Novellesamlinga til Caroline Albertine Minor er jamn og perfekt som eit egg ein kriblar etter å knuse

Under den nøytrale, preglause overflaten på boka Velsignelser oppdagar ein stor litterær rikdom.

Reportasje

Allereie i det eg opnar boka, og ser forfattarportrettet av danske Caroline Albertine Minor, kjem eg på kvifor noveller ofte ikkje er den sjangeren eg føretrekk å lese. Det er noko reint og elegant over kombinasjonen av den kvite bakgrunnen og den kvite, lytefrie huda, det symmetriske ansiktet, det oppsette håret. Berre den einslege øyreringen i sølv, plassert i hjørnet av øyret heller enn i flippen, vitnar svakt om det skeive, det avvikande, som også gjerne høyrer novella til.

Og heldigvis – når ein kjem under Velsignelser si nøytrale, preglause overflate oppdagar ein at tekstdjupet rommar stor litterær rikdom.

Sex og frustrasjon

Ved starten av lesinga ligg forfattarportrettet som ei transparent maske under setningane i fyrste novella: «Villages de France». Stilen til Minor er knapp og konstaterande, stillferdig, presis. Den unge kvinna som er hovudperson i teksten dekker på bordet, dekker av bordet, vaskar opp, ventar på at far hennar skal døy og har analsex, utan at stilleiet endrar seg nemneverdig. Kanskje ho er autist? spør eg meg sjølv på eit tidspunkt.

Men denne mistanken er heller eit utslag av forteljekoden i Velsignelser, enn av dei mulige diagnosane til personane i den. Vi får vite kva dei gjer, kva dei seier, innimellom også kva dei tenkjer, men ikkje kvifor. Det er frustrerande! Det er frustrerande, og heilt på sin plass når ei god novelle fungerer, at ein ved slutten av kvar tekst må bla tilbake, på jakt etter subtile spor etter svara ein ikkje fekk. Kvifor henger ungjenta Anso seg i den australske vertsfamilien sin hage? Kvifor forsvinn familiefaren Benjamin frå kjærasten sin og den to år gamle dottera deira?

---

Anmeldt: noveller

  • Velsignelser
  • Caroline Albertine Minor
  • Oversatt av Hilde Rød-Larsen
  • Cappelen Damm

---

Rosens navn

Vi får ikkje vite det, men vi får vite mykje anna, som Minor porsjonerer ut på meisterleg vis. Dette er tekstar ein kan sette seg ned og grunne på. Det finst skjulte mønster i relasjonane, dobbelttydingar i det som vert sagt og hint som peikar mot annan litteratur. Det mest openberre av desse er peika til Rosens navn av Umberto Eco i forteljinga om Anso.

Tre av dei sju novellene i boka handlar om den glade, lyshåra jenta som tek livet sitt ved å henge seg frå eit fikentre i den australske vertsfamilien sin hage. Navnet Anso kling mistenkelig likt Adso fra Melk, den unge novisen som hjelper fransiskanarmunken William av Baskerville å oppklare morda i Rosens navn.

Ingen svarer

Anso blir framstilt i kontrast til den meir dystre og mørke veninna Fransciska (som har kallenamnet Frans) – og det verkar som eit mysterium at det av dei to er Anso som tek livet sitt. I likskap med i Rosens navn fins det eit håp om at svaret skal finnest i skrifta, i dette tilfellet breva som Anso har utveksla med elskaren sin, ein australsk familiefar.

Det er Frans som får oppdraget med å lese desse breva, men vi får aldri vite kva som står i dei. Sannsynligvis er det fordi dei uansett ikkje ville ha oppklart noko. Som det heiter om eit anna brev, i ei anna novelle i boka: «Motivene, forklaringene og unnskyldningene hans fløt sammen og størknet til en solid og ugjennomtrengelig kule.»

Nordisk råds litteraturpris

Sorg er det soleklare hovudtemaet i Velsignelser. Lengselen etter meining i møte med eit tap er på ingen måte original, heller ikkje fortvilinga og tomheita ein kan kjenne når alt ein finn er dei same tallerkenane, oppvasken, dagliglivet, som berre held fram. Likevel er det noko så sant og usentimentalt i måten Minor fortel sorghistoriene på at dei opplevast som friske.

Språket er det absolutt ingenting å seie på: Forteljingane flyt lett, kling godt, er fulle av overraskande vendingar og er i det heile tatt så botnsolide heilt ned i minste detalj at ein berre må ta hatten av og slutte opp om nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris. Det er fristande å bruke resten av denne meldinga på å sitere perler frå Hilde Rød-Larsen si norske omsetjing. Til dømes denne her: «To ganger hadde Gedske prøvd å kontakte familien O’Brien. (...) I røret var det bare en knitrende støy som fikk henne til å tenke på universet.»

Ei revne

Når eg likevel vel å avslutte med ei lita innvending har det meir med eigen smak å gjere enn kvaliteten på samlinga. Eg skulle nemlig ønske at Minor oftare ville tillate seg å skeie ut slik ho i større grad gjer i samlinga sine siste noveller. Den fyrste forteljinga i Velsignelser er altfor langdryg og beherska, sjølv om den er god, og eg meiner at det er ei tabbe å la den stå som opningstekst.

Dette ønsket eg får, om at noko skal revne i det lytefrie og symmetriske ansiktet til denne boka, deler eg med den mest sentrale personen i Velsignelser, nemlig Anso: «Han peker på meg med pinnene, og som alltid er ondskapsfullheten hans uventet og forfriskende, en delfinrygg som dukker opp og bryter personlighetens glatte flate. Man får lyst til å huie og klappe.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje