Livet på tynn is

Longyearbyen, 19. desember 2015:

– Ikke nå igjen! tenker Jon Bautz.

Han er hjemme i stua si i Lia. Strømmen har gått, og det stummende mørket utendørs brer seg også innendørs. Det har vært flere strømbrudd på Svalbard i det siste, men plutselig kommer det en hel skokk med mennesker på døra. Det er politi og beredskap. Heseblesende spør de om alt er i orden. Bautz ser ut døra og litt lenger borti veien mot resten av nabolaget. Det er ikke der lenger. Alt har forskjøvet seg. Nabohusene ligger som et rast korthus i bunnen av bakken. Han løper ut og begynner å grave etter de ti naboene som er pakket inn i snøen. Åtte av dem overlever. Blant de omkomne er den to år gamle nabojenta Nikoline. Hun var på alder med Bautz sin egen datter. Nå bor ingen av småjentene lenger i Lia. Igjen står en forlatt lekeplass.

Dobbelt så raskt

Dalen Longyearbyen ligger i er omkranset av bratte fjell på alle kanter. I Svalbards egen sang blir disse fjellene beskrevet som lokalbefolkningens gode venner som beskytter mot vær og vind. Men etter de dramatiske rasene i 2015 og 2017 opplever mange av innbyggerne i Longyearbyen de gamle vennene som truende. Som noen man ikke lenger kan stole på, men bør holde en viss avstand til.

Navnet på fjellet som ruver over Lia, Sukkertoppen, lurer ikke lenger noen. I mars viste en ny rapport fra Norges vassdrags- og energidirektorat at Sukkertoppen truer en langt større del av bebyggelsen i Longyearbyen enn man tidligere har trodd. Stemningen er alt annet enn sukkersøt.

I snart 100 måneder på rad har gjennomsnittstemperaturen i Longyearbyen vært høyere enn normalen. Vi hører det på nyhetene nesten ukentlig: Permafrosten smelter, sjøisen krymper og isbreene trekker seg tilbake. Oppvarmingen i Arktis skjer omtrent dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet. Smelting av snø og is gir en mørkere overflate, og dermed økt opptak av solenergi i disse områdene.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa til Teknisk Ukeblad i september at Svalbard illustrerer klimaforandringene som skjer. For på Svalbard kjenner de det på kroppen. Breene de pleide å ferdes over er smeltet bort. Husene som pleide å være trygge må rives og bygges på nytt – på nye steder.

Tvunget til å flytte

Mandag 10. desember vedtok Longyearbyens lokalstyre å rive 142 boliger som en del av arbeidet med å sikre befolkningen mot snøskred. Prisen er beregnet til 553 millioner kroner. En av dem som rammes er Jon Bautz.

Han begynner å bli vant til å pakke sakene sine, ta med seg familien og evakuere når snøen kommer. I slutten av november skjedde det igjen. Denne gangen var de bedre forberedt og hadde allerede startet pakkinga. Men varselet fikk de først to timer før de måtte være ute av huset. Da var det bare å kaste seg rundt og dra til leiligheten de har måttet leie.

Bautz har mistet tellinga over hvor mange ganger de har evakuert. Nå vet han at de har flyttet ut av huset for siste gang. Det han trodde var drømmehuset er ikke lenger forsvarlig å bo i store deler av året.

– Vi syntes det var så fint her med tanke på ungene. Her kunne de ake og leke fritt, samtidig som vi bare er minutter i gåavstand fra sentrum. For oss var dette paradis. Det er det ennå. Men jeg vil aldri kunne tilgi meg selv hvis jeg trosser myndighetene, fortsetter å bo her og så går det et ras og familien ryker. Man må bare forholde seg til det, sier Bautz.

---

Svalbard

• En norsk øygruppe i Arktis nord for Fastlands-Europa, omtrent midt mellom Fastlands-Norge og Nordpolen.
  Spitsbergen er den største og viktigste øya.
• Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase i det 16. og 17. århundre, men ble etter hvert forlatt.
• I begynnelsen av det 19. århundre begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen.
• Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 anerkjenner norsk suverenitet, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge.
• Svalbardloven etablerte også Svalbard som en økonomisk frisone og en demilitarisert sone.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Jeg vil aldri kunne tilgi meg selv hvis det skulle gå et ras og familien ryker.

—   Jon Bautz

Hundekjøring

Aldri har snøen kommet så sent til Svalbard som i år. Det merker særlig turistnæringen. Denne tiden av året kalles populært nordlysvinter eller polarnatta, og på Visit Svalbard sine hjemmesider lokkes turistene til spektakulære opplevelser midt i mørketida. Det er lovnader om nordlys og stjerneklar himmel i et snødekt landskap fra 1. oktober til 28. februar. Men i år var det først i starten av desember at turistaktørene kunne tilby turer på snøskuter og hundesleder.

En av dem er Green Dog Svalbard – en familiebedrift som ligger i Bolterdalen, 10 kilometer utenfor Longyearbyen. Her tilbyr de hundekjøring året rundt – på hjul når det ikke er snø. 250 bjeffende polarhunder setter stemninga denne tirsdagsmorgenen. Et titalls turister har meldt seg på dagens første tur og kler seg opp i varme kjeledresser, hodelykter og ørelappluer fra det danske militæret. Klærne lukter skarpt av våt hund.

På denne tiden av året tilbyr Green Dog turer ut til breen eller isgrotta, men i år har det ikke kommet nok snø. Turistene må klare seg med én og en halv time ute i den arktiske villmarka, omgitt av stjerneklar himmel med kun snøen og hodelyktene som lyskilder.

– Inge, I'm gonna kill you! roper den kanadiske guiden Taya Hoar til lederhunden sin som er litt for ivrig for sitt eget beste. Det går i full fart gjennom isødet. Man kan bare så vidt ane konturene av terrenget rundt seg. Noen steder sliter hundene med å dra med seg sleden på grunn av steiner som stikker opp fra det tynne laget med snø.

Miljøvennlige hunder

Hoar er 24 år og har jobbet med hunder hele livet – både hjemme i Canada, i Alaska og nå på Svalbard. Da hun kom hit skulle hun egentlig bare være her i et halvt år. Nå har det gått ett helt og hun blir her i alle fall ett halvt til. Hjemme i Alberta holder hun egentlig på med en mastergrad i miljø- og bærekraft.

– Jeg ble ganske sjokka da jeg kom opp hit i desember i fjor og det nesten ikke var snø. Da skjønte jeg at dette er sprøtt. Det får deg til å tenke, forteller hun.

Hunder er en av de mest miljøvennlige måtene å reise rundt Svalbard på, sammenliknet med for eksempel snøskutere. Green Dog bygger også sine egne sleder og fanger selv sel til hundefôr. Likevel er Hoar ærlig om at Svalbard er et vanskelig sted å leve klimavennlig.

– Mange tenker på miljøet her oppe, men når det er sagt har vi alle en bil her og flyr til Tromsø for å få tak i ting. Alt må fraktes langveisfra for å få det så langt nord. Vi etterlater oss alle et geologisk fotavtrykk på vår egen måte.

Turisme til besvær

For mange er det et paradoks å tenke på at Svalbard er et av Europas siste, store villmarksområder, og at Norge har ansvaret for å forvalte dette til beste for kommende generasjoner – samtidig som mennesker skal få lov til å oppleve den storslåtte naturen. Flyene til Longyearbyen går flere ganger i uka og titusener reiser årlig ut og inn av øygruppa. I 2016 besøkte 115.000 turister Longyearbyen, hvorav 35.000 kom med oversjøisk cruiseskip. I 2018 hadde sistnevnte gruppe økt til over 50.000.

Tidligere var turistnæringens slagord «Se isen før den smelter». Nå er isen snart borte, og velkomsthilsenen på flyplassen er byttet ut med «Ta vare på Svalbard».

Det er dette dilemmaet som henger over den arktiske øygruppa: Om folk skal engasjere seg for de sårbare områdene, må de også kunne oppleve dem. Hvordan skal Svalbard-folket klare å mobilisere støtte og samtidig bevare stedet på best mulig måte?

– Målet er at ferdselen ikke skal forringe miljøet, og ved konflikter med andre interesser skal miljøvern veie tyngst, sier Morten Wedege, Svalbards miljøvernsjef.

Han forteller om en tett dialog med turistnæringen for å informere om farene og reglene som gjelder her oppe. Samtidig tror han ikke den beste løsningen er å finne et maksimaltall for hvor mange som kan bo og ferdes her.

– Jeg tror det fort kan bli en sovepute. Hvordan man oppfører seg kan ha mye større effekt på naturen enn hvor mange man er, selv om det selvsagt alltid vil være en smertegrense. Jeg er veldig opptatt av å styre reiselivet slik at man oppfører seg og oppholder seg i områder som tåler det.

Klimaendringer er ikke noe som kommer i fremtida, det er noe som har begynt for lenge siden. Og det stopper ikke nødvendigvis her.

—   Morten Wedege

Kongen av Arktis

Det betyr at de må gå arealmessig til verks. Noen områder er mer sårbare. Der må det være strengere regelverk, mens andre områder kan tåle litt mer. Enkelte steder er det forbudt å gå i land.

– Det er alltid meninger om at vi er for strenge eller for snille, men vi prøver hele tiden å tilpasse oss. Men med et klima som endrer seg så fort er det utfordrende. Verktøyene vi hadde i går egner seg kanskje ikke i dag eller i morgen, sier Wedege.

Overalt på Svalbard viser fareskilt isbjørn med påskriften «Gjelder hele Svalbard». For mange som kommer hit er det et mål i seg selv å få øye på en, og på grunn av issmeltingen er sjansen for det større enn noensinne. Men det er ikke noe å juble for, ifølge Wedege. Flere isbjørngrupper er ventet å bli utryddet på grunn av varmere klima.

– Når det blir mindre is, og isbjørnen og mennesker skal være her, da er menneskene det eneste vi kan regulere. Da går det utover dem som ønsker å være på samme sted som isbjørnene, og da er det dem som må betale prisen for klimaendringene. Det kan nok oppleves som urettferdig for mange, men det er det verktøyet vi har.

Nordlyssafari

Utenom isbjørnen er et av Svalbards største trekkplaster det myteomspunne, grønne lysfenomenet som kan sees tydeligere her enn noe annet sted. Samtlige hoteller reklamerer for nordlyssafari.

Taxisjåfør Viggo Antonsen er vant til å kjøre ivrige turister rundt i Adventdalen på jakt etter nordlys. Onsdag kveld er han ute igjen.

– Her er det 50-sone, så her kan jeg ikke kjøre i mer enn hundre, unnskylder han seg.

På kav nordlandsdialekt forteller han: Jo, klimaendringene – de har han merket.

– Vi har et brudebilde av onkelen og tanta mi hjemme. Bildet er fra rundt 1930 og på det kan man skimte isen helt nede i fjæresteinene. Nå er det flere kilometer til isen på samme sted.

Etter mye frem og tilbake, stopper Antonsen bilen midt ute i ingenting. Vi går ut av bilen, men lar dørene stå åpne i tilfelle isbjørn dukker opp, og vi må komme oss raskt av gårde. Taxisjåføren har med seg ammunisjon, men ikke gevær.

Klassesamfunn

Bekymringen er glemt i det vi går ut av bilen. Rundt oss er det som om himmelen har eksplodert i hvitt lys og utallige krystallklare stjerner. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er fotografenes favorittperiode på Svalbard. På kameraet blir det veldige, hvite lyset knall grønt akkurat som på reklameplakatene på hotellet.

Antonsen, derimot, er ikke like imponert, han har sett det mange ganger før. Han tenner pipa si, stiller seg opp ved siden av bilen og forteller at det er en gammel familietradisjon å reise til Svalbard. Selv har han vært her i mer enn femti år.

– Denne byen var et skikkelig klassesamfunn. Det var kameraderi og rævsleiking så det holdt, forteller taxisjåføren mens han smatter på pipa.

Han peker ned mot høyre, øverst på en haug.

– Der bodde funksjonærene. Der heter det Funken og det har det alltid hett. Oppe til venstre har vi Nybyen, der bodde det 1200 «svarte manna». På Funken hadde de badekar, varmt og kaldt vann, det var stuepike, messepike, kjøkkenpike, Gud vet hva slags pike. Samtidig står det i arbeidskontrakten til innbyggerne i Nybyen: En gruvearbeider har krav på fullt vaskevannsfat med vann hver åttende dag.

Skeit i eget reir

At turistnæringen, den kanskje viktigste næringen på Svalbard, også oppleves som en trussel for stedets eksistens, er ikke nødvendigvis nytt. Hele grunnen til at Longyearbyen eksisterer er kullet i fjellet. Øygruppa som nå rammes så kraftig av den globale oppvarmingen, har siden det første lokalsamfunnet ble etablert livnært seg av kulldrift. Og det er ikke til å stikke under stol at dette fremstår som et paradoks for mange. Lenge var utvinningen av kull det eneste de drev med i verdens nordligste familiesamfunn.

– Man kan nesten bruke begrepet «å skite i eget reir», sier miljøvernsjef Morten Wedege om klimaskadelig industri som på lang sikt endrer den arktiske naturen.

Sist Vårt Land var på Svalbard, i 2015, ble det rapportert at gruvedriften vaklet og det nærmest helstatlige Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) var i krise. I dag er kulldriften så å si avviklet. Kun én gruve i Longyearbyen, Gruve 7 innerst i Adventdalen, har fortsatt drift. Sammen med den russiske gruva i Barentsburg forsyner de bosettingene med brensel til strøm og fjernvarme.

– Globalt, sånn klimamessig sett, så er jo kulldrift slettes ikke en bra ting. Men når det er sagt, hvis man skal se på kulldriftens lokale miljøavtrykk – og bort fra det klimamessige – er kulldriften tradisjonelt på Svalbard veldig geografisk avgrenset. Men som miljøvernsjef sitter jeg ikke her og ønsker meg tilbake til kulldrifta. Man må ha det store bildet i hodet, tenker jeg. Så må vi finne måter å leve på her oppe når vi ikke lenger har kulldrifta som samfunnsbæreren og eneste næringskilde, mener Wedege.

Nasjonalt ansvar

Forskning er en av disse nye samfunnsbærerne. Både Universitetssenteret på Svalbard og Norsk Polarinstitutt er tunge institusjoner i Longyearbyen. Ikke minst på grunn av klimaendringene.

– Vi har nesten gått over i ett nytt klimaregime – et regimeskift der man går fra en type klima til et annet. Når vi forsker etablerer vi sammenhenger, men sammenhengene som vi har etablert tidligere vil da kanskje ikke være gjeldende lenger. Det er veldig vanskelig å forutsi hvordan tundraøkosystemet vil respondere fordi systemet er ute av fase, forteller Åshild Ønvik Pedersen.

Hun er forsker og økolog ved Norsk Polarinstitutt, som blant annet jobber for å forstå hvordan klimaendringene påvirker tundraøkosystemet.

Som alle andre steder i Longyearbyen må man også i forskningsparken hvor Pedersen sitter, ta av seg på beina og henge av seg yttertøyet i garderoben – en gammel tradisjon fra den gangen Longyearbyen var et gruvesamfunn og sko og klær var fulle av kullstøv.

– Gjennomsnittstemperaturen over året er nå den samme som man hadde forventet i om lag 2040. Det er ventet at det skal gå raskt, men jeg tror ikke vi er forberedt på at det skal gå så raskt, sier Pedersen.

– Hvorfor skal folk bry seg om det som skjer på Svalbard?

– Jeg tenker at vi har et nasjonalt ansvar for å ta vare på den naturen og de økosystemene vi har. Det er grunnleggende i meg. Du kan faktisk gå i Bibelen og lese det rett ut. Det forvalteransvaret har vi, uansett hvilken jobb du har. Å være forsker gjør at jeg kan bidra med ny kunnskap om tundraøkosystemet på Svalbard slik at naturen kan forvaltes på best mulig måte.

---

Tips for en bærekraftig hverdag

• REISING. Reflekter over egen reisevirksomhet. Bruk bilen mindre og fly så lite som mulig.
• MAT. Ha en eller flere kjøttfrie måltider i uken. Det er vesentlig å unngå matkasting, kjøp gjerne mat på matsentralen, eller mat som er nedsatt p.g.a. kort holdbarhetstid. Ta vare på matrester og lag gjerne en restefest én gang i uka. På denne måten kan du unngå at den blir kastet.
• SAMFUNNSENGASJEMENT. Engasjer deg i organisasjoner og andre sammenhenger hvor du kan påvirke. Velg partier med en klima- og miljøvennlig profil, eller engasjer deg for å påvirke profilen til ditt parti.
• Kilde: Per Ivar Våje, seniorrådgiver for klima og miljø i Kirkerådet.

---

Storpolitikk

Pedersen innser at det er en utfordring å få folk til å skjønne hva som foregår.

– Hver dag er du og jeg en del av det å ta vare på den naturen vi har. Jeg føler meg også veldig liten – hva kan jeg gjøre liksom? Jeg gjør de små, daglige tiltakene jeg kan. Jeg går helst, i stedet for å kjøre bil. Spiser det som er i kjøleskapet. Prøver å reise på tur til fots eller med hunder i stedet for å ta skuteren. Det er små greier, men det er det minste jeg kan gjøre.

Både hun og miljøvernsjef Morten Wedege er likevel opptatt av å fremheve at det først og fremst trengs politisk handlekraft.

– Dette er først og fremst storpolitikk, men vi bruker anledningen til å minne verden om konsekvensene av den politikken som føres i mange landområder. Den gjør at Arktis som økosystem er i endring. Det er ikke noe som kommer i fremtida, det er noe som har begynt for lenge siden. Og det stopper ikke nødvendigvis her, sier Wedege.

Lokalbefolkningen på Svalbard er nødt til å forholde seg til klimaendringene på en annen måte enn oss på fastlandet – enn så lenge. For lokalbefolkningen handler det om å være trygg. Hvor skal en bygge? Hvor kan en bygge trygt? For det er lovbestemt at det skal være norsk tilstedeværelse her. Det skal bo mennesker på Svalbard, selv om klimaet endres.

Når det er mørketid på Svalbard, sånn som nå, er det svart som natta 24 timer i døgnet. Da kan vi ikke se breene som smelter rundt oss, slik vi heller ikke på fastlandet kan se klimaendringene i Arktis og Antarktis. Men det er vanskeligere å lukke øynene for menneskene som rammes av dem. For dem kan vi treffe. Og bak dem kommer minst 143 millioner mennesker som fram mot 2050 kan bli drevet på flukt, hvis ikke verden endrer kurs i klimapolitikk og økonomisk politikk. Og etter 2050 kan antall klimaflyktninger øke raskt, ifølge Verdensbanken.

Må gi etter

Jon Bautz har kjørt pickupen sin opp til huset. Egentlig er det oppholdsforbud her nå, men været har vært rolig i natt og i morgentimene – så vi tar sjansen.

– Man gjør noen dårlige investeringer i livet, sånn er det. Dette er min, sier han og ser på huset sitt som har en markedsverdi på fem millioner kroner. Er han heldig får han halvparten igjen fra staten.

– Kommer dere til å flytte tilbake til fastlandet?

– Ja, sånn er det uansett her oppe. Det er ikke meningen at du skal bli gammel her. Det finnes ikke noe sykehjem eller gamlehjem. De vil ha deg vekk fra øya når du blir gammel. Det er ikke noe livsløpssamfunn.

Selv flyttet han hit verken på grunn av kullgruver eller forskning, men fordi han ville leve tett på naturen og være i den. Nå har den kommet for tett. Naturkreftene ble for sterke. Bautz og familien måtte gi etter.

– Jeg har ikke kompetanse til å si noe om grunnen til det som skjer, men at det skjer noe er det ingen tvil om. Det er mye mindre snø og mye mer uvær enn før. Før ble det opp mot 25 minusgrader på denne tida, nå er det to. Noe er på gang.