En fredfull kriger

Som liten trodde Theresa Tolmie-McGrane at nonnene på barnehjemmet skulle redde henne. Femti år senere sitter flere av dem fengslet på grunn av fredrikstadkvinnens vitnesbyrd.

Reportasje

Smyllum Park barnehjem i Skottland, 1970: En liten jente med fregner på nesa og et rødlig skjær i håret kjenner sinnet boble i kroppen mens hun løper bortover grønne enger, forbi grønnsakshager og beitende husdyr. Åtteåringen kjenner beina treffe bakken. Hun peser, svetten renner. Det er nesten som hun ikke er til stede. Som hun flyter bortover, båret av vinden. Hun løper bort fra smerten, bort fra det vonde, helt til hun stuper i bakken. I et lite sekund, mens hun ligger der og hiver etter pusten, føler Theresa Tolmie-McGrane på en sjelden følelse av velvære.

Løvetannbarn

Theresa Tolmie-McGrane er nøkkelvitnet i en av Skottlands mest rystende overgrepssaker.

– Jeg ble «famous for all the wrong reasons», sier 57-åringen og ler høyt.

Hun har trukket beina godt oppunder seg i skinnsofaen sin hjemme i leiligheten utenfor Fredrikstad der hun har bodd i snart tretti år. Kinnene er fortsatt rødlette etter dagens løpetur hjem fra kontoret i sentrum hvor hun driver sin egen holistiske psykologpraksis. En gang løp hun på det skotske maratonlandslaget med en rekordtid på 2.44.00. Nå løper hun for å puste, som hun sier. Bare at nå er hun ikke like sint og har ikke like mye å løpe bort fra som da hun var liten.

I disse dager er hun med å utarbeide internasjonale retningslinjer for Den katolske kirkes håndtering av anklager om seksuelt misbruk. Hun har truffet paven to ganger. Over 20 millioner mennesker har sett henne fortelle overgrepshistorien sin på BBC's nettside. Når hun drar på ferie er det folk som kjenner henne igjen over hele verden.

– Jeg husker jeg satt i lunsjpausen på kontoret den dagen BBC la ut saken. Plutselig begynte telefonen å ringe som besatt. Innimellom fikk jeg meldinger av mine skotske venner som skrev: «You're everywhere!» Jeg svarte: «No, I'm at the office.» Og de bare: «No Theresa, you're everywhere

Et helvete på jord

Hun er født i Skottland. Moren var alkoholiker, faren har hun aldri visst hvem var. Onkelen hadde forgrepet seg på henne over lengre tid og da hun som seksåring fortalte det på skolen, besluttet de å sende henne og søstrene til Smyllum Park sørøst for Glasgow. Onkelen ble arrestert og dømt for overgrepene.

Theresa håpte det katolske barnehjemmet drevet av nonner skulle bli redningen. Det ble alt annet.

I 2017 fant to tidligere beboere ved Smyllum Park en massegrav med 151 barn fra barnehjemmet. Nye funn viser at opp mot 400 barn er blitt gravlagt slik, uten tegn til at dødsfallene skyldtes kriminelle handlinger. Minst tolv nonner, prester og lekfolk ble arrestert. Etter dette satte Skottland i gang nasjonale utredninger som har endt i flere rettssaker mot Den katolske kirke i Skottland.

I elleve av dem vitner Theresa Tolmie-McGrane fra Fredrikstad. To av dem er unnagjort. I august venter en ny.

I rettssalen foran nonnene og prestene som oppdro henne har hun fortalt om grove seksuelle, fysiske og psykiske overgrep. Om tvangsforing og oppkast som måtte spises. Om tunge krusifikser som ble brukt til å slå barna i ansiktet. Om iskalde dusjer om de vætet senga. Om munner som ble vasket med desinfiserende såpe om barna sa noe galt. Og om en prest som tok Theresa på fanget og befølte henne måter ingen voksen noen gang skal ta på et barn.

En av gangene kom en nonne inn og Theresa tenkte: «Endelig, noen som kan redde meg!» I stedet tok nonnen tak i armen hennes, slang henne bortover gulvet og kalte henne en hore, ifølge Theresa. En time senere måtte hun ta imot nattverd av den samme presten, men klarte ikke løfte den skadde armen. Etterpå ventet mer straff.

---

Theresa Tolmie-McGrane

  • 57 år, ugift, ingen barn.
  • Opprinnelig fra Skottland, men har bodd i Norge i over 30 år.
  • Utdannet tolk og psykolog og har sin egen holistiske praksis i Fredrikstad.
  • Oppdratt på et katolsk barnehjem, Smyllum Park, der hun opplevde psykisk, fysisk og seksuelt misbruk.
    Internasjonalt kjent som talskvinne for overlevende av misbruk i Den katolske kirke og var et av de viktigste vitnene i saken mot Daughters of Charity, nonnene som drev Smyllum Park.
  • Medvirker nå i utarbeidelsen av offisielle retningslinjer i forbindelse med Den katolske kirkes håndtering av anklager om seksuelt misbruk.

---

Fortsatt katolikk

– Jeg tror aldri jeg hadde klart å komme meg gjennom dette om jeg ikke hele veien hadde tiltro til at Gud hadde en plan for meg.

Theresa Tolmie-McGrane har bevart sin katolske tro. Enda hun forlot den en periode da hun – mot alle odds – flyttet fra barnehjemmet og begynte å studere. Hun ble det første barnehjemsbarnet fra Smyllum Park som tok høyere utdanning på over 140 år.

– Jeg ønsket ikke å ha noe med kirken å gjøre og tenkte jeg var ferdig. Samtidig var det vemodig. Jeg visste jo ikke om noe annet.

Som språkstudent ble hun med den katolske organisasjonen Caritas til Guatemala. I slummen så hun hvordan nonnene ofret sine liv for å hjelpe de fattige. Disse nonnene oppførte seg helt annerledes enn de hun kjente fra sin egen barndom.

– Det ga meg respekt for nonner igjen. Jeg lærte meg å skille ut de råtne eplene fra resten av den nydelige frukthagen i Den katolske kirke. Etter to år borte fra troen, valgte jeg selv å gå tilbake. Men det var et annet forhold. Nonnene hadde ikke makt over meg lenger.

Forandring

I dag beskriver hun troen sin som et valg og en livsstil.

– Min tro har vært satt på prøve. Som barn var det ikke noe jeg valgte, men noe jeg bare var. I voksen alder har jeg valgt meg tilbake til min tro og sett alt det positive ved den. Katolisisme er ikke bare noe jeg praktiserer, men noe jeg er.

– Har du tillit til Den katolske kirke?

– Ja, for nå er jeg i en stilling der jeg er med å påvirke hvordan vi skal være kirke. Det er mange som har spurt meg hvordan jeg fortsatt kan være der. Men jeg tror at om man skal forandre på noe, så må man gjøre det innenfra. Jeg skal sørge for at vi nå tar tak i misbruket.

– Hvorfor har det tatt så lang tid?

Hun puster tungt ut.

– Jeg tror det er litt ulike grunner. Tidligere paver har prøvd å ta det opp, men møtt mye motstand. Nå er det unektelig. Jeg tror topplederne har vært redde for skandaler og økonomi. Innrømmer kirken skyld, frykter de millioner av søksmål.

Pave Frans har hun likevel tro på. Theresa Tolmie-McGrane tror han har forstått alvoret og at Den katolske kirke vil tape minst like mye på ikke å innrømme skyld og gjøre opp for ugjerningene.

– I tillegg har han åpnet litt for en dialog rundt hvorvidt prester kan gifte seg. Selv om jeg har liten tro på at det kan motvirke pedofili. Pedofile er ikke interessert i voksne kvinner, men i barn. Men det er likevel viktig.

De grønne øynene hennes lyser når hun snakker om «Papa Francesco». Ifølge henne har han en helt spesiell energi. Første gang han tok henne på hodet følte hun det som hele henne vibrerte. På det tidspunktet gikk hun gjennom cellebehandling for kreft. I dag viser de nyeste prøvene at hun er frisk. Men hun holder for seg selv hva hun egentlig tenker om koblingen mellom pavens hånd på hennes glattbarberte hode og friskmeldingen et par år senere.

Død og levende

Nå har hun begynt å få tilbake håret. Det rødlige skjæret begynner å bli grått. I dag er hun kledd i en sebrafarget tights og en litt for stor t-skjorte med Mayakalenderen på. Rundt halsen henger krystaller.

Den lillamalte stuen lukter intenst av røkelse og tente stearinlys. Overalt er det buddha-figurer, krystaller, drømmefangere – og kors. Bokhylla er fylt med bøker om astrologi, meditasjon, klinisk psykologi, språk og reise.

Theresa Tolmie-McGrane er utdannet tolk, lingvist, psykolog – og healer.

– Jeg har valgt å være åpen om min alternative praksis, også i Den katolske kirke, og de har valgt ikke å utfordre meg på det. Jeg er veldig opptatt av buddhismens filosofi og de østlige religionene. Det skjedde etter at jeg døde i narkose i 1997 og gikk inn i lyset.

Hun sier det som om hun nettopp har fortalt hva hun hadde på brødskiva i dag morges.

– Vent litt. Du døde?

Hun ler litt før hun svarer.

– Ja, og på den tiden var jeg statsautorisert translatør og tolk. Jeg var veldig fornuftig og nøktern. Men etter den opplevelsen begynte jeg å gå i en ny retning og studerte psykologi og healing. Så jeg har kanskje et litt annerledes syn på livet enn man burde ha som katolikk. Men jeg tror det gjør meg til en bedre katolikk, litt mer tolerant.

Klinisk død

Hun forteller at hun var klinisk død i fire og et halvt minutt. Hun tålte ikke narkosen hun fikk og døde så å si momentant da hun gikk inn i den.

– Det var som å bli vektløs. Jeg husker jeg så rundt meg og tenkte: Har jeg fortsatt kroppen min? Det hadde jeg ikke. Jeg hadde ingen munn så jeg kunne ikke stille spørsmål høyt. Men jeg husker jeg lurte på om jeg var død og fikk svaret: «Yes, you are». Det var ikke ord, men en tanke jeg sendte ut og en tanke jeg fikk tilbake.

Hun forteller om søstrene hun plutselig var nær og følelsen av å løpe langs en strand med vind i håret og salt på tunga. Hun følte takknemlighet fra alle menneskene hun hadde gjort godt og lærdom fra de gangene hun hadde behandlet noen urettferdig. Men ingen dom, understreker hun.

– Ved hjelp av hjertekompresjoner og en adrenalinsprøyte rett i hjertet våknet jeg til live igjen. Da skjønte jeg at når vi er i denne kroppen her så er vi i en mellomfase mellom livene våre.

Etter denne opplevelsen ga buddhismens lære om menneskers flere inkarnasjoner mening for henne. Men hun fortsetter å kalle seg katolikk, går til messe hver søndag og tar imot nattverd.

– Jeg er født og oppvokst som katolikk og lever etter mine katolske prinsipper. Det føles godt og riktig for meg.

---

4 raske

  • Gud er: Uforklarlig.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Løping. Og et glass rødvin etterpå.
  • På min gravstein skal det stå: «She lived life to the fullest».
  • Boka andre må lese: Destiny of Souls av Michael Newton.

---

Guds plan

I barndommen var det et sted Theresa kunne finne ro – utenom da hun var ute og løp av seg sinnet: I kirken.

– Jeg likte lukten av røkelse og elsket å se levende lys. Og i alle fall i en times tid ble jeg ikke slått, hengt ut eller straffet. I en time var det ro og fred. Jeg ble misbrukt av nonner og prester, men likevel var det noe trygt med å tilhøre den katolske tro. Jeg hadde et veldig nært og tillitsfullt forhold til Gud, enda Guds representanter rundt meg, som skulle ta vare på meg, var slemme mot meg.

Hun snakker om «Guds store plan» som noe hun alltid har forholdt seg til. Hun ser en mening med at hun gikk gjennom det hun gjorde.

– Nå kan jeg forholde meg til andre misbrukte katolikker på en helt annen måte. Jeg er psykolog, men jeg er også en overlevende. Jeg er blitt ekspert på å skille troen fra det som hendte meg. Nå kan jeg lære andre det. Så ja, det var en mening med misbruket. Av alle de hundrevis av barna som har stått frem, så er jeg den eneste som virkelig blir trodd, fordi jeg er velutdannet. Hadde jeg ikke gått gjennom det samme ville jeg ikke vitnet og folk ville ikke fått rettferdighet.

– Men hvorfor måtte disse ugjerningene skje?

– Da tenker jeg på den ene læreren som så meg. Som oppmuntret meg og så noe i meg, og som gjorde at jeg gikk på en vanlig ungdomsskole og kom meg på universitetet. Gud har gitt meg mye å stri med, men har alltid sendt noen på akkurat riktig tidspunkt for å hjelpe meg gjennom det. Go figure. Han vil aldri gi deg et kors du ikke kan bære.

Alene, ikke ensom

Tårene hennes kommer først når hun er kommet hjem til sin egen lille stue i Norge. I de stundene ringer hun bestevenninnen sin som kommer over så de kan dele en pizza og en flaske vin. Da kan hun fortelle hvordan hun virkelig har det.

– Men akkurat nå er det viktig for alle de andre overlevende at jeg er den sterke. At jeg ikke bryter sammen. Det er et stort ansvar og til tider en stor belastning. Men det påtar jeg meg med glede fordi det er helt nødvendig.

Theresa Tolmie-McGrane har ingen familie. Hun flyttet til Norge for å gifte seg med en norsk mann, men de skilte etter hvert lag. Både moren og begge søstrene er døde. En av dem av en overdose. Den andre ble drept av samboeren sin. Det finnes ingen utvidet familie. Bare henne.

Likevel føler hun seg sjeldent ensom. Da hun fikk kreft for tre år siden og trodde hun skulle dø, stilte hun seg spørsmålet: Er jeg fornøyd med innsatsen?

– Og ja, det er jeg. Jeg har utdannet meg i to ulike yrker og vært vellykket i begge to. Jeg har løpt på maratonlandslaget og sunget i den skotske operaen. Reist verden rundt og har gode venner. Jeg har ikke noe fancy hjem, men et hjem jeg elsker, som er mitt. Livet har vært veldig godt. Jeg kunne dødd i morgen og vært happy.

Gud har gitt meg mye å stri med, men har alltid sendt noen i akkurat riktig tidspunkt for å hjelpe meg gjennom det.

—   Theresa Tolmie-McGrane

Tilgivelse

Men hadde hun dødd kunne hun ikke sørget for rettferdighet for alle de barna som vokste opp på Smyllum Park. Faktum er at veldig mange av de andre barnehjemsbarna fortsatt sliter. Derfor er Theresa Tolmie-McGrane blitt nøkkelvitnet – fordi hun orker.

– Det at det sitter gamle nonner – den yngste er 77, den eldste er 92 – i fengsel på grunn av meg er ingen hyggelig tanke. Vi lærer at disse menneskene er Guds representanter på jorda. Men som individer har de feilet. Likevel synes jeg synd på dem. De har jo opplevd sine ting, sikkert. Men dette må skje. Det er en del av prosessen i å rydde opp.

Hun mener det er viktig å skille mellom dem som utførte overgrepene fordi de ikke visste bedre og de som trivdes med å plage små barn. Mange av nonnene var svært unge.

– Det finnes grader av ondskap. Men de som trivdes med å plage oss kan jeg ikke forholde meg til. Psykolog-Theresa kan diagnostisere dem, men man kommer bare så langt med å forstå.

Likevel har hun tilgitt overgriperne, men forventer ikke at andre skal gjøre det samme. Under forrige rettssak var en av nonnene som oppdro henne til stede. Nonnen satt med bøyd hode under hele rettssaken. Da Theresa skulle gjøre seg ferdig med vitneutsagnet sitt, spurte hun dommeren om hun kunne få si noe til nonnen. Han nølte, men ga henne lov.

– Jeg spurte om hun kunne se på meg. Så så jeg henne inn i øynene og sa: «I forgive you.» Da begynte hun å gråte. Jeg trengte å tilgi. For min egen del. Så sa jeg: «And I hope you can forgive yourself.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje