Hun sang på tidenes beste soul-øyeblikk. Åleskjær minnes Cordelia Yvonne Baker (8.8.1934–4.5.2020)

Rundt den 10. mai begynte nyheten om Yvonne Mills Bakers død å spre seg i diverse fan-grupper og forum på nett. Denne våren har bragt med seg så mange dødsfall i musikkverdenen at man kunne skrevet nye minneord hver uke. Noen av dem vi har mistet har dessuten vært helt sentrale navn i moderne populærmusikk. Likevel kjentes det viktig å kjempe for noen linjer om Baker, av grunner jeg straks kommer tilbake til. Jeg måtte likevel se første deadline for en slik notis forsvinne.

For: Ingen hadde noen grunn til å tvile på at nyheten om at sangerinnen fra Philadelphia stemte. Alle måter å regne på ville vise at hun må ha vært godt oppe i 80-årene. Problemet var bare at det ikke var mulig å få en bekreftelse offisiell nok til at man kunne sette det på trykk. Hvem vil vel ta sjansen på å få et postkort fra en artist der man bes ta kontakt angående omtalen av ens eget dødsfall? Ingen store aviser nevnte hendelsen på nett, ja, faktisk ingen mindre nettaviser jeg kunne finne heller.

Northern Soul

Grunnen til at Yvonne Baker og hennes historie festet seg i meg med en karabinkrok og ikke umiddelbart kunne hektes av, ligger i at hun  frontet en låt som er så perfekt at den vil stå seg for all tid. Historien om den er likevel litt spesiell. «You Didn’t Say A Word» var en unnselig B-side på en single fra selskapet Cameo Parkway i 1966. Den gjorde ikke noe inntrykk på hitlistene i USA i sin samtid. Noen av de som kommenterer på Facebook i forbindelse med dødsfallet mener til og med å ha hørt at Baker selv skal ha sagt at hun knapt husket å ha spilt den inn.

(Hør sangen i bunnen av artikkelen)

Grunnen til at «You Didn't Say A Word» i dag likevel nærmer seg en million strømminger på Spotify, ligger på et annet kontinent. Noen år etter utgivelsen ble sangen plukket opp av det britiske dansefenomenet northern soul, som levde på nettopp slike underkjente soulperler. DJ-er og andre fanatikere trålet på 70-tallet amerikanske varelagerhaller etter soulsingler som så fikk et nytt liv i Storbritannia. Låten har figurert i toppen av de fleste best-of-lister knyttet til bevegelsen, og er selvsagt også en del av soundtracket til spillefilmen Soulboy, som tar utgangspunkt i det pussige faktum at tusener på tusener av mennesker i Nord-England danset til afroamerikansk soulmusikk på 70-tallet og i tiårene som fulgte. Mange av dem danser fortsatt.

En hit, om jeg har hørt en

Noen av singlene fra den tiden går for svimlende summer. En 7-vinyl av Yvonne Bakers søster, Earnestine Eady, ble for eksempel for ti år siden solgt for en sum tilsvarende 35.000 norske kroner. Men om man setter business til side, er det ikke tvil om at kjærligheten til det som befinner seg på rillene også er levende. Mange har reagert på dødsbudskapet med kommentarer som «Å, nei, 'You Didn't Say A Word' er min favorittsang gjennom alle tider!», eller «Husker dere trengselen på dansegulvet da denne kom på?»

Det er da også virkelig helt uforståelig at «You Didn’t Say A Word» ikke ble en hit, med sitt fabelaktige Motown-driv og sine skyvende James Bond-spionblåsere, toppet av Yvonne Bakers vidunderlige vokal. Om man ikke har hilst på et refreng før, er det bare å komme hitover! Det er som et 40 meters løp med påfølgende scoring. Men joda, det samme hendte med et utall andre juveler fra samme tid, selv de som var generert av hit-maskineriet Motown, som Brenda Holloways «Think It Over (Before You Break My Heart)». Ingen hit hjemme, massiv i Nord-England. Yvonne Baker må ha visst om suksessen, men var ikke blant de mange som selv reiste over til England og opptrådte som del av en revitalisert karriere. Grunnen lå nok i at hun på det tidspunktet var godt over i et annet liv, preget av barn og familie. Hjemme i USA var hun mest kjent, om man kan bruke et slikt ord, for et kapittel som lå godt forut for singlen i 1966.

Meldingsrunde

Noen dager går uten at jeg greier å komme nærmere noe offisielt dødsbudskap. Skal jeg la det fare? Jeg sender en melding til radioverten Charlie Horner. Han er en av dem som har postet om Bakers bortgang, med et bilde av seg selv sammen med henne på 80-tallet. Han svarer etter et par dager. Horner hadde Baker flere ganger som gjest i sitt radiostudio og var i tillegg nær venn med Alphonso Howell, bass i vokalgruppa The Sensations. The Sensations var en doo-wop- og r’n’b-gruppe i 50- og starten av 60-årene der Yvonne Baker var hovedsanger. Han sier at han har mistet kontakt med henne i senere år, men at han har fått nyheten om hennes død via en felles bekjent i Philadelphia, gospelhistoriker og -formidler Linwood Heath, som også har holdt på i hjembyen siden 60-tallet. Baker skal ha sunget gospel i kirkesammenheng, i alle fall i noen av de 50 årene som er gått etter endt platekarriere. Som et siste forsøk sender jeg også Heath en melding.

Charlie Horner legger ved lenker til en omfattende biografi han har skrevet om The Sensations. Gruppa hadde et par hits på 50-tallet, og så, etter en pause med familieliv og annet, sin største suksess med «Let Me in» i 1961, før de igjen ble oppløst. De krysset veier med Etta James, Sam Cooke og The Shirelles. Horner forteller også om en famøs kveld der Ray Charles og bandet hans kastet Sensations ut av garderoben og senere på kvelden ble arrestert for narkotikabesittelse. Etter noen få soloutgivelser utover 60-tallet, derunder «You Didn’t Say A Word», ble det imidlertid stille fra Yvonne Baker.

Et liv

I den tiden tankene har vært beskjeftiget med notisen om Baker har det vært vanskelig å unngå tankespinn om hvor mange vinkler det finnes inn i et menneskeliv og hvordan en livshistorie fortelles. I det jeg tenker at dét var så langt jeg kom, får jeg beskjed fra Linwood Heath: «Sender deg nekrologen i morgen». Vi er altså likevel «too close (…) to be talking about the weather», som det heter i hennes mest kjente sang. Da to faksimiler tikker inn dagen etter, skjer to ting. Jeg får vite at Baker døde 4. mai. Og det føles som en slags grense brytes. Vi er veldig nær noe privat. Den ene faksimilen er en annonse fra begravelsesbyrået om seremonien til hennes minne den 10. mai, den andre familiens minneord. «You Didn’t Say A Word» nevnes ikke der, men teksten trekker kort fram Bakers pionerposisjon som kvinnelig frontfigur i rock’n roll. Først og fremst vies minneordet hennes store omsorg og kjærlighet til venner og familie, herunder barn, barnebarn og oldebarn, et snilt, generøst menneske som likte å se på TV, være med familien og lese Guds ord. Det høres absolutt ut som et liv, men det er også 50 år der som tilhører en annen sfære enn det offentlige og musikkjournalistikken.

«You Didn't Say A Word» var i utgangspunktet en unnselig B-side. Ole Johannes Åleskjær sammenlikner den med et 40 meters løp med påfølgende scoring. Hør sangen her!