Geir Gundersen i stort intervju: – Alle som bor her, er elska frem av Gud

Geir Gundersen har holdt morgenandakter i P1 i over 40 år. For ham handler tro om at alle mennesker, uansett forutsetninger, trenger å våkne opp og se sitt ansvar og sin skatt.

Reportasje

Kvelden før vi skal ut og besøke Geir Gundersen på hytta i Stavern, ringer kona hans, Liv Riiser og forteller at han har falt ned og slått beinet. Det gikk fint, vi kan fortsatt komme, men litt seinere på dagen, går det bra?

Når vi møter Geir, sitter han ute på verandaen og gliser fornøyd. Det er grønt løv på alle kanter som sola blinker i, han er iført rød genser, og på benken foran ham er beinet strukket ut i en støtte.

Vi er kommet for å snakke om den nye boka God morgon, en samling av radioandaktene Geir Gundersen har holdt i NRK gjennom mer enn 40 år.

Indre og ytre bevegelse

Vi snakker først om løst og fast, om hvordan sommeren var og hva som er av planer for høsten. Gundersen har planlagt en tur med Hurtigruta, og han skal reise alene. Første gang han tok den var han sju år gammel. Han reiste med faren, etter å ha blitt rammet av polio. Målet var Bergen, der han skulle få 
behandling.

– Det er som om kroppen min har bevart både minner om den første turen, men også tilknytningen jeg har fått til landskapet. Og så er det jo en slags retrett: å være ute av det vanlige. En indre og ytre bevegelse jeg er veldig glad i.

Glad predikant

Geir Gundersen har blant annet vært forstander på Diakonhjemmet og generalsekretær i Blå Kors. Han var også med å etablerte Loyola Senter for ignatiansk åndelig veiledning, knyttet til St. Josephssøstrenes på Grefsen i Oslo. I den ignatianske veiledningen, er det å se tilbake på dagen og livet en viktig øvelse. Det kalles gjerne eksamen, eller «hellig tilbakeblikk». Gundersen opplever selv at den ignatianske praksisen har forsterket noe som har vært der i ham helt fra starten av.

– Jeg har jo alltid likt å forkynne. Jeg er en glad predikant.

I en av andaktene identifiserer han seg med en skikkelse fra Jesaja som kommer springende over fjellet med gode nyheter. Hvor vakre de er/ der de løper over fjellene,/ føttene til den som bringer bud, /forkynner fred,/ bringer godt budskap,/ forkynner frelse/ og sier til Sion:/ «Din Gud er konge!»

Men Gundersen tar også med sitt handikapp. I hans tilfelle kommer han løpende med stokk over fjellet, men med seg har han en stor glede over å få være budbærer av evangeliet.

Første adressat

Da han var yngre – han har tross alt holdt på med radioandakter i over førti år – kom det intuitivt, det som etter hvert har blitt et bevisst valg, nesten en metode: Å se seg selv som den første adressaten for budskapet han formidler.

– Jeg stiller meg sammen med dem som hører på. Ved å bruke egne erfaringer tenker jeg at jeg er med å lage et rom for tilhørerne, der de kan komme inn som seg sjøl, med sine erfaringer, sine ting.

– Har det gjort noe med hva du tenker at det kristne fellesskapet er?

– Dette evangeliet som jeg både er budbærer for og mottaker av, det har blitt større og større for meg. Også på den måten at jeg har fått et stadig mer undrende forhold til hva det er, hva det betyr. Parallelt med det, vokser respekten for det fantastiske mangfoldet som denne spesielle tilhørerskaren er.

Elska fram

For noen er morgenandakten i P1 et viktig, daglig ritual sammen med morgenkaffen eller i bilen. Da NRK en liten stund tok bort velsignelsen og Fadervår, var reaksjonene mange, og leddene kom raskt tilbake. For andre er radioandakten bakgrunnsstøy som får lov å surre og gå. Selv synes Gundersen det er en storhet i dette spennet.

– Målet er å bruke språket og stemmen min på en sånn måte at det skal være mulig for alle å gå inn i noe av det de hører, på sin egen måte. Så respekten for lytterskaren og det menneskelige mangfoldet – jeg holdt nesten på å si menneskeheten – den har også blitt større mens jeg har holdt på med dette her.

– Hva har vært det aller viktigste for deg å få uttrykke?

Geir Gundersen er stille. Vi hører hav og rasling i løv.

– Dette at alle, alle, hvert eneste menneske og alle som bor her, er elska fram av Gud.

– Å være menneske er å bli elska fram av Gud gjennom mekanismene som ligger i skapelsen. Denne skapende kjærligheten er det første, og den omfatter alt. Alfa og omega er at skapelsen er en arbeidende kjærlighet. Vi er framelska – fra begynnelse til slutt. Alt virkelig, alt som fortjener ordet «virkelighet», er framelska.

Virksom og virkelig

Det snakkes ofte om Guds betingelseløse kjærlighet. I en andakt i boka skriver Gundersen om paradokset, at selv om den evige hvilen ikke er forbeholdt en minoritet, selv om Guds rike er målet for alle, så er det et arbeid å komme dit. For ham er det en del av mysteriet: Som mennesker er vi dratt inn i kjærlighets-
arbeidet.

– Kallet til å være med, ta imot, gi seg hen, det gjelder alle. Og dermed finnes også muligheten for det motsatte der: lukke seg, neglisjere, gå fortapt – i betydningen at en ikke blir med.

– Hva med hvor forskjellige forutsetninger vi har for å kunne gjøre den jobben?

– I den ignatianske tradisjonen er det en tanke om at alt vi gjør er virka. Det er ikke sånn at Gud virker først, og så får vi virke litt, etterpå. Gud er den som virker i alt og alle. Utenfor den virksomheten er det ingenting. Utenfor er det bare illusjon eller uvirkelighet. Så disse forskjellene, disse ulike forutsetningene våre, det vet Gud hvordan han skal 
møte.

En invitasjon

– Men hva gjør at et budskap sant for alle? Det er vel ikke selvsagt, du må jobbe for at budskapet skal være sant for alle?

– Jeg tror kanskje at svaret på det er at jeg ønsker at språket mitt skal være en invitasjon. Vil du være med? Er det noe her som du har lyst å være med 
på?

Dikteren og redaktøren Nils Øyvind Haagensen har skrevet forordet i boka. «Et agnostisk essay» kaller Gundersen det. Men Haagensen fremhever det åpne i radioandaktene til 
Gundersen.

– Andaktene formidler ikke en innsikt du enten må bøye deg for, eller ikke ha noe med å gjøre. Du kan være med å danse, hvis du vil. Samtidig som jeg forsøker å snakke så tydelig om tro som jeg kan, så ønsker jeg at dette åpne rommet skal være der, at det skal klinge av noe som er mulig å gå inn i, med de forutsetningene man 
har.

Tro foran tvil

For Gundersen har ikke det viktigste vært å formidle visdom, men å formidle tro. Han vil vise fram hva det er å leve i tro.

– Slik er det å tro! Slik er det å være i verden på en troende måte! Er det noe visdom i det så er det fint, men det er ikke det viktige.

– Noen ganger kan man nesten tenke at den enkleste måten å få troen til å virke åpen på, er å vise fram tvilen. Men du er ganske trygg i din tro?

– Jeg vil snakke om tro, jeg! Og så er hele paletten av livserfaringer tatt inn der, men det er det jeg vil, ja. Dette er min skatt. Dette er noe som jeg har fått. Og den skatten må jeg ta vare på.

Bli kjent med reisen

I flere av andaktene kommer erfaringer fra Gundersens eget liv opp, poliohistorien er der, men også hans gode humør.

– Du skilte i stad mellom Gud som er virksom og det uvirkelige. Er det å bruke egen erfaring en måte å snakke ut fra noe virkelig og virksomt på?

– Det er sikkert mange andre måter å gjøre det på, men jeg tenker på menneskelivet som en reise. Ordet erfaring er så flott – og det betyr egentlig det, fra tysk erfaren – å reise på kryss og tvers i ukjent land – som kan bli kjent. Det handler ikke om å være i en strøm av følelser og opplevelser, men å våge å erfare. Slik blir veien til. Slik blir du kjent med Guds skapende arbeid i deg. Det finnes ikke noen annen måte, gjør det det, da?

Våkne opp

Gundersen forteller om Ignatius av Layola. Bønnen han kom tilbake til som den mest umistelige, var tilbakeblikksbønnen.

– Du setter deg i en fri posisjon og ser tilbake, ikke med et hardt, kritisk blikk, men som om du går på oppdagelsesreise bakover, fra stadig nye nå. Da oppdager du mer av hva Gud har holdt på med i livet ditt. Det er det fruktbare, gode tilbake-
blikket.

Gundersen tror dette gjelder alle mennesker, og at det sånn sett ikke handler så mye om å inkludere de som ikke tilhører kirka – de er på sett og vis allerede inkludert

– For alle mennesker, på ulike måter, så handler det om at jeg må våkne opp til det som er mitt. Det som er mitt ansvar, det som er min skatt. Den utfordrende forkynnelsen hjelper en å se dette. Det handler ikke om et innenfor eller utenfor, det er det samme utgangspunket for alle. De som er i kirka har et stort behov for vekkelse, hele tida, ikke minst av dem som ofte defineres som på utsida.

Han ler hjertelig og legger til:

– Og alt dette har jeg altså prøvd å formidle på tre og et halvt minutt!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje