Prøver å ikke stå i veien 
for det hun brenner for

Torhild Roland Vetvik er ungdomsskolelæreren som fikk i oppgave 
å minne norske skolepolitikere på at ikke alt som teller, kan telles.

Reportasje

Som syvåring leste Torhild følelsesmettede dikt på møte i Jernbanemisjonen. Hun likte at alle kunne se henne på stolen der hun stod. Siden har hun tatt plassen som trengs.

Torhild Roland Vetvik (70) avsluttet yrkeskarrieren med ti år som daglig leder i «Være Sammen».

– Det var motiverende for meg å inspirere foreldre og ansatte i barnehager – og gi dem verktøy – til å møte barna med både varme og tydelighet, sier hun og kompetansehevingsprosjektet som ble startet av Eyvind Skeie og Klaus Erik Krogh, og som i løpet av ti år ga kurs til over 8.000 som jobber med barn i Norge.

Så legger hun til:

– Ingen etterlyste andakter på samlinger i Være Sammen.

Hvorfor sier hun dette? Vi må starte et annet sted for å skjønne.

Du kjære lille pike

Det er korona-krise i landet når dette intervjuet skal gjøres. 69-åringen møter presist ved datamaskinen hjemme i Kristiansand og klikker seg inn på Skype så vi – på mange mils avstand - kan se og høre hverandre.

– Det er bedre når vi kan se hverandre, sier hun og forteller om sitt aller første minne:

– Jeg satt hos far. Han lå med isjas på sofaen og leste dikt for meg. Du kjære lille pike, som ligger og skal dø/ La meg dikte deg et eventyr, – det siste/ Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø/ Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.

Hun ler.

– Far lærte meg dikt som fikk meg til å gråte, enkle følelsesladde, romantiske dikt – men det var så fint. Fint å være der, tett ved far. Han var god til å være nær.

---

Torhild Roland Vetvik

  • Pedagog, tidligere leder i Kristent Pedagogisk Forbund (KPF).
  • Fylte 70 år 14. juli. Det ble markert med boka Det er oss to nå, som er en artikkelsamling om voksne og barn, relasjoner og verdier.
  • De 15 artikkelforfatterne har samarbeidet med Torhild Roland Vetvik i de 20 årene hun stod i bresjen for to landsomfattende prosjekter i barnehage og skole - med prosjektene «Skal-skal ikke» og «Være Sammen».
  • Blant forfatterne er Inge Eidsvåg, Henrik Syse, Eyvind Skeie, Magne Raundalen og Helga Hjetland.

---

Bare trygg – nesten

Bortsett fra tårer som ble felt over sørgelige vers fra faren og Wildenvey og co, var det lite gråt, tristhet eller vanskeligheter i lille Torhilds liv. Hun var trygg, sier hun. Uro eller engstelse kan hun ikke huske.

– Var du ikke redd eller urolig for noe?

Torhild Roland Vetvik svarer ofte før spørsmålene er fullført, men nå stopper hun og ser ut vinduet. Der kan hun se innseilinga til Kristiansand, Oksøy og Grønningen fyr.

– Jeg var redd for å skuffe far.

Hun ser fortsatt mot horisonten.

– Når han lærte meg at jeg var OK, ga meg anerkjennelse, gjentok han også stadig at jeg hadde evner jeg måtte ta ansvar for å forvalte. Jeg kunne bli journalist. Jeg kunne bli forfatter. Det var ikke grenser for hva han så fram til at jeg skulle oppnå.

– Nei, jeg var verken mørkeredd eller redd for høyder.

– Du nevner far. Moren din?

– Hun holdt på med alle sine gjøremål. Litt lenger unna, på en måte, men mor var og er et ­omsorgsmenneske.

Forventning og rammer

Foreldrene tilhørte et lavkirkelig, konservativt miljø, forteller hun - Misjonssambandet, bedehus, Jesus og Moseloven.

– Vi visste hva som var innenfor og hva som var utenfor, hva vi skulle gjøre – og enda mer – hva vi absolutt ikke skulle gjøre. Vi visste hvor grensene gikk, og det ble forventet at vi holdt oss på riktig side. Vet du hva – det kostet meg lite å tilpasse meg alt dette. Det var trygt. Det var tydelig. Og for meg var det naturlig at det var andakt hjemme hver morgen.

Nå snakker Torhild fort.

– Alt dette skapte gode rammer rundt barndommen, og når jeg i tillegg ble oppfordret til å ta tak i livet, ta ansvar, våge å tenke at jeg kunne bli til noe – vet du, da var jeg fornøyd.

Trekker pusten

– Forventninger… jeg var aldri i tvil om hva som var forventet av meg.

– Var det noe fra barndomshjemmet ditt du bevisst valgte bort da du etablerte ditt eget hjem?

Hun trenger ikke et øyeblikks betenkningstid:

– Jeg bestemte meg for å ikke binde barna mine så tett til meg som far bandt meg. Jeg ønsket ikke at mine barn skulle vokse opp med så sterke føringer, forventninger og begrensninger. Fra de var små, forsøkte jeg å vise dem at jeg aksepterte at de gjorde egne valg. Jeg ville de skulle vite at jeg var klar for å slippe dem når de i ulike aldre selv søkte ­naturlig avstand.

Så virker det som hun kommer på noe:

– I det kristne ungdomsmiljøet jeg gikk – og der jeg trivdes, fant meg til rette og tok ansvar – der var det sterkt fokus på ­Jesus, synd og frelse. Men veldig lite dreide seg om hvordan leve livet – hverdagslivet utenfor – i møte med dem som ikke trodde. På en måte var de ikke like bra som oss…

Hun lukker øynene. Holder om pannen med begge hender. Rister på hodet.

Et sukk.

– Dette er jeg ikke stolt av. Ikke i «det hele tage». Det var ikke mye snakk om mangfold. Det ble ikke sagt noe om andres verdi, de som ikke var som oss.

Torhild ser ut mot fyrene igjen.

– Jeg måtte passere 20 før jeg tok et oppgjør med dette. Jeg ville­ åpne opp. Ikke være så moralistisk. Jeg ville – så godt jeg klarte – møte mine og de andre med raushet og kjærlighet. Dette er noe jeg stadig jobber med. Vi kan ikke møte hverandre med en haug betingelser.

Han som ikke fikk det til

Når Torhild skal fortelle om tiden da hun var ungdomsskolelærer i Mandal, vil hun helst fortelle om eleven som ikke fikk det til noe særlig i fagene. Han som egentlig var dårlig i alt som var vesentlig på skolen, men som handlet for bestemoren sin hver uke. Øynene blir fuktige.

– Jeg sa til ham for en flott gutt han var. Prøvde dag etter dag å formidle hvor viktig han var. At jeg beundret ham. At jeg digga ham.

Hun smiler.

– Det var sånne elever som gjorde at jeg kjente meg privilegert i skolen, og grunnen til at jeg hadde det så bra som lærer.

Men likevel. Som 46-åring forlot hun klasserommet og ble daglig leder i Kristent Pedagogisk Forbund (KPF) og ukependler til Oslo.

– Jeg kastet meg inn i noe jeg ikke hadde peiling på hva var og som jeg neppe hadde kompetanse for. Men perfekt tidspunkt i livet å starte på noe nytt, ungene var voksne og jeg ville utfordres, ville lære. Far døde forresten tidligere det året.

Hun slår ut med armene. Knekker litt i nakken. Smiler.

– KPF har en søsterorganisasjon, Kristne Friskolers Forbund…

– Ja, der kunne jeg aldri jobbet, avbryter hun.

– Nei vel…?

– Jeg var skeptisk da jeg var 46 – og er blitt mer enn skeptisk med årene – til private livssynsbaserte skoler. Joda, jeg heier på foreldreretten, men hva med barns mulighet til å lære seg mangfoldet – lære seg å bli trygge midt mellom alle de ulike, lære seg å like de andre – uavhengig hvilken ­religiøs bakgrunn de har. Hvordan kan dette læres hvis grupper isolerer seg fra hverandre?

Var ikke helt patent

Året var 1996, og KRL-faget skulle overta for kristendomsfaget. Og som daglig leder i KPF skulle Torhild bidra til at faget ble godt, og hun skulle motivere medlemmene til å ta det nye faget entusiastisk i bruk.

– Og selv om det er et stykke fra Kristne Friskolers Forbund og over til KPF, som jo jobber for en sterk, offentlig skole, var uroen betydelig der også. Skulle ikke lenger kristne lærere få vitne om Jesus og formidle at han er veien, sannheten og livet? For mange var jo dette selve lærerkallet.

Hun trekker pusten.

– Jeg var ikke kristelig nok – eller kristen på den riktige måten, for en del medlemmer i KPF.

– Ikke?

– Å, nei du. Når jeg selv så bevisst hadde valgt å forlate tryggheten i bedehuskulturen, er det klart at medlemmer som tilhørte denne kulturen merket at jeg var på en annen linje. Det er mange ulike kristne miljøer her i landet, og vi som har vokst opp og levd livet vårt i kirker og bedehus, vi merker fort om den vi møter tilhører samme gruppering som oss selv. Språket og holdningene dine kan avsløre om du tilhører Misjonssambandet, pinsebevegelsen eller Åpen folkekirke. Og det var dem i KPF som var urolige for at jeg ikke stod fast nok på de gamle sannhetene og at jeg ikke ga stor nok plass til andakter i samlingene våre. Og de «­riktige andaktene». Nettopp. Der kom dette med andakter.

Den som tolker alt dette til at Torhild har lagt gudstroen vekk, tolker feil. Plutselig kan hun i alles påsyn slå ut med armene og takke Gud for livet eller for mannen sin, Kåre. Eller hun kan etterlyse Vårherre og mene han bør våkne og ta seg av noen som åpenbart trenger det. Og barnebarna har fått solide doser med bibelfortellinger på sengekanten – gjenfortalt i bestemors versjon slik at Gud ikke skal skremme, men gi trygghet. Og glede.

– En enkel og ukomplisert tro under en åpen himmel. Det er vel ikke noe særlig mer å si om det, smiler hun, men fortsetter likevel:

– Da jeg i 1995 tok videreutdanning i livssyn og etikk på Menighetsfakultetet, ble jeg opptatt av begrepet «dobbeltkvalifisering». Det handler om at når vi selv kjenner oss trygge på hva vi står for, også religiøst, kan vi møte den som har et helt ­annet livssyn med åpenhet og nysgjerrighet. Dette er jo ikke farlig, men interessant og berikende.

I det kristne ungdomsmiljøet var det sterkt fokus på Jesus, synd og frelse. Men veldig lite dreide seg om hvordan leve livet - hverdagslivet utenfor - i møte med dem som ikke trodde.

—   Torhild Roland Vetvik

Fulgte et råd

Da Torhild ble daglig leder i Kristent Pedagogisk Forbund, ble hun rådet til å invitere seg selv til møter med stortingspolitikere.

– Oj, skulle jeg, ungdomsskolelæreren, begynne å gå i Stortinget og be landets toppolitikere høre på hva jeg hadde å si? Det var skremmende, men også veldig spennende. Jeg liker jo oppmerksomhet, jeg liker spenning – at det skjer noe. Dette var gøy.

Og raskt var hun stadig i møter med politikere. Om de var blå, gule, grønne eller røde, Torhild gjorde ikke forskjell. De skulle alle vite hva KPF mente var særlig viktig i barnehage og skole, og hvilke verdispørsmål de måtte ta på alvor. Så da Kjell Magne Bondevik dannet regjering året etter, og da Verdikommisjonen ble født og nettopp verdispørsmål skulle løftes inn i offentlige samtaler landet rundt, da stod KPF og fru Roland Vetvik klar med et tilbud til politikerne hun var blitt på fornavn med:

– Vi tilbød oss å lede prosesser i ulike kommuners barnehager og skoler, der de i treårsperioder kunne ta tak i sine lokale verdiutfordringer. Og vi skulle stille med kompetente mentorer som skulle følge dem gjennom prosessene.

Noen lurte på om dette skulle være kristelige KPFs snik-misjonering. Men med støtte fra politiske miljøer i alle farger fikk KPF sitt prosjekt Skal-skal ikke bevilgninger direkte fra Statsbudsjettet.

Blinkende varsellamper

Med penger på Skal-skal ikke-kontoen skulle Torhild nå fortsette dialogen med politiske miljøer, men enda mer møte lokale prosjektgrupper, pedagoger, foreldre og ressurspersoner som skulle bli mentorer eller faglige rådgivere. På kort tid måtte hun knytte noen hundre nye kontakter.

– Hvilket førsteinntrykk tror du at du gir?

– At jeg er engasjert, at jeg er ivrig…

Hun stopper. Rister på hodet.

– Jeg kan bli litt voldsom.

Hun fjerner «litt».

– Jeg er for voldsom. Noen jeg møter blir nødt til å rygge tilbake.

Nytt kapittel

Etter tolv år som ukependler og møtende spiss på KPF- og Skal-skal ikke-laget, takket Torhild for seg. I Kristian­sand ventet Kåre, barndomshjemmet og helt nye utfordringer i prosjektet Være Sammen.

Der hadde Eyvind Skeie og danske Klaus Krogh startet utviklingen av dette verdiprosjekt for foreldre og ansatte i barnehager. Være Sammen ble faglig forankret i Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, men trengte en daglig leder som kunne bygge nettverk, og selge inn ideen til faglige miljøer og til prosjektets målgrupper.

– Det var en hyggelig overgang å representere et firma som ikke ble mistenkt for å være kristen misjonering, eller som internt ikke ble kritisert for å mangle andakter.

De lyktes, og kompetanseløftet Være Sammen, der ansatte i barnehager og foreldre jobbet for å utvikle seg som «varme grensesettere», spredte seg fra Agder til både Rogaland, Hordaland, Østlandet, Troms og Finnmark.

Ta livet i bruk

Hvis hun ikke ble ungdomsskole­lærer, hvis hun ikke ble leder for Skal- skal ikke og Være Sammen, hva kunne hun da brukt livet sitt på?

– Jeg kunne ikke hatt det bedre, og jeg kunne ikke fått brukt meg bedre enn jeg har – kunne ikke hatt det mer meningsfullt. Men det kunne vært engasjerende å bidra med noe for unge kristne kvinner. Oppmuntre dem til å ta seg selv i bruk, ta tak i livet, finne veier inn i spennende miljøer. Dette er det dessverre fortsatt behov for.

Hun setter seg langt fram på stolen.

– Tenk deg om det kunne vært dannet team som jobbet sammen om dette. Fremelske gode relasjoner. Fått med sterke fagmiljøer, coacher – bygget opp noe som systematisk ga kvinner mot på livet.

Nå snakker rett hun inn i Skype-skjermen og veiver med armene som om hun står på en talerstol.

– Ta livet i bruk. Våg deg ut i randsonen. Jeg har vært heldig, for alt har bare kommet til meg, men ingenting ville kommet om jeg ikke åpnet opp. Det er i møter med andre mennesker jeg har blitt meg selv.

En av hennes aller nærmeste ble spurt om hva som er forskjellen på Torhild når hun opptrer ­offentlig og når hun er sammen med barnebarna?

«Er hun så forskjellig da? Jeg tror hun er som hun er. Det er det hun kan best.»

Teksten er en forkortet versjon av Bjørn Markussens intervju med Thorhild Roland Vetvik i boka Det er oss to nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje