Liturgi for hverdagslige radikale

Det er bekmørk og regntung desembermorgen i Oslo sentrum. Trikkene er ennå ikke rushtidsoverfylte.

Men én og annen ensom sjel i boblejakke raser forbi med stresskoffert utenfor vinduene til Sub Church ved Aker brygge.

Inne i lokalet sitter to andre morgenfugler. De klemmer hverandre i stillhet, før de setter seg ned på to stoler vis-à-vis hverandre.

Etter noen minutter begynner de tidebønnen. Bønnen veksler frem og tilbake mellom dem, som i bølger.

«Vår Herre er stor og rik på kraft».

«Bøyer de urettferdige til jorden».

«Syng lovsang for Herren. Syng lovsang for vår Gud».

Etter tidebønnen er det tid for fri bønn. Det er Fredrik Krunenes som begynner:

– Jeg ber for alle som stresser nå før julen, med gavekjøp og planlegging. Hjelp oss i tiden frem til jul. Jeg ber om at du må gi den trette hvile.

32-åringen, som arbeider i Ung Baptist, baptistenes barne- og ungdomsorganisasjon, ber tidebønn her hver uke, så sant han er hjemme i Oslo.

Det er egentlig ikke en typisk baptist-ting å gjøre, men noe har endret seg.

De tre siste årene har unge baptister flyttet inn i forpliktende fellesskap som bygger på tidebønn, læring, felles måltider og tjeneste i menighet. De kaller det «Ungkloster».

Jeg ber for alle som stresser nå før julen.

—   Fredrik Krunenes

Morgenbønn

23-år gamle Miriam Trovi er et nattmenneske. Det verste hun vet er å stå opp om morgenen. Hun får det ikke til.

Likevel har hun gjort det hver ukedag de siste tre årene. For å be morgenbønn sammen med jentene hun bor i kollektiv med i Kristiansand.

Hun sammenligner det med å vaske huset: Det er ikke noe du har lyst til, men det er viktig å gjøre både for din egen del, og for fellesskapet.

– Altså, hvordan skal jeg forklare det, begynner Trovi.

– Rytmer er jo ikke akkurat noe man har lyst til. Man gjør det ikke fordi man har lyst. Jeg synes det er helt forferdelig å stå opp, men jeg fortsetter å gjøre det likevel fordi jeg har forpliktet meg til fellesskapet, og fordi jeg vil be til Gud. Han vet at jeg legger ned innsatsen, i alle fall, selv om utfallet kanskje ikke blir så bra.

Mange morgener klarer hun ikke å be. Av og til sovner hun midt i tidebønnen.

– Men Gud sover vel han også noen ganger, tenker jeg. Han skjønner greia. Men av og til får jeg til å be, og da blir jeg veldig glad for at jeg har tatt meg tid til å lære dette. Det viktigste er å opprettholde rytmen, slik de andre i kollektivet gjør det.

Rytmen Trovi snakker om, med faste tidebønner, felles måltider og praktisk tjeneste i menigheten, har vært faste elementer i klosterlivet siden egyptiske eremitter ga opp et liv i ensomhet for å dyrke Gud i fellesskap en gang på 300-tallet. Nå er altså rytmen blitt en del av hverdagslivet til baptister i 20-årene flere steder i Norge.

Søkte forpliktelse

Det er Fredrik Krunenes, han som ber om julefred i Sub Church i Oslo, som er initiativtaker og leder av Ungkloster. Per i dag finnes det Ungkloster-fellesskap i Sandnes, Stavanger og Kristiansand.

Krunenes fikk inspirasjon da han bodde i USA for seks år siden, og var en del av et opplegg kalt Mission Year.

Der bodde han i et vanskeligstilt nabolag, i et forpliktende fellesskap som søkte relasjoner i nabolaget, der mange var fattige. Alle i fellesskapet jobbet frivillig med hjemløse fire dager i uken, og var aktiv i en lokal menighet.

Da han kom tilbake til Norge, søkte han et fellesskap som lignet det han hadde levd i i USA. Etter hvert ble han satt i kontakt med Stian Aarebrot i Etter Kristus, som er en del av Areopagos, en organisasjon som jobber med religionsdialog, kristen åndelighet og bistand.

Der fikk han møte andre som også ville leve ut troen med hele livet, gjennom praksis, rytmer og forpliktelse.

Etter Kristus ga ham noe av det han lengtet etter. Men han ville ha mer. Krunenes ville bo sammen med noen som levde på denne måten, slik han hadde gjort det i USA.
– Vi tuller av og til med at Ungkloster er en årelang jesusdojo. Det handler om at troen skal gå fra hodet til hjertet og ut i hendene.

Deltar i jesusdojo

«Jesusdojo» er et viktig begrep i Ungkloster-universet. Tre ganger i året utfører de ulike fellesskapene en såkalt dojo.
Dojo er det japanske navnet for treningsstudio, og kan oversettes til «stedet for veien». Tanken er at man gjennom konkrete øvelser, refleksjoner rundt praksiserfaring og teoretisk fordypning skal formes av Jesus.

«Det er først når man gjør noe at man forstår hvorfor man burde gjøre det», har den svenske teologen Thomas Sjödin sagt. Det er en grunntanke for jesusdojoene som gjennomføres i fellesskap tilknyttet Ungkloster over hele landet i adventstiden. Også i Oslo, der dojoen arrangeres i samarbeid med Etter Kristus.

Deltagerne i en dojo forplikter seg til «å heve arbeidsinnsatsen for en kortere periode». Mellom de ulike samlingene gjennomføres øvelser, kalt eksperimenter, som faste, fysisk bønn, meditasjon eller bibellesning.

Det er dette som er bakgrunnen til at en håndfull unge mennesker er samlet i en sirkel i kjelleren i Storsalen i Oslo en tidlig desemberkveld. Fredrik Krunenes leder dojoen sammen med Stian Aarebrot.

Via videooverføring på Zoom har de med seg Ungkloster-fellesskapet i Kristiansand, der Miriam Trovi sitter godt plassert i sofaen under et ullteppe. Sammen leser de fra Lukasevangeliet, om engelen Gabriel som gir Maria beskjed om at hun er gravid, og skal føde Guds sønn.

Tre ganger leser de den samme teksten, med en liten pause mellom hver gang.

Så samtaler de om hva som skjer når teksten møter livet.

Du må legge lista for faste så lavt at du er litt flau over det. Da er du på riktig nivå. Det er den eneste måten å komme gjennom en fastetid på fem-seks uker.

—   Stian Kilde Aarebrot

Siste samling før jul

Gruppen som møtes til jesusdojo i Storsalens kjeller har holdt på med fasten i noen uker allerede, men dette er siste gang de møtes før jul. Samtalen handler om hvordan de skal klare å holde ut fastetiden helt frem til julaften.

Noen har bestemt seg for å kutte ut all skjermtid, godteri og kjøtt alle dager utenat søndag, andre nøyer seg med omtrent halve uken.

Leder i Etter Kristus, Stian Kilde Aarebrot, er relativt fornøyd med egen fasteinnsats denne uken.

– Jeg klarer lesingen og skrivingen veldig bra. Det vil jeg fortsette med også etter fastetiden. Mat og drikke klarer jeg sånn helt ok. Jeg har endt opp med en slags «litt mindre av alt-løsning», der jeg for eksempel drikker litt alkohol lørdag kveld i stedet for tre ganger i uka, forteller han.

For noen av de andre har det vært vanskeligere. En deltager beskriver skuffelsen da hun innså at hun hadde spist pepperoni-pizza uten å tenke seg om.

– Jeg kom på det lenge etterpå at, oi, jeg har visst spist kjøtt.

Å avstå fra TV er særlig vanskelig for mange.

– Særlig i eksamensperioden. Jeg er så sliten når jeg kommer hjem. På torsdag hadde jeg seks timer eksamen, og da jeg kom hjem da, var det rett på Netflix. Sånn er det bare av og til, sier en annen deltager.

Aarebrot sier det er viktig at man ikke er for streng med seg selv når man ikke klarer å holde seg til reglene man har satt.

– Teologen Peter Halldorf har sagt at du må legge lista så lavt at du er litt flau over det. Da er du på riktig nivå. Det er den eneste måten å komme gjennom en fastetid på fem-seks uker.

Opplevde at Gud var der

Fredrik Krunenes forteller de andre at han har prøvd seg på såkalt «Immanuel-skriving». Han beskriver det som en slags journalføring, der du skal la Guds ord uttrykke seg gjennom det du skriver.

– Det ble enormt sterkt for meg. Jeg opplevde virkelig at Gud var til stede og møtte meg. Hånden min begynte å skrive setninger jeg ikke kan. «Jeg er her nå», skrev jeg plutselig. Og jeg merket i rommet av Gud var der. Jeg ble dritredd. Men da skrev hånden min «frykt ikke». Plutselig skrev jeg om hvor mye Gud elsker meg med ord jeg aldri tidligere har brukt. Det var veldig kult, forteller han.

Etter samlingen prøver Krunenes å forklare ­sammenhengen mellom Ungkloster og ­Jesusdojo.

Den viktigste koblingen er fellesskapet og for­pliktelsen, mener han.

– Vi ansvarliggjør hverandre. Vi møtes jevnlig og diskuterer og konkretiserer hva bibeltekstene har å si for å leve livet.

– Hvorfor er faste, kroppslig bønn, meditasjon og s­like eksperimenter viktig å gjøre for kristne, mener du?

– I seg selv trenger de ikke å hjelpe deg, men vi er interessert i veldig mange ulike ting som forstyrrer oss fra å fokusere på Jesus. Vi blir bombardert med inntrykk på alle mulige vis, og det er viktig å bryte avhengighetsmønstre, slik at ting ikke får makt over oss. Slik at vi kan tjene Gud, og ikke Mammon, ­svarer Krunenes.

Årets jesusdojo for advent har fått navnet «Rydd vei for advent». For Krunenes handler det om å legge vekk det uviktige.

– Det gjør julen min annerledes; mindre ­
nostalgisk. Jeg er ikke lenger opptatt av å gjenskape barn­dommens jul. Jeg prøver heller å lytte til det Gud gjør, og å bryte noen destruktive vaner som hindrer meg i å følge ­Jesus med hele meg.

---

Baptistsamfunnet i Norge

• Baptistkirken kom til ­Norge med en dansk ­sjømann, ­Frederick L. ­Ryncker, i 1857.
• Han bosatte seg i Porsgrunn, der den ­første menigheten ble stiftet i 1860.
• Flere av medlemmene fra Gustav Adolph Lammers ­frimenighet i Skien sluttet seg til den første baptistmenigheten, og ­bevegelsen spredte seg. I 1870 ble ­menigheten i Tromsø stiftet.
• Det norske baptist­samfunn ble stiftet i 1879. I dag har kirke­samfunnet 10.000 juridiske medlemmer, fordelt på 66 menigheter.
• Over 30 av menighetene er minoritetsspråklige.
• Ung baptist, ­baptistenes barne- og ungdomsorganisasjon, ble stiftet i 1922.
• Kilde: Store Norske leksikon

---

Faste og bønn

Thea Kristin Reilstad og Brit 
Janne Helland i Sandnes er også med på å utføre advents­dojoen denne desembermåneden. Sammen med 13 andre samles de for adventsdojo i Sandnes Baptistmenighet.

Første uken i desember prøver de ut en ny bønne­teknikk.

– Vi ber sentrerende bønn en gang om dagen, 
sier Helland. Det er en kontemplativ bønn, i praksis litt som å meditere. Teorien er at man skal klargjøre sitt sinn, og være åpen for å ta imot Gud, sier Reilstad.

De to har bodd sammen i Ungkloster-fellesskap i litt over ett år.

Reilstad og Helland ber morgenbønn sammen hver ukedag, deler måltider, og har begge tjeneste i Sandnes baptistmenighet.

For tiden bruker de boken Common prayer – a ­liturgy for ordinary radicals, som de beskriver som en god miks av litt kirkefadervisdom, noen bibel­tekster, en enkel liturgi og vers fra salmenes bok – til å be.

– Det vanligste spørsmålet jeg får når jeg sier jeg bor i et Ungkloster-fellesskap, er om jeg får lov til å gifte meg, sier Reilstad, og ler.

Også hun hørte om Ung­kloster gjennom Fredrik Krunenes. ­Reilstad syntes det hørtes veldig merkelig ut. Men Krunenes var så engasjert at konseptet ble litt ­interessant likevel.

Helland sier hun hadde kjent på et savn etter et kristent fellesskap 
som hun kunne møte mer enn én eller to ganger i uken.

Hun ville ­leve i et fellesskap, ikke bare ­stikke ­innom av og til.

– Jeg kjente også på at det var vanskeligere å gjennomføre de kristne praksisene alene, som ­tidebønn, for eksempel. Men det er enklere å gjennomføre når vi er to.

– Hvordan reagerer folk når dere sier dere bor i kloster?

– Folk er stort sett nysgjerrige. De spør om hvorfor vi ikke går i sånne nonnekapper, sier Reilstad.

Også medlemmene i ­Sandnes baptistmenighet stusset litt i ­begynnelsen, forteller de.

– Nå kjenner de fleste til ­konseptet, og de synes det er 
veldig gøy å kalle oss nonnene 
på Vatne, sier Helland.

For det er ikke mange ­baptister som har gått i kloster i tros­samfunnets 400 år lange historie.

– Men det er typisk baptistisk å følge Jesus i hverdagen. Og å leve i fellesskap.

De kristne rytmene er tilrettelagt for meg, og jeg har et godt rammeverk rundt livet mitt. Jeg får hjelp til å være kristen syv dager i uka, ikke bare én. Det gir en trygghet.

—   Miriam Trovi

Det viktigste er fellesskapet

For Miriam Trovi i Kristiansand er det fellesskapet som gjør Ungkloster-tilværelsen så appellerende. Før hun flyttet hjemmefra, bekymret hun seg for hvordan studenttilværelsen ville bli, ikke minst for ensomheten mange studenter sier ­beskriver hverdagen deres.

– I Ungkloster ser folk meg på en måte som ikke er en selvfølge i andre studentkollektiv. Alle de spørsmålene man har når man er student – «hva skal jeg med livet mitt, «kommer jeg til å få noen venner» – blir mye lettere å håndtere når jeg bor på et sted der vi bryr oss om hverandre.

Ungkloster-fellesskapet hun bor i er opptatt av å være gjestfrie.

– Vi inviterer ofte folk på besøk, og kanskje ­særlig dem som ikke blir invitert av så mange andre. Det er mange som kommenterer at det er en spesiell s­temning hjemme hos oss, at vi er så gode mot hverandre. Det er jeg veldig takknemlig for.

Før hun flyttet inn i Ungkloster, gikk Trovi på ­bibelskole i USA. Også der var fellesskapet og samholdet sterkt. Men Ungkloster er en mer leve­dyktig måte å leve i et slikt fellesskap på, mener hun.

– Du er ikke i en boble frakoblet verden, som du vet bare vil vare i tre-fire måneder. Du har et ­vanlig liv, men så har du forpliktet deg til et fellesskap, i gode og unge dager.

– Er det noe med baptisttroen som gjør det ­naturlig for dere å bo på denne måten?

– Å, da spør du feil person. Jeg er ikke så ­teologisk av meg. Men Baptistkirken er et veldig lite kirkesamfunn i Norge, og alle kjenner alle. Så det har kanskje noe med det å gjøre. Ryktet om Ungkloster spredte seg fort.

Etter tre år i Ungkloster, vil Trovi si at det viktigste som har skjedd er at hun har fått et mer avslappet forhold til troen.

– Det er kanskje litt overraskende. Men jeg slipper å tenke på hva jeg må gjøre. De kristne rytmene er tilrettelagt for meg, og jeg har et godt rammeverk rundt livet mitt. Jeg får hjelp til å være kristen syv dager i uka, ikke bare én. Det gir en trygghet.

Tilbake til det gamle

Det finnes ingen sterk­ ­tradisjon for kommuniteter, og i alle fall ikke ­klostre, i den baptistiske tradisjonen. Men initiativtaker og leder, Fredrik Krunenes, mener han står godt plantet i sin egen tradisjon.

– Baptistene er grunnleggende økumeniske, og nattverden er for eksempel åpen for alle. Derfor er det ikke vanskelige å lære og låne av andre ­tradisjoner.

«Back to The New Testament Church», er et ­uttrykk baptister gjerne bruker for å beskrive troen sin. Og der passer Ungkloster inn, mener Krunenes.

– Det nære fellesskapet og tidebønnene finner man i Apostlenes gjerninger.

Et annet element er viljen og ønsket om å la troen prege alle deler av livet.

– Det finner du igjen i mange evangeliske ­sammenhenger, men der er det gjerne rettet mot misjon. Men hvordan skal du formidle evangeliet hvis du ikke er rotfestet i egen tro? Jeg trenger for min egen del å være rotfestet, og for meg handler det om å ha gode og livgivende vaner som fører ­tilbake til Kristus.

For Krunenes er Jesu lignelse om vintreet og ­grenene som bærer frukt et godt bilde på dette.

– Det handler om å leve nær Gud, for å kunne bære frukt.

Han forteller at en del baptister i begynnelsen var kritiske til det rutinemessige ved Ungkloster-konseptet. De mente man heller kunne vente på det spontante innfallet fra Den hellige ånd. Krunenes mener Den hellige ånd også kan virke i det planlagte.

– Du blir ikke frelst på grunn av forpliktelsen, men den hjelper deg til å leve i frelsen og minnes på den. Å bli bevart i Guds nærvær skjer ikke av seg selv. Og hvis du har disse forpliktende ­rutinene, kan det kanskje være lettere når krisen inn-
treffer.