentlig, men jeg har vært på i tolv år, som en maskin som bare har gått. Nå har jeg bestemt meg for at jeg vil ta et steg tilbake, uten å vite hva det betyr i praksis. Man blir ganske brutalisert av å ville være produktiv kunstner.

– På hvilken måte?

– Å være drevet av ambisjon var helt uproblematisk opp til jeg var 40. Men det er en tvilsom drivkraft. Det åndelige behovet, for ublygt og pompøst å si det sånn, er blitt mye sterkere nå. Jeg må ta en omstart og kjenne etter.

Ikke dermed sagt at han skal finne seg en bestemt tro.

– Den selektive hengivelsen som det å tro innebærer har jeg nok ødelagt forutsetningen for. Jeg er blitt for mye av en innbarka intellektuell. Jeg er ingen bra biotop for tro.

– Har du ellers nullstilt deg nå, med boka?

– Jeg er full av vrakgods. Et bibliotek der bibliotekaren har sluttet å komme på jobb.