Faste i fastfood-land

Vi møtte Peter Halldorf på McDonalds for å snakke om kristen faste.

Reportasje

Storgata i Oslo graves opp, og maskinene dundrer mens vi venter på Peter Halldorf utenfor McDonalds.

Den svenske pinsepastoren var fram til 2017 forstander for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. I Norge er han kjent for sine bøker om kristendommens oldkirkelige røtter. Nå er han i Oslo i anledning en liten, lilla bok: Inn i mysteriet. Betraktninger i fastetiden. Og for anledningen har vi spurt om ikke han vil møte oss akkurat her, på verdens største fastfood-kjede, et symbol for både fest, fråtsing og fattigdom.

Iscenesettelse

I barndommen var McDonalds et gledens sted, en frydefull utskeielse når noe skulle feires. Men her kan også arbeidsledige alenemødre- og fedre verden over kjøpe et stort måltid pluss en leke til ungen sin, for prisen av en økologisk brokkoli.

– Når var du sist på McDonalds?

Det er fotografen som spør.

– Nei, sier Halldorf med et mildt smil, – det er mange år siden.

Intervjusituajonen er med andre ord tvers igjennom konstruert, men med de beste intensjoner. Et intervju i mer sakrale omgivelser ville også være en slags iscenesettelse, og i begynnelsen av Inn i mysteriet skriver Halldorf om askeonsdagen: «Nå er tiden inne til å kaste maskene og frigjøre oss fra illusjoner.»

Så må vi kanskje innrømme et behov for å teste Halldorf og boka hans litt: Er fasten en from praksis noen smykker seg med, og hvordan bærer den i møte med en støyende virkelighet?

Midt i verden

Det er ikke mindre bråkete inne på restauranten enn ute på gata som graves opp. Surret fra musikk og mennesker kommer fra alle kanter.

– Å praktisere faste midt i verden, i all støyen – kan du si noe om den utfordringen?

– Det er midt i den verden vi lever i, så full av stimuli, at kallet om faste eller askese kan bli meningsfylt. Det er akkurat her, i livet vårt slik det ser ut, at vi trenger fasten.

Fasten er ingen fromhetsøvelse, det slår Halldrof fast med en gang. Fasten har mer med vår indre holdning å gjøre. Det handler om å være oppmerksom og nærværende. Han skiller mellom fastens indre og ytre vei.

– Den ytre veien er naturligvis også nødvendig, sier Halldorf. Fasten må konkretiseres. Men i den åndelige litteraturen og den asketiske tradisjonen, finnes en bevissthet om hvor lett vi gjør fasten til et mål i seg selv, hvordan vi fester oss ved «den ytre veien».

Utvidelse og grenser

«Principles is what people have instead of God», sier Halldorf og siterer den ortodokse presten Alexander Schmemann. Fasten kan bli det vi har i stedet for Gud, legger han til. Men fasten har ingen egenverdi i seg selv.

– Gud er ikke interessert i vår faste i det hele tatt. Men fastens indre vei er overgivelse til en kjærlighet som ikke søker sitt eget. For at hjertet skal kunne utvide seg, trenger jeg også å sette en grense for å holde det som vil okkupere hjertet mitt utenfor. Fasten er i den forstand et redskap, men har ingen egenverdi. Til grunn for all askese må denne innsikten ligge: alt er av nåde. Fasten kan ikke forandre mitt liv eller gjøre meg til en bedre kristen. Bare kjærligheten kan det. Du er elsket, derfor er du. Derfor finnes du.

LES OGSÅ: Da Øystein Gjerme var liten følte han at pinsemenigheten hans prøvde å skjule troen. Som voksen startet suksesspastoren sin egen menighet – som nå vokser raskest i byen

Fasten er ikke opptatt av det vi oppfatter som 'feil'. Fasten er ikke en moralsk handling.

—   Peter Halldorf

Det godes proporsjoner

McDonalds er et symbol på mye av det motsatte vi forbinder med faste. Men hvordan unngå at fasten bare blir å ikle seg i noen andre symboler, en lilla duk i kirka, selvrettferdig fromhet, eller en diett? Vi spør Halldorf.

– Fasten er alltid opptatt av det gode. Den er ikke opptatt av det vi oppfatter som «feil». Fasten er ikke en moralsk handling.
Det er viktig å skille mellom en asketisk og en moralsk handling, mener Halldorf. Han utdyper at en moralsk handling innebærer å si nei til noe man oppfatter som feil, med en forventning om at andre også bør si nei til det samme som deg. Fasten handler imidlertid om de gode behovene for kropp og sinn, som søvn, mat, klær, seksualitet.

– Dette er gitt av Gud i skapelsen, det beriker livet og skal absolutt ikke skyldbelegges eller foraktes. Men om det får feilaktig proporsjoner i livet mitt, vil det tynge meg og gjøre blikket uklart. Ved å avstå fra det som er godt, får jeg et mellomrom der jeg ser hva det gjør med meg.

---

Peter Halldorf

  • (f.1958) svensk pinsepastor, forfatter og redaktør.
  • Kommuniteten og retreatstedet Bjärka Säby ligger sør for Linköping i Sverige.
  • Gir blant annet ut tidsskriftet Pilgrim.

---

Åndelig hovmod

Når vi snakker om å gi slipp på seg selv, rollene og maskene våre, spør vi Halldorf hva det gjør med ham å snakke om troslivet, som på mange måter er noe intimt, til et større publikum.

– Hva gjør det med deg å være en offentlig person?

– All offentlighet korrumperer. All offentlighet gjør noe med meg som ikke er bra for meg. Om jeg forsøker å fornekte det, om jeg tror jeg ikke er sårbar for det, da kjenner jeg meg selv dårlig.
Finnes man i en eller annen form for offentlighet, er det nødvendig å avstå fra den regelmessig, mener Halldorf.

– Hvis man får en rolle som åndelige lærer og leder, og selv begynner å oppfatte seg som det, gjør man vold mot sitt eget indre liv. Enhver kristen som innehar en slik rolle i offentlighet, må før eller senere konfronteres med den ytterste fristelsen: det åndelige hovmodet. Denne fristelsen er så subtil at man gjerne ikke selv innser at man har bukket under for den.

Veiledning

Når Jesus taler om fasten, forholder han seg som om den tilhører det normale livet. Han sier ikke «om», men når dere faster, som om det var noe selvfølgelig, påpeker Halldorf. Dette er også viktig for ikke å gi fasten egenverdi eller gjøre den moralsk.

– Hvordan vet jeg hva jeg trenger å faste fra, når jeg ikke kjenner mine egne blindsoner?

– Vi kan alle spørre oss hva vi bør være oppmerksomme på, hva som begynner å ta for stor plass og komme ut av proporsjoner i mitt liv. Kanskje jeg også trenger å sette meg ned med et medmenneske, en erfaren person. Det er en naturlig del av den åndelige veiledningssamtalen.

Rådet de erfarne ofte gir er å begynne i det små, ifølge Halldorf. Med det som er så lite at du kanskje forakter det, men som når det kommer tilbake, dag etter dag, kan gjøre en forandring.

– Vi har jo ganske god tid på oss. 40 dager. Det er ikke så ille, sier han og smiler.
Den tidlige, asketiske tradisjonen fra 2-300-tallet, betonte to former for faste: magens og tungens.

– Våre mest fundamentale behov, kroppen og sinnets behov betones i fasten, og det siste handler om stillhet. Det kan utvides. I vår tid, så full av ytre stimuli, vil jeg tenke at øyet og ørets faste kanskje er enda mer viktig. At en hvilens og stillhetens disiplin kan være ennå viktigere enn det som har med mat og drikke å gjøre.

Hvis man får en rolle som åndelige leder og selv begynner å oppfatte seg som det, gjør man vold mot sitt eget indre liv.

—   Peter Halldorf

Kamp og kjærlighet

– Blir det ikke en forutsetning for fasten at det hele tiden er noe som er feil med oss, noe vi må modnes i?

– Men hva er modning? Hvordan beskriver vi det? Om du stiller spørsmålet slik: Hva er det som gjør hjertet mykt? Fasten er en øving i kjærlighetens oppmerksomhet. Så lenge vi lever i en splintret verden, trenger vi å ta opp kampen mot det som sønderriver hjertet. I fasten søker vi det udelte hjertet. Hjertet som åpner seg for sin omverden.

– Fasten skal ikke være smertefull? Eller skal den det?

– Det kommer an på hva du mener med smerte. Det finnes et moment av kamp i alt som har å gjøre med å bevare min menneskelige verdighet i denne verden. Altså, det finnes ikke noe kristent liv, ikke noe menneskelig liv uten kamp, det vil si kamp mot det som splitter meg, det som tynger meg og får blikket til å flakke. Men på samme tid: når jeg åpner og utvider hjertet mitt for ånden, for den kjærligheten som uavbrutt strømmer mot meg som et rennende vann – da finnes det ingen kamp lenger. Dette er to motsetningsfulle påstander, men vi må holde fast på at begge deler er sant samtidig.

Ikke en aktivitet

Selv om fasten ifølge Halldorf ikke er et moralsk anliggende, står vi som samfunn overfor utfordringer som krever at vi avstår i større grad enn vi har gjort.

– Er det ikke noe moralsk i å øve seg i å leve mer ansvarlig?

– Det finnes naturligvis spørsmål vi må forholde oss til etisk, men vi skal ikke identifisere fasten med det.

– Vi kommer ofte tilbake i et spor der vi tror vi skal gjøre noe for Gud. Til og med i bønnen. Det kan fort bli slitsomt. Men hvis vi kommer til at alt vi kan gjøre er å åpne oss for kjærligheten, oppdager vi at bønnen ikke er en aktivitet, men noe vi er. Derfor er solidaritet så viktig i fasten: det konkrete uttrykket fasten får som kjærlighet for vår neste.

Privatliv

Halldorf er opptatt av at fasten er et privat anliggende, på samme tid som den markeres av kirken og skjer i fellesskap.

– Hver gang jeg tar en avgjørelse om å avstå asketisk, må jeg spørre meg hvorfor gjør jeg det. Vil jeg bare bevise for meg selv at jeg kan avstå? Det har for så vidt en verdi i og for seg, men har ingenting med den kristne fasten å gjøre.

Og å bevise noe for andre, er ifølge Halldorf en enda mindre relevant motivasjon.

– Fasten er personlig, og tilhører det private livet. Jeg kan behøve å snakke med en sjelesørger eller åndelig veileder om den, men ikke alle og enhver.

Slippe taket

Peter Halldorf, som ikke har bestilt annet enn vann som riktignok kom i en plastflaske han nok kunne vært foruten, har holdt blikket og konsentrasjonen gjennom all støyen. Vi har avsluttet samtalen og slått av båndopptakeren. Halldorf har pakket sammen det gjenbrukbare Kiwinettet sitt, og vi skal til å gå. Men så kommer vi på noe vi glemte å spørre om:

– Var det å tre fra forstanderrollen på Bjärka Säby også en måte å bli mer fri på, fra rollen som «Peter Halldorf»?

– Jeg innså at det var helt nødvendig for framtiden til kommuniteten at jeg overgav ansvaret til en yngre leder. Siden jeg var med fra starten, risikerte vi at kommuniteten ble avhengig av meg. Etter de to årene som har gått siden jeg gikk av, har vi sett en ny vitalisering av kommuniteten, som jeg er så glad og takknemmelig for.

– Har dette også med faste å gjøre?

– Vi trenger å slippe taket, og se at det finnes en letthet og frihet i det. Vi bygger lett inn identiteten vår i ulike roller. Det gjør oss sårbare for hvordan vi vurderes og oppfattes av andre. Vi mister den freden som ikke bekymrer seg for hverken ros eller kritikk. I lys av det, er fastens frukt lettelsen over å ikke behøve å framstå som bedre enn jeg er.

LES OGSÅ:

• Trygve Skaugs populære dikt er bare design på siden, mener kritiker. – Jeg har mer, han må bare stålsette seg, svarer Skaug

• Werner Jeanrond mener troen kan hente ut det beste i mennesket. I sitt eget liv har han sett nok av eksempler på det motsatte

• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje