Det var Berlins underverden som brått kunne fornemmes:
Først begynte kaffen å bevege på seg. Deretter klang det i koppen som traff skålen. Og rett under bygården, i en tunnel som ingen kunne se, raste toget forbi.
Et spøkelsestog som ikke stoppet noe sted, før det nådde frem, ikke så langt unna, i samme by, og like fullt i et helt annet land.
– Det var et signal fra en annen verden, en påminner om at det fantes noe bortenfor muren, sier Thomas Jeutner.
Muren var Berlinmuren, selve symbolet på den kalde krigen, på splittelsen mellom øst og vest.
9. november er det 30 år siden den falt.
Men det viktigste rivearbeidet pågår fortsatt:
– Det muren betød psykologisk er ikke borte. Og den indre gjenforeningen er langt vanskeligere enn den ytre, mener Jeutner.
Jeutner er i dag er prest i Forsoningskapellet i Berlin, som er blitt et symbol på foreningen mellom øst og vest i Tyskland. Men vi møter ham ved hans gamle arbeidsplass noen hundre meter unna: Nordbahnhof.
Dette var en gang en viktig jernbanestasjon i Berlin, men 13. august 1961 ble den stengt. Da ble Berlinmuren påbegynt, og over natten ble Nordbahnhof til en spøkelsesstasjon.
Anleggene ble brukt til å reparere materiell, men ingen passasjerer hadde adgang, og dypt under jorden var sporene fortsatt i bruk. Her passerte tog som stoppet på stasjoner i Vest-Berlin.
Det var disse Jeutner merket, da han flyttet til Øst-Berlin i 1977 for å jobbe som elektriker i jernbanen.
Forsoning krever at vi lytter, og ikke holder oss til klisjeene om hverandre.
— Thomas Jeutner, prest
'Die Partei'
Historien om DDR startet i 1945, da Hitlers Tyskland brøt sammen, og Tyskland ble delt mellom fire okkupasjonsmakter.
I det sovjetkontrollerte området oppsto snart Deutsche Demokratische Republik, DDR.
I teorien var dette en flerpartistat. I praksis var det et land skapt av ett eneste parti, Tysklands sosialistiske enhetsparti, med forkortelsen SED:
'Die Partei' var blitt grunnlagt på marxist-leninistiske ideer i 1946. De tok makten umiddelbart da DDR ble skipet i 1949, som et svar på at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) ble etablert i de sonene som til var kontrollert av USA, Storbritannia og Frankrike, de vestlige maktene.
Helt fram til 1989 skulle SED bli det statsbærende partiet helt frem til 1989, med Stasi, det hemmelige politiet, som sitt 'skjold og sverd'.
Det var den sosialistiske drømmen de ønsket å sette ut i live, med alt det innebar for både familieliv og arbeidsliv, hverdag, fest og fritid.
Dette var en drøm som avfødte Jon Blund og Tre nøtter til Askepott, indianerfilmer og Trabantbiler.
Det var en drøm der privat eiendomsrett var tabu, der alle skulle være sikret arbeid, og hvor man spiste kaker laget av kortreiste ingredienser.
'Er jeg full?'
Drømmen strandet en gang på 80-tallet.
Selvforsyningen viste seg å være umulig, utenlandsgjelden steg til himmels, og samtidig som økonomien kollapset, kom en ny generasjon til, en som opplevde at de ikke fikk noen politisk innflytelse. Mange av dem innså dette: DDR i sin bestående form var ikke bærekraftig.
– Jeg hørte aldri til de som ville slette dette landet fra kartet. Det kunne jeg ikke forestille meg. Jeg hadde snarere håpet på en reform som forandret DDR, minnes Thomas Stecher, som var en kjent skuespiller i DDR-tiden.
– Hva drømte du om?
– Jeg var alltid opptatt av hva som skjedde i vest, men dette var ikke en kultur jeg identifiserte seg med. Men jeg ville ha et friere samfunn. Jeg ville reise som jeg ville, og ville ha slutt på at man risikerte fengsel av politiske grunner.
Men at muren skulle falle, hadde han aldri trodd:
– Jeg husker jeg kom hjem sent fra teateret 9. november – vi hadde vært på byen etter forestillingen – og jeg hørte på nyhetene at 'det står mennesker på muren'. Da tenkte jeg «er jeg full?». Dette overgikk alt jeg hadde forestilt meg, sier Stecher.
Sprengstoff i miljøsaken
Denne kvelden sto Aram Radomski på grensestasjonen Bornholmer Straße i Øst-Berlin. Hans sinne mot det sittende regimet var større enn hos skuespilleren.
Radomski skulle bli en av de aller første til å krysse grensen denne skjebnesvangre høstnatten i 1989.
Opposisjonen i ham hadde blitt vekket da han havnet i fengsel i 1983.
Han hadde blitt slått ned på et utested, men istedenfor å bli sendt til sykehus, ble han kastet i fengselet.
I fengselet skjønte han at svært mange av de andre innsatte heller ikke forsto hvorfor de hadde havnet der. Det var helt unge folk, mange 18- og 19-åringer, som var blitt arrestert i kafkaeske prosesser.
Vilkårligheten sjokkerte ham. Senere viste det seg at det hele hadde vært et forsøk på å ramme faren hans, den kjente regimekritiske forfatteren Gert Neumann.
Men hos Radomski var en flamme tent.
Et par år senere, i Berlin, kom han i kontakt med Miljøbiblioteket, en av de viktigste opposisjonelle gruppene, som hadde bruk for fotokunnskapene hans.
Klikk på kartet og les mer om Miljøbiblioteket, Getsemanekirken og Berlins viktigste revolusjonssteder.
Gruppen hadde tilhold i Prenzlauer Berg, i dag en av Berlins vakreste bydeler. Den gang så det ganske annerledes ut:
Her var det billige leiligheter, og blant unge og gamle som ellers ikke hadde noe tilholdssted, oppsto en subkultur med kunst, punkmusikk og teater.
Her sto også miljøsaken høyt på dagsorden, men snart ble det klart at Miljøbiblioteket ikke bare kunne snakke om sur nedbør og naturvern.
– Andre politiske saker kunne ikke holdes unna, og til syvende og sist handlet det om meningsfrihet: Om at dette landet ikke tilhørte myndighetene, men borgerne, minnes Radomski, som denne høsten holder en fotoutstilling i Getsemanekirken i Prenzlauer Berg.
Utstillingen viser både DDRs offisielle ansikt med storslåtte parader, og den harde virkeligheten bak fasaden.
Radomski reiste nemlig landet rundt for å fotografere miljøproblemene og arbeidernes kår, og høsten 1989 var han en av få som lyktes med å dokumentere revolusjonen som rullet. Bildene han snek seg til å ta under de store demonstrasjonene i Leipzig sies å ha satt mot i et helt folk, og trigget befolkningen også i andre byer til å tørre å gå ut i gatene.
For dette fikk Radomski i oktober Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.
---
Omstridte reiselover
- Borgerne i DDR hadde liten bevegelsesfrihet. De kunne kun reise innenlands, og til andre østblokkland under forutsetning at du var å regne som en «pålitelig borger». Du kunne også delta på gruppereiser til sosialistiske land som Tsjekkoslovakia eller Romania.
- Skulle du Vest-Tyskland krevdes derimot en egen utreisetillatelse, og denne var vanskelig å få.
---
Under press
9. november 1989 var krisen i DDR et faktum. Sovjets leder Mikhail Gorbatsjov hadde lagt om kursen, og ville ikke lenger være noen bank for østtyskerne.
De kommunistiske regimene i andre østblokkland hadde kastet inn håndkleet etter tur, og på sommeren åpnet Ungarn grensen mot Østerrike. Da oppsto en masseflukt fra DDR. Borgerne måtte egentlig ha en tillatelse for å kunne reise vestover, og denne var vanskelig å få. Men det gamle østblokklandet Ungarn ble nå et viktig brohode – til Østerrike og derfra til Vest-Tyskland.
Situasjonen skapte et trykk innenfra, og i løpet av oktober hadde hundretusener av mennesker tatt til gatene. Regimet sto væpnet til tennene, men både antallet som deltok og rene tilfeldigheter førte til at politiet ikke slo ned på demonstrantene – blant dem var også medlemmer og tillitsvalgte i SED.
Nye reiselover skapte kaos
De restriktive reiselovene sto nå under press, og 9. november skulle nok et forslag presenteres.
– Jeg fulgte pressekonferansen, som var preget av full forvirring, minnes Radomski.
Var det virkelig slik at man krysse grensen hvor som helst? Og helt uten pass? «Tekniske spørsmål» parerte Günter Schabowski, partitoppen som ledet pressekonferansen. Og snart ble det åpenbart at han ikke hadde satt seg så godt inn i saken. For da det dukket opp spørsmål om når de nye reglene skulle tre i kraft, måtte Schabowski bla i papirene. Til egen forbauselse, utbrøt han: «Så vidt jeg vet. Med en gang».
– Det var bare en måte å finne ut av dette på. Vi måtte prøve selv, minnes Radomski.
Førstemann over grensen
Han dro til grenseovergangen Bornholmer Straße i Prenzlauer Berg.
Her samlet det seg tett med folk. Grensevaktene var i villrede. Skulle de skyte? Eller?
'Åpne porten!' sa Radomski. 'Nei,' sa grensevakten.
– Jo, sa jeg da, minnes fotografen.
Porten gikk opp, og Radomski la, som en av de aller første, på vei ut i Vest-Berlin.
Det ble en natt han aldri glemmer. Underveis fikk han et stempel i passet som forklarte at han hadde mistet statsborgerskapet – og det viste seg faktisk at de nye reiselovene krevde at det fortsatt skulle søkes om utreisetillatelse. Men da dette ble kjent, var det for sent.
Stemplet i passet var blitt meningsløst.
Muren hadde falt.
Jeg håpet at det skulle oppstå noe helt nytt. En tredje vei.
— Carl Classen
– Som en vesttysk okkupasjon
– DDR brøt sammen som et korthus, konstaterer Radomski når Vårt Land møter ham i Prenzlauer Berg. Han bor fortsatt her, og har gjort karriere med et tapetfirma. For mange andre har det gått en helt annen vei.
– Mange har opplevd den nye situasjonen som en vesttysk okkupasjon. Etter gjenforeningen mistet de jobbene, og de klarte ikke konkurrere på det nye eiendomsmarkedet, sier han.
En undersøkelse i avisen Zeit viste nylig at det hersker skuffelse og forbitrelse blant mange tidligere østtyskere. Tvilen om hvorvidt 1989 faktisk ga mer frihet, medbestemmelse og beskyttelse mot statens vilkårlige makt, sitter dypt. Ikke engang halvparten av østtyskerne svarte at det tyske demokratiet 'alt i alt fungerer bra'.
Selv blant vesttyskerne er mange skuffet:
– Jeg håpet at det skulle oppstå noe helt nytt. En tredje vei, en syntese. Det var mye godt i øst. Det var ikke bare dette fryktelige statsapparatet, men det var også et samfunn med andre former, et som ikke var så dominert av kapitalinteressene, sier Carl Classen.
Classen bodde på 80-tallet i et kollektiv i Vest-Berlin, i Kreuzberg. Derfra så han gjennom kullrøyken over til muren.
Vi møter ham i Mauerpark, minneparken for Berlinmuren, som han denne formiddagen besøker sammen med det gamle kollektivet. Også hans gamle venn, kunstneren Axel Richter, er kritisk til hvordan gjenforeningen skjedde. Den gikk rett og slett for fort:
– Mange kloke ettertenksomme mennesker forsøkte å finne andre perspektiver. Men disse ble bare revet vekk. Og kanskje er det først nå, 30 år etterpå, at 'Die Wende' skjer? spør han.
Den vanskelige fortiden
Thomas Jeutner, den gamle jernbanemannen og presten i Forsoningskapellet, møter det gamle kollektivet her i Mauerpark.
Han tar dem med gjennom anlegget, forteller om hvordan muren ble til, og om hva den førte til. Den splittet familier, og forandret hverdagslivet. 5.000 østtyskere klarte å flykte over – eller under – den. Men flukten betød også et farvel med de som ble igjen i DDR. Og for noen betød den døden.
På en rusten vegg vises ansiktene til de som mistet livet, gjennom ulykker, eller fordi de ble skutt av grensevaktene.
Men hvilke skjebner hører til? Hører også ansiktet til Egon Schultz til her? spør Jeutner.
Var han en helt eller en skurk?
Schultz var en offiser som forsøkte å stanse en masseflukt gjennom en tunnel under muren. Han ble først truffet av skudd fra flyktninger. Deretter av skudd fra en grensevakt.
Umiddelbart etter hendelsen ble Schulz hyllet som martyr av SED-regimet – vestlige vakter fikk skylden for drapet. Men obduksjonsrapporten forsvant på mystisk vis, og det ble siden brakt på det rene at han døde av skuddet fra kalasjnikoven til en østtysk vakt.
I dag vet man fortsatt ikke hva man skal gjøre med Schultz. Hvis han ikke var en helt, var han da en skurk? Eller bare uheldig? Skal bare de åpenbart uskyldige få plass på minnetavlen?
Thomas Jeutner mener poenget uansett er dette:
Alle som døde, var på ulikt vis offer for murens galskap. Muren vitnet om et samfunn der alle og ingen var skyldige.
I DDR måtte all kommunikasjon skje mellom linjene.
— Thomas Jeutner
Planter blomster og tillit
Jeutner og vennene fra kollektivet vandrer gjennom den hustrige åpne parken, og bort til en frodig hage som er bygget tett inntil restene av muren.
Der kan mennesker kan møtes rundt noe praktisk, konstaterer Jeutner. Her skal relasjoner vokse side om side med solsikker.
– Vi har ikke anlagt en hage her, bare fordi vi vil plante blomster. Forsoning krever at vi lytter, ikke holder oss til klisjeene, men forsøker å sette oss inn i hverandres historier, sier han, og mener det viktigste som må skje i det tyske samfunnet, ikke handler om å rette opp politiske og økonomiske forholdene – dette vil uansett jevne seg ut med nye generasjoner, mener han.
– Det handler om å bli kvitt mistilliten.
– Og vår tids verste problem, som ikke bare gjelder her, men overalt – i Polen, i Tsjekkia, i vårt eget land –, er hvordan vi så lett avviser alt som er fremmed, sier Jeutner.
Fryktens væremåte
Men hvordan kan man ta sjansen på å stole på fremmede, hvis man er vokst opp i et samfunn der utryggheten sitter i ryggmargen?
Og kan man bli kvitt mistilliten hvis man rett og slett ikke skjønner hva den andre mener, hva den andre vil?
Undersøkelser fra arbeidslivet forteller mye om dette, mener Jeutner:
Folk med DDR-bakgrunn har ofte vanskeligere for å få jobber enn sine vesttyske kolleger, ganske enkelt fordi vesttyskeren glatt skryter om seg selv, mens østtyskeren er opplært til å holde kortene tett til brystet, vel vitende om at Stasi hadde ører overalt, at selv dine nærmeste kunne falle deg i ryggen.
– Det er rett og slett to forskjellige kommunikasjonssystemer. I DDR måtte all kommunikasjon skje mellom linjene. Man kunne ikke være like konkret. Det var helt nødvendig å være forsiktig. Dette var et samfunn drevet av angst, konstaterer Jeutner.
De tenkte at dette var hele verden. I virkeligheten var det en veldig liten verden.
— Aram Radomski
Alle har sitt DDR
Denne høsten har det høyrepopulistiske partiet AfD hatt suksess i gamle østtyske delstater. – Ingen skal undre seg over at de har suksess, sier fotograf Aram Radomski, som selv er kritisk til det han opplever som en romantisering av DDR.
For da tyskerne feiret i Berlins gater 9. november 1989 var det ingen som kunne ane hva som lå foran:
– Det som skjedde denne natten var nytt alle. Livet slik man kjente det ble borte, og man mistet kontrollen over fremtiden. 80 millioner innbyggere, derav 18 millioner DDR-borgere, skulle skape noe helt nytt, og det fantes ingen plan.
Og det nye livet er fortsatt i støping:
– Da er det viktig at den østtyske fortellingen, at livet som ble ført, blir forstått. For alle hadde sitt DDR, og i dag minnes mange et DDR som var bedre enn livet de nå fører. De levde i små byer, grillet, så på TV og dro på ferie til Østersjøen. De tenkte at dette var hele verden. Men i virkeligheten var dette en veldig liten verden, sier Radomski.
Les funfacts om DDR – og ta øst/vest-testen!
---
Indianerfilmer
- I DDR ble Berlinmuren kalt 'den antifascistiske beskyttelsesmuren'. Men kampen mot vestlig påvirkning skjedde også på andre måter, og kanskje overraskende nok gjennom westernfilmer.
- Sjangeren hadde sin forløper i litteraturen, gjennom den populære romanserien til Karl May (1842-1912), men i DDR ble Mays bøker forbudt, og i stedet fortalte man historiene med en twist: Helten var indianeren.
- Følgelig het filmene indianerfilmer istedenfor cowboyfilmer, og hensikten var å fremstille «den umenneskelige, kapitalistiske samfunnsorden, i hele sin brutalitet». Det samme ble formidlet gjennom leketøy for barn, der indianerne var de modige krigerne som bekjempet de blodtørstige cowboyene.
---
---
Republikkpalasset
- For tiden gjenreises det gamle byslottet i Berlin. Dette var vinterresidensen for kurfyrstene av Brandenburg, men slottet ble kraftig skadet under 2. verdenskrig.
- I 1950 ble ruinene sprengt av DDRs myndigheter, forstått som symbol 'på prøyssisk imperialisme', og fra asken oppsto Palast der Republik i 1976. Det var hovedsetet til DDRs nasjonalforsamling, Volkskammer, og det huset også dansegallaer, seremonier og kunstutstillinger. Her fantes et eget teater, restauranter i ulike prisklasser og en bowlinghall.
- Asbestproblemer førte til at bygningen ble revet etter gjenforeningen, og et vedtak om å gjenreise byslottet med sin opprinnelige fasade. Det skal hete Humboldt Forum, og være et museum for verdensarv. Humboldt Forum åpner tidligst i 2020.
---
---
Drømmen om en Wartburg
- Den vanligste bilen i DDR var Trabant. Med tosylindret totaktsmotor og karosseri laget av duroplast, skulle trabanten løse transportbehovet blant østtyskerne på en måte som verken krevet tynnmetall eller drivstoff av høy kvalitet, ting som mangelvarer.
- Men også Trabanten ble mangelvare, leveringstiden var gjerne over ti år, og det var derfor vanlig å bestille den på 18-årsdagen slik at man kunne få den når man var godt i gang med yrkeslivet. Av samme grunn var en brukt trabant mange ganger dyrere enn en ny. Bilene ble eksportert, blant annet til Norge på 1960-tallet, men et mer eksklusivt og populært bilmerke, både i DDR og utenfor, var Wartburg, oppkalt etter borgen utenfor Eisenach.
---
---
Oscarnominert
- Løgneren Jakob er en film basert på et drama av Jurek Becker (1937-1997) Handlingen er lagt til den jødiske ghettoen i Polen, der kaféeeieren Jakob forteller til sine venner at sovjetiske styrker er på vei for å befri dem.
- Samtidig som fortvilelsen snus til håp, sprer det seg et rykte om at Jakob har en radio – noe som straffes med døden. Men Jakob vil sette mot i de andre, og begynner å fortelle løgner.
- Filmen fra 1975 ble nominert til Academy Awards (Oscar) for beste fremmedspråklige film, og ble produsert av Deutsche Film- Aktiengesellschaft (DEFA), som også står bak Tre nøtter til Askepott. DEFA ble etablert under den sovjetiske okkupasjonen, og fikk hovedkvarter i Babelsberg i Potsdam. Stalin skal ha uttalt at film var det mektigste middelet for å kontrollere massene.
---
---
En politisk skole
- De fleste barn i DDR eide et blått halsskjerf. Det viste at du hørte til Junge Pioniere, en speideraktig organisasjon som mer enn 90 prosent av barna var medlem av. Som tiåringer gikk de videre i gradene til Thälmann-Pionere, og til slutt som 14-åringer til Freie Deutsche Jugend (FDJ).
- FDJ var en kommunistisk masseorganisasjon, bygget på samme lest som det sovjetiske Kosomol. Her ble man oppdratt i marxist-leninistisk ideologi gjennom alt fra sportsaktiviteter til kultursamarbeid. De unge fikk retorisk trening og mulighet til å reise, og for partitopper som Erich Honecker og Egon Krenz var det her den politiske karrieren begynte.
---
