Med øyne store som tallerkener

Det er kognitive og emosjonelle kvaliteter ved naturprosesser som utvider hvordan vi tenker om oss selv og verden – som når kunstneren finner en trestokk som ligner på et menneske.

Tankerekker er abstrakte og fjernet fra den konkrete verden, tror vi gjerne, men er de egentlig det? Og må slike prosesser nødvendigvis foregå i et menneskehode? Ideer som dette melder seg raskt når jeg ser den poetiske og vakre utstillingen Earth, Wind, Fire, Water på galleri F 15 på Jeløya utenfor Moss. Alle verkene fordyper seg i naturforløp som, i en eller annen form, også flettes inn i det menneskelige.

Ebba Bohlins størrelsesmessige beskjedne aluminiumskulptur Loss of Information (2020) er et nøkkelverk, slik sett, for utgangspunktet var en trestokk kunstneren fant som minnet om et menneske. Her har hun inkludert et ansikt i gjenskapelsen av stokken for å minne oss om at det er rest av menneske i naturen og omvendt.

Lagrede minner

Flere verk berører verdien av å forsone seg med natursyklusenes gang, som fotoserien Eyes as Big as Plates (2019) hvor Karoline Hjorth & Riitta Ikonen har plassert eldre mennesker ute i det fri der de hører hjemme. Dekket av greiner, mose eller tang er de allerede en del av det kretsløpet hele naturen kverner rundt i.

Hildur Bjarnadóttirs silketepper (Colors of Adaption, 2020), som henger florlett fra tak i trappeoppgangen, er innsatt med pigmenter fra planter fra kunstnerens åker på Island som gjør dem sensitive for atmosfæriske forhold og forurensing i lufta. Teppet er dermed et slags organisk arkiv som tar opp i seg både menneskets ødeleggende utslipp og planteliv.

Det globale og det lokale sammenfaller i et potent og lyrisk skue som også knytter an til minners flyktighet. Mens jeg ser de forskjellige lagene blafre husker jeg plutselig hvordan slike tøystykker svevde i vinden ute på tunet da jeg var hos besteforeldrene mine. Et privat minne, naturligvis, men silkens poetiske form vil kunne vekke til live lignende fortidsrester i andre også.
Tankenes rotasjon

Alma Heikkiläs these processes include plasticity, mutualistic symbiosis, and extinction (2020) består også av en duk, men hun har spent den foran vinduene i hovedrommet i andre etasje. Også her er det «lagring» av organiske prosesser og vekster som er poenget, men baklyset gjør verket ekstra vakkert. Charlotta Östlunds Bang (2020) er også en utsøkt studie i naturens ornamentale skjønnhet, der hun spleiser en rekke tørkede plantevekster i store spiralformer som dekker hele veggen.

---

Kunstutstilling

• Earth, Wind, Fire, Water – Nordisk Kunsthåndverk
  Den 44. utgave av utstillingsserien Tendenser
  Galleri F 15, Jeløya, Moss
  Til 4. oktober

---

Kasper Kjeldgaards Casts of time – Lost in translations (2020) består av to disker, som umiddelbart kan se ut som smale avkapp fra en trestamme, hvor årringene snirkler seg utover fra gjenstandens sentrum. Men så viser det seg at de er laget av bivoks og at «årringene» har oppstått når den oppvarmede voksen langsomt er slynget rundt. Håndteringen av voksen skaper en uvant fordypelse i materien, men slyngningen utvider også hva vi tenker om dette materialet gjennom formen som oppstår.

Årringene knytter an til større naturforløp, men også til de minneprosessene som pågår i oss: Hvordan erfaringer legger seg til hverandre, men også noen ganger smitter over på hverandre og, som tilfellet er her, får en form som griper inn i neste årring, eller neste minne. Noen minner er jo også i en rotasjonsprosess, de kommer tilbake langt senere opp kanskje flere ganger lenge etter vi opprinnelig hadde dem.

Tingenes tale

Guðjón Ketilsson har organisert noen pinner som linjer i et dikt og minner om at naturen fortjener like mye oppmerksomhet som en bokside. For objekter er ikke stumme, de bærer i seg glemte historier og kan forløse slumrende erfaringslag i oss om de settes i rett sammenheng.

Mange av disse verkene henter frem de fysiske prosessene som danner tingene vi ser – duker, dikt, skulpturer – og fordyper seg i sprekker, avvik, skjørheter og aldringstegn. Det interessante er at alle disse sviktene eller anomaliene dyrkes og fremheves i stedet for å bli forsøkt skjult, slik ujevnheter vanligvis blir enten det er snakk om kunstverks eller menneskekroppers overflater.

Det mest presise uttrykk for en slik metode finner vi i Pekka Peikkiris fat og krukker hvor sprekkene er så til de grader fremhevet at gjenstanden fremstår som en ren akkumulasjon av ujevnheter eller, sagt på en annen måte, av tid. Dette er det motsatte av sminke, siden aldringstegnene dyrkes, og kunne vi ikke tenke på disse krukkene på en skjønnhetsforståelse hvor også menneskekroppens rynker og slitasje kunne betraktes som noe vakkert fremfor tegn på forfall i negativ forstand?
Det hele er uansett vakkert, poetisk, behagelig dempet og interessant.

vakkert, poetisk, behagelig dempet og interessant

—   Kjetil Røed