«Tante Gudnys» krigsfortelling ble dysset ned: – Det kunne blitt et annet liv og en annen historie

Gudny Høegh-Omdal var en viktig brikke i motstandsbevegelsen på Sørlandet. Hun overlevde Ravensbrück, men ble ingen helt før grandniesen begynte å lete i historien hennes.

Reportasje

Stemmen skjelver omtrent for hvert ord, selv om hun snakker rolig og svarer presist, og på umiskjennelig kristiansandsk. Året er 1980. Det er oktober og Gudny Høegh-Omdal er 67 år når hun blir intervjuet av Odd Rønning. Han er tilknyttet Norsk Hjemmefrontmuseum og jobber med et prosjekt om kvinnelige politiske fanger.

Den dirrende stemmen forteller hvordan hun ble kontaktet sommeren 1940 om å bli en viktig brikke i britene og Milorgs planer om å ta tilbake kontrollen over Norge gjennom en invasjon via Sørlandet. Den som spurte, var Viggo Krag-Rønne, ingeniør i NSB og sambandssjef i en av kampgruppene som skulle bli del av et hemmelig invasjonssamband fra Jæren til Stavanger.

– Jaha, det er ikke småtterier du blir bedt om, han må vel på en måte ha visst hvor han hadde deg i hvert fall, og gjort visse forundersøkelser? spør Rønning på lydopptaket.

Høegh-Omdal bekrefter at Krag-Rønne kjente til henne gjennom felles venner. I sin stilling høyt oppe i Televerket kunne hun få en viktig rolle.

På nyåret i 1943 har noe gått galt. Hun befinner seg i Gestapos hovedkvarter Arkivet i Kristiansand, kjent for hard tortur. Etter en rekke forhør gir Gestapo opp å få mer ut av henne. Da sier Hans Lipicki, kjent som den mest fryktede torturisten:

– Vil De virkelig at vi skal tro dette? Synd. De vil bli sendt til Tyskland, og De vil bli der i femten år og da er De for gammel til å få barn når De kommer tilbake.

Tante Gudny

Gro Kvanvig taster kodene og åpner døren inn til Stiftelsen Arkivet. Her har hun vært ansatt siden 2008 og jobbet særlig med historiene om kvinner som Gestapo forhørte i kjelleren her, i det som hadde vært statsarkivet i byen. Da hun begynte i jobben, stusset Kvanvig over at historiene handlet nesten bare om menn. I bakhodet hadde hun sin «tante Gudny», søsteren til sin farmor. Grandtanten var familiens hyttenabo, og særlig om somrene var de mye sammen.

– Da jeg var barn var hun bare en person som vi visste hadde opplevd noe fryktelig. Hele framtoningen hennes gjorde at vi barn kjente en slags ærefrykt.

Selv om ingen snakket med grandtanten om det hun hadde vært gjennom, visste Kvanvig at hun hadde vært i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Hvorfor var ikke kvinnene nevnt noe særlig på Arkivet? Hun begynte å lete, og fant ut at fem motstandskvinner ble tatt til forhør på Arkivet. Hun fikk også et helt annet innblikk i sin grandtantes liv. Fra oppveksten kan hun huske at grandtanten var sengeliggende omtrent annenhver dag. Alle måtte justere seg etter hvilken dag hun hadde. Samtidig var ikke dette noe familien snakket om, ikke søskenbarna, men heller ikke i foreldrenes generasjon, mener Kvanvig.

Grandtanten fikk store nyreskader etter å ha blitt slått hardt og svært mye under forhørene. I Ravensbrück hadde hun tyfus da hun ble hentet med Hvite Busser. Etter årene i leiren var også noe galt med magen, og hun begynte på sterke medisiner, som hun antagelig ble nokså preget av resten av livet.

– Jeg har tenkt på det i ettertid, at det var litt skamfullt. Hennes krig var litt skambetonet på en annen måte enn den var for mennene som kom hjem fra krigen.

Gudny hadde to søstre og tre brødre som alle var engasjert i motstandsarbeid. Broren Thoralf ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir, men døde før han kom fram.

– Han har i familien fått en heltestatus, mens tante Gudny følte jeg ikke egentlig hadde det.

Oppdraget

Gudny heter fortsatt Hultmann da hun i juni 1940 fyller 27 år. Hun har høyere teknisk-administrativ utdannelse og jobber i Telegrafverket som transmisjonstekniker. Den sommeren får hun spørsmålet fra Viggo Krag-Rønne om å bli en del av en militær motstandsbevegelse under engelsk ledelse. Hun skal være hovedkontaktpunkt på strekningen Oslo-Kristiansand-Stavanger.

I september 1940 gifter hun seg med Hans Høegh-Omdal. Han er journalist og bor i Haugesund. På grunn av det spesielle oppdraget fortsetter hun å bo i Kristiansand, men tar ofte toget til Haugesund på besøk.

Da har hun noen ganger med seg en brun konvolutt sydd inn i fôret på den litt stive kåpen i kalveskinn som hun har på seg. Posten blir levert til en ung haugesunder. Selv om dette ikke har noe å gjøre med den andre rollen hennes, skal kurérposten bli skjebnesvanger.

Hun hjelper også en annen motstandsgruppe i Kristiansand med tegninger som viser hvilke telefonsamband som er tilknyttet hvor, med tanke på mulig avlytting.

I mai 1942 blir hun arrestert av Statspolitiet, mistenkt for å ha delt ut et opprop til kolleger. Hun blir satt i varetekt i tre uker, og blir så sluppet fri.

I intervjuet med Rønning sier Gudny at hun da kunne stukket av til Sverige, men Krag-Rønne oppfordrer henne til å ta dommen for å kunne fortsette arbeidet for Milorg etterpå. 5. september blir hun dømt til seks måneders fengsel og starter soningen i Oslo kretsfengsel få dager senere.

Opprullingen

Den høsten ruller Gestapo opp deler av motstandsbevegelsen på Sørlandet. Gudny Hultmann sitter fengslet og får bare vite at noe alvorlig foregår, men ikke mye mer.

Den dagen hun skal løslates, 5. januar 1943, blir hun arrestert på nytt. Med samme tog som hun hadde tenkt å ta hjem til Kristiansand i frihet, blir hun nå sendt som fange og satt i Kristiansand kretsfengsel.

Hun blir tatt til Arkivet og gjennomgår et «skjerpet forhør». Hun får vite at den unge haugesunderen også sitter fengslet der.

Tre av Gestapos verste torturister prøver å få ut av henne navn. Hun har fått vite at Krag-Rønne allerede er avslørt og arrestert, men har klart å komme seg til England etter et sykehusopphold. Derfor oppgir hun hans navn. Under forhøret blir hun slått igjen og igjen. Så blir hun sendt tilbake til fengselet.

Det er ikke før Gestapo får nyss i den mer sentrale rollen hennes, at det blir nye forhør, og denne gangen en hel rekke. Til slutt blir hun bedt om å skrive under på forklaringen, og får vite at hun skal til Tyskland.

Denne gangen er det ikke snakk om å få saken for noen domstol. Hun blir sendt til fangeleiren Grini utenfor Oslo, og derfra via Hamburg til Ravensbrück i det som senere ble DDR.

Fra Norge ble 103 kvinner sendt til Ravensbrück. En annen var 19-årige Mary Hansen, som nettopp var ferdig med handelsskolen og politisk interessert, mye på grunn av sin fagforeningsaktive far. De kunne snakke om farene ved fascismen ved kjøkkenbordet.

Forferdelig redd

– Jeg husker bare at jeg var forferdelig redd. Og konfus. De spurte om jeg kjente til ditt og datt, men det gjorde jeg ikke.

Mary Hansen er 57 år da hun blir intervjuet av Odd Rønning i oktober 1980. Han skriver i referatet sitt: «Hun beretter greit, men er nokså ordknapp og holder muligens noe igjen?»

På lydopptaket nesten hvisker hun da hun blir spurt ut om torturen.

– Jeg vil helst ikke snakke om det, sier hun svakt.

– Ligger det i det at behandlingen ikke var så pen?

– Den var ikke så pen nei.

– Brutal?

– Ja.

– Kan du huske hva du tenkte om de personene i den situasjonen som gikk frem med mindre pen manér?

– Jeg tenkte at de var nazister. At det er fascismen.

Avstanden

– Jeg ville gjerne ha visst mer. Men hun ville ikke prate om det, sier Harald Hansen.

Han er broren til Mary, og var 11 år da hun ble arrestert og borte i flere år. Han kan så vidt huske øyeblikket da Mary kom hjem igjen våren 1945.

– Jeg kjente henne jo ikke. Jeg kjente henne vel ikke så godt før heller. Hun var åtte år eldre, og jeg var bare en guttunge som ikke hadde særlig mange tanker i hodet. Hun var med på politisk arbeid og var mye sammen med min far på politiske møter og forskjellig.

Inne i leiligheten i Kristiansand har han lagt fram fotoalbumet på spisebordet, oppslått med bilder av Mary og krigsseileren hun giftet seg med etter krigens slutt.

I 1942 hadde Mary noen jobber litt her og der etter at hun var ferdig med sin skolegang. Faren, Karl Hansen, var kommunist og fagforeningsmann, og deltok i motstandsarbeid. Marys navn stod også på en liste til en motstandsgruppe som var under planlegging. 23. august kom to tyske menn på døren.

– Jeg hadde nok vært i byen, for da jeg kom hjemover, møtte jeg to-tre av de andre guttene i gata, og den ene sa: «Hva er det nå for noe galt de har gjort? Nå var politiet i huset og arresterte dem». Det var som å få en knyttneve i mellomgolvet, forteller broren.

Moren satt i stuen og bare gråt.

– Hun var litt overtroisk, og trodde på tegn og jærtegn. Hun sa at pappa bare gikk og ble satt inn i bilen, derfor kommer ikke han hjem igjen. Men Mary snudde seg og vinka, så hun kommer hjem. Sånn ble det.

Faren fikk han møte én gang i fengselet og én gang mens han var ute på tvangsarbeid. Søsteren så han ikke før i mai 1945.

– Begge to gikk gjennom det Gestapo kalte skarpe forhør, men det var jo knallhard tortur. Spesielt én av betjentene i kretsfengselet var ganske grei og forekommende. Han sa at de mer eller mindre bar Mary inn på cella hver gang hun var ferdig på Arkivet. De slengte henne fra seg på brisken, og så hentet de henne igjen om morgenen. «Skarpe forhør» var et veldig forsiktig ord, synes jeg.

---

Ravensbrück

  • 103 norske kvinner ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
  • Åtte døde, deriblant to som ble sendt videre til Auschwitz. De var jødiske kvinner opprinnelig fra Sovjetunionen.
  • Leiren lå ved Fürstenberg rundt 9 mil nord for Berlin. Hit kom kvinner fra over 40 nasjoner.
  • I perioden 1939-1945 ble 132.000 kvinner og barn, 20.000 menn og 1 000 kvinner i ungdomsleiren Uckermark registrert som fanger i Ravensbrück.
  • Mange ble drept eller døde av sult, sykdom eller medisinske eksperimenter. Gasskammeret ble bygget i desember 1944. Mellom 5.000 og 6.000 kvinner gasset i hjel før den røde armé tok kontroll over leiren 30. april 1945.
  • Like før krigen var over, klarte det internasjonale, det svenske og det danske Røde Kors å få overført over 7.000 fanger til Sveits og Sverige. Titusener av fanger som var igjen i leiren, ble av SS jaget ut på dødsmarsjer mot nordvest. Den røde armé fant 3.000 syke fanger som var etterlatt i leiren.
  • Kilde: Hvite Busser

---

En fin gest

Faren og søsteren ble sendt med samme skip til Hamburg, og møttes én gang på dekk under en luftepause. Mary mente at hun så sin far en siste gang på jernbanestasjonen i Hamburg, men kom ikke så nært at hun fikk snakke med ham. Han ble sendt til Sachsenhausen og videre til leiren Natzweiler. Han fikk tuberkulose og døde 26. januar 1944.

Harald og moren var hjemme da noen kom og ga dem beskjeden. Han husker at en sa: «Gutten min, nå er far død».

– Jeg skjønte det vel ikke så godt. Men jeg gikk ut, tok sykkelen ned til byen. Der hadde jeg en fetter. Så jeg kjørte til ham, ble tatt imot der og trøstet.

Imens var Mary i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. I et intervju med Gro Kvanvig sier hun at det er umulig å gjengi Ravensbrück med ord. Hun ble godt mottatt da hun kom hjem, men følte at folk ikke skjønte noen ting. At faren også var borte, gjorde vondt. Hun beskriver seg selv som en nervebunt på den tiden. Under rettsoppgjøret der hun var innkalt som vitne, møtte hun krigsseileren Runar, som hadde opplevd flere torpederinger. De kunne forstå hverandre.

De senere årene snakket hun likevel mer om at ettertiden ikke må glemme.

Broren vet at hun jobbet i en Siemens-fabrikk i leiren. Til Kvanvig forteller hun at hun aldri ble slått eller fysisk straffet i leiren. Men det var et gjennomført system som la opp til å fornedre fangene. For eksempel var det ingen dør til toalettene. Vakter kom og kikket mens kvinnene satt på toalettet, og kunne sende foraktfulle blikk.

Etter at hun var hjemme igjen, kunne Mary ta seg i å savne oppstillingene og menneskemengdene. Det hadde blitt så innarbeidet.

I 1949 giftet hun seg. Mannen Runar Johansen fortsatte sin karriere til sjøs. Mary ble med og hadde jobb ombord.

Til Kvanvig beskriver hun at «da var det blå himmel og blått hav og fjerne, rene horisonter og alt var rent og godt. Så da ble jeg ny».

Det ble et tungt slag for Mary da mannen døde i 1980. Selv levde hun til hun døde i mai i fjor, 95 år gammel. Hun var opptatt av jødenes kår etter krigen og engasjert i Med Israel for fred.

Broren Harald synes det var en fin gest at Kvanvig skrev en artikkel om søsteren til Stiftelsen Arkivets årsskrift for 2013. Han mener det er viktig å fortsette å ta opp det som skjedde.

– Ellers går hele det systemet i glemmeboka. Det bør det slett ikke gjøre. Det er greit at en skal tilgi, men en skal ikke glemme det.

Traumene

Anette Homlong Storeide har forsket på nordmenns erfaringer fra tyske konsentrasjonsleire, og samarbeider også med Den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Helgen 17. – 19. april skulle hun vært på 75-årsmarkering, som ble omgjort til en digital markering.

Mange barn og barnebarn til overlevende fra konsentrasjonsleirene forteller om foreldre som unnlot å si så mye om det de hadde erfart. For mange var det lettere å snakke når de møtte andre som hadde vært gjennom det samme. Med egen familie kunne det være vanskelig. Men etterkommerne merket enkelte ting, som at de aldri skulle kaste brød, eller at de ikke kunne grille, fordi mor hadde jobbet på verksted i nærheten av krematoriet og ikke tålte lukten.

Lise Børsum var en av få som beskrev sine opplevelser da hun i 1946 ga ut boken Fange i Ravensbrück.

– Det virker som mange begynte å snakke mer fra 1980-tallet, etter at det kom flere bøker og filmer, og initiativer som Hvite Busser og Aktive fredsreiser la vekt på fortellingene fra tidsvitner, sier Storeide.

Samtidig som de var glade for å overleve, bød livet etterpå på mange problemer. Noen kunne kjenne dårlig samvittighet for at de ble reddet av Hvite Busser, mens andre ble igjen.

I Norge ble freden feiret, og helter fra motstandsbevegelsen ble viktige for den norske fortellingen om krigen og hvordan landet hadde stått imot da det ble satt på prøve.

Forskjellen ble stor mellom dem som hadde drevet motstandsarbeid og sluppet unna, og dem som ble arrestert, torturert og satt i konsentrasjonsleir.

Noen av problemene kunne være rent praktiske, som at de i to-tre år hadde vært borte fra utdanning eller jobb. Selv om noen hadde jobber å gå til, hadde år med sult og hardt arbeid satt sitt preg. Mange hadde nok med å komme seg til hektene.

Det var også stor forskjell på hvordan den enkelte hadde hatt det i leiren, om du ble syk, hvilken arbeidskommando du tilhørte og hvem som var kommandant. Kunne du snakke norsk på kvelden med noen fra hjemlandet, kunne det gjøre en stor forskjell.

Gjennom enkeltpersoner som tok store sjanser, fikk Røde Kors oversikt over hvilke nordmenn som satt hvor, og leverte pakker med mat. Politiske fanger skulle ikke få tilgang til dem, men mange fikk likevel nyte godt av pakkene gjennom sine landsfeller som delte i skjul.

Ulike skjebner

Storeide viser også til den tyske forskeren Falk Pingel som har sett på hvilke fanger som klarte seg best og hva som kunne være årsakene. Han mener at det også hadde betydning å vite hvorfor du hadde havnet i leiren. Motstandsfolk ble behandlet bedre enn de jødiske fangene.

– Hvis du visste hvorfor du var tatt, hadde du mer motstandskraft psykisk sett. I leiren hadde fangene merker ut fra om de var Jehovas vitner, jøder, sigøynere, homofile, prostituerte, kriminelle, kommunister, intellektuelle eller andre politiske motstandere av naziregimet.

Det kunne også være stor forskjell på hva fangene kom hjem til, om du hadde en familie som ventet, venner, kanskje til og med noen som hadde vært i samme situasjon, om du hadde jobb. Eller om du kom tilbake alene til et liv der ingen skjønte hva du hadde opplevd.

– Det ser ut til å ha vært lettere hvis du har vært i et nettverk hvor du kunne snakke om det du hadde opplevd, og om du hadde vært aktiv i fredsarbeid eller innsats for minnesmerker eller lignende, sier Storeide.

Dessuten kunne ha noe å si om du var mann eller kvinne.

– Mange kvinner følte at deres innsats ikke ble sett nok.

---

Konsentrasjonsleirene

  • Omkring 9.000 nordmenn ble sendt som fanger til Tyskland under krigen, deriblant rundt 5.800 til konsentrasjonsleirer i Tyskland eller Polen.
  • I Auschwitz overlevde bare 32 av cirka 770 norske fanger. I Natzweiler døde omtrent halvparten av de 500 norske fangene. Den største norske kontingenten var i Sachsenhausen utenfor Berlin.
  • Kilde: Store norske leksikon

---

Kvinnene så heller ikke selv på sin innsats som så viktig eller spesiell, og mer som en naturlig plikt eller litt tilfeldig, understreker Claudia Lenz. Hun er seniorforsker ved Holocaust-senteret.

Sammen med Storeide har hun skrevet en artikkel i boken Fortiden i nåtiden om forskjeller i hvordan kvinner og menn har forholdt seg til sine krigserfaringer, og hvordan dette også har endret seg gjennom tiårene etter krigens slutt.

Lenz skrev sin doktoravhandling i 2002 om fremstillingen av kvinner i norsk minnekultur om motstand under krigen, og viet et kapittel til en annen Ravensbrück-fange, Lise Børsum.

Jeg har alltid hatt et veldig godt forhold til min mor. Hun var en spesielt flott dame.

—   Bente Børsum

Fru Børsum

I en lys loftsleilighet på Oslos vestkant har Bente Børsum satt på tevannet. Den 85-årige skuespilleren skulle nylig spilt «Min forestilling om mor» i Kristiansand, men koronatiden har satt en stopper. Siden den første gangen i 2006 har hun holdt monologen om seg og sin mor 220 ganger. Hun visste at hun hadde en historie å fortelle. Men først da hun ble pensjonist, fant hun anledningen til å gjøre alvor av det.

Hun forteller om en mor som var en pen kvinne og ble gift ung. 22 år var hun da hun giftet seg med Børsums far, som var 14 år eldre og lege. De bodde i en stor villa på Frøen på Oslos vestkant. Lise Børsum kjørte en Fiat 600. Hun var pen frue, og kunne nøyd seg med det.

Men under den finske vinterkrigen i 1939 tok moren i hus to finske gutter.

– Det var starten på hennes engasjement, kan du kanskje si.

Bente husker at de finske guttene dynket henne i snøen. Hun likte dem ikke så godt.

Moren var flink til å sy, og ble med på å sy forsvinningsdrakter til Milorg. Hun sydde også nydelige dukker som skulle loddes ut til veldedige formål. Siden hun var så heldig å ha bil, kunne hun kjøre rundt med ting som måtte leveres her og der. Etter hvert ble det behov for å skjule norske jøder og motstandsfolk som måtte over til Sverige. Noen av dem bodde hos familien Børsum. Andre skaffet Lise Børsum husrom til i nettverket sitt.

– Det tok av etter hvert.

Påsken 1943 var Lise Børsum et av mange navn en angiver hadde rullet opp, ifølge intervjuet Odd Rønning gjorde med Børsum i 1980.

I sin bok Fange i Ravensbrück forteller hun om natten da to menn kom og spurte etter «fru Børsum» da tjenestepiken åpnet døren. Børsum har senere skjønt at den ene var Gestapo-sjefen Siegfried Fehmer som troppet opp i sin lange lærfrakk.

Børsum forteller om hvordan hun ble tatt til Victoria terrasse og fikk såkalte mansjetter på, som kunne skrus til. Hun beskriver sitt møte med «instrumentet».

«Han snurret det litt i hendene og viftet det under nesen min. Så gikk han løs på mitt høyre bein, der det var tykkest. Min første tanke var: Hvem i herrens navn kan ha laget et sånt apparat? (...) Mens han lå på kne og monterte apparatet, spurte jeg forskrekket hvordan de kunne ha hjerte til dette, og ba dem spare meg. Jeg skjønte at nå smakte jeg av steken. De gjorde sånn med kvinner også. Det fôr gjennom meg at hadde jeg født barn, så kunne jeg vel klare også dette. Det var som en slags urkraft som steg opp i meg, en styrke som sa meg at jeg skulle klare alt! (...) Smerten husker jeg ikke mer, jeg husker bare når han rugget på klemmen mot skinnebenet. Men angsten for fortsettelsen var verre enn selve smerten, jeg var jo helt overbevist om at dette bare var en opptakt til hva som ville komme etterpå».

Fortellingen

Lise Børsum ble sendt til Ravensbrück sommeren 1943. Etter at hun kom hjem, skrev hun en beretning til mannen sin om hva hun hadde opplevd. En av deres venner var forfatteren og forleggeren Sigurd Hoel. Han mente fortellingen hennes burde gis ut som bok. Nylig har Bokklubben trykket enda en ny utgave av den.

Lenz synes det er interessant å se at Børsum etter hvert beskriver seg selv som mye mer bevisst sin rolle, både i det at hun bevisst engasjerte seg i motstandsarbeid, og også i hvordan hun brukte sin kvinnelighet i møte med Gestapo-sjefen i avhørene. De to forskerne antyder at hun selv mener at hun klarte å manøvrere seg til en litt bedre behandling. Til Rønning sa Børsum at det var en fordel i avhørene å være kvinne.

Lenz mener endringen i hennes fortelling gjenspeiler en samfunnsmessig utvikling som foregikk fra 1970-tallet, med krav om likestilling mellom kvinner og menn, og der kvinner mer får status som aktører. Også historikere begynte å lete etter kvinnelige aktører, og fant kvinner som var glemte motstandshelter.

Hjemme igjen

For Lise Børsum ble det vanskelig å vende tilbake til det livet hun hadde hatt, «med pels og bil», som datteren beskriver det. Da foreldrene skilte lag, flyttet moren til en leilighet. De to barna ble boende hos sin far og en stemor. Børsum engasjerte seg i en internasjonal kommisjon som kjempet mot konsentrasjonsleire, og reiste til mange land. Hun begynte å jobbe for Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre. Hun skrev også en bok til, Speilbilder, der hun sammenligner en fanges angst for torturisten med barnets angst når faren slår.

– Torturisten har fangen lov til å hate, men barnet har ikke lov til å hate far og mor. Den konflikten mener hun kan være grunnlaget for at hele nazi-mentaliteten vokste fram bak en autoritær oppdragelse i Tyskland. Det tror jeg godt hun kunne ha rett i, sier datteren.

For henne ble morens leilighet et fristed. Hun synes det er nesten rart at hun ikke bebreider moren, etter at hun på et vis ble forlatt av henne to ganger. Men hun erkjenner at angsten for å miste noen har vært der hele livet etterpå.

Slapp aldri

Også menns fortellinger fra konsentrasjonsleir endret karakter særlig fra 1970-årene. Lenz og Storeide mener at samfunnsutviklingen på 1970-tallet hadde gjort det mulig også for menn å beskrive sin erfaring ut fra en rolle som offer, ikke bare helt.

De trekker fram Erling Bauck som eksempel. Han skrev først en bok i 1945 som er preget av humor, kampen for å overleve og gleden over redningen. I 1979 skrev han en ny bok, som forskerne mener er kjennetegnet langt mer av lidelse og at han var desillusjonert. De mener en forklaring kan være at han i 1945 fortsatt var preget av å ha stengt ute følelser i lang tid, noe som var nødvendig for å overleve i leirene. I 1979 hadde en erkjennelse sunket inn om at fangenskapet aldri slapp taket. Bauck mente samfunnet manglet forståelse for de tidligere fangene og det konsentrasjonsleirene hadde påført dem.

Utsatte kvinner

Lenz og Kvanvig mener det også er viktig å være klar over at det var en annen type erfaring å være kvinne i konsentrasjonsleir. Noe av det alle måtte gjennom da de ankom leiren, var å bli kledd nakne. Deretter ble de ført fram for en lege som stilte noen spørsmål om hvorfor de var kommet dit. Imens satt en SS-offiser og røkte og betraktet dem.

Mange kvinner mistet menstruasjonen under fangenskapet. For den som hadde menstruasjon i perioder, var hygiene utfordrende. Mer enn menn kunne de også frykte trakassering og overgrep av seksuell karakter.

Gudny beskriver i sine notater at de av og til ble oppfordret til å melde seg til «puff». Dette var bordeller i mannsleirene. Et rundskriv ble lest opp på hver brakke om betingelsene. Man kunne ikke være snauklippet og måtte forplikte seg til å betjene 16 menn per dag. Betalingen var 50 pfenning per mann, samme mat som SS-folkene og løfte om løslatelse etter et halvt år. Ifølge Gudny og Mary var det ingen av de norske kvinnene som tok imot dette tilbudet.

Claudia Lenz understreker at det å bli utsatt for ydmykelser og nedverdigelse ikke er noe mennesker gjerne forteller om.

– Når det gjelder kvinner, handlet det også om ydmykelser og fornedring som gikk på kropp, seksualitet og vold. Det tror jeg er viktig å ha med, når man spør seg hvorfor folk ble tause om sine opplevelser under krigen.

Det Lenz også fant var at de fleste kvinnene selv var dypt identifisert med en forestilling om at motstand var noe som handlet om våpen og gutta på skauen, og dermed ikke om deres egne erfaringer.

– Det kan være en tanke å reflektere over hvordan tradisjonelle kjønnsforestillinger bidro til å privatisere og avpolitisere kvinnenes bidrag til motstanden, slik at deres erfaringer ikke ble til noe «fortelleverdig» etter krigen, sier Lenz.

Europas traume

Inne på Arkivet i Kristiansand har Gro Kvanvig tatt fram mappen med noen av tekstene som hennes grandtante skrev. Den ene er formulert som en roman, med fiktive navn. Kvanvig har sjekket, og det er åpenbart at Gudny skriver om egne erfaringer og virkelige fanger som hun var sammen med. Kanskje ønsket hun at det skulle bli bok. Kvanvig jobber selv med en bok. Hun mener det er viktig at historiene kommer ut, selv nå 75 år etter at marerittet var over.

Claudia Lenz har forsket mye på minnekultur og mener at konsentrasjonsleirene for Europa er et kulturelt traume.

– Det er ikke mulig å overvurdere hvor stor betydning dette fikk. Hele etterkrigseuropa var traumatisert. Men det rådet en gjenbyggingsånd som ikke ga så mye rom til å se på de sårende og forferdelige opplevelsene, og for noen fikk det mer problematiske utslag enn for andre.

Lenz understreker at det har stor betydning for den enkelte hvordan samfunnet og offentligheten forholder seg til historien. Blir deres innsats og også deres kamper med følgene anerkjent, vil det også gjøre børen lettere å bære. Da det begynte å komme filmer om 2. verdenskrig fra 1980-tallet og utover, ble det også flere som gikk ut med sine opplevelser.

At det nå er større åpning for også å se på gråsoner og dilemmaer, inkludert historiene om de som var på feil side, mener Lenz er viktig.

– Samfunnet kan tvinge seg inn i en logikk av «med oss eller mot oss». Måten historien fortelles på og kan fortelles i det offentlige og private rom, har mye med demokratisering av et samfunn å gjøre.

En annen historie

Kvanvig tror grandtantens historie har preget henne.

– Det har vært en del av oppveksten å vokse opp sammen med et menneske som bærer på noen ting som man ikke tør å spørre om hva det er for noe, bare at det er noe fryktelig.

Hun synes det er interessant å lese i grandtantens tekster om hvordan hun for eksempel så på tyskere. Da freden kom, var det negative holdninger i Norge til tyskere. Selv hadde hun sett tyskere i mange utgaver, på begge sider. Hun hadde sett en ondskap som gikk ut over nasjonalitet, som handlet mer om hva mennesket kan være i stand til.

«Vi som var der nede, og fikk se hele elendigheten til bunns, vi føler ingen bitterhet eller hat. Vi vil ingen hevn.

Men man kan ikke utrydde en hel nasjon, så vi må da hjelpe også tyskerne. Bare i samarbeid kan vi bygge den verden vi alle ønsker, en verden hvor mennesker kan leve, en verden hvor konsentrasjonsleirer ikke finnes».

I et annet notat beskriver hun tyske «gammelkommunister» som hun fikk stor respekt for i leiren. De gjorde det de kunne for å hjelpe andre og turte å si fra dersom noen ble utsatt for urett.

«Vi skal heller ikke glemme at Hitler og nazistene har gjort en større forbrytelse mot sitt eget folk enn mot noe annet folk i Europa. Det er verre for et folk å bli moralsk ødelagt enn materielt ødelagt. Det er deres egen skyld, det er så (...) Men la oss så prøve å glemme. Vi har alle stått sammen i kampen mot tyskerne, nazismen. La oss nå stå sammen i kampen for gjenoppbyggingen, for en verden i fred og forståelse».

– Hva ville det betydd for deg hvis hun hadde fortalt mer mens hun levde?

– Det har jeg ofte tenkt på. Jeg ville ha fått et forhold til henne. Det hadde jeg egentlig ikke, i og med at det var så mye om henne jeg ikke visste og kjente til. Hun ville fått også den aksepten og respekten som hun fortjente, som jeg kanskje synes at hun ikke fikk. Da kunne det blitt en annen historie.

LES KOMMENTAR: «De som ikke orket å juble, ble forventet å holde det for seg selv», skriver Erling Rimehaug

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje