New York City, 2007: Det er lunsjmesse i Saint Thomas Church på Fifth Avenue, midt på travle Manhattan. Hjemløse, finansmenn i dress og kvinner i høye hæler tar imot nattverd sammen. På bakerste benk sitter en norsk kvinne i troskrise. Silje Kvamme Bjørndal har vært i kristne fellesskap hele livet. Hun har til og med skrevet doktorgrad om det. Men nå føler hun at Gud er milevis langt borte – og at hun selv er i fritt fall.
– Jeg hadde en skikkelig heftig runde der jeg hadde behov for, tror jeg, å gå hele rekken ut og finne ut hvordan det er å ikke tro på Gud, forteller hun.
Den nye generalsekretæren i KRIK (Kristen Idrettskontakt) har vært pinsevenn hele livet. Men da troen hennes forsvant, fant hun trøst i å gå til katolsk messe.
– Det var sterkt å observere det fellesskapet og på sett og vis la det bære meg, mens jeg følte at jeg var på kanten av stupet, forklarer hun.
I kroppen
Da Silje Kvamme Bjørndal ble adoptert fra Sør-Korea til Norge i 1985 var hun tre år. Det var ikke mange eiendeler barnehjemsjenta hadde med seg på flyet, men i den lille reisevesken lå blant annet et koreansk eksemplar av Det nye testamente.
Siden den gang har Bibelen levd med henne. Fra en brennende ungdomstid i pinsemenigheten Tabernaklet i Bergen, til teologisk doktorgrad på MF vitenskapelig høyskole. Fra Hillsong Australia i Sydney, til United Oslo på Grünerløkka. Fra jobben som politisk rådgiver for Kristelig Folkeparti på Stortinget, til generalsekretær i KRIK på Ullevaal Stadion.
– Troen min er en livsstil. Jeg er vokst opp i et lavkirkelig miljø der man var opptatt av å tro og leve riktig. Men som voksen har det blitt viktigere for meg at troen er bærekraftig. At den tåler hele livet og er en måte å leve på, sier Bjørndal.
Hun har funnet seg godt til rette i de nye jobblokalene sine på Ullevaal. Det er fortsatt en halvtime igjen til den kristne ungdomsorganisasjonen åpner dørene, men sjefen er allerede på jobb. Fra kontoret hennes spilles Ina Wroldsens «Mother» på full guffe. Ikke helt lovsang, men ikke så langt unna heller. Som Bibelen, har også musikken fulgt henne hele livet.
Da hun som voksen besøkte sin biologiske mormor i Korea fikk hun vite hvor viktig troen hadde vært for hennes biologiske mor før hun døde. Hun ble fortalt at hun som barn likte så godt å være med moren i kirken og høre på sangene. Det traff henne, fordi hun visste at hun også som nyankommet til Norge elsket å være med foreldrene i pinsemenigheten deres i Bergen, hvor de begge sang i menighetskoret.
– Musikken har vært i kroppen min fra før jeg kom til Norge og fra før jeg hadde språk for det. I pinsebevegelsen er lovsangskulturen veldig sterk og det er også et viktig trosuttrykk. Enten man løfter hendene, klapper, danser eller synger med, så er det et kroppslig uttrykk for troen. Det sitter i meg.
---
Silje Kvamme Bjørndal
- 37 år.
- Gift, to barn.
- Ny generalsekretær i Kristen Idrettskontakt (KRIK).
- Utdannet ved NLA Høgskolen Bergen og MF vitenskapelig høyskole.
- Har doktorgrad i systematisk teologi.
- Tidligere politisk rådgiver i Kristelig Folkeparti.
---
For smalt
Etter hvert som hun ble eldre engasjerte hun seg i pinsemenigheten Tabernaklet. Hun beskriver tiden her som veldig viktig for henne, samtidig som hun reflekterer over den i et annet lys i dag. Hun tenker mye på historiene til dem som kom inn i radikale kristne miljøer som unge, og som brente seg på et eller annet vis. Hun tror det var mange ting i de miljøene hun selv var en del av som kan ligne på det de forteller om.
– Forkynnelsen av livets to utganger og betydningen av å evangelisere så mye og ofte som mulig, blant annet. At man har liten tid og skal gi alt. Den retorikken som jo også er veldig gripende og fengende for unge mennesker. For enten man er miljøaktivist eller kristen så ønsker man jo å gjøre noe meningsfylt med livet sitt. Da er den radikale kristendommen en slik visjon som det er lett å henge seg på. Det gjorde jeg også.
Men på et tidspunkt, mot slutten av videregående, begynte hun å kjenne på at erfaringene hun fikk i miljøet ble for smale. For små til å romme selve livet. Hun var nysgjerrig på hvordan man kunne lese Bibelen på så mange ulike måter, og ville jobbe mer og på en annen måte med det enn de gjorde i menigheten.
– Da var det veldig godt å komme til teologistudiene og et større og bredere økumenisk, teologisk miljø på MF, forklarer hun.
I dag er hun engasjert i pinsemenigheten United på Grünerløkka i Oslo. Menigheten som etter mye diskusjon frem og tilbake ble en del av pinsebevegelsen i 2013. Den ble startet i Sverige av Magnus Persson, som nå har meldt seg ut av den svenske pinsebevegelsen og inn i Svenska kyrkan. United i Oslo har ingen planer om å gå samme vei som sin søte bror, men skiller seg fortsatt fra de andre pinsemenighetene i Oslo. De feirer høytider og nattverd, følger delvis kirkeårets tekster og anerkjenner barnedåp når det er noe folk har «et bevisst forhold til».
– Vi har jobbet med hvordan vi kan bevare både rikdommen i den kristne tradisjonen og det karismatiske livet som pinsebevegelsen har i seg. Det er en vei vi fortsatt vandrer på.
---
4 raske
- Gud er: Liv.
- Jeg klarer meg ikke uten: Flokken min.
- Boka alle må lese: Litteratur og forfattere er som følgesvenner gjennom ulike faser av livet mitt. Den eneste boken som har fulgt meg hele veien, er Bibelen, så den må også bli min anbefaling. På nynorsk.
- På min gravstein skal det stå: Høyt elsket og elsket høyt.
---
Ikke sporty
KRIK ble startet med formål om å bevare, inspirere og vinne idrettsfolk til kristent liv både i idrettslag og menighet. De er på mange måter den kristne troens sporty alibi. Det er derimot ikke Silje Kvamme Bjørndal – ifølge henne selv i alle fall.
Denne dagen er hun kledd i rosa, spisse hæler og et vidt, fargerikt, ankellangt skjørt som flagrer rundt henne når hun beveger seg rundt på kontoret.
– Jeg har vært ærlig hele veien om at jeg ikke kommer inn hit med idrettskompetanse. Men det er det heldigvis mye av fra før. Og jeg jobber med å bli mer sporty. Men grunnen til at jeg fikk jobben var nok fordi de tror jeg kan være med på å gjøre organisasjonen enda bedre, og at det kan jeg gjøre selv om jeg ikke kan tippeligaen på rams.
Det hører med til historien at den forrige generalsekretæren, Erling Ekroll, gikk av i august i fjor, etter en konflikt rundt samlivsspørsmål i organisasjonen. Debatten startet da formuleringen «Ekteskapet mellom mann og kvinne er Guds gode ordning for samliv», ble tatt inn igjen i de såkalte spillereglene for KRIK-ledere etter at saken var oppe på et styremøte vinteren 2017. Det skapte reaksjoner i organisasjonen.
Nå er det nedsatt en referansegruppe som i juni skal levere sin innstilling om samlivsspørsmålet. Før den tid er Bjørndal ordknapp om temaet. Hun har brukt tiden sin så langt til å snakke med flest mulig KRIK-ere.
– Jeg tror at i den tiden vi lever i nå, så har ikke vi kristne råd til å bruke mye krefter på å slå hverandre ned og ut. Fordi vi lever i en tid der vi alle står i et konstant krysspress av krefter, som mer eller mindre vil dytte kristen tro ut av det åpne rommet. Vi trenger å finne sammen om det viktigste.
Når min tro ikke er sterk så finnes det tusenvis, millioner av mennesker, hvis trosfellesskap bærer meg.
— Silje Kvamme Bjørndal
Kristent fellesskap
Hun peker på at kristenheten har de ulike konfesjonene til å tydeliggjøre forskjeller, men er opptatt av at KRIK ikke skal være en menighet eller et trossamfunn.
– KRIK skal forkynne at vi tror at Gud finnes og at han bryr seg om deg. Det er en felles kristen plattform. Vår oppgave fremover blir å bevare KRIK som et åpent og inkluderende fellesskap hvor det sentrale i kristen tro løftes opp og forkynnes. Så finnes det andre kirker, menigheter, bibelskoler og teologiske høyskoler som har som oppgave å jobbe med lærespørsmål og teologisk utdanning, men det er ikke vårt oppdrag.
Hun er opptatt av at troen ikke bare skal leve på leir, men i kristne lokalfellesskap og menigheter. Nettopp dette var også et viktig utgangspunkt for doktorgraden hennes som handler om kirkens rolle i et sekulært samfunn.
– Jeg tror at hvis man kobler seg helt av det kristne fellesskapet og det å delta i tjeneste på et eller annet vis, så er det fort gjort at troen bare blir en intellektuell øvelse som kvernes i hjel. Og hvis vi reduserer troen til det, så hadde i alle fall jeg, mistet den.
Hun understreker viktigheten av å gå til gudstjeneste også når tvilen er som sterkest.
– Det å få gå til nattverd og synge med i lovsang, uten at jeg hele tiden må teste om jeg er overgitt nok, eller tror nok den søndagen – det er viktig for meg. Å vite at jeg er en del av en verdensvid kirke som har eksistert i over 2000 år og som er bærere av en tro, er godt å hvile i. Når min tro ikke er sterk så finnes det tusenvis, millioner av mennesker, hvis trosfellesskap bærer meg.
Fritt fall
Hun vet hva hun snakker om. For selv om det noen ganger kan virke som hun har knekket koden til et knirkefritt trosliv, er det langt fra sannheten. I 2004, mens hun holdt på med teologistudiene, fødte hun et dødfødt barn.
– I hele sorgprosessen etterpå følte jeg på en veldig trygghet. Jeg hvilte i troen. Den ga meg en trygghet og en opplevelse av at babyen var ivaretatt og at han var gått hjem.
Men tre år senere, når Bjørndal og mannen hennes velger å bryte opp fra alt det kjente i Oslo og flytte til New York, skjer det noe med den tryggheten som så langt har definert livet hennes. Den forsvinner.
Og som den akademikeren hun er, leste hun seg gjennom de gamle ateistene til nyateistene, som Richard Dawkins og Sam Harris. Hun ville gå helt ut, kjenne hvordan det var å ikke tro i det hele tatt.
– Men går det an – når troen har vært så definerende og konstant som din?
– Ja, det kan du spørre om. Det var mye mer eksistensielt enn intellektuelt. Jeg leste gjennom alt og tenkte at de hadde gode argumenter for at Gud ikke finnes, men de kan jo heller ikke motbevise det. Så intellektuelt sett, endte jeg opp med 1-1 eller 0-0. For jeg hadde jo også lest masse teologi og gode, såkalte gudsbevis.
Likevel føler hun at hun eksistensielt sett endte opp på et sted uten Gud.
– Jeg opplevde virkelig følelsen av å være i fritt fall. Det var min opplevelse av å være i en gudløs tilværelse, ikke å bli holdt oppe av noe.
Hun blir stille for første gang i samtalen. Leter etter de rette ordene, virker det som.
– Men jeg har i alle fall vært der. Det er den følelsen jeg kommer til dersom jeg slipper tak i Gud eller han slipper tak i meg. At det ikke er noen som griper meg lenger. For det var det jeg hadde opplevd tre år tidligere, da jeg satt der med en dødfødt baby i armene, at det er noen som bærer meg og dette barnet. Jeg er ikke alene i dette.
Den eneste jeg kan tro på er en Gud som er i lidelsen, hvis ikke er det ikke en gud som tåler livet mitt.
— Silje Kvamme Bjørndal
Tro og lære
Silje Kvamme Bjørndal opplever det som en av vår tids største utfordringer, at lidelsen skal unngås for en hver pris.
– Vi vil heller bedøves og medisineres til døde enn å kjenne på smerten. Vi vil terapeutisere alt vi har med oss fra barndom eller hva det er. Jeg er for både medisin og terapi, men ikke fordi vi forsøker å stenge lidelsen helt ute fra livet. Da blir konsekvensen heller ikke Gud. Den eneste jeg kan tro på er en Gud som er i lidelsen, hvis ikke er det ikke en gud som tåler livet mitt.
– Hva opplever du som mest utfordrende ved troen din i dag?
– Det er fortsatt å få tro, overbevisning og liv og lære til å henge sammen. Ta for eksempel forbrukskulturen vår. Jeg er en del av et system som er grovt urettferdig samtidig som jeg forkynner rettferdighet, Guds rike for alle og at vi er nødt til å ta vårt ansvar. Hver gang jeg er på talerstolen prøver jeg å løfte det perspektivet, men jeg er smertelig klar over at gapet mellom forkynnelsen av idealene og livet mitt, er stort. Er viljen til å minske forbruket mitt reell? Er den egentlig det hvis det gapet fortsatt er så stort? Skjønner du hva jeg mener?
Hun venter ikke på svar.
– Når man lever over lang tid med veldig høye idealer, som jeg tenker at de aller fleste kristne gjør fordi Jesus er den som har satt standarden for oss, og så kjenne på det gapet, er veldig krevende. Da må man finne en slags hvile i at jeg kommer ikke til å nå alle disse idealene, men jeg kan likevel få være en del av dette fellesskapet og at nåden bærer meg gjennom, uten at det lammer meg helt. Det er den største utfordringen for meg og det tror jeg det kommer til å være så lenge jeg lever.